Pierre Charles de Villeneuve
| Pierre Charles de Villeneuve | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 31. des. 1763[1][2] Valensole | ||
| Død | 22. apr. 1806[1][2] (42 år) Rennes | ||
| Beskjeftigelse | Marineoffiser | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | Navn inngravert på Triumfbuen | ||
Pierre Charles de Villeneuve (født 31. desember 1763, død 22. april 1806) var en fransk marineoffiser under Napoleonskrigene. Han kommanderte den fransk-spanske flåten som ble slått av britene under slaget ved Trafalgar.
Tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]Villeneuve ble født i 1763 i Valensole, i Alpes-de-Haute-Provence og sluttet seg til den franske marinen i 1778. På tross av sin aristokratiske bakgrunn var han sympatisk overfor den franske revolusjonen. Han sløyfet det aristokratiske «de» fra navnet og fortsatte i tjenesten etter andre aristokrater ble rensket ut. Han tjenestegjorde i flere slag og ble grunnet dette utnevnt til viseadmiral i 1796.
Under slaget ved Nilen i 1798 hadde han kommando over en del av styrken. Hans skip, Guillaume Tell var et av kun to franske linjeskip som unnslapp nederlaget. Han ble tatt til fange kort etter da britene erobret Malta men ble snart satt fri. Han ble kritisert for ikke å angripe britene i slaget ved Nilen, men Napoleon anså han som en «heldig mann» og hans karriere ble ikke rammet.
I 1804 beordret Napoleon Villeneuve, stasjonert i Toulon, å trenge gjennom den britiske blokaden, ødelegge den britiske flåten i Den engelske kanal så den planlagte invasjonen av Storbritannia kunne finne sted. For å trekke de britiske styrkene vekk skulle Villeneuve seile til Karibia hvor hans styrke skulle slutte seg til den spanske flåten og den franske flåten fra Brest. De samlede flåtene skulle så angripe britiske styrker der for så å returnere til Europa, ødelegge de britiske marinestyrkene i kanalen og så eskortere Armée d'Angleterre fra leiren i Boulogne til invasjon av Storbritannia.
Forløp til slaget ved Trafalgar
[rediger | rediger kilde]Etter en mislykket ekspedisjon i januar forlot Villeneuve endelig Toulon den 29. mars 1805 med 11 linjeskip. Han unnslapp Nelsons blokade, passerte Gibraltarstredet den 8. april og krysset Atlanterhavet med Nelsons styrker tett på, men en måned etter skjema grunnet lite gunstig vind. I Karibia ventet Villeneuve en måned ved Martinique men admiral Ganteaumes styrke fra Brest innfant seg ikke. Til slutt ble Villeneuve presset av franske hæroffiserer til å begynne de planlagte angrepene på britene, men han klarte kun å ta tilbake øyfortet Diamond Rock ved Martinique. Den 7. juni fikk han melding om at Nelson hadde nådd Antigua, og den 11. juni seilte Villeneuve for Europa med Nelson etter seg.
Den 22. juli passerte Villeneuve Kapp Finisterre med 20 linjeskip og 7 fregatter og seilte inn i Biscayabukten. Her møtte han en britisk flåte på 15 linjeskip under kommando av viseadmiral Sir Robert Calder. I det påfølgende slaget ved Kapp Finisterre, et forvirrende slag i dårlig sikt, klarte de underlegne britene å avskjære og erobre to spanske skip.
I to dager fulgte Villeneuve den flyktende britiske styrken, men forsøkte ikke å ta opp kampen. I stedet seilte han til La Coruña der han ankom den 1. august. Her fikk han ordre fra Napoleon om å seile til Brest og Boulogne som planlagt. I stedet for det, kanskje fordi han trodde på en falsk melding om overlegne britiske styrker i Biscayabukten, seilte han tilbake til Cádiz og derved forspilte han muligheten for en fransk invasjon av Storbritannia.
Slaget ved Trafalgar
[rediger | rediger kilde]Ved Cádiz ble den fransk-spanske flåten blokkert av britene under Nelson. I september ble Villeneuve beordret å seile til Napoli og angripe britiske skip i middelhavet men han var ikke villig til å avseile. I midten av oktober fikk han imidlertid høre at Napoleon var i ferd med å erstatte han som sjef for styrken og at han måtte melde seg i Paris for å avgi rapport. Napoleon hadde skrevet til marineministeren at
- «Villeneuve har ikke karakterstyrken som trengs for å kommandere en fregatt. Han mangler styrke og har ikke moralsk mot».
Før hans erstatter nådde frem beordret Villeneuve styrkens avseiling den 18. oktober. Med et dårlig trenet mannskap tok det styrken to dager å få alle 34 skip ut av Cádiz. Den 21. oktober fikk Villeneuve oversikt over størrelsen på den britiske styrken og forsøkte å returnere til Cádiz, men ble avskåret ved Kapp Trafalgar. Med en underlegen styrke vant Nelson slaget ved Trafalgar og Villeneuves flaggskip, Bucentaure ble erobret sammen med en rekke andre franske og spanske skip.
Død og ettermæle
[rediger | rediger kilde]Villeneuve ble tatt til fange og brakt til England. Han ble satt fri og bodde en tid i Sonning men returnerte så til Frankrike i 1806. Den 22. april ble han funnet død på Hotel de Patrie i Rennes med seks knivstikk i brystet. På tross av at han sannsynligvis var myrdet av Napoleons agenter ble hans død erklært å skyldes selvmord. Han ble begravet uten noen seremonier.
Ettertidens dom har ikke vært mild mot Villeneuve. I 1911 utgaven av Encyclopædia Britannica står det:
- «Hans ordre om å seile ut fra Cádiz og ta opp kampen i oktober 1805 som ledet til slaget ved Trafalgar kan ikke rettferdiggjøres selv ut fra hans egne prinsipper. Han anså tapet for å være uunngåelig og seilte allikevel ut, kun fordi han fikk vite fra marineministeren at en annen offiser ville erstatte han. Det ble utført i en refleks av såret stolthet.»