Raglan Castle

Raglan Castle
Raglan Castle, hovedankomsten ved porthuset, sørøstlige fronten
Beliggenhet		Raglan, Monmouthshire, Wales
Type		Festning
Oppført		1067-1300
Oppført av		William FitzOsbern William Marshal Roger Bigod
Bygningsmaterialer		Lokal sandstein, gammel rød sandstein, bathstein
I bruk		1400-tallet og tidlig 1600-tallet
Forvaltes/eies av		Cadw
Åpen for offentligheten		Ja
Nettsted		cadw.gov.wales (en)[1]
Raglan Castle 51°46′13″N 2°51′00″V

Raglan Castle (walisisk: Castell Rhaglan) er en festning fra senmiddelalderen like nord for landsbyen Raglan i grevskapet Monmouthshire i sørøstlige Wales. Raglan Castle er en av de siste virkelige middelalderfestning som ble bygget i Wales.^[2] Den moderne festningen stammer fra mellom 1400- og tidlig på 1600-tallet, da de påfølgende regjerende familiene til Herbert og Somerset skapte et luksuriøst, befestet borg og residens, komplett med et stort sekskantet tårnhus eller borgtårn, kjent som det store tårnet eller det gule tårnet i Gwent. Det er omgitt av parklandskap, vannhager og terrassehager, ble festningen i samtiden ansett for å være likestilt alle andre sammenlignbare festninger i England eller Wales.

Under den første engelske borgerkrigen (1642-1646) ble Raglan okkupert av en rojalistisk garnison på vegne av Karl I av England, men ble gjenerobret av parlamentariske styrker i 1646 og murene ble ødelagt, eller bevisst gjort ubrukelig for militær hensikt.^[3] Etter restaurasjonen i England da monarkiet ble gjeninnført i 1660, nektet familien Somerset å restaurere festningen, og den ble først en kilde til lokale byggematerialer, deretter en romantisk ruin. Det er nå en turistattraksjon.^[4]

Etter den normanniske invasjonen av Wales ble området rundt landsbyen Raglan gitt til William FitzOsbern, jarlen av Hereford.^[5] Noen historikere, som John Kenyon, mistenker at det første festningsverket var en form for motte-and-bailey, slik normannerne gjerne satte opp i de første fasene av en erobring. Stedet ved Raglan hadde strategisk betydning og arkeologer har oppdaget restene av en mulig bailey-vollgrav på stedet.^[5] Den lokale herregården ble holdt av familien Bloet fra slutten av 1100-tallet til slutten av 1300-tallet, og familien bygde en herregård på stedet i denne perioden, omgitt av et parkanlegg.^[6] I slutten av middelalderen var Raglan-området omgitt av de store hjorteparkene Home Park og Red Deer Park, sistnevnte ble omsluttet på slutten av perioden.^[7]

Det nåværende festningen ved Raglan ble påbegynt av adelsmannen William ap Thomas, en yngre sønn til lavadelig walisisk familie som steg gjennom gradene i politikken på midten av 1400-tallet, og tjente på fordelene ved de lokale embetene han hadde.^[8] William giftet seg først med Elizabeth, en velstående arving, og deretter Gwladus, en annen arving som skulle vise seg å være en mektig regional skikkelse i sin egen rett.^[9] I 1432 kjøpte William herregården Raglan, hvor han allerede hadde bodd som leietaker, for 1000 mark (£666 13s 4d)^[10] og startet et program med bygningsarbeid som etablerte den grunnleggende formen til festningen slik det kan sees i dag, selv om det meste – med unntak av Sørporten og Det store tårnet – ble senere bygget over.^[9]

Williams sønn oppga den walisiske versjonen av navnet sitt, og kalte seg istedenfor William Herbert.^[9] Han fortsatte å bli framtredende, og støttet huset York under rosekrigen, kjempet i hundreårskrigen i Frankrike, men tjente sin formue på vinhandelen i Gascogne.^[11] Han var også nært tilknyttet walisisk politikk og status; han ble den første waliseren som ble adlet som 1. jarl av Pembroke og ble beskrevet av samtidige diktere som den «nasjonale befrieren» som kunne oppnå walisisk uavhengighet.^[12] På 1460-tallet brukte William sin økende rikdom til å ombygge Raglan i mye større skala.^[13] Symbolikken til festningens arkitektur kan ha reflektert de walisiske familierøttene: historikeren Matthew Johnson har antydet at de polygonale tårnene muligens ble formgitt for å etterligne de til Caernarfon Castle, hvis arkitektur bærer mange hentydninger til den eventuelle tilbakekomsten av en romersk keiser til Wales.^[14] Historiker Anthony Emery har beskrevet det resulterende festningen som en av de «siste formidable framstillingene av middelaldersk defensiv arkitektur».^[15]

