Uruguays herrelandslag i fotball

Uruguay
Forbund		Asociación Uruguaya de Fútbol
Konføderasjon		CONMEBOL
Landslagstrener		Marcelo Bielsa
Kallenavn		La Celeste Los Charrúas
Flest kamper		Diego Godín (161)
Flest mål		Luis Suárez (68)
Hjemmebane		Estadio Centenario
Kapasitet		74 000
Hjemmedrakt style="background-color:#FFFFFF sist oppdatert = 17. oktober 2023; padding: 0px; margin: 0px;" colspan="3" | Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert: Ukjent

Uruguays herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Uruguay. Det blir administrert av Uruguays fotballforbund. Det uruguayanske fotballforbundet ble stiftet i 1900. Uruguay var en av de fire medlemslandene som stiftet CONMEBOL i 1916. De ble medlem av FIFA i 1923.

Landet har deltatt i 14 VM-sluttspill mellom 1930 og 2022, og vunnet to, i 1930 og 1950. De er det minste landet i verden som har vunnet VM, og de er det minste landet i verden som har tatt VM-medalje. Sammen med OL-gullene de vant i 1924 og 1928 utgjorde verdensmesterskapet i 1930 bevis på at Uruguay var verdens beste lag i fotballens første tiår med internasjonal konkurranse. Siden har Uruguay hatt mindre hell, men har flere ganger kommet høyt i VM-sammenheng. I Copa América er Uruguay per november 2022 det mestvinnende laget med 15 seire, like mange som Argentina.

Uruguay har lenge hatt fargede spillere, og hadde tidlig, i motsetning til nabolandene, fotball som en idrett for alle, uansett sosialt lag. Uruguay hadde blant annet den første fargede spilleren i verden i en internasjonal turnering, på tross av at landet er sterkt dominert av folk av europeisk avstamning, med omtrent 88 %, der sorte utgjør omtrent 4 %.^[1]

Nasjonalstadion er Estadio Centenario i Montevideo. Uruguays drakter er lyseblå, og kallenavnet deres spiller på det. Uruguay har hatt Argentina som rival siden 1901, og har dermed en av de lengste rivaliseringene i verden, bare etter England og Skottland og eventuelt andre rivaliseringer mellom de fire britiske landslagene.

Uruguays historie er best i begynnelsen. Etter to verdensmesterskap og to OL-gull, greide aldri Uruguay helt å finne veien tilbake til storformen.

Uruguays fotballforbund ble stiftet i 1900, og spilte sin første landskamp den 16. mai 1901, mot Argentina i Montevideo. Argentina vant kampen 3-2, og den neste kamp mellom de to, også den i Montevideo, ble vunnet hele 6-0 av Argentina.

Uruguay ble bedre, og de to kjempet fra 1905 om seieren i to private cuper, «Lipton Cup» og «Newton Cup», som var en ren kamp mellom de to landslagene. Uruguay vant den første Lipton Cup, deretter vant Argentina fire år på rad, så Uruguay fire ganger på rad og slik gikk det som oftest i etapper. Noe av det samme mønstret så vi i Newton Cup. De to turneringene var mer eller mindre faste frem til 1929, men etter at VM i fotball ble innført, fikk kampene mindre betydning, og de ble avviklet i 1976, bortsett fra at Lipton Cup gjorde en engangs-gjesteopptreden i 1992.

Da CONMEBOL ble dannet og det første søramerikanske mesterskapet ble arrangert (dette skjedde omtrent samtidig), ble Uruguay plassert i en gruppe med de andre tre lagene i CONMEBOL, Argentina, Brasil og Chile. Uruguay stilte med blant andre Isabelino Gradin og Juan Delgado, de to første fargede spillerne i en internasjonal turnering. Dette medførte protester fra Chile, som mente at Uruguay stilte med «afrikanere»^[2] Gradin hadde da allerede debutert for Uruguay mot Argentina året før. Uruguay vant kampen 4 –0. Gradin scoret to av målene. I den neste kampen vant Uruguay over Brasil med 2 –1, delvis fordi Brasil ikke kunne stille med toppet lag på grunn av interne stridigheter mellom Brasils fotballforbund og klubbene om profesjonelle spillere. Også her scoret Gradin for Uruguay. Brasils mål kom av Arthur Friedenreich, Brasils første fargede spiller.^[3]

Den siste kampen var mot Argentina. Etter 5 minutter ble banen stormet og branner oppsto, så man måtte spille kampen på nytt et annet sted dagen etter. Omkampen endte 0 –0, og Uruguay vant dermed det første søramerikanske mesterskapet.

Også den andre, nå spilt i Uruguay, ble vunnet av Uruguay, denne gangen ved å slå samtlige lag. Nå var Ángel Romano den store spilleren med fire av Uruguays ni mål. Uruguay slo Argentina 1–0, og de andre lagene 4–0. Neste ble spilt i 1919, og denne gangen vant Brasil etter at Brasil og Uruguay begge slo Chile og Argentina, og spilte uavgjort seg imellom. Målforskjell var ikke inkludert, så de to spilte en kamp seg imellom med fire (!) ekstraomganger på et kvarter hver, Friedenreich scoret kampens eneste mål i det 122. spilleminutt.

Uruguay vant igjen i 1920, men leverte dårligere resultater i 1921 (tredjeplass) og 1922 (endte a poeng med Brasil og Paraguay, men trakk seg under omspillet dem imellom om førsteplassen). I 1923 var Uruguay tilbake og vant igjen.

Uruguay hadde lenge dominert i Sør-Amerika, men det var først i denne seksårsperioden at Uruguay møtte verdens beste motstandere ved å også møte topplag fra Europa. Det viste seg at heller ikke disse kunne stoppe Uruguay i denne perioden.

Uruguay vant klart det søramerikanske mesterskapet i 1923, og også retten til å representere Sør-Amerika i OL i Paris 1924. Som det eneste laget som holdt seg unna severdigheter og som hadde fysisk trener og lege, hatte Uruguay en fordel over de andre.

