Thomas Gage

Thomas Gage
Født		1719[1][2] Firle
Død		2. apr. 1787[3][4][5][6] Portland Place London[3][7]
Beskjeftigelse		Offiser, funksjonær, kolonitjenestemann, soldat
Embete		Governor of the province of Massachusetts Bay (1774–1775)
Utdannet ved		Westminster School
Ektefelle		Margaret Kemble Gage (1758–)[8][9]
Far		Thomas Gage, 1st Viscount Gage[7]
Mor		Benedicta Maria Theresa Hall[10]
Barn		8 oppføringer Henry Gage, 3rd Viscount Gage[8][10] William Hall Gage Maria Theresa Gage[10] Charlotte Margaret Gage[8][10] Harriet Gage[10] Louisa Elizabeth Gage[10] John Gage[8][10] Emily Gage[8][10]
Nasjonalitet		Kongeriket Storbritannia
Signatur
Våpenskjold
Thomas Gage på Commons

Thomas Gage (født 1719, død 2. april 1787) var en britisk general og øverstkommanderende over de nord–amerikanske styrkene fra 1763 til 1775 i de tidlige dagene til den amerikanske uavhengighetskrigen.

Gage ble født i Firle, Sussex, og var den andre sønnen til den første Thomas Gage. Gage begynte ved den prestisjefulle Westminster School i 1728 hvor han møtte personer som John Burgoyne, Richard Howe, Francis Bernard og George Germain. Gage sluttet seg til British Army etter at han tok eksamen, først som fenrik før han kjøpte graden løytnant i 1st Northampton Regiment den 30. januar 1741. Året etter ble han overført til Battereau's Foot Regiment og ble kaptein. Gage ble kaptein i 1743 og tjente som aide–de–camp for jarlen av Albemarle i slaget ved Fontenoy og i felttoget Culloden. Fra 1747 til 1748 deltok Gage i kampene i Nederlandene og kjøpte graden major i 1748. Han ble overført til 55th Foot Regiment (senere fikk det nummeret 44th) og ble forfremmet til oberstløytnant i mars 1751.

Gage ble sendt i 1754 til Amerika som del av general Edward Braddocks ekspedisjonsstyrke. Den fremtidige fienden George Washington tjente sammen med Gage i den samme ekspedisjonen. Oberst Peter Halkett, kommandant i 44th Regiment, ble skutt og drept i juli 1755 under slaget ved Monongahela. Gage tok kommandoen over regimentet og ble lettere såret under kampene. Regimentet var redusert, og kaptein Robert Orme (General Braddocks aide–de–camp på det tidspunktet) la frem anklager om at dårlig felttaktikk av Gage hadde ført til nederlaget. Orme sa opp sin stilling året etter, men hans anklager førte til at Gage ble nektet permanent kommando over 44th Regiment.

Gage tilbrakte 1756 som nestkommanderende for en feilslått ekspedisjon til elva Mohawk. Året etter ble han knyttet til general John Campbell i Halifax, Nova Scotia hvor Gage ledet 80th Regiment og ble forfremmet til oberst. Gage ble såret igjen under et feilslått forsøk på å ta Fort Ticonderoga. Til tross for dette nederlaget ble Gage forfremmet til brigadegeneral, hovedsakelig gjennom den politiske manøvreringen til hans bror William Hall Gage. Mens han rekrutterte lokale til sitt nye regiment, møtte og senere giftet Gage seg med Margaret Kemble fra Brunswick, New Jersey, datteren til en venn fra Westminster School som nå tjente i rådet til New Jersey. De to giftet seg i desember 1758. Deres første sønn, Henry Gage, ble født i 1761. Margaret Kemble var barnebarnet til borgermesteren i New York Stephanus Van Cortlandt.

Den nye generalen fikk kommandoen over posten Albany og tjente under generalmajor Jeffrey Amherst. Amherst beordret Gage til å marsjere mot franskmennene og ta Fort la Présentation (også kjent som Fort La Galette) og så ta Montréal. Gage var uenig med Amherst og foreslo i stedet at han egne styrker burde brukes til å forsterke Niagara og Oswego mens Amherst selv ledet styrkene mot Montreal. Gage endte opp med å falle i unåde hos sin overordnede og ble plassert med ansvaret for Fort Albany til Amherst selv var klar til å angripe Montreal i 1760, der Gage ledet Amherst bakre styrke.