William Herbert ble henrettet som en tilhenger av huset York i 1469 etter slaget ved Edgecote Moor. Byggearbeidet kan ha stoppet opp i en periode under hans sønn, også kalt William Herbert, den 2. jarl av Pembroke, før byggarbeidet kom i gang igjen på slutten av 1470-tallet.^[16] I 1492 gikk festningen over til Elizabeth Somerset, William Herberts datter, som giftet seg med Charles Somerset, og festningen kom da over på en ny adelig slektslinje.^[17]

Charles Somerset var politisk vellykket under både Henrik VII og Henrik VIII, og ble opphøyd til jarl av Worcester.^[17] Hans sønn, Henry Somerset, døde kort tid etter at han arvet Raglan, men ikke før han brukte bly fra klosteret Tintern Abbey for å hjelpe byggearbeidene på Raglan Castle under oppløsningen av Englands klostre.^[17] Hans sønn og barnebarn, William Somerset og Edward Somerset, viste seg å være det historikeren John Kenyon har beskrevet som ��rike, briljante og kultiverte menn».^[17] William gjenoppbygde mye av Pitched Stone Court, blant annet hallen, og la til det lange galleriet og utviklet hagene til den nye renessansestilen.^[18] Somerset-familien eide to sentrale festninger i regionen, Raglan og Chepstow Castle, og disse så ut til å ha vært framtredende som viktige statussymboler i malerier eid av familien.^[19]

Edward Somerset gjorde mindre forbedringer av det indre av festningen på begynnelsen av 1600-tallet, men fokuserte først og fremst på eksteriøret, utvide og utvikle hagene og bygge vollgraven rundt Det store tårnet.^[20] De resulterende hagene ble ansett som likeverdige med alle andre hageanlegg i kongeriket på denne tiden.^[21]

Da han arvet Raglan i 1628, fortsatte Henry Somerset, den gang den 5. jarlen av Worcester, å leve en storslått livsstil i festningen på 1630-tallet og endre den til et forseggjort adelig slott, med en rekke ansatte, blant annet en stuert, bestyrer av hestene, bestyrer av fiskedammene, landmålere, revisorer, seremonimester, en falkonerer og mange fotfolk.^[22] De innvendige veggene ble hengt opp med rike billedvev fra Arras i Frankrike, mens et inventar gjort i 1639 registrerte et stort antall sølv- og forgylte tallerkener oppbevart i Det store tårnet, blant annet et beger av strutseegg,^[23] og en sølvkurv for appelsiner og sitroner, deretter luksusvarer i Wales.^[24] Mjød var en populær drink i residensen, men samtidige beskrev stedet som et spesielt nøkternt og respektfullt samfunn.^[25] Henry utviklet inngangsveien til festningen, blant annet å bygge den røde porten.^[20] Hans sønn Edward, 2. marki av Worcester (lord Herbert), ble berømt for å bygge en «vannbefalsmaskin» (det vil si en dampmaskin) i Det store tårnet, som brukte damp til å pumpe en enorm vannsprut høyt opp i luften fra vollgraven.^[21]

I august 1642 begynte den første engelske borgerkrigen mellom rojalistiske tilhengere av Karl I og parlamentet. Raglan Castle ble fortsatt holdt av Henry, den gang en eldre mann, støttet av sønnen Edward.^[22] Begge mennene som adelige var faste rojalister.^[22] Kong Karl sendte sin egen sønn, prins Karl, på en reise for innsamling av støtte i vennligsinnede regioner, og begynte med Raglan Castle i oktober 1642, hvoretter Henry ble forfremmet til å bli den første markisen av Worcester.^[24] Konfliktnivået vokste i den umiddelbare regionen, delvis drevet av religiøse spenninger mellom noen av de mer protestantiske lokalbefolkningen og den romersk-katolske markisen; ved en av disse anledningene forsøkte en lokal gruppe å gjennomsøke festningen, men ble angivelig fordrevet bort av den plutselige støyen fra Edward, lord Herberts dampmaskin.^[26] Forsvaret til Raglan ble forbedret etter dette, med moderne jordvoller og bastioner bygget rundt festningen og en kruttmølle opprettet; en garnison på rundt 300 mann ble opprettet til en pris av £40 000.^[27]Det er vanskelig å sammenligne nøyaktig 1600-tallet og moderne priser eller inntekter. £40.000 kan tilsvare mellom £5.510.000 til £63.700.000, avhengig av tiltaket som brukes. Til sammenligning ble markien årlige inntekt antatt å være på rundt £20.000 i året.^[28] Tyngre kanoner ble installert i bastionene, med lettere plassert i borgtårnene.^[29]