Fordelen ble utnyttet til det fulle. Uruguay vant 7–0 over Jugoslavia i den første kampen, og deretter 3–0 over USA. I kvartfinalen vant de 5–1 over Frankrike, før de i semifinalen slo Nederland 2–1 etter for første gang å ha ligget under. I finalen møtte Uruguay Sveits og vant hele 3–0. Toppscorerne for Uruguay var Pedro Petrone og Héctor Scarone, men også José Andrade markerte seg som en svært god spiller. Etter OL-gullet møtte Uruguay Argentina i en privatlandskamp der Argentina vant ved et mål som ble scoret direkte fra corner. Ettersom Uruguay var olympiske mestre, ble det å score direkte fra corner kalt et «olympisk mål». Betegnelsen brukes fortsatt.

Uruguay trakk seg fra det søramerikanske mesterskapet i 1925, men vant i 1926 og kom på andreplass i 1927.

Uruguay var selvskreven i neste OL, og de var selvskrevne favoritter. Denne gangen var de imidlertid ikke alene fra Sør-Amerika, også Argentina kom med. Nederland viste seg som den beste motstanderen Uruguay hadde hatt, og under OL i 1928 møttes de to allerede i første runde. Da vant Uruguay 2–0. Deretter vant Uruguay Tyskland 4–1, før de i semifinalen slo Italia 2–1. Finalen ble mot arvefienden Argentina. Første kamp endte 1–1, og andre endte 2–1 med Scarone som matchvinner. Scarone og Petrone var fortsatt de to målscorerne for Uruguay.

På grunn av at Uruguay fikk et nytt stadion og lovet å dekke omkostningene til deltakerne som kom til landet, ble landet vertskap til det første VM. Det var delt inn i fire grupper der vinnerne gikk videre til semifinaler. Uruguay møtte Romania og Peru. Peru hadde bare i kort tid vært medlem av CONMEBOL. Uruguay møtte første Peru og vant 1–0 etter mål av Héctor Castro. Deretter slo de Romania 4–0. Deretter vant de 6–1 over Jugoslavia i semifinalen og Argentina 4–2 i finalen.

Uruguay var verdens beste lag, men VM var dårlig representert. På tross av at Uruguay to ganger og Argentina en gang hadde tatt turen over til Europa, hadde verken Italia, Spania, Tyskland eller Østerrike tatt turen over til Uruguay. Da det ble klart at Italia arrangerte VM i 1934, bestemte Uruguay seg for å boikotte.^[4] Det var en avtale om at verdensmesterskapet skulle spilles annenhver gang i Europa og Sør-Amerika, og da VM i 1938 ble arrangert i Europa, bestemte Uruguay seg for å boikotte VM igjen.

Uruguay brukte derfor mesteparten av tiden til det søramerikanske mesterskapet. Tempoet hadde imidlertid sunket, og Uruguay spilte derfor i det søramerikanske mesterskapet i 1935 (seier), 1937 (tredjeplass) og 1939 (andreplass). Uruguay spilte også kamper mot Argentina i Lipton og Newton Cup, men fikk ellers liten konkurranse. I 1941 ble det en ny andreplass i det søramerikanske mesterskapet før Uruguay vant samtlige kamper på hjemmebane i 1942. Deretter fulgte en skuffende rekke med to fjerdeplasser, en tredjeplass og i 1949 en skuffende sjetteplass, den dårligste plasseringen fram til tangeringen i 1979. Det kunne unektelig se ut som om Uruguay ikke lenger var et topplag.

Uruguay var i gruppe med Paraguay, Ecuador og Peru i kvalifiseringen til VM i 1950. Før kvalifiseringen trakk imidlertid Ecuador og Peru seg, slik at Paraguay og Uruguay automatisk kvalifiserte seg. Med erkerivalen Argentina ute (de hadde et anstrengt forhold til Brasil etter en kamp dem imellom året før, og boikottet VM), hadde Uruguay dermed sikret seg å bli bedre enn nabolandet i sør.

Uruguay kom i gruppe med Frankrike og Bolivia. Frankrike trakk seg før VM startet, og det betydde at Uruguay vant gruppen med én kamp, 8–0 over Bolivia. Uruguay gikk videre til finalegruppen, der alle møtte alle. Andre lag var Spania, Sverige og Brasil. Uruguay startet med 2–2 mot Spania og deretter 3–2 mot Sverige. Brasil hadde slått både Sverige og Spania overlegent, og var store favoritter. Foran det som skulle bli finalen - formatet var slik at finale var erstattet med finalegruppe - tok svært mange brasilianere seieren på forskud.^[5] Brasil ville greie seg med uavgjort, Uruguay måtte vinne.

Uruguay lå lavt i første omgang og red av angrep etter angrep. Det sto 0–0 til pause. To minutter etter pause sto det 1–0 til Brasil. Víctor Rodríguez Andrade, nevø av José Andrade, mente at målet var offside, og sa det til Uruguays kaptein Obdulio Varela. Varela bestemte seg for å diskutere med dommeren om hvor vidt målet var offside, noe som handlet om å trekke ut tiden til publikum hadde stilnet.^[6] Uruguay fikk roet nervene igjen, og kjempet seg inn i kampen. Utlikningen kom etter 66 minutter, og i det 79. minutt kom vinnermålet, Alcides Ghiggia satte inn 2–1 til Uruguay. Brasil hadde tapt VM på hjemmebane, mens Uruguay hadde vunnet to VM av to mulige, gitt at de boikottet de imellom.

Suksess kan være en farlig ting. Sølvmedaljørene fra Brasil vant VM-gull tre ganger de påfølgende fem VM, mens Uruguay greide seg dårligere. Fortsatt var plasseringene relativt akseptable, men det ville seg aldri helt tilbake til den gode perioden.

Som regjerende verdensmester trengte ikke Uruguay å kvalifisere seg til neste VM. Det ble i stedet privatlandskamper mot forskjellig motstand, inkludert en 6–1-seier over Panama og flere møter mot Brasil. I 1953 kom Uruguay på tredjeplass i det søramerikanske mesterskapet.

Under VM i 1954 i Sveits ble Uruguay plassert i samme gruppe som Østerrike, Tsjekkoslovakia og Skottland. I dette VM ble lagene seedet, slik at de to seedede lagene ikke møtte hverandre, og de to useedede lagene ikke møtte hverandre. Uruguay og Østerrike var seedet, og møtte hverandre ikke. I stedet møtte Uruguay først Tsjekkoslovakia og vant 2–0, før de møtte Skottland og vant hele 7–0. I kvartfinalen slo Uruguay England 4–2. I semifinalen ventet favorittene Ungarn, og det sto 2–2 etter 90 minutter. I ekstraomgangene scoret Ungarn to ganger, og vant dermed kampen. I bronsefinalen møtte Ungarn endelig Østerrike, og tapte 1–3.

