Hopp til innhold

Vladimir Putin

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vladimir Putin
Владимир Путин
Putin i 2023
Foto: kremlin.ru
Født7. okt. 1952[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (72 år)
Leningrad i Sovjetunionen
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Akademisk gradKandidat nauk i økonomi (1997) (utdannet ved: Statsuniversitetet i St. Petersburg)[5]
Utdannet ved
8 oppføringer
FSB-akademiet
juridisk fakultet, Statsuniversitetet i St. Petersburg (1970–1975) (akademisk grad: kandidat nauk i økonomi, elev av: Yury Tolstoy, studieretning: folkerett)
Akademiet for den russiske utenriksetterretningstjenesten
School 193 (1960–1968)
School 281 (1968–1970)[6]
St. Petersburg gruveuniversitet (–1997) (akademisk grad: kandidat nauk i økonomi, studieretning: samfunnsøkonomi)[7]
Statsuniversitetet i St. Petersburg
Sankt-Peterburgskij institut FSB Rossii
EktefelleLjudmila Putina (1983–2013)
Partner(e)Alina Kabajeva (omstridt)[8][9][10]
FarVladimir Spiridonovitsj Putin
MorMarija Ivanova Putina
BarnJekaterina Tikhonova
Marija Putina
Elizaveta Rozova (omstridt)
Ivan Putin (påstått)
Vladimir Putin Jr. (påstått)
PartiSovjetunionens kommunistiske parti (1975–1991)[11]
Our Home – Russia (1995–1999)
Forent Russland
NasjonalitetSovjetunionen (–1991)
Russland (1991–)[12][13][14][15]
Medlem avDen allrussiske folkefronten
Ozero (1996–)
Det russiske kunstakademiet[16]
Utmerkelser
72 oppføringer
The World's Most Powerful People (2016)
The World's Most Powerful People (2015)
The World's Most Powerful People (2014)
The World's Most Powerful People (2013)
Storkors av Æreslegionen (2006) (deles ut av: Jacques Chirac)[17]
Verschlossene Auster (2007)[18][19]
NVAs fortjenestemedalje (1988) (utmerkelse: bronsemedalje)
Æresordenen (1996)[20]
Konfucius' fredspris (2011)
Ærestegnets orden[21]
Ordenen for fortjenester av Republikken Dagestan (2014)[22]
Årets person i Time (2007)
Master of Sport of the USSR (idrettsgren: sambo, judo)
Ho Chi Minh-ordenen (2001)
King Abdulaziz Medal (2007)[23]
Ismoili Somoni-ordenen (2007)
Sheik Zayeds orden (2007)
Ordenen for fremragende tjenester (2008)
Èrdènijn Ochir odon (2009)
Frigjørerens orden (2010)
Ærespistolen (2010)
Republikken Serbias orden (2013)
Ordenen for vennskap mellom folkene (2013)
Storkors av Den hellige Carls orden (2013)
José Marti-ordenen (2014)
Medal "Participant of the March-Shot Bosnia-Kosovo 12 June 1999" (2000)
A.M. Gortsjakovs minnemedalje (2001)
Den apostellike Sankt Vladimirs orden (2002)
Ordenen fro heder og ære (2007)
Sankt Sava-ordenen (2011)
Adjungert professor (av: Saint Petersburg University of the Humanities and Social Sciences)
Æresmedlem (av: Det russiske kunstakademiet)
Fortjent trener i Russland (1998–) (idrettsgren: sambo)
1. klasse av Sergij Radonezjskij-ordenen
Medaljen for uklanderlig tjeneste
Den gylne ørns orden
Den olympiske orden i gull (–2022)[24][25]
Den nasjonale fortjenstorden
Order of Manas, 1st class
Æresborger av St. Petersburg
Honored Coach (2006)
Æresvåpen
Vennskapsordenen (2018)[26]
Æresdoktor ved Det nasjonale og Kapodistrias-universitet i Athen
Abkasias orden for heder og ære
Uatsamonga-ordenen
Agostinho Neto-ordenen
Honorary doctor of the Tsinghua University
Nazarbajev-ordenen (2019)[27]
Æresdoktor ved Statsuniversitetet i St. Petersburg
Honorary doctor of the Jawaharlal Nehru University
Honorary doctor of the Yerevan State University
Honorary doctor of the Turkmen State University
Honorary doctor of the Baku Slavic University
Honorary doctor of the University of Belgrade
Honorary doctor of the S. M. Kirov Military Medical Academy
Medal "For Impeccable Service", 3rd class
Medal "For Impeccable Service", 2nd class
Æresborger av Astrakhan
Samveldeordenen
Honorary citizen of Sevastopol
Sergij Radonezjskij-ordenen
Den hellige Carls orden
Abdulaziz-ordenen
Ig Nobelprisen (2020)
Potsjotnyj grazjdanin Kazani
Sheikh-ul-Islam-ordenen
Time 100 (2022)[28]
Time 100 (2017)[29]
Akhmad Kadyrovs orden
Order "For contribution to the development of cooperation" (2017)
Order of Kim Il Sung (2024)
Nettstedputin.kremlin.ru Rediger på Wikidata
Russlands president
7. mai 2012–
ForgjengerDmitrij Medvedev
7. mai 2000–7. mai 2008
ForgjengerBoris Jeltsin
EtterfølgerDmitrij Medvedev
Russlands statsminister
8. mai 2008–7. mai 2012
ForgjengerViktor Zubkov
EtterfølgerDmitrij Medvedev
16. august 1999–7. mai 2000
ForgjengerSergej Stepasjin
EtterfølgerMikhail Kasianov
Forent Russlands formann
1. januar 2008–30. mai 2012
ForgjengerBoris Gryzlov
EtterfølgerDmitrij Medvedev
Signatur
Vladimir Putins signatur
Vladimir Putin på Commons