Edward, lord Herbert, forlot festningen for å delta i krigen mot parlamentet, men kom tilbake med ujevne mellomrom for å skaffe mer penger til krigen.^[31] Karl I selv besøkte festningen to ganger, først i juni 1645 etter slaget ved Naseby og igjen i 1646, da han likte å spille bowls på festningens forgård.^[32] Den rojalistiske saken var nå nær militær kollaps, og markien begynte å sende noen verdisaker, blant annet eikepaneler fra salen, noe gipstak og mange malerier, til broren i Troy House i nærheten for trygg oppbevaring.^[33] Lord Herbert ble deretter tatt til fange i Irland, og et angrep på selve Raglan virket nært forestående.^[33]

I påvente om en beleiring ble borggarnisonen økt til rundt 800 soldater; alléen med trær utenfor portene ble hugget ned, og nabobygninger ødelagt for å hindre at de ble brukt av parlamentariske styrker.^[34] Store mengder mat ble brakt inn for å støtte det voksende samfunnet i festningen, som også omfattet en rekke av den bredere Herbert-familien og andre regionale rojalistledere som hadde søkt ly der.^[35] Den første parlamentariske hæren ankom tidlig i juni, under kommando av oberst Morgan og den walisiske adelsmannen Trevor Williams.^[36] Etter flere oppfordringer om at ferstningen skulle overgi seg, fulgte en beleiring som varte gjennom sommermånedene.^[35] I august ankom ytterligere parlamentariske styrker under general Thomas Fairfax, og krav om at festningen skulle overgi seg ble fornyet.^[37] Soldatene til Fairfax begynte å grave skyttergraver mot festningen, og brukte disse til å flytte morter (krumbanekanon) framover, sannsynligvis også den berømte mortertypen «Roaring Meg», som brakte festningens indre innenfor artilleriets rekkevidde.^[37] I en håpløs situasjon overga markien festningen den 19. august på relativt sjenerøse vilkår for garnisonen.^[37] Markien ble selv arrestert og sendt som fange til Windsor Castle, hvor han døde kort tid etter.^[37] Kort før hans død ble det informert om at parlamentet hadde innvilget hans anmodning om å bli gravlagt i familiehvelvet i Windsor, markien skal da ha bemerket: «Hvorfor skal jeg da ha et bedre festning når jeg er død, enn det de tok fra meg da jeg levde.»^[38]

Fairfax beordret at Raglan Castle skulle bli fullstendig ødelagt under tilsyn av Henry Herbert, en etterkommer av William ap Thomas.^[39] Befestningen viste seg imidlertid å være for sterk, og bare en del av murene ble ødelagt.^[39] Historikeren Matthew Johnson har beskrevet en atmosfære preget som en fest der lokalbefolkningen mudret og rensket vollgraven på jakt etter skatter og tømte fiskedammene for verdifull karpe.^[40] Festningens bibliotek, som blant besto av en særdeles viktig samling walisiske dokumenter og bøker, ble enten stjålet eller ødelagt.^[29]

Til tross for noen umiddelbare konfiskasjoner etter beleiringen, på tidspunktet for restaureringen av Karl II, hadde Somerset-familien klart å gjenvinne mesteparten av eiendelene sine, også Raglan Castle.^[41] Henry Somerset, den tredje markien, bestemte seg for å prioritere gjenoppbyggingen av de andre husene til familien i Troy House og Badminton i Gloucestershire framfor Raglan Castle, ved å gjenbruke noe av eiendommen som ble sendt i sikkerhet før krigen.^[41]

I første halvdel av 1700-tallet fortsatte festningen å forringes, og Somerset-familien tillot sine forvaltere å bryte stein fra festningsmurene for reparasjon av andre bygninger.^[42] Særskilt en landmåler ved navn Hopkins ble kjent som «Grand Dilapidator» (Den store ødelegger», den som bringer bygninger til ruin),^[43] på grunn av antallet skorsteiner, vindusrammer og trapper han hadde fjernet fra slottet.^[44] Henry Somerset, den 5. hertugen, satte endelig en stopper for denne praksisen i 1756, og festningen ble en turistattraksjon som en del av den populære «Wye Tour».^[44] Under napoleonskrigene kunne ikke unge rike reise på dannelsereise til Paris og Roma, men dro reise langs elven Wye, danner grensen mellom England og Wales, for å se på naturskjønne bygninger og interessante naturfenomener. Det var en populær praksis i tiden fra 1782 til rundt 1850.^[45][46] Stoler, gjerder og broer ble bygget, og den første guideboken til stedet ble utgitt på begynnelsen av 1800-tallet.^[44]