Etter at franskmennene overgav seg, ble Gage utnevnt til militærguvernør i Montreal. Han ble forfremmet i 1761 til generalmajor og fikk kommandoen over 22nd Regiment. Da Amherst returnerte til England i august 1763, overtok Gage kommandoen over de britiske styrkene i Amerika. Selv om det nå var fred mellom britene og franskmennene, måtte Gage forholde seg til et indianeropprør som allerede hadde startet i det vestlige pionérområdet. I mai 1763 angrep styrkene til ottawaenes leder høvding Pontiac Fort Detroit i den første trefningen av det som skulle bli kjent som Pontiacs krig.

Gage håpet å gjøre slutt på konflikten gjennom diplomati og beordret oberst John Bradstreet og oberst Henry Bouquet ut på militærekspedisjoner og beordret William Johnson om å opprette fredsforhandlinger. Oberst Bradstreet etablerte i august 1764 en egen avtale med indianerne som Gage forkastet. Oberst Bouquet fremforhandlet en slags våpenstillstand i oktober på et tidspunkt der Gage bare hadde igjen to av de opprinnelige ni fortene som indianerne hadde erobret. Gage fikk i 1765 42nd Royal Highland Regiment gjennom for å ta Fort Cavendish. Han etablerte en ny kommando bestående av tre distrikter i de vestlige, sørlige og nordlige områdene av pionérområdet. Den sommeren beordret Gage Johnson å sende en representant til Pontiac. Konflikten ble ikke helt løst før Pontiac selv reiste til Fort Ontario og signerte en formell avtale med Johnson i juli 1766.

Gages administrasjon opplevde nå en tid med økende politiske spenninger i de amerikanske koloniene. Han begynte å trekke tilbake styrker fra pionérområdet for å befeste de urbane sentrene som New York City og Boston. Ettersom antallet soldater som var stasjonert i byene vokste, ble behovet for å skaffe soldatene mat og husly viktig. Parlamentet vedtok Quartering Act av 1765 som tillot at britiske styrker kunne innkvarteres i private boliger. Gage reiste personlig til Boston og tilbrakte seks uker der for å sørge for innkvartering for de nye soldatene i 1768. Militærokkupasjonen av Boston førte til slutt til Boston–massakren i 1770. Samme år ble Gage forfremmet til generalløytnant.

Gage og hans familie returnerte til England i juni 1773 og gikk glipp av teselskapet i Boston i desember samme år. Den resulterende kontroversen førte til at havnen i Boston ble stengt frem til kolonistene hadde erstattet den tapte teen. Guvernør Thomas Hutchinson i Massachusetts var 62 år gammel på dette tidspunktet og viseguvernør Andrew Oliver var 67. Gage var litt over 50 år og med sin rike militærerfaring i Amerika, ble han regnet som den beste mannen til å ta seg av den voksende krisen.

Han ble utnevnt unntakstilstandsguvernør i Massachusetts i mai 1774 og erstattet den sivile guvernøren. Med denne fullmakten var han betrodd med å innføre Boston Port Act. General Gage utførte strengt konfiskeringen av våpenproduserende materiale.

Han sendte ut en avdeling i september 1774 for å ta krutt som var lagret i Somerville, Massachusetts. Gage lyktes med å i fullføre dette oppdraget, men andre raid var ikke like vellykket. Dette skyldtes hovedsakelig Paul Revere og Sons of Liberty. De holdt nøye øye med Gages aktiviteter etter dette tidspunktet og lyktes i å advare fremtidige offer før Gage kunne mobilisere styrkene sine mot dem.

Gage ble kritisert av sine egne menn for å la grupper som Sons of Liberty eksistere. En av hans offiserer, Hugh Percy, bemerket at «generalens store barmhjertighet og moderasjon tjente bare til å gjøre dem (amerikanerne) modigere og arrogante.» Gage selv skrev at «dersom makt skal brukes i lengden, må den være betydelig og utenlandske styrker må leies inn, for å begynne med små styrker vil oppmuntre motstand, ikke skremme, og vil til slutt koste mer blod og penger.» Edmund Burke beskrev Gages konfliktfulle forhold ved å si i parlamentet at «en engelskmann er den minst passende personen på jorda til å argumentere en annen engelskmann inn i slaveri.»