Året etter gikk Uruguay på en stygg 1–6 for Argentina, som hadde returnert til det søramerikanske mesterskapet. Allerede i 1956 fikk Uruguay revansje på hjemmebane, der de vant det søramerikanske mesterskapet igjen. I 1957 spilte Argentina, Brasil og Uruguay sammen igjen i det søramerikanske mesterskapet, og Argentina vant sammenlagt. Samme år havnet Uruguay, Paraguay og Colombia i samme kvalifiseringsgruppe. Uruguay spilte uavgjort borte mot Colombia og slo og tapte for Paraguay. Det var nok til å gi Paraguay seieren i gruppen, slik at Uruguay for første gang ikke kvalifiserte seg til VM.

I 1959 slo de Paraguay i det søramerikanske mesterskapet, og de slo også Bolivia overlegent, men de tapte resten av kampene og leverte nok en svak plassering, denne gangen femteplass. Samme år ble det arrangert et ekstramesterskap, og dette vant Uruguay foran Argentina og et markant redusert Brasil. Deretter ble det kvalifisering om å være med til VM i 1962 i Chile. For Uruguay besto kvalifiseringen av hjemme- og bortekamp mot Bolivia. Etter uavgjort i La Paz, vant Uruguay 2–1 i Montevideo.

VM i Chile ble et gjensyn med VM, men ikke et stort et. Brasil hadde blitt verdensmester i 1958, og også i 1962 var det klart at de var det beste laget, ikke bare i Sør-Amerika, men i verden. Uruguay på sin side havnet i gruppe med Jugoslavia, Sovjetunionen og Colombia. Uruguay startet med å slå Colombia, men tapte deretter for Jugoslavia og Sovjetunionen, og var dermed ute av VM. I retrospektiv rangering havnet Uruguay på 12.-plass av 16 lag.

Uruguay trakk seg fra det søramerikanske mesterskapet i 1963, og deres nest utfordring var å kvalifisere seg til VM i 1966. Der kom Uruguay i en overkommelig gruppe mot Venezuela og Peru. Venezuela var mer opptatt av baseball, og landslaget deres var svakt. Effektivt ble derfor kampen om avansement oppgjøret mellom Peru og Uruguay. Uruguay vant både borte og hjemme, og var med i VM enda en gang.

VM i England gikk bedre. Uruguay møtte nettopp England i tillegg til Frankrike og Mexico. De startet med uavgjort 0–0 mot England før de vant 2–1 over Frankrike og spilte uavgjort 0–0 mot Mexico. Dermed var Uruguay videre til kvartfinalen. Der møtte de et svært dyktig Vest-Tyskland og tapte hele 0–4. Dermed var Uruguay igjen ute. Ettersom Argentina også røk i kvartfinalene og Brasil aldri kom seg ut avgruppespillet, ble dette første gang siden 1934, som Uruguay boikottet, at ingen av topp fire var fra Sør-Amerika.

Tilbake i Sør-Amerika vant Uruguay igjen det søramerikanske mesterskapet, nå for ellevte gang. Dette ble også siste gangen formatet var som dette. Det ble også en stund til neste mesterskap, som ble det første som ble kalt Copa América. I 1969 kom dermed den første store utfordringen for Uruguay - kvalifiseringen til VM i Mexico. Uruguay kom i gruppe med Chile og Ecuador, og startet med borteseier 2–0 over Ecuador og uavgjort 0–0 mot Chile. Deretter slo de begge lagene hjemme, 1–0 mot Ecuador og 2–1 over Chile. Uruguay var dermed i VM for tredje gang på rad.

I VM fikk Uruguay møte Sverige, Israel og Italia. Uruguay møtte først Israel og vant 2–0 før de spilte 0–0 mot Italia og tapte noe overraskende 0–1 for Sverige. Det holdt såvidt til avansement på målforskjell, målet foran Sverige. I kvartfinalen møtte de igjen Sovjetunionen, men denne gangen sto det 0–0 til ekstraomgangene, der Uruguay scoret vinnermålet tre minutter før full tid. I semifinalen møtte Uruguay Brasil og tok ledelsen etter 19 minutter. Ledelsen holdt nesten inn til pause, men Brasil utliknet og scoret to mål i andre omgang, og dermed gikk Uruguay ut. I bronsefinalen møtte Uruguay igjen Vest-Tyskland, og igjen tapte de, om enn langt mindre brutalt, det ble bare 0–1.

Copa América ble ikke arrangert før 1975, og dermed var det først i kvalifiseringen til VM i 1974 at Uruguay fikk nye utfordringer. Utfordringene kom i form av Colombia og Ecuador. Etter 0–0 i Bogotá og 2–1 i Quito lå det godt an for Uruguay. Deretter tapte Uruguay hjemme mot Colombia med 0–1, og måtte slå Ecuador med minst to mål for å gå forbi Colombia på målforskjell. Uruguay vant hele 4–0 hjemme, og var dermed kvalifisert til VM.

VM i 1974 var i Vest-Tyskland. Nytt av formatet var at kvartfinaler og semifinaler ble erstattet av et nytt gruppespill etter det første. Uruguay havnet i første gruppespill i gruppe med Nederland, Sverige og Bulgaria. Det ble et ubehagelig møte med Nederlands totalfotball, og Uruguay tapte 0–2. Deretter ble det uavgjort mot Bulgaria 1–1 før Uruguay tapte hele 0–3 for Sverige. Uruguay havnet sist i sin gruppe, og på 13.-plass retrospektivt.

Uruguay hadde i vikende grad tilhørt toppen. VM i 1974 var et forvarsel om at dette ikke nødvendigvis var regelen, og på tross av enkelte gode innsatser i Copa América fikk vi raskt se at det var unntaket, og at Uruguay var redusert til en svakere fotballnasjon.

Uruguay ble i denne perioden mer kjent for stygt enn blendende spill, og de gangene de kom til VM, var det sjelden de kom videre fra gruppespillet. Enkelte gode innsatser i Copa América ble det, men også her var det klart at Uruguay ikke var topplaget.