Den store salen fikk et midlertidig nytt takkledning på 1820-tallet, da festningen ble brukt til en «Grand Entertainment» (Storslått underholdning) av familien Somerset, og i 1830 ble arkitekten Jeffrey Wyattville ansatt for å gjenopprette «Grand Staircase» (trappeoppgang).^[47] Historikeren Joseph Bradney fra Monmouthshire registrerte et besøk til stedet av Edvard VII og dronning Alexandra, daværende prins og prinsesse av Wales, i oktober 1881.^[48] I 1938 overlot Henry Somerset, den 10. hertugen av Beaufort, omsorgen for Raglan Castle til daværende statlige Commissioner of Works,^[49] og bygningen ble en fast turistattraksjon.^[44] I dag er den gamle festningen klassifisert som en verneverdig bygning og som et vernet historisk monument, administrert av Cadw.^[50][51] Mellom 2003 og 2007 ledet Cambrian Archaeological Projects utgravninger ved festningsruinene i forkant av et planlagt nytt besøkssenter.^[52]

Raglan Castle ble bygget i flere faser, det første arbeidet skjedde på 1420- og 1430-tallet, en hovedfase på 1460-tallet, med ulike endringer og tillegg på slutten av 1500-tallet. Festningen ble bygget i stein, opprinnelig blek sandstein fra steinbruddet Redbrook i Gloucestershire, og senere gammel rød sandstein, med bathstein (kalkstein fra Bath) brukt til mange av de detaljerte innslagene.^[53] I likhet med lignende eiendommer i perioden, var festningen på 1460-tallet nesten helt bevisst formgitt for å bli tilnærmet og ankommet på en spesiell måte, og maksimerte den estetiske og politiske verdien av befestningen.^[54] På Raglan framhevet utformingen av det store tårnet: en typisk besøkende av høyere rang ville ri gjennom landsbyen Raglan, og først ville det store tårnet og deretter resten av festningsbygningen plutselig dukke opp over den svake skråningen på åsen.^[54]

En besøkende ville måtte å sirkle rundt det store tårnet og vollgraven, før han kom inn gjennom porten, inn i Pitched Stone Court (borggården), rundt kanten av felleshallen, før han nådde den tidligere skjulte, og mer raffinerte, indre Fountain Court.^[55] Først da ville en privilegert gjest kunne gå inn i selve det store tårnet, med utsikt over Herbert-familiens egne rom.^[55] Mange eldre besøkende av lavere rang eller tjenere ville aldri ha kommet så langt, bare sett de ytre elementene av festningen, men kanskje blitt imponert over utsiden av det store tårnet da de ankom.^[55]

Det har vært en del diskusjon blant akademikere om i hvilken grad Raglan ble påvirket av moderne fransk design; en tankeskole antyder at den var sterkt påvirket av utforming som den gang var populær i Sør-Frankrike; andre motsatt seg denne tankegangen, og hevder at det ikke er tilstrekkelig bevis for å trekke en slik konklusjon.^[56][57] En annen debattlinje har vært om festningens forsvar, spesielt dets skyteskår i borgmuren.^[58]

Mange festninger bygget rundt samme tid som Raglan Castle ser ut til å ha blitt bygget med mindre bekymring for forsvar enn tidligere, mer som en befestet adelig residens, deres militære funksjoner er mer symbolske enn ekte. På Raglan er det mange skyteskår rundt hele festningens forsvar, men mange var dårlig plassert hvis intensjonen var å bruke dem i en konflikt; noen kunne knapt vært brukt i det hele tatt.^[59] Tradisjonelt ble det gitt en evolusjonær forklaring på dette: Raglans skyteskår var fra en eldre periode, senere overgått i andre festninger.^[59] Nyere forklaringer understreker den prestisjefylte symbolikken til skyteskårene for Herbert-familien da de bygde festningen, selv om mange kanskje hadde vært vanskelig å bruke effektivt.^[60] Anthony Emery bemerker at Raglans skyteskår var bedre plassert enn mange andre festninger på den tiden, og i det minste «eieren var oppdatert i sin symbolikk»; Robert Liddiard antyder at den dårlige plasseringen av noen av skyteskårene antyder estetiske formål som faktisk kan ha vært et samtaleemne for de besøkende med erfaring fra kamper i Frankrike og «riktig» plassering av slike forsvar.^[60]

