Vensmoen Sanatorium

Vensmoen Sanatorium
Hovedbygningen sett fra parken Foto: Frankemann (4. august 2016)
Stiftet		7. november 1916
Land		Norge
Stab		Leger og pleiere
Virkeområde		Nord-Norge
Distriktsledd		Nordland
Metode		Kurbehandling med frisk kald luft
Eier		Staten
Vensmoen Sanatorium 66°59′32″N 15°18′55″Ø

Vensmoen Sanatorium var et statlig sykehus for behandling av tuberkulosepasienter fra Nord-Norge. Institusjonen var i drift fra 1916 til 1966 og lå på Vensmoen ved Røkland i Saltdal.^[1] Andre store statsdrevne tuberkulosesanatorier var Glittre for Østlandet, Landeskogen for Agder, Luster for Vestlandet og Ringvål for Trøndelag.^[2]

I 1926 ble det åpnet en egen barneavdeling ved Vensmoen, med plass til 30 tuberkuløse barn. Det var Nationalforeningen mot tuberkulosen som hadde bevilget penger til denne utvidelsen.^[3]

Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda. Totalt ble det behandlet nesten 20 000 pasienter fra hele Nord-Norge. Etter dette ble institusjonen omgjort til såkalt åndssvakehjem, det vil si institusjon for psykisk utviklingshemmede.^[1]

Tuberkulose, også kalt tæring eller skrofulose, var en fryktet sykdom som var svært utbredt i Norge helt frem til slutten av 1940-årene. Sykdommen sprer seg gjennom dråpesmitte, og skyldes en basill. Rundt 1900-tallet var dødeligheten ca. 60 per 10 000 innbygger, og om lag 1/5^[4] av alle dødsfall i Norge på denne tiden skyldtes tuberkulose. Hindring av smitte ble en sentral oppgave. Tuberkuloseloven som ble vedtatt av Stortinget i 1900, fastsatte at syke kunne underlegges behandling med tvang. Behandlingsopplegget var bekostet av det offentlige. I 1939 var dødeligheten redusert til under en fjerdepart.^[2]

Den 28. juni 1912 besluttet Stortinget at Statens Tuberkulosesenter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet, og stedet ble kjent som Vensmoen sanatorium. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et sanatorium, fordi en på denne tiden hadde en oppfatning av at tørt klima og mye frisk luft var gunstig for sykdomsforløpet. Etter en byggeperiode på rundt tre år, ble sanatoriet tatt i bruk i 1916.^[1]

Under andre verdenskrig ble folkehelsen en nedprioritert oppgave, og diagnostiseringen og oppsporingen av tuberkulosetilfeller stoppet mer eller mindre opp i Nord-Norge. Etter 1945 ble kampen mot tuberkulose trappet kraftig opp, blant annet ble skjermbildefotografering utført i stort omfang. Spesielt ble steder der mange oppholdt seg prioritert. Under Lofotfisket var det vanlig med skjermbildefotografering. Disse masseundersøkelsene påviste mange nye tilfeller, men sykdommen hadde også en stor oppblussing etter andre verdenskrig. Dette resulterte i at Vensmoen ble overfylt av pasienter fra hele landsdelen.^[5]

Sykdomsbehandlingen ble etter krigen omlagt fra kurbehandling til kirurgiske inngrep. I 1950-årene ble det ansatt lungekirurg på sykehuset i Mosjøen og i Vefsn. Vensmoen tok seg da av etterbehandling. Dette behandlingsopplegget var mye bedre enn det som var vanlig før andre verdenskrig. I 1950-årene kom det også medisiner som kunne helbrede pasientene.^[6] Mens storparten av pasientene før krigen var mellom 18 og 30 år, var pasientene etter krigen mellom 50 og 60 år.^[7]

Lungeavdelingen på Bodø sykehus ble offisielt tatt i bruk den 1. oktober 1966. Med dette ble Vensmoen sanatorium avviklet, og pasientene ble kjørt i busser ut til Bodø.^[8]

Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen. Hagbarth Schytte-Berg var arkitekt.^[9] Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Hovedbygningen fikk en fasade som var 260 meter lang, og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Plasseringen var tilbaketrukket, og det ble anlagt en vakker park rundt sanatoriet. Det var mye skog i området, og et slikt «vennlig landskap» ble sett på som viktig for de sykes sinnsstemning.^[1]

Vensmoen sanatorium ble et samfunn for seg selv med eget kraftverk, snekkerverksted, gartneri, grisehus, stall, bakeri, vaskeri, kjøkken, smie, sentralfyr, egen skole for de ansattes barn og boliger for leger, pleiere og andre ansatte. Hovedbygget besto av en sykepaviljong på hver side, en for kvinner og en for menn. Behandlingen var basert på mye ro og hvile der pasientene skulle puste inn frisk kald luft.^[4][10]

Det ble bygget fire funksjonærboliger for legene. På Kvælefjellet ble det anlagt en inntaksdam for et lite vannkraftverk på 30 kW, for å skaffe belysning til institusjonen. Sanatoriet hadde også et eget sentralfyringsanlegg med fire dampkjeler.^[11]

Vensmoen tuberkulosesanatorium hadde fire leger; overlege, reservelege, assistentlege og turnuskandidat. I tillegg var det en stor stab med sykepleiere.^[12]

Sanatoriet på Vensmoen hadde 116^[3] eller 108 sengeplasser^[4] da det åpnet i 1916.