Vladimir Vladimirovitsj Putin[a] (født 1952) er en russisk politiker som er Russlands president siden 2012. Han var tidligere Russlands statsminister fra 1999 til 2000, Russlands president fra 2000 til 2008, og statsminister igjen fra 2008 til 2012.

I sin første presidentperiode ledet Putin Russland til seier i Den andre Tsjetsjenia-krigen, som førte til at den russiske staten vant tilbake kontrollen over utbryterrepublikken Tsjetsjenia. I den økonomiske politikken har Putin satset sterkt på oljesektoren og som følge av utnyttelsen av landets naturressurser har Russland opplevd stor økonomisk vekst. Putin har blitt kritisert av vestlige land og menneskerettighets­organisasjoner for å undergrave demokrati og menneskerettigheter i Russland. I Demokrati-indeksen i 2011 het det at Russland har vært i en «langvarig prosess av tilbakefall som har kulminert med at landet har tatt skrittet fra et hybridregime til et autoritært regime» under Putins styre,[30] og amerikanske diplomater og statsvitere har beskrevet landet som en «mafiastat».[31][32]

I tråd med veksten i den russiske økonomien tidlig i hans presidentperiode ble Putin relativt populær blant mange russere, samtidig som han møtte økende protester fra opposisjonen; fra 2011 var det store protester mot Putin i Russland. Vestlige eksperter og medier har i økende grad omtalt Putin som en diktator, i likhet med Belarus’ president Aleksandr Lukasjenko.[33][34][35][36][37]

I 2014 annekterte Russland deler av Ukraina, og i 2022 startet han en full invasjon av landet. En rekke land iverksatte som følge av dette omfattende sanksjoner mot Russland og Putin personlig. En rekke stater og folkerettsjurister har tatt til orde for å straffeforfølge Putin som krigsforbryter, og Den internasjonale straffedomstolen har åpnet etterforskning av mulige russiske krigsforbrytelser.[38][39] EU erklærte Russland som en statssponsor av terrorisme i november 2022,[40] og Den internasjonale straffedomstolen utstedte arrestordre på Putin for krigsforbrytelser i mars 2023, basert på anklager om medvirkning til bortføring av barn fra okkuperte områder.[41]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og skolegang

[rediger | rediger kilde]
Putin og hans mor Marija Ivanovna i juli 1958.