Som militærguvernør gav Gage ordre om at de lokale politikerne Samuel Adams og John Hancock skulle arresteres for forræderi. Hancock og Adams unnslapp guvernørens agenter i Boston og oppholdt seg ved Lexington. Majoriteten av koloniens militser støttet det voksende opprøret og samlet et lager av våpen, krutt og forsyninger ved Concord. Natten til 18. april 1775 gav Gage ordre om at 700 britiske regulære soldater fra elitestyrken og grenaderkomapaniene skulle marsjere fra Boston til Lexington og Concord.

Slagene ved Lexington og Concord resulterte i 273 døde og sårede for britene og 95 døde og sårede for de amerikanske opprørerne. Britene drev de fleste minutemen fra sine landsbyer, men ble overfalt av en voksende styrke av irregulære under deres tilbakemarsj til Boston. Både Adams og Hancock flyktet, og Gage utstedte etter slaget en proklamasjon som gav en generell benådning til alle som ville vise sin lojalitet til kronen, med unntak av Hancock og Adams.

Gage begynte å mistenke at hans kone, Margaret, en innfødt kolonist, kunne ha sympatier med opprørerne. Han trodde at hun hadde forrådt hans tillit til den revolusjonære Joseph Warren og gav ordre om at Margaret skulle sendes med skip tilbake til Storbritannia.

Etter Lexington fulgte amerikanerne etter britene tilbake til Boston og okkuperte landhalsen som gikk ut til halvøya som byen lå på. Dette innledet beleiringen av Boston. Innledningsvis stod de mellom 6000 og 8000 opprørerne, hovedsakelig ledet av general Artemas Ward, ovenfor rundt 4000 av general Gages britiske regulære soldater som var innestengt i byen. Den britiske admiralen Samuel Graves ledet flåten som fortsatte å kontrollere havnen. 25. mai fikk Gage forsterkninger på 4500 soldater og tre nye generaler, generalmajor William Howe og brigadegeneralene Henry Clinton og John Burgoyne.

Gage startet arbeidet med sine nye generaler med å planlegge utbruddet fra den beleirede byen. De ville bruke et amfibieangrep for å fjerne amerikanerne fra Dorchester Heights eller ta deres hovedkvarter ved Cambridge. For å sette en stopper for disse planene gav general Ward general Israel Putnam ordre om å befeste Bunker Hill. 17. juni 1775 tok de britiske styrkene under Howe halvøya Charlestown i slaget ved Bunker Hill. De erobret sitt mål, men klarte ikke å bryte ut siden amerikanerne holdt området der halvøya startet. Gage kalte seieren «en dyrekjøpt seier, en til av disse ville ha ødelagt oss.» Britenes tapstall var så høye at fra dette tidspunktet av, var beleiringen en stillstand.

10. oktober 1775 ble Gage kalt tilbake til England. Generalmajor Howe erstattet ham som fungerende øverstkommanderende i den britiske hæren som okkuperte Amerika. Gage sin rapport til regjeringen gjentok hans advarsler om at «en stor armé må i lengden settes inn for å redusere disse folkene» og ville kreve «innleiing av utenlandske styrker.» I april 1776 overførte George Germain, den britiske utenriksministeren for Amerika, kommandoen fra Gage til Howe.

Gage ble innsatt i tjenesten igjen i april 1781 da Amherst utnevnte ham til å mobilisere styrker for en mulig fransk invasjon. Året etter overtok Gage kommandoen, som oberst, av 17th Light Dragoons. Han ble til slutt forfremmet til general 20. november 1782 og senere overført til 11th Dragoons. Gage døde på Isle of Portland 2. april 1787 og hans kone levde i ytterligere 37 år. En annen Thomas Gage, en ung slektning som ville bli kjent innen botanikk, levde også lenger enn ham.

Noen briter føler at Thomas Gage, en viktig mann i nordamerikansk historie, har blitt urettferdig dømt av amerikanske historikere på grunn av at Gage kjempet på britenes side.

• Fischer, David Hackett (1995), Paul Revere's Ride, Oxford University Press ISBN 0-19-509831-5

• Biografi fra Dictionary of Canadian Biography Online