Vatikanstatens historie

Vatikanstatens historie har sin opprinnelse i en av de store historiske statene i Italia før Den italienske halvøya ble forent i 1861 av Kongedømmet Sardinia. De pavelige statene (ikke en union, men som atskilte områder) fortsatte å eksistere fram til 1870, men i mindre omfattende form. De pavelige statene, italiensk Stato Ecclesiastico, Stato della Chiesa, Stati della Chiesa eller Stati Pontificii, besto av de områder hvor paven var hersker i både sivil som åndelig form før 1870. Denne regjeringen er vanligvis referert til som pavens verdslige makt i motsetning til hans geistlige verdighet.

Vatikanstaten eller pavestaten er i dag verdens minste stat både etter befolkning og areal, og ligger midt i Italias hovedstad Roma siden grunnleggelsen i 1929, noe som gir Den hellige stol de praktiske fordelene av suverenitet over et landområde, om enn forsvinnende lite.

Den kristne staten tilbrakte de første tre århundrene som en forbudt organisasjon og var således ikke i stand til å eie eller selge eiendom. Tidlige kristne kirker fungerte i hjemmene til sympatisører, og et antall kristne ble reist i utkanten av Roma. Etter at forbudet mot kristendommen ble fjernet av keiser Konstantin den store vokste kirkens eiendommer hurtig ved donasjoner og gaver fra de fromme og de rike. Lateranpalasset i Roma var den første betydelige gave til kirken, gitt av keiser Konstantin selv. Etterhvert kom det andre donasjoner, hovedsakelig rundt om i Italia, men også i provinsene. Kirken holdt disse landområdene som private landeiere, ikke som et overhode.

Da Den italienske halvøya på 400-tallet kom under kontroll av først germaneren Odovakar, og deretter til østgotere, måtte kirken i Italia og dens overhode, biskopen av Roma, underkaste seg deres autoritet samtidig som kirken forfektet åndelig overhøyhet.

Opprinnelig dekket begrepet Kirkestaten kun kirkens private eiendommer, Patrimonium Sancti Petri, det vil si Sankt Peters kirkegods, men fra 754 tok kirken større kontroll, spesielt over hertugdømmet Roma. På 800-tallet omfattet Kirkestaten en stor del av midtre Italia. På 1400-tallet var Kirkestaten en viktig politisk og militær makt i området. Mens paven tidligere hadde holdt til i områder kontrollert av verdslige herskere, som den tysk-romerske keiseren og den franske kongen, hadde paven nå selvstendig land og makt.

Det var først på 1800-tallet at denne pavemakten ble truet. 1848-revolusjonen førte til at paven ble avsatt, og Republikken Roma utropt, men franske tropper kom raskt til og gjeninnsette paven og Kirkestaten.

Samlingen av Italia førte igjen til at Kirkestaten ble truet. Roma ble erklært som hovedstaden for den nye nasjonen i 1860. Franske tropper vernet Kirkestaten fra til 1870 da de ble tvunget til å trekke seg tilbake til Frankrike for å bekjempe den prøyssiske invasjonen ved Bismarck. Etter en folkeavstemning i 1870 ble Kirkestaten annektert av Kongedømmet Italia.

I protest mot Italias annektering låste pave Pius IX seg inne i Lateranpalasset og betraktet seg selv som fange. Det italienske herredømmet over Roma ble ikke anerkjent av pavestolen før i 1929. Da undertegnet pave Pius XI og Mussolini den såkalte Lateranoverenskomsten. Samtidig anerkjente Italia Vatikanstaten som en egen stat. Det var en langt mindre Kirkestat som ble kalla Vatikanstaten. Denne staten fikk murene til Lateranpalasset som grense.

Staten er suveren og paven er overhode. Vatikanstaten er på bare 0,44 kvadratkilometer og har heller ikke innen dette området full jurisdiksjon, italiensk politi har ansvar for lov og orden i området, som har rundt 1000 innbyggere. På tross av størrelsen har den sine egne euro-mynter, eget postvesen, egen radio- og fjernsynsstasjon (Vatikanradioen og CTV), og egen avis (L'Osservatore Romano). Den har også en jernbanestasjon, og 862 meter med jernbane.

Navnet «Vatikan» er gammelt og antikt (og kom fra et etruskisk lånord) og har sin opprinnelse i latinske Mons Vaticanus, i betydningen Vatikanfjellet.^{[trenger referanse]} Området til Vatikanstaten er en del av Mons Vaticanus på vestbredden av Tiber, og de tilstøtende Vatikanmarkene hvor museet er bygget sammen flere andre bygninger.

I henhold til Lateranavtalen er det noen eiendommer tilhørende Den hellige stol som ligger på italiensk område og ikke i Vatikanstaten. De mest kjente av disse er Castel Gandolfo og de romerske patriarkalbasilikaer. Disse har eksterritoriell status omtrent tilsvarende utenlandske ambassader. Det aller største eksterritorielle område tilkom i 1950-årene, det relativt ukjente antenneområdet til Vatikanradioen nordvest for Roma. Disse eiendommene består av kontorer og institusjoner som er nødvendige for Den hellige stol.

• Kirkestaten

• History of Vatican City: Primary Documents – Vatikanstatens historie, dokumenter
• Lateran Pacts of 1929 Arkivert 23. mai 2018 hos Wayback Machine. – Lateranavtalen av 1929
• Agreement Between the Italian Republic and the Holy See - avtale mellom den italienske republikk og Den hellige stol, den 18. februar 1984