Etter den svake innsatsen i VM skulle Uruguay delta i sitt første Copa América. Som regjerende mester (Copa América var litt mer enn en navneforandring, men man regnet det som en fortsettelse av det søramerikanske mesterskapet) fikk Uruguay gå rett til semifinalen, mens de andre lagene spilte i kvalifiseringsrunder. Uruguay tapte hele 0–3 borte mot Colombia, og enda de vant 1–0 hjemme, var Uruguay ute. Hjemmelaget fikk et rødt kort i begge kampene.

To år senere møtte Uruguay Bolivia og Venezuela i det som burde være en svært overkommelig oppgave. Etter uavgjort i Caracas og tap borte for Bolivia, hjalp det lite med hjemmeseier 2–0 mot Venezuela. Hjemmekampen mot Bolivia endte 2–2 da Uruguay allerede var ute. Bolivia kom i gruppe med de andre gruppevinnerne Peru og Brasil, og de to beste skulle gå videre. Bolivia tapte 0–5 for Peru og 0–8 for Brasil, og det viste at både Bolivia og i forlengelsen Uruguay hadde et stykke opp.

Copa América i 1979 var ikke noe bedre. I gruppespillet ble det bortetap og hjemmeseier, begge 2–1 og begge med rødt kort til Uruguay, over Ecuador. Det ble 0–0 hjemme og 2–2 bort mot Paraguay i et gruppespill der det var fem røde kort på seks kamper. Uruguay havnet på andreplass, og var dermed ikke videre.

Uruguay ble invitert til Mundialito 1980, et pussig påfunn der 50-årsfeiringen til VM ble feiret i Uruguay. Alle verdensmestrene ble invitert, og bare England takket nei. De ble erstattet av Nederland. Uruguay kom i gruppe med Nederland og Italia. Uruguay vant 2–0 over begge lagene og gikk til finalen mot Brasil. Der vant Uruguay 2–1 som et pussig ekko fra VM i 1950. Uruguay ble dermed verdens beste lag om man la noen vekt på dette mesterskapet.

I et nytt forsøk på å komme til VM spilte Uruguay i gruppe med Peru og Colombia. Det begynte bra med 3–2 hjemme over Colombia, men deretter ble det 1–2 for Peru. Uruguay avsluttet med to uavgjort, 0–0 borte mot Peru og 1–1 borte mot Colombia. Det holdt bare til andreplass bak Peru. Uruguay måtte dermed se VM i 1982 hjemmefra.

Det hjalp imidlertid å få en mer overkommelig gruppe i Copa América i 1983. Uruguay startet med 2–1 over Chile og fortsatte med 3–0 over Venezuela. Uruguay kom til semifinalen, der de knepent slo Peru. Deretter kom de til finalen og slo Brasil hjemme 2–0 og greide 1–1 borte. Uruguay var igjen best i Sør-Amerika. Enzo Francescoli debuterte da, og var et fast inventar på landslaget til og med 1997. Han ble regnet blant de 125 beste spillerne i historien av Pelé på FIFA 100.

Kvalifiseringen til VM i 1986 i Mexico plasserte Uruguay sammen med Chile og Ecuador. Ecuador og Chile spilte uavgjort i første kamp, og siden Uruguay slo Ecuador begge gangene og Chile og Ecuador vant hver sin innbyrdes kamp, var Uruguay poenget foran Chile, som måtte gå til omspill.

Uruguay var dermed med til VM for første gang på tolv år. Sist havnet Uruguay sist i gruppen. Denne gangen kom de i gruppe med Skottland, Vest-Tyskland og Danmark. Uruguay greide uavgjort 1–1 mot Vest-Tyskland, men tapte stygt 1–6 mot et Danmark i storform. I siste kamp mot Skottland, endte det 0–0, enda José Batista satte verdensrekord ved å bli utvist etter 56 sekunder.^[7] Uruguay endte på tredjeplass, men det holdt til åttendedelsfinale.

Men ikke lenger. Uruguay møtte der Argentina, og tapte 0–1 for den blivende verdensmester. Dermed var Uruguay bedre enn i 1974, men ble fortsatt bare rangert som nummer 16 i turneringen.

Året etter var det Copa América igjen. Uruguay slapp gruppespillet som regjerende mester, og møtte Argentina igjen i semifinalen. Uruguay fikk hevn og vant 1–0. I finalen slo Uruguay Chile 1–0 og forsvarte dermed sitt Copa América. På grunn av nytt format, fikk ikke Uruguay noen fordeler som tittelforsvarer, men ble plassert i en av to grupper. De to beste fra hver gruppe gikk videre til finalegruppe. Uruguay endte på andreplass bak Argentina etter å ha tapt for Ecuador og Argentina, men slått Chile og Bolivia. De var foran Chile og Ecuador på målforskjell. I finalegruppen møtte de Argentina, Brasil og Paraguay. Uruguay var langt bedre i finalegruppen, og slo Paraguay 3–0 og Argentina 2–0 før de tapte 0–1 for Brasil. Det holdt til andreplass.

Deretter var det VM-kvalifiseringen som sto for tur. Siden Argentina var automatisk kvalifisert, ble de resterende lagene plassert i tre grupper. De to med best resultat gikk til VM, mens den tredje måtte via kvalifisering. Uruguay kom i gruppe med Bolivia og Peru. I motsetning til tidligere var det nå Bolivia som var den største trusselen. Begge slo Peru og begge slo hverandre på hjemmebane. Uruguay hadde imidlertid beste målforskjell, og vant gruppen. De var nest best og kom direkte til VM.

VM i Italia var altså Uruguays andre på rad, etter at de hadde vært borte i to på rad. Uruguay var nok en gang i en vrien gruppe, som inkluderte forrige VMs tapende bronsefinalist Belgia, Sør-Korea og Spania. Uruguay greide uavgjort i en langdryg kamp mot Spania, tapte så 1–3 mot Belgia og vant 1–0 mot Sør-Korea etter at Daniel Fonseca scoret på overtid. I åttendedelsfinalen mot Italia røk imidlertid Uruguay rett ut med 0–2. For andre VM på rad snek Uruguay seg til åttendedelsfinalen, og for andre VM på rad var de ikke gode nok.

