Robert II av Flandern

Robert II (født ca. 1065, død 5. oktober 1111 i Meaux) var greve av Flandern fra 1093 til 1111. Han ble kjent som Robert av Jerusalem (Robertus Hierosolimitanus) eller Robert korsfareren etter sine bedrifter i det første korstoget.

Han var den eldste sønnen til Robert I av Flandern og Gertrude av Holland. Hans far begynte å involvere ham i styret av grevskapet rundt 1077. Han var regent i grevskapet mellom 1085 og 1091 mens hans far var på pilegrimsreise til det hellige land.

Robert ble greve i 1093 og sluttet seg til det første korstoget som ble satt i gang av Urban II i 1095. Robert etablerte et regentråd i Flandern og fulgte Godfred av Bouillon, hertug av Nedre Lorraine. Korsfarerne ble påkrevd å sverge en lojalitetsed til den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos etter at de nådde Konstantinopel. De måtte også sverge på at de skulle gi tilbake til Østromerriket alt land som de erobret. Roberts far hadde allerede tjent Alexios under hans pilegrimsreise i 1080-årene, og Robert hadde ingen problemer med å sverge denne eden, men noen av lederne hadde det, og dermed ble de forsinket før de forlot byen.

Han deltok så i beleiringen av Nikea. Etterpå ble arméen delt i to grupper. Robert marsjerte sammen med Stefan av Blois, Bohemond av Taranto, Robert Curthose og de bysantinske veiviserne, en dag foran resten av korsfarerne. Denne hæren ble omringet av seldsjukkene under sultan Kilij Arslan I i slaget ved Dorylaion den 30. juni 1097. Dagen etter ankom den andre hæren, ledet av Raimond IV av Toulouse, Godfred av Bouillon og Hugh I av Vermandois. De brøt gjennom omringingen og de to hærene ble forent, med Robert og Raimond i sentrum. Tyrkerne ble beseiret, og korsfarerne fortsatte sin marsj.

På slutten av 1097 ankom korsfarerne ved Antiokia. Beleiringen av Antiokia varte i mange måneder. Robert og Bohemond forlot i desember hæren for å plyndre det omkringliggende territoriet for mat, og den 30. desember beseiret de en hær som ble sendt for å unnsette Antiokia, ledet av Duqaq av Damaskus. Antiokia ble til slutt forrådt til Bohemond av en armensk vakt, og Robert var blant de første som gikk inn i byen. Bare noen dager senere ble de selv beleiret av Kerboga av Mosul. 28. juni 1098 marsjerte korsfarerne ut for å møte ham på slagmarken. Robert og Hugh av Vermandois ledet den første av seks divisjoner. Kerboga ble beseiret og den festningen som ble holdt av muslimer, overgav seg til slutt til korsfarerne. Robert, sammen med Bohemond, Raimond og Godfred, okkuperte festningen, men Bohemond krevde snart byen for seg selv. Raimond krevde den også, men Robert støttet Bohemond i denne krangelen.

Kranglingen forsinket korstoget ytterligere. Raimond forlot Antiokia for å angripe Maarrat al-Numan som ble erobret. Robert deltok i denne beleiringen også. Raimond forsøkte å bestikke Robert og de andre lederne til å følge ham i stedet for Bohemond. Han ble tilbudt seks tusen solidus, men forsøkene på bestikkelser ble ignorert. Raimond fortsatte sørover til Jerusalem i januar 1099, men Robert og Godfred forble i Antiokia frem til februar. De sluttet seg igjen til Raimonds hær i beleiringen av Arqa. Robert og Gaston IV av Bearn ledet i juni de fremste linjene som ankom Ramla, og sammen med Tancred av Taranto ledet han et felttog inn i Samaria for å finne treverk for å konstruere beleiringsmaskiner til beleiringen av Jerusalem. Da Jerusalem ble erobret den 15. juli, støttet Robert Godfred fremfor Raimond, og 9. august marsjerte han ut for å møte fatimidenes hær under al-Afdal Shahanshah som kom for å unnsette Jerusalem. Robert var del av sentrum i det påfølgende slaget ved Ashkelon som resulterte i seier til korsfarerne. Men Godfred og Raimond kranglet over hvem som skulle eie Ashkelon, og til og med Robert kunne ikke støtte Godfred i denne krangelen. Byen forble uokkupert, men seieren gjorde det mulig å etablere kongedømmet Jerusalem.

På slutten av august dro Robert hjem sammen med Robert Curthose og Raimond. På vei tilbake erobret de Latakia som ble overrakt til den bysantinske keiseren slik de lovet flere år tidligere. Raimond ble værende der, men de to andre fortsatte hjem gjennom Konstantinopel etter å ha avslått Alexios ønske om å bli værende der i hans tjeneste. Robert hadde med seg en verdifull relikvie, armen av St Georg, en gave fra Alexios. Dette relikviet ble plassert i kirken Anchin i Flandern. Robert bygget klosteret til St Andreas i Betferkerke, nær Brugge, etter at han kom hjem. På grunn av dette korstoget og byttet han førte med seg hjem, fikk han kallenavnet Robert av Jerusalem.

I hans fravær hadde den tysk-romerske keiseren Henrik IV forsøkt å ta kontroll over Flandern. Robert svarte med å støtte opprøret til Cambrai mot keiseren og hans tilhenger, biskop Gaulcher, og tok et antall borger. Fred ble inngått i 1102 da han avla troskapsløfte, men etter 1105 marsjerte den nye keiseren, Henrik V, mot Flandern med hjelp fra Baldwin III av Hainaut og en hær fra Holland. Robert stoppet dem utenfor Douai og en ny fredsavtale ble inngått hvor keiseren anerkjente Roberts krav på Douai og Cambrai.

Han inngikk i 1103 en allianse med kong Henrik I av England hvor han tilbød 1000 kavalerister i bytte mot en årlig skatt, men da Henrik nektet å betale, allierte Robert seg med hans nominelle overherre, Ludvig VI av Frankrike, og angrep Normandie. Mens kongen var opptatt, ledet Teobald IV av Blois et opprør av franske baroner. Robert ledet en hær mot Meaux, men nær byen ble han dødelig såret, falt av hesten sin og druknet i Marne.

Han giftet seg med Clementia av Burgund, en søster av pave Callistus II. De fikk tre barn, men bare den eldste ble voksen. Han etterfulgte Robert som Baldwin VII av Flandern.

• Steven Runciman, A History of the Crusades, vol. I: The First Crusade, Cambridge University Press, 1951.