Hverdagene til pasientene dreide seg om kurprogrammer, mest vanlig var ro-kur, spasérkur og arbeidskur. En stor del av de mannlige pasientene var fiskere. De ble som regel omskolert og fikk seg annet arbeid etter at de ble friske.^[8]

Ro-kurene gikk ut på lange opphold i åpne kurhaller, der hensikten var at pasienten skulle hvile mens hen pustet inn frisk, kald luft. Helst skulle pasientene ligge på rygg i spesielle stoler av stål med tilbakelent ryggstøtte. I Saltdal kan det bli meget kaldt om vinteren, og derfor lå pasientene i saueskinnposer.^[8] En sykepleier som hadde tjeneste på Vensmoen for en kortere tid, forteller at hun frøs hele tiden. I stuene og i kurhallene skulle det være kjølig, og pleierne fikk ikke lov til å ha på seg jakker og ekstra klesplagg. For pleierne var korridorer og tekjøkken de beste stedene å oppholde seg for å få varmen i seg.^[13]

Under rokurene skulle pasienten oppholde seg til sammen ni timer i kurhallen, som ble fordelt på fire økter. For å få tiden til å gå kunne pasientene strikke eller drive andre håndverksysler. En populær aktivitet var spørrekonkurranser innenfor sport, kunst, geografi og mange andre temaer som ble lest opp fra spørrebøker. Arthur Reitbakk, som var pasient, forteller om en kaiarbeider fra Lofoten med store almenkunnskaper. Selv om motpartens lag bestod av en teolog, en lektor og andre akademikere, vant stadig kaiarbeiderens gruppe.^[14] Vensmoen hadde ellers et stort bibliotek, kunne tilby undervisning og språkkurs.^[15]

Spasérkurene gikk ut på at pasientene skulle gå turer med forskjellig distanse fra hovedbygningen. Det var egne distanseskilt som viste 500, 1000, 1500, 1890 m. Distanseskiltet 1890 m stod på toppen av Trolldalen nord for institusjonen.

Arbeidskurene var for pasienter som følte seg opplagte nok. I løpet av en økt på to timer kunne pasientene tilbys snekkerarbeid, skomakerarbeid, bokbinding og hagearbeid. Pasientene opparbeidet også stier i skogen under arbeidskurene, og stiene ble oppkalt etter legene som hadde gjort tjeneste ved sanatoriet.^[16]

Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.^[1] Dette ble offisielt innviet den 1. august 1927 og var finansiert av Den norske Nasjonalforening mot Tuberkulose. Etter oppføringen ble barnesanatoriet overført til staten, og var en del av hovedinstitusjonen. Barn i alderen 4–14 år ble behandlet på sanatoriet.^[17]

Holmen var en egen institusjon i tilknytning til Vensmoen, for barn som var spesielt utsatt for å få tuberkulose. Flesteparten av barna som fikk plass på Holmen hadde blitt født av tuberkulosesyke mødre som var innlagt på Vensmoen sanatorium. I slike tilfeller ble barna tatt hånd om rett etter fødselen og lagt inn på Holmen. Bygningen var beslaglagt av den tyske okkupasjonsmakten så lenge krigen varte. Etter krigen var ikke Nasjonalforeningen interessert i å holde driften i gang. Institusjonen ble avviklet, og bygningen ble deretter disponert av sanatoriet.^[18]

Behandlingen av tuberkulose med kurer tok svært lang tid og betydde lange sykehusopphold. Dette gikk hardt ut over de unge pasientens psyke, mange var bare 18–30 år gamle, og det var helt uvisst hvor lenge behandlingen måtte holde frem. I denne tiden var trygdeytelsene begrensede og sykehusopphold i månedsvis skapte usikkerhet. Det verste som kunne skje var at en pasient ikke ble frisk etter oppholdet på Vensmoen, men ble sendt til de eldre lokale tuberkulosehjemmene. Da var gjerne alt håp om å bli frisk ute. De aller mest tragiske tilfeller var der hele familier ble tuberkulosesyke. Kanskje måtte de oppholde seg i lange tider adskilt på forskjellige institusjoner.^[19]

Marie Olsen fra Røkland i Saltdal ble innlagt på Vensmoen i 1920-årene. Da var hun så syk og svak at ingen trodde at hun skulle overleve. Hun begynte å gråte ved innleggelsen da hun skjønte at hun bare skulle være sammen med fremmede. Sykesøsteren som tok henne imot sa: «Du gråter når du kommer, men du skal også få gråte når du reiser.» Alle var snille, hun fikk mye god mat som hun aldri hadde spist før. Marie hadde aldri sett kino før, men på Vensmoen var det regelmessig filmfremvisning. Vinduene stod åpne natt og dag, og i ettertid mintes hun at hun frøs uansett hvor hun oppholdt seg.^[20]

