Tibetansk buddhisme

Tibetansk buddhisme er en retning innenfor mahayana-buddhismen. Den er kjent for et rikt mangfold av seremonier og for sitt omfattende klostervesen og er basert på en kombinasjon av mahayana- og vajrayana-elementer. Tibetansk buddhisme er kjent for sin esoteriske tantriske sti, som inneholder avanserte teknikker innenfor yoga, meditasjon og mental trening.

Utbredelse

Den tibetanske buddhisme er utbredt i og karakteristisk for Tibet, Mongolia, Tuva, Bhutan, Kalmykia og dendel regioner i Himalaya, som det nordlige Nepal, og i India (særlig i Arunachal Pradesh, Ladakh, Dharamsala, Lahaul og Spiti i Himachal Pradesh, og Sikkim). Den er statsreligion i Bhutan.^[1] Den praktiseres også i Mongolia og i deler av Russland (Kalmykia, Burjatia og Tuva) og nordøstre Kina.

En tibetansk diaspora har spredt tibetansk buddhisme til mange vestlige land.^[2] Menigheter (sanghaer) av tibetansk buddhisme finnes i dag over hele verden.

Historie og beskrivelse

Tibetansk buddhisme utviklet seg fra forskjellige oversettelsesperioder av mahayana- og vajrayanatekster fra India hvor mahayana og vajrayana opprinnelig stammer fra. Den første perioden begynte i 8./9. århundre, den andre oversettelsesperiode sent i det 10. århundre. Tibetansk buddhisme inneholder noen elementer fra den tibetanske religionen Bön. Den tantriske praksisen inneholder også historiske spor fra hinduismens tantrisme.

Det finnes fire forskjellige skoler innen tibetansk buddhisme:

Nyingma grunnlagt av Padmasambhava i 8./9. århundre
Kagyu grunnlagt av Marpa i 10./11. århundre
Sakya grunnlagt av Khön Könchog Gyalpo i 10./11. århundre
Gelug grunnlagt av Tsongkhapa i 14. århundre

Dessuten:

Bön, grunnlagt av Tönpa Shenrab Miwoche, er en femte tradisjon som står svært nær til tibetansk buddhisme, men den er i seg selv ikke buddhistisk. Bön er den opprinnelige religionen i Tibet.

Tibetanske buddhistmunker som underviser eller lekfolk med spesielle evner kalles lama. En lama som velger å bli gjenfødt for å gagne andre kalles tulku. Innenfor tibetansk buddhisme opererer man delvis med flere tulku-arverekker, og barn som blir anerkjent som reinkarnasjonen av en avdød tulku blir oppdratt til å bli en lama.

Dalai Lama blir ansett som overhodet for den tibetanske buddhismen. Han var også overhodet for den tibetanske Ganden Phodrang-regjeringen fra 1700-tallet av, og har en spesiell betydning innenfor Gelug-skolen. Den nåværende Dalai Lama, Tenzin Gyatso, er den fjortende i rekken, og alle de fjorten regnes som inkarnasjoner av den indiske bodhisattvaen Avalokiteshvara.

Til Vesten kom den første kjennskap til denne læren først på slutten av 1800-tallet med Madame Blavatsky og hennes bok om Den hemmelige lære. Idag er kjennskapen om læren spred nesten over hele verden.

Litteratur

Tibet. Utvalg, oversettelse og innledende essay av Per Kværne. Bokklubben, 2005. XLVIII, 235 s. (Verdens hellige skrifter; 34). ISBN 978-82-525-6003-9; ISBN 82-525-6003-2

engelsk:

Stephan Bayer: The Cult of Tārā. Magic and Ritual in Tibet. University of California Press, Berkeley and Los Angeles 1978, ISBN 0-52003635-2.
Ringu Tulku: A Study of the Buddhist Lineages of Tibet - The Ri-Me Philosophy of Jamgon Kongtrul the Great. Shambhala Publications, ISBN 1-59030-286-9,
Lati Rinpoche/Jeffrey Hopkins: Death, Intermediate State and Rebirth in Tibetan Buddhism. Snow Lion Publications, Ithaca, New York, USA 1980, ISBN 0-937938-00-9.

tysk:

Tsültrim Allione: Tibets weise Frauen - Zeugnisse weiblichen Erwachens. Theseus Verlag, Berlin 2001, ISBN 3-89620-162-X.
Robert Bleichsteiner: Die gelbe Kirche. Mysterien der buddhistischen Klöster in Indien, Tibet, Mongolei und China. Belf, Wien 1937.
Regina von Brück, Michael von Brück: Die Welt des tibetischen Buddhismus. Kösel, München 1996, ISBN 3-466-20402-X.
Karin Brucker/Christian Sohns: Tibetischer Buddhismus. Handbuch für Praktizierende im Westen.'. O.W.Barth Verlag, Bern 2003, ISBN 3-502-61083-5.
Thierry Dodin, Heinz Räther: Mythos Tibet. Wahrnehmungen, Projektionen, Phantasien. DuMont Reiseverlag, Ostfildern 1997, ISBN 3-7701-4044-3.
Dilgo Khyentse: Das Herzjuwel der Erleuchteten. Theseus Verlag, Berlin 1996, ISBN 3-89620-102-6.
Andreas Gruschke: Diederichs kompakt - Tibetischer Buddhismus. Kreuzlingen - München 2003, ISBN 3-7205-2391-8.
John Powers: Religion und Kultur Tibets. Das geistige Erbe eines buddhistischen Landes. O. W. Barth, München 1998, S.175-222, ISBN 3-502-65487-5.
Giuseppe Tucci, Walther Heissig: Die Religionen Tibets und der Mongolei. (= Die Religionen der Menschheit. 20), Stuttgart 1970.

Referanser

^ The 2007 U.S. State Department report on religious freedom in Bhutan notes that "Mahayana Buddhism is the state religion..." and that the Bhutanese government supports both the Kagyu and Nyingma sects. State.gov
^ Statistics on Religion in America Report -- The 2007 Pew Forum on Religion & Public Life Survey estimates that although Tibetan Buddhism adherents are less than 0.3 percent of the population, Buddhism has had a 0.5 net increase in reported adherents.

Eksterne lenker

Karma Tashi Ling buddhistsamfunn – Norsk buddhistsamfunn.
DharmaData – Buddhist text library of all traditions – buddhist text in english, norwegian, spanish

[1] The 2007 U.S. State Department report on religious freedom in Bhutan notes that "Mahayana Buddhism is the state religion..." and that the Bhutanese government supports both the Kagyu and Nyingma sects. State.gov

[2] Statistics on Religion in America Report -- The 2007 Pew Forum on Religion & Public Life Survey estimates that although Tibetan Buddhism adherents are less than 0.3 percent of the population, Buddhism has had a 0.5 net increase in reported adherents.

[1]