Putin ble født 7. oktober 1952 i Leningrad (siden 1991 St. Petersburg).[42] Han var sønn av Vladimir Spiridonovitsj Putin (1911–1999) og Marija Ivanovna Sjelomova (1911–1998).

Faren var vernepliktig i den sovjetiske marinen og arbeidet senere på togfabrikk. Moren jobbet blant annet som vakt og vaskehjelp. Faren fikk varige men etter skade i kampene om Leningrad, og moren holdt på å dø av sult under beleiringen av Leningrad. Begge foreldrene hadde passert 41 år da han ble født, og lite er kjent om barndommen hans, noe som har ført til rykter om at han ble adoptert 9–10 år gammel.[43][44]

Han hadde to eldre brødre, som begge døde i ung alder. Den ene døde kun måneder etter fødselen i 1933, mens den andre døde av difteri under beleiringen av Leningrad.

Putins bestefar, Spiridon Ivanovitsj Putin, (1879–1965) jobbet på Vladimir Lenins datsja i Gorkij som kokk. Etter Lenins død i 1924 fortsatte han å jobbe som kokk for Lenins enke, Nadezjda Krupskaja. Senere jobbet han som Stalins kokk i en av datsjaene hans ved Moskva. Unge Putin fikk ofte besøke sin bestefar og herfra begynte hans første møte med det politiske Russland.[45]

I Putin-biografien Ot Pervogo Litsa forteller Putin selv om barndomsårene i en kommunal leilighet i Leningrad. Den 1. september 1960 begynte han på den lokale skolen, kun få meter fra leiligheten. I femte klasse var han en av de få i klassen som ikke var medlem av Komsomol.[trenger referanse] I sjette klasse begynte han med sport i form av sambo og senere judo.[46]

Putin fullførte jusstudiene ved Universitetet i Leningrad (nå Statsuniversitetet i St. Petersburg) i 1975,[47] med hovedfagsoppgave i folkerett, hvor han skrev om «bestevilkårsprinsippet» innen handel i internasjonal rett. Det var på universitetet at han ble medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti. Dette var et medlemskap Putin beholdt frem til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Det var også på universitetet han møtte Anatolij Sobtsjak, en person som kom til å spille en viktig rolle i Putins senere karriere.[48]

Privatliv og familie

[rediger | rediger kilde]

Den 28. juli 1983 giftet Putin seg med Ljudmila Sjkrebneva, som på denne tiden var student ved den spanske delen av det filologiske avdelingen på Universitetet i Leningrad.[trenger referanse] Hun hadde tidligere vært flyvertinne for Aeroflot.[49]

Vladimir Putin og Ljudmila Putina.

Paret har to døtre. Marija Putina, også omtalt som Marija Vorontsova, (født 28. april 1985 i St. Petersburg) og Jekaterina Putina (også omtalt som Katerina Tikhonova; født 31. august 1986 i Dresden). Døtrene vokste opp i Øst-Tyskland og gikk på en tysk skole i Moskva helt til Putin ble statsminister. Marija Vorontsova er genforsker med spesialisering i sjeldne sykdommer hos barn. Katerina Tikhonova har blant annet drevet med akrobatisk rock'n'roll dans og konkurrert på internasjonalt toppnivå.[50][51][52][53] Deretter studerte de internasjonal økonomi på finansakademiet i Moskva.

I april 2014 bekreftet Putins tallsmann at paret hadde gått fra hverandre etter 30 års ekteskap.[54]

Alina Kabajeva blir omtalt som Putins elskerinne og det antas at hun har født hans barn.[55][56][57]

Putin hadde en svart labrador retriever ved navn Koni. Hunden fulgte ofte ham på internasjonale reiser og besøk frem til sin bortgang på grunn av høy alder. Senere har han adoptert flere hunder, blant annet en Sentralasiatisk ovtcharka som han fikk som gave fra presidenten i Turkmenistan, Gurbanguly Berdimuhamedow.