På Vensmoen utga pasientene egne aviser, de satte opp revyer og skuespill med store besetninger med forunderlige karakterer. De arrangerte også ønskekonserter der musikkønsker ble spilt på høyttaleranlegget. Kurvfletting og garnbøting var også vanlige aktiviteter. Røyking var de første tiårene forbudt, men i 1960-årene var det opprettet et eget røykerom for pasientene.^[21]

Ved krigsutbruddet i 1940 ble alle pasienter sendt hjem i god tid før det tyske felttoget nærmet seg Saltdal. Under kamphandlingene i Saltdalen ble de ansatte evakuert og oppholdt seg til fjells, og da personalet kom tilbake oppdaget de at barnesanatoriet hadde tatt fyr. Brannårsaken er fortsatt ikke kjent, men man regner ikke med at brannen hadde noen direkte sammenheng med kamphandlingene som hadde funnet sted tidligere på dagen.^[22]

Sanatoriet ga mange faste arbeidsplasser for funksjonærer og betjening. Dessuten skulle det leveres melk, poteter, kjøtt og bjørkeved.^[11] Melk ble levert klokken åtte hver morgen fra noen av de største gårdene i bygda. Vedfyringen krevde tre til fire mann i fast arbeid året rundt, til å transportere veden og organisere tørking. Pasientene kom til Saltdal med båt fra Bodø, og på grunn av Saltstraumen kunne båtanløpene skje til alle døgnets tider. For å ta imot pasienter var det en ventestasjon på Rognan, der en kunne ta inn om natten og sove over til neste dag. En eldre dame hadde ansvar for å stå på kaien og ta imot pasientene, vise dem inn på ventestasjonen og tilby en kopp kaffe.^[23] Institusjonen hadde egen bil og sjåfør for transport. Om vinteren kunne det være dårlig brøytede veier, og da ble hest og slede brukt.^[24] Ved veiskiltet som med påskriften «1000 meter» markerte distansen på veien til Vensmoen ble det oppført en butikk som ble eid og drevet av Alex Furuboten; dette stedet og butikken har for all ettertid blitt hetende 1000.

Bygningene på Vensmoen ble overtatt av Nord-Norges Åndssvakekomité. Mange av de ansatte ble værende på Vensmoen da sanatoriedriften ble avviklet. Allerede en uke etter at tuberkulosepasientene forlot Vensmoen, startet et nytt behandlingsopplegg for et nytt klientell.^[8]

Den nye institusjonen la vekt på å gjøre livet rikest mulig for psykisk utviklingshemmede. Tilbudene som ble gitt var undervisning, terapi og arbeidsopplæring. Et verksted for plastproduksjon ga meningsfulle arbeidsplasser for mange pasienter. Med HVPU-reformen i 1991 ble ansvaret for sektoren overført til kommunene samtidig som sentrale institusjoner ble avviklet, og også Vensmoen ble da lagt ned.^[25]

I 1975 ble Vensmoen Hjelpepleierskole etablert i tilknytning til sanatoriets lokaler. Skolen var en privat videregående skole, eid av Nord-Norges Diakonstiftelse. I 2008 ble hjelpepleierskolen omgjort til Vensmoen helsefagutdanning. Hjelpepleierskolen ble nedlagt 1. januar 2010.^[26]

Eiendomsselskapet Vensmoen Eiendom AS ble stiftet 21. desember 1998 og ble registrert i Brønnøysundregistrene den 4. februar 1999.^[27] Det er et kommunalt aksjeselskap som eier to bygninger på området: Hovedbygget (en toetasjers trebygning med et areal på rundt 2000 m²) og Rødgården (hybelhus med 6 hybelleiligheter).^[28] Vensmoen museum ble åpnet 1. august 2017, og viser en detaljert ferd gjennom 100 års historie: Som sanatorium (50 år), som HVPU-institusjon (25 år) og som bygning med svært variert etterbruk. Utstillingslokalene er renovert og omfatter 250 m².^[29]

Vensmoen Studiesenter ble, i samarbeid med Høgskolen i Bodø, etablert i de gamle sanatorielokalene våren 2001.^[30] Studiene drives av Naturterapiskolen: Nordnorsk senter for Helse og Livskvalitet, og er fortsatt aktiv (per 2020).^[31]

• Mycobacterium tuberculosis
• Robert Koch
• BCG-vaksine
• Norske Kvinners Sanitetsforening

• Dag Skogheim: Sanatorieliv – fra tuberkulosens kulturhistorie, Tiden 2001 ISBN 82-10-04600-4
• Jan Karlsen og Dag Skogheim: Tæring – Historia om ein folkesjukdom. Samlaget 1990 ISBN 82-521-3237-5
• Arnold Hansen og Arthur Reitbakk (1986). «Vensmominner». Saltdalsboka 1986 (på norsk). Saltdal kommune. ISBN 82-90030-52-5.