Uruguay startet nittitallet ved å ryke ut av VM. Det fortsatte med at de knepent røk ut på målforskjell i første gruppe i Copa América i 1991. I 1993 fikk Uruguay muligheten til å revansjere seg, men etter en andreplass i gruppen bak suverene Ecuador og med en beskjeden 1–0 mot USA og 2–2 mot Venezuela, spilte Uruguay uavgjort mot Colombia i kvartfinalen og gikk ut på straffesparkkonkurranse. Det ble effektivt en sjetteplass.

Deretter skulle Uruguay kvalifisere seg til VM i USA. Her var igjen Bolivia bøygen. Bolivia hadde utviklet seg til å bli et godt lag, og Uruguay tapte for dem i La Paz. Etter en skuffende 0–0 hjemme mot Ecuador. Deretter ble det en god uavgjort mot Brasil hjemme, en sterk 4–0 hjemme mot Venezuela, 1–0 borte mot Ecuador, 2–1 hjemme mot Bolivia og til slutt 0–2 mot Brasil. Ett poeng og ganske mye i målforskjell var nok til at Uruguay ble igjen hjemme.

Etter VM var det igjen på tide med Copa América, og denne ble arrangert i Uruguay. Uruguay vant sin pulje med 4–1 over Venezuela, 1–0 over Paraguay og 1–1 mot Mexico. I kvartfinalen slo Uruguay Bolivia 2–1, før de i semifinalen vant 2–0 over Colombia. I finalen møtte de Brasil og vant på straffesparkkonkurranse etter 1–1 etter ekstraomganger.

Foran kvalifiseringen til VM i 1998 bestemte CONMEBOL seg for å ha en felles gruppe for alle medlemmene. De fire beste gikk rett til VM. For Uruguays del ble denne kvalifiseringen en ubegrenset katastrofe. Landet var bare fire poeng bak Chile, men det inkluderte også 16 plussmål til fordel Chile. Det ble til slutt en sjuendeplass langt fra kvalifisering.

Innimellom denne kvalifiseringen rakk Uruguay også å tape for Peru og Bolivia i Copa América og notere en versteplassering med en niendeplass. Hadde Uruguay scoret ett mål til, hadde de kommet videre på bekostning av Colombia på målforskjell mellom de tre treerlagene.

Slik ble det ikke så veldig stor forskjell da Uruguay til Copa America 1999 møtte Argentina, Colombia og Ecuador. I kampen mot Colombia vant riktignok Colombia 1–0 i mål, men Uruguay vant 2–0 i røde kort. Uruguay vant deretter 2–1 over Ecuador og tapte 0–2 mot Argentina. På tross av dette, var Uruguay nest beste treer, og gikk videre til utslagsrunden. I kvartfinalen holdt Uruguay Paraguay til 1–1 og vant straffesparkkonkurransen 5–3. Nøyaktig det samme skjedde i semifinalen mot Chile. I finalen tapte Uruguay imidlertid 0–3 for Brasil, som viste at Uruguay fortsatt hadde et stykke igjen.

Copa América hadde åpning for gjestelag, og i 2001 kom Uruguay sammen med to gjestelag, Honduras og Costa Rica. Det siste laget var Bolivia. Uruguay slo Bolivia, spilte uavgjort mot Costa Rica og tapte for Honduras. Det medførte en tredjeplass, men som nest beste treer gikk Uruguay likevel videre. I kvartfinalen møtte de Costa Rica igjen, og denne gangen vant de 2–1 over Costa Rica. I semifinalen ble det tap 1–2 mot et annet gjestelag, Mexico. I bronsefinalen ble det gjensyn med Honduras. Kampen endte 2–2, og straffespark måtte avgjøre. Honduras vant 5–4. Det hører med til historien at Honduras slo ut Brasil 2–0.

I kvalifiseringen til VM i 2002 ga Uruguay kamp til døren, og greide femteplassen som ga omspill med et nødsskrik etter at de spilte uavgjort hjemme mot Argentina og Colombia vant sin kamp 4–0. Colombia var bare ett mål fra å ta plassen. Uruguay gikk til omspill mot Australia. De tapte 0–1 borte og vant 3–0 hjemme, og kom dermed til VM.

Opptredenen i VM var den første siden 1990, men den gikk ikke like bra. i gruppe med Danmark, Senegal og Frankrike skulle oppgaven være overkommelig. Uruguay innledet derimot med tap for Danmark (1–2), og fortsatte med 0–0 mot Frankrike. De kunne ha tatt seg videre med seier over Senegal, men lå under 0–3 til pause. Tre mål, en av dem av Diego Forlán, og Álvaro Recoba satte inn utlikningsmålet på straffe i det 89. minutt. Dermed endte Uruguay nest sist.

Copa América ble nå spilt med større mellomrom i tid, og først i 2004 kom neste. Og et mønster begynte å utvikle seg. I gruppe med Mexico, Argentina og Ecuador endte Uruguay på tredjeplass etter uavgjort mot Mexico, seier over Ecuador og tap for Argentina. Som beste treer gikk Uruguay videre til kvartfinalen. I kvartfinalen møtte Uruguay Paraguay og vant 3–1. I semifinalen ble det 1–1 mot Brasil, som vant på straffesparkkonkurranse. Uruguay vant bronsefinalen mot Colombia 2–1.

I kvalifiseringen til VM i 2002 kom Uruguay nok en gang på femteplassen som ga kvalifiseringskamp. De var poenget foran Colombia denne gangen, og tre poeng bak Paraguay på sikker plass. Mot Australia ble det 1–0 hjemme, men tap 0–1 i Australia. Avgjørelsen falt på straffesparkkonkurranse, og igjen tapte Uruguay.

I 2007 opprettholdt Uruguay en lang tradisjon i Copa América ved å tape (for Peru), spille uavgjort (mot Venezuela) og vinne (over Bolivia). Dette medførte at Uruguay kom på tredjeplass igjen, og nok en gang var de nest best og kom videre til kvartfinalen. Der vant Uruguay 4–1 over gruppevinner Venezuela ved to mål av Forlán. I semifinalen spilte Uruguay igjen uavgjort mot Brasil, og igjen gikk Uruguay ut på straffesparkkonkurranse. I bronsefinalen tapte Uruguay 1–3 for Mexico.