Det treetasjes porthuset (Gatehouse) til Raglan Castle er fra 1460-tallet og ankomsten er over en steinbro som ble restaurert i 1949.^[61] Det er karakterisert av omfattende skåldehull (nedadrettede skyteskår) og skyteskår, ville porthuset opprinnelig ha hatt et tvillingsett med fallgitter og en vindebro (som kunne trekkes opp).^[62] Hensikten med denne utformingen var i det minste delvis defensiv, men var også ment å gi en dramatisk og imponerende inngang for besøkende av høyere rang.^[63] Den øvre delen av porthuset ga rom for festningens kommandant.^[9] Umiddelbart vest for porthuset lå slottets bibliotek, en gang kjent for sin viktige samling av walisisk litteratur. På østsiden av porthuset ligger det treetasjes skaptårnet (Closet Tower); dette ble formgitt for å være en integrert del av porthuset, og kan ha inneholdt den originale festningens skattkammer, lett tilgjengelig for kommandant.^[64] Closet Tower ble delvis endret i senere år, muligens for å tillate at kjelleren ble brukt som et våpenmagasin i den engelske borgerkrigen.^[64]

• Bradney, Joseph (1992): A History of Monmouthshire – The Hundred of Raglan.London: Academy Books. ISBN 1-873361-15-7.
• Clark, Arthur (1953): Raglan Castle and the Civil War in Monmouthshire. Newport: Chepstow Newport & Monmouthshire Branch of the Historical Association and Chepstow Society. OCLC 249172228
• Creighton, Oliver Hamilton & Higham, Robert (2003): Medieval Castles. Princes Risborough, UK: Shire Publications. ISBN 978-0-7478-0546-5.
• Durant, Horatia. (1980): Raglan Castle. Risca: Starling Press. ISBN 978-0-903434-41-6.
• Emery, Anthony (1975): «The development of Raglan castle and keeps in late medieval England», Archaeological Journal 132, s. 151–86.
• Emery, Anthony (2006): Greater Medieval Houses of England and Wales, 1300–1500: Southern England. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-58132-5.
• Hainsworth, David Roger (2008): Stewards, Lords and People: the Estate Steward and his World in Later Stuart England. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-05976-3.
• Kenyon, John R. (1987): «The gunloops at Raglan Castle, Gwent», i: Kenyon and Avent (red) (1987).
• Kenyon, John R. & R. Avent. (red) (1987) Castles in Wales and the Marches. Cardiff: University of Wales Press. ISBN 978-0-7083-0948-3.
• Kenyon, John (2003): Raglan Castle. Cardiff, Wales: Cadw. ISBN 1-85760-169-6.
• King, D. J. Cathcart (1991): The Castle in England and Wales: An Interpretative History. London: Routledge. ISBN 0-415-00350-4.
• Johnson, Matthew. (2002) Behind the castle gate: from Medieval to Renaissance. Abingdon, UK: Routledge. ISBN 978-0-415-25887-6.
• Liddiard, Robert (2005): Castles in Context: Power, Symbolism and Landscape, 1066 to 1500. Macclesfield, UK: Windgather Press. ISBN 0-9545575-2-2.
• Newman, John (2000): The Buildings of Wales: Gwent/Monmouthshire. London, UK: Penguin. ISBN 0-14-071053-1
• Pounds, Norman John Greville (1994): The Medieval Castle in England and Wales: a social and political history. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-45828-3.
• Pugin, Augustus (1895): Examples of Gothic architecture selected from various ancient edifices in England. Edinburgh: J. Grant. OCLC 31592053.
• Rakoczy, Lila (2007): Archaeology of Destruction: A Reinterpretation of Castle Slightings in the English Civil War (PhD). University of York.
• Smith, Chris E. (2009). «Excavations at Raglan Castle, Monmouthshire, 2003-07». Archaeologia Cambrensis. 156: 123–139. doi:10.5284/1059186. 
• Strong, Roy. C. (1977): The Cult of Elizabeth: Elizabethan portraiture and pageantry. Berkeley: University of California Press. ISBN 978-0-520-05841-5.
• Taylor, Christopher (1998): Parks and Gardens of Britain: a Landscape History from the Air. Edinburgh: Edinburgh University Press. ISBN 978-1-85331-207-6.
• Tribe, Anna. (2002): : Raglan Castle and the Civil War. Caerleon: Monmouthshire Antiquarian Association.
• Whittle, E. (1989): «The Renaissance gardens of Raglan Castle», Garden History 17 (1), pp. 83–94.
• Whittle, E. (1990): «The 16th and 17th century gardens at Raglan Castle», Monmouthshire Antiquity 6, pp. 69–75.

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Raglan Castle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons