Praksis (prosess)

Praksis betegner prosesser hvorigjennom teorier, lærdommer eller ferdigheter blir utøvd eller virkeliggjort. Praksis refererer ofte også til det å anvende, innøve, utøve og virkeliggjøre idéer mer generelt. Særlig har det vært et tilbakevendende tema gjennom store deler av filosofihistorien, og har blitt behandlet gjennom arbeidene til Platon, Aristoteles, Augustin, Francis Bacon, Immanuel Kant, Søren Kierkegaard, Karl Marx, Antonio Gramsci, Martin Heidegger, Hannah Arendt, Paulo Freire, Ludwig von Mises, og en rekke andre.

På gammelgresk refererte ordet praxis (πρᾶξις) til aktiviteter som frie mennesker tok del i. Filosofen Aristoteles hevdet at menneskenes aktiviteter kunne grupperes i tre grunnaktiviteter: theoria (tenkning), poiesis (tilvirkning) og praxis (handling). Tilsvarende pekte han ut tre tilhørende kunnskapstyper: teoretisk kunnskap, hvor det endelige målet er sannhet; poietisk kunnskap, hvor det endelige målet er produksjon; og praktisk kunnskap, hvor det endelige målet er handling.^[1] Videre delte han opp kunnskaper utledet fra praxis i henholdsvis etikk, økonomi og politikk. Han skilte også mellom det han kalte eupraxia (εὐπραξία, «bra praksis»)^[2] og dyspraxia (δυσπραξία, «dårlig praksis, uhell»).^[3]

Den unghegelianske filosofen August Cieszkowski var en av de tidligste filosofene som brukte begrepet praksis i betydning «handling rettet mot å endre samfunnet», formulert i verket Prolegomena zur Historiosophie (Prolegomena til en Historiosofi) fra 1838. Videre oppsummerte sosialisten Antonio Labriola marxismen som «handlingens filosofi».^[4][5] Denne beskrivelsen av marxismen har siden dukket opp igjen og blitt videreutviklet av en rekke marxistiske teoretikere.^[6][7]

I The Human Condition hevder Hannah Arendt at vestlig filosofi altfor ofte har fokusert på det kontemplative livet (vita contemplativa) og forsømt det aktive livet (vita activa). Dette har ifølge henne ført til at menneskeheten ofte ikke oppfatter filosofiske idéer som relevant i det virkelige liv.^[8][9] For Arendt er imidlertid praxis det høyeste og viktigste nivået i det aktive livet. Dermed hevder hun at filosofene i større grad må engasjere seg i hverdagslig, politisk samhandling eller praxis, hvilket hun anser som den sanne virkeliggjøringen av menneskets frihet. Ifølge Arendt er det vår evne til å traktere og analysere ideer, og å engasjere oss gjennom aktiv praksis som gjør oss unikt menneskelig.

Praksis brukes av lærere for å beskrive sykliske prosesser knyttet til erfaringsbasert læring, som eksempelvis syklusen beskrevet og popularisert av David A. Kolb.^[10]

I De undertryktes pedagogikk definerer Paulo Freire praksis som «refleksjon og handling rettet mot de strukturer som skal forandres».^[11] Gjennom praxis kan undertrykte folk tilegne seg kritisk bevissthet om deres egen situasjon, og sammen med lærer-elever og elev-lærere slåss for frigjøring.^[12]

Praxis kan beskrives som en form for kritisk tenkning, bestående av en kombinasjon av refleksjon og handling, og kan således ses som en utviklingsprosess gjennom kognitiv og fysisk handling:

• Foreta handling
• Vurderer virkningene av handlingen
• Analysere resultatene av handlingen ved å reflektere over det
• Endre og revurdere oppfatning og plan utfra refleksjon
• Implementere disse planene i videre handlinger

Scott og Marshall (2009) refererer til praxis som «et filosofisk begrep som refererer til menneskelig handling utført på den naturlige og sosiale verden». Videre understreker Gramsci (1999) praxisens makt i Fengselsnotatbøkene når han skriver at «Handlingens filosofi tenderer ikke til å forlate de 'enkle' i deres primitive snusfornufts-filosofi, men leder de heller til en høyere forståelse av livet». For å avsløre utilstrekkelighetene ved religion, folklore, intellektualisme og lignende former for «ensidig» tenkning, appellerer han i senere verker direkte til Marx' «handlings-filosofi», som han karakteriserer som en «konkret» form for tenkning. Dette innebærer i prinsippet sammenfiltringen av en dialektisk og vitenskapelig vurdering av virkeligheten, som motsats til alle eksisterende normative, ideologiske, og derfor falske betraktninger. Som en «filosofi» essensielt basert på «en praksis», beskrives Marx' filosofi i så måte som den eneste «filosofi» som samtidig utgjør en «history in action» eller et «liv» i seg selv. (Gramsci, Hoare og Nowell-Smith, 1972, s. 332).

Innen nevromedisin betegner praksis evnen til å utføre viljestyrte, kontrollerte bevegelser. Helt eller delvis manglende evne i så henseende, og uten at primærsensoriske eller primærmotoriske lammelser er påvist, betegnes som apraksi.^[13]