Kvalifiseringen til VM i 2010 fulgte også et innøvd trekk, der Uruguay knep femteplassen. Suárez og Forlán scoret de to første målene i en 5–0-nedsabling av Bolivia. Deretter fulgte en rekke tap og uavgjort før Peru ble slått 6–0 hjemme med tre mål av Forlán. Sebastián Eguren ble matchvinner mot Colombia borte, men så fulgte en rekke varierende resultater. Til slutt ble det da femteplass og Uruguay møtte denne gangen Costa Rica i kvalifisering. Kvalifiseringen endte med 1–0 borte med Diego Lugano som matchvinner, og 1–1 i Uruguay med Sebastián Abreu som Uruguays målscorer. Dermed snek Uruguay seg til VM.

VM i 2010 markerte et skille for et Uruguay som hadde mislyktes stadig oftere fra 1974 av. Med resultatene i VM i 2010 og Copa América året etter viste Uruguay, med stjernespillerne Forlán, Suárez og Edinson Cavani at Uruguay igjen var et lag å regne med. Av laget som stilte til VM i 2010 var det bare tredjemålvakten og en av midtbanespillerne som spilte i hjemlig liga.

Uruguay hadde beskjene håp på sine skuldre da de havnet i gruppe med Mexico, Frankrike og Sør-Afrika, og kravet var å komme seg til åttendedelsfinalen.^[8] Uruguay startet med en relativt uinteressant 0–0 mot Frankrike, Der Nicolás Lodeiro fikk rødt kort for Uruguay, mesterskapets første i gjenklang fra 1986-tilfellet. Uruguay hevdet seg og vant 3–0 mot Sør-Afrika med to mål av Forlán og et av Álvaro Pereira. Mot Mexico ble Luis Suárez matchvinner med 1–0 i det 43. minutt.

Uruguay ble dermed gruppevinner og kom videre til åttendedelsfinalen. Der møtte de Sør-Korea. Kampen ble jevn, men igjen var Suárez matchvinner med først 1–0 og så 2–1, som ble sluttresultatet. I kvartfinalen møtte Uruguay Ghana. Kampen inneholdt et av de mest kontroversielle øyeblikkene under hele VM, et VM der stygt spill sto i høysetet. Selve kampen var jevn mellom to angrepsvillige lag. Ghana tok ledelsen på overtid i første omgang ved Sulley Muntari, som skjøt fra litt over 30 meter i et buet skudd som gikk rett inn. Diego Forlán skrudde inn utlikningen ti minutter uti andre omgang ved et perfekt frispark. Kampen sto 1–1 og gikk over i ekstraomganger. Kampen var i ferd med å gå mot straffesparkkonkurranse da Ghana fikk et frispark. Ballen kom til Stephen Appiah, som smalt til, men ballen ble stoppet av Luis Suárez' benparade og gikk ut. Dominic Adiyiah headet ballen inn mot mål, og Suárez gjorde en reaksjonsredning med hendene og stoppet ballen.^[9] Jorge Fucile, som også sto på streken, hadde også hendene etter ballen, så Suárez var ikke alene om denne tanken. Suárez ble utvist og Ghana fikk straffe. Straffen gikk i tverreleggeren og over, og dermed gikk kampen til straffesparkkonkurranse, som Uruguay vant.

Luis Suárez' inngrepen skapte store reaksjoner, blant annet ble det foreslått fra analytisk hold at det var en fornuftig gambling statistisk sett.^[10] Imidlertid var Suárez' handling overgått av reaksjonen, da han omtalte at «Guds hånd tilhører nå meg», med referanse til da Diego Maradona handset i VM i 1986 mot England.^[11] Diskusjonene gikk mange steder om handlingen. Treneren til Uruguay, Óscar Tabárez og tidligere uruguayansk landslagsspiller Gus Poyet argumenterte for at Suárez ofret seg for laget, og at han ikke kunne vite at det ble bom.^[12] Ikke alle var enige, og dommer Graham Poll foreslo at man skulle ha straffemål i stedet for straffe.^[13] Det hørte med til historien at Ghana var publikumsfavoritt som eneste gjenværende afrikanske lag.^[14]

Uansett diskusjon kom Uruguay til semifinalen, der de møtte Nederland. Kampen ble tett og målrik. Nederland tok ledelsen tidlig, men Forlán utliknet rett før pause. Deretter scoret Nederland to ganger og Uruguay reduserte på overtid ved Maxi Pereira. Nederland ble regnet som svært stygge i semifinalen, spesielt Mark van Bommel.^[15] Uansett var Uruguay ute. I bronsefinalen møtte Uruguay Tyskland. Nok en gang ble kampen målrik, nok en gang ble det scoret fem mål, og nok en gang ble det knepent tap. Tyskland tok ledelsen, Uruguay snudde med mål av Edinson Cavani etter et flott brudd og en flott, men merkelig skudd av Forlán. Tyskland kom tilbake igjen med to mål og vant kampen.

Uruguay hadde blitt det beste søramerikanske laget i VM for første gang siden 1950 (i 1966 ble de rangert bak Argentina). Det skulle fortsette i Copa América 2011. I gruppespillet gikk det som så ofte før at Uruguay scoret få mål, men denne gangen holdt det til andreplass etter uavgjort 1–1 mot Peru (målscorer Suárez), 1–1 mot Chile (målscorer Alfonso Pereira) og 1–0 over Mexico (igjen Pereira).

I åttendedelsfinalen møtte Uruguay Argentina, og igjen ble det 1–1 (målscorer Diego Pérez) og seier på straffesparkkonkurranse. Ettersom Paraguay slo ut Brasil på straffesparkkonkurranse, var dette første gang i historien at både Brasil og Argentina stilte, men ingen nådde semifinalene (i 2001 stilte ikke Argentina, og i 1939 stilte ingen av dem). Uruguays neste motstander var dermed Peru. Uruguay vant 2–0 etter to mål av Suárez. I finalen møtte Uruguay Paraguay, og Uruguay vant 3–0 med mål av Suárez og to ganger fra Forlán.

Det begynte også godt for Uruguay i kvalifiseringen, men den 7. september 2012 snudde det brått med 0–4 mot Colombia. Deretter gikk det nedover, men Uruguay hentet seg inn på slutten, og det var bare målforskjell som hindret Uruguay å sikre seg sikker plass. I stedet gikk igjen Uruguay ut i kvalifisering til VM i 2014. Motstander ble Jordan hjemme og borte. Da Uruguay vant hele 5–0 borte, ble hjemmekampen en kontrollert affære der Uruguay gikk videre med 0–0 og 5–0 sammenlagt.