Putin snakker flytende tysk og skal også ha tatt engelsktimer etter han ble president.[58] Han holdt en tale på flytende engelsk i Guatemala by etter at Sotsji hadde fått Vinter-OL 2014.[59] Han behersker engelsk muntlig og forstår engelsk godt, men bruker russisk og tolk i offisielle samtaler og forhandlinger.[60][61] Han behersker engelsk godt nok til å korrigere tolkene. I tyskspråklige land kan han slå over på tysk.[62]

Karrieren i KGB

[rediger | rediger kilde]
Putin i KGB-uniform, cirka 1980.

Putin gikk inn i KGB i 1975 rett etter universitetet. Etter grunntreningen var han først ansatt i avdelingen for kontraspionasje, men ble senere overført til avdelingen for overvåkning av utenlandske diplomater i Leningrad. Ifølge russiske historikere jobbet også Putin med å slå ned på politiske opprørere i Sovjetunionen.

Fra 1985 til 1990 hadde Putin fått et godt rykte innad i KGB og ble overført til Dresden i det daværende Øst-Tyskland.[63] Han nådde graden oberstløytnant i KGB, en grad som tydet på at han ikke utmerket seg.[64] En tidligere KGB-offiser hevdet at Putin bare nådde graden major i KGB og løy om at han var oberstløytnant.[65] Etter at DDR-staten kollapset ble Putin tilbakekalt til hjemlandet hvor han i 1991 fikk en stilling ved Statsuniversitetet i Leningrad. Denne jobben inkluderte både det å holde øye med studentrådet og det å se etter potensielle rekrutter til KGB. På denne tiden knyttet han også vennskapsbånd til Anatolij Sobtsjak, daværende ordfører i Leningrad.[66] Flere venner og kollegaer fra KGB-tiden ble senere viktig i Putins virke som politiker blant annet som rådgivere.[67]

Putin gikk offisielt av fra stillingen den 20. august 1991, under det KGB-støttede kuppet mot Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov.

Tidlig politisk karriere

[rediger | rediger kilde]

I mai 1990 oppnevnte Sobtsjak Putin som rådgiver for internasjonale hendelser. Den 28. juni 1991 ble han St. Petersburgs «utenriksminister», og fikk ansvar for å promotere byen for utenlandske turister og investeringer. Han beholdt stillingen frem til 1996. I løpet av perioden ble Putin etterforsket for korrupsjon, uten at etterforskningen kom frem til noe konkret.

I 1996 tapte Anatolij Sobtsjak ordførervalget i St. Petersburg og ble etterfulgt av Vladimir Jakovlev. Putin dro da til Moskva hvor han overtok stillingen som nestsjef for avdelingen for presidentembetets eiendommer. Denne stillingen hadde han frem til mars 1997, da president Boris Jeltsin forfremmet Putin til nestsjef for presidentens stab, en stilling som han hadde frem til 1998.

Den 25. juli 1998 overtok Putin sjefstolen i FSB (etterfølgeren etter KGB). Putin ble fast medlem av Russlands sikkerhetsråd 1. oktober 1998 og deretter rådets sekretær fra 29. mars 1999. Putin satt i FSB-sjefsstolen frem til september 1999.

Statsminister (1999)

[rediger | rediger kilde]
Putin ankommer Groznyj i en Su-27. Putin var kjent for en hard linje i Tsjetsjenia i sin første periode som statsminister.

Den 9. august 1999 ble Putin én av Russlands tre visestatsministere. Senere samme dag ble Sergej Stepasjins regjering avsatt, og Putin ble da utnevnt til konstituert statsminister av Jeltsin.[68] Det skjedde i forbindelse med den andre Tsjetsjenia-krigen og Putin ