Prosodi

Prosodi (dannet av de greske ordene pros, som betyr «til», og ode, «sang») er læren om lengden, styrken, stemmefargen og tonehøyden på lydene i et språk. I antikken var prosodi også navn på læren om hvordan stavelselengden skulle brukes i versekunsten. I seinere språkvitenskap er begrepet brukt om trykkrytme og pauser, og i fonologien er det blitt et samlebegrep for tonefall og Intonasjon.

Prosodi er den delen av lingvistikken som studerer fonologiske fenomener som strekker seg over flere segmenter (vokaler/konsonanter) i ordformen. Et annet ord for prosodi er dermed suprasegmental fonologi, i motsetning til segmental fonologi, som studerer fenomener som er knytta til hvert enkelt segment. Prosodi omfatter tre ulike emner; trykk, tone og kvantitet (lengde); alle disse er knytta til stavingen.

Det har gjennom lingvistikkens historie vært uenighet om i hvilken grad lingvistiske fenomen i det hele skal analyseres suprasegmentalt, dvs. om det finnes et prosodisk komponent i det hele, og i tilfelle, hvor omfattende det skal være. Et minimal prosodisk komponent finner man i strukturalismen og den klassiske generative fonologien, som vil redusere så mange fenomener som mulig til segmental fonologi. På motsatt ytterkant finner vi fonologiske teorier som ser hele den fonologiske strukturen som et sett av ulike lag, der det eneste som står igjen på segmentnivå er et sett tidsenheter, såkalt X-fonologi, der den segmentale strukturen kun er en streng abstrakte X-enheter, ikke engang spesifisert for om de er konsonant eller vokal.

Kristoffersen, Gjert 2003: Norsk prosodi. [1]