I VM 2014 ble Uruguay nummer to i gruppe D etter å ha tapt for Costa Rica og vunnet over England og Italia. I åttedelsfinalen ble det tap mot Colombia.

Uruguay har stort sett alltid Estadio Centenario som hjemmebane. Draktene deres varierte de første årene, men fra 1910 av har de vært lysblå og sorte. De har flere kallenavn, der særlig «de himmelblå» brukes ofte.

Samtlige landskamper av viktighet, og de aller fleste landskampene uansett, går på Estadio Centenario. Det er det stadionet med overlegent størst tilskuerkapasitet, omtrent 65 000. Det er også hjemmebanen til Peñarol). Alternativet er Estadio Charrúa, men den brukes svært sjelden, delvis på grunn av kapasiteten, som er på 14 000. I kvalifiseringskamper kommer det som oftest over 50 000 tilskuere, og da er det bare Centenario som har nok kapasitet. I vennskapslandskamper er det åpent for bruk av andre landskamper, men som oftest brukes Centenario.

Centenario har vært førstevalget til Uruguay siden den ble bygget til VM i 1930. Samtlige kamper av viktighet, inkludert samtlige kamper i Copa America i 1942, 1956, 1967 og flesteparten i 1995. Fær 1930 var det Parque Pereira og Parque Central, hjemmebanen til Nacional, som ble brukt.

Uruguay hadde ingen klar drakt de første årene. Det varierte stort. De første kampene brukte Uruguay en lyseblå skjorte med et hvitt bånd over. I tillegg ble flere klubblag brukt, deriblant Albion FC. Draktene lot seg også inspirere av flagget og av Artigasflagget. Fra 1910 av var imidlertid Uruguay i sine tradisjonelle lyseblå overdeler med sorte bukser.

Bortedrakten har variert noe, men har stort sett vært hvit med enten hvite, lyseblå eller sorte bukser, avhengig av motstanderen. Valget av hvit henger sannsynligvis sammen med flagget, der hvitt og lyseblått dominerer. Uruguay har også prøvd rødt, men dette er bare unntaksvis brukt i VM-sammenheng.

Emblemet til Uruguay består av en gulløper med påskriften AUF (Uruguays fotballforening) med to stiliserte hveteaks på hver side. Det er fire blå stjerner over emblemet, og disse symboliserer de to seirene i VM og de to i OL i 1924 og 1928. Dette skyldes at FIFA regnet på et tidspunkt inn OL-fotballen blant VM-turneringene, ettersom de ble arrangert av FIFA og hadde flere lag enn to av de første VM-turneringene.

En oversikt over Uruguays drakter i historien, med vekt på VM.^[16]

1901-1910	1901	1901-1910	1901-1910	1901-1910	1901-1910
Første drakt	Albion FC	Hjemme	Hjemme	Artigas	Hjemme
mot Argentina	mot Argentina	mot Argentina	mot Argentina	mot Argentina	mot Argentina
VM 1930	VM 1950	VM 1954	VM 1962		VM 1966
Celeste	Hjemme	Hjemme	Hjemme	Borte	Hjemme
Samtlige kamper	Samtlige kamper	Samtlige kamper	mot Sovjetunionen og Jugoslavia	mot Colombia	Samtlige kamper
VM 1970		VM 1974		VM 1986
Hjemme	Borte	Hjemme	Hjemme 2	Hjemme	Borte
mot alle unntatt italia	mot Italia	mot Nederland	mot Bulgaria og Sverige	mot Vest-Tyskland	mot alle unntatt Vest-Tyskland
VM 1990			VM 2002	VM 2010
Hjemme	Borte	Borte 2	Hjemme	Hjemme	Borte
mot Spania	mot Sør-Korea og Belgia	mot Italia	Samtlige kamper	mot alle bortsett fra Sør-Afrika og Tyskland	mot Sør-Afrika
VM 2010	Copa América 2011			VM 2014
Hjemme 2	Hjemme	Hjemme 2	Borte	Hjemme	Borte
mot Tyskland	mot alle utenom Peru* og Argentina	mot Peru*	mot Argentina	mot Costa Rica og England	mot Italia
*= Peru i gruppespillet. I semifinalen brukte Uruguay sorte bukser.

Som alle søramerikanske landslag, har også Uruguay et kallenavn som reflekterer fargen på skjorten. I dette tilfellet heter de «La Celeste» (de himmelblå). Dette er ganske likt det argentinske «Albiceleste» (de hvite og himmelblå), ettersom begge bruker den lyseblå fargen og begge land har det i flagget sitt. Paradoksalt nok har Uruguay flere striper, mens Argentina har en hvit stripe som skiller det lyseblå i flagget, mens på landslagets drakter er det altså Argentina med striper og Uruguay i helt lyseblått.

Et annet kallenavn på Uruguays landslag er «Los Charrúas» etter Charrúa-indianerne. Indianerne ble slaktet i et bakhold av nevøen til den daværende presidenten, og de fire siste ble fanget og sendt som utstilling til Paris, der de døde. Charrúa-indianerne har senere blitt symbol på tapperhet. Begrepet «Garra charrúa», egentlig charrúansk klo, men i overført betydning standhaftighet, handler om seier mot alle odds.

Nettopp «garra charrúa» har lenge vært problemet til Uruguay. Idealet har vært å kjempe seg til seier mot stor motstand, særlig med seieren i VM i 1950 som mål. Dermed har i mindre grad taktikk og samspill kommet i førersetet. Med Óscar Tabárez ble dette forandret. Som resultat av en globalisert fotball, kunne han ikke fortsette med en uruguayansk måte å spille på. I stedet forandret han stil etter motstandernes spillesett og tilgjengelige spillere. Med Cavani, Suárez og Forlán var 4-3-3 med kreativ midtbane viktig, men om en av dem manglet, kunne 4-4-2 med løpere og kjempende midtbanespillere passe bedre.^[17]

Uruguay er ellers kjent for nettopp det å ha noen svært løpende midtbanespillere. Utholdenhet og fysikk er som oftest viktigere for midtbanespillere som representerer Uruguay enn tekniske ferdigheter. Det er blitt påpekt at Uruguay under Tabárez har gjort Uruguay til et mer defensivt lag enn tidligere.

Uruguay har en lang rivalisering mot Argentina, og ingen andre landskamper skaper en så stor oppmerksomet i Uruguay som kampene mot Argentina. Uruguay har til en viss grad også rivalisering mot Brasil.

Oppgjøret mellom Uruguay og Argentina kalles «El clasico del Rio de la Plata».^[18] Uruguay og Argentina har en av verdens lengstvarende rivaliseringer, og de er ikke redde for å ta i litt ekstra når de to lagene møtes. Argentinas størrelse i forhold til Uruguay geografisk (omtrent 15 ganger så stort) og i befolkning (omtrent 12,5 ganger så stor) gjør at Argentina i andre sammenhenger har vært en «storebror», men dette passer med Uruguays charrúa-mentalitet.

De to landene har møttes over 170 ganger, og har kjempet om OL-, VM- og Copa América-gull.^[19] Uruguay og Argentina spilte stort sett bare mot hverandre de første årene, og enda Brasil og Chile også kom med i 1916, var det som oftest Uruguay og Argentina som var topplagene. Særlig gjaldt dette Uruguay. De slo ut Argentina i kvalifiseringen til OL i 1924 og vant senere OL, til Argentinas irritasjon. Deretter kom begge lagene til OL i 1928, og Uruguay møtte og slo Argentina i finalen. Dette gjentok seg i 1930, der det gikk rykter om at Argentina ikke torde spille på sitt beste av frykt for at de ikke ville komme tilbake til Argentina uskadd.^[20]

Etter at ting roet seg ned, skiftet også vekten. Riktignok vant Uruguay VM i 1950, men for Argentina var det annerledes fordi de boikottet VM på grunn av en disputt mot Brasil, og når det sto mellom Argentinas to store rivaler, er det liten grunn til å tro at Argentina brydde seg om utfallet. Deretter tok Argentina stadig mer over, og fra 1970-tallet til og med VM i 2006 var Argentina det store laget, i hvert fall i VM. I Copa América var Uruguay faktisk det bedre laget i mye av denne perioden. I den siste tiden har mye forandret seg i og med at Uruguay gjorde det bedre enn Argentina i VM og atpåtil slo ut Argentina i Copa América. I tillegg er det en kamp om spisser, Lionel Messi og Carlos Tevez for Argentina og Edinson Cavani og Luis Suárez for Uruguay.

Det betyr ikke at det ikke er noen større rivalisering mellom Uruguay og Brasil. Betydningen av «Maracanaço» - omtrent katastrofen ved Maracanã - da Uruguay slo Brasil, henger fortsatt igjen hos Brasil. Det var første hint for Brasil om at gode spillere alene ikke holdt til å vinne VM.

Siden 1950 er det imidlertid lenge mellom hver gang Uruguay slår Brasil, og når det skjer, er det som oftest på straffesparkkonkurranse. Likevel er det to naboland med lang historie, og rivaliseringen eksisterer i høyeste grad, senest i FIFA Confederations Cup 2013, da de to møttes i semifinalen. Før denne uttalte Brasils keeper Júlio César at oppgjørene mot Uruguay var viktigere enn de mot Argentina.^[21]

TROFE	ANTALL	ÅR
VM	2	1930, 1950
Copa América	15	1916, 1917, 1920, 1923, 1924, 1926, 1935, 1942, 1956, 1959, 1967, 1983, 1987, 1995, 2011

VM	Resultat
1930	Takket ja til VM-invitasjon, VINNER AV VM
1934	Deltok ikke i kvalifisering til VM
1938	Deltok ikke i kvalifisering til VM
1950	Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1954	Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 4)
1958	Utslått i kvalifisering til VM
1962	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1966	Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
1970	Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 4)
1974	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1978	Utslått i kvalifisering til VM
1982	Utslått i kvalifisering til VM
1986	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1990	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1994	Utslått i kvalifisering til VM
1998	Utslått i kvalifisering til VM
2002	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2006	Utslått i kvalifisering til VM
2010	Fjerdeplass i VM
2014	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
2018	Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
2022	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet

Oppdatert 8. desember 2022. Uruguays tropp til VM i fotball 2022 i Qatar fra 20. november 2022 til 18. desember 2022.^[22]

Nr. Posisjon Spiller 1 K Fernando Muslera (Galatasaray) 2 F José Giménez (Atlético Madrid) 3 F Diego Godín (Vélez Sársfield) 4 F Ronald Araújo (Barcelona) 5 MB Matías Vecino (Lazio) 6 MB Rodrigo Bentancur (Tottenham) 7 MB Nicolás De La Cruz (River Plate) 8 MB Facundo Pellistri (Panathinaikos) 9 A Luis Suárez (Inter Miami) 10 MB Giorgian De Arrascaeta (Flamengo) 11 A Darwin Núñez (Liverpool) 12 K Sebastián Sosa (Independiente) 13 F Guillermo Varela (Flamengo) (lån Dinamo Moskva)

Nr. Posisjon Spiller 14 MB Lucas Torreira (Galatasaray) 15 MB Federico Valverde (Real Madrid) 16 F Mathías Olivera (Napoli) 17 F Matías Viña (Flamengo) 18 A Maximiliano Gómez 19 F Sebastián Coates (Sporting CP) 20 MB Facundo Torres (Orlando City) 21 A Edinson Cavani (Boca Juniors) 22 F Martín Cáceres (LA Galaxy) 23 K Sergio Rochet (Nacional (URU) 24 A Agustín Canobbio (Atlético Paranaense) 25 MB Manuel Ugarte (Manchester United) 26 F José Luis Rodríguez (Nacional (URU)

Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene.

Nr. Posisjon Spiller

Plass	Navn	År	Kamper
1	Diego Forlan	2002-	105
2	Diego Lugano	2003-	87
3	Diego Pérez	2001-	86
4	Maxi Pereira	2005-	83
5	Rodolfo Rodriguez	1976-1986	78
6	Fabián Carini	1999-2009	74
6	Luis Suárez	2007–	74
8	Enzo Francescoli	1982-1997	73
9	Diego Godín	2005–	71
10	Sebastián Abreu	1996-2012	70

• Olsen, Egil Roger (2002): Drillos verden. Kagge Forlag AS, Oslo. ISBN 82-489-0244-7

• (es) Hjemmeside til det uruguayanske fotballforbundet
• (en) FIFAs profil om Uruguay
• (en) Oversikt over uruguayanske spillere som har flest landskamper og landslagsmål (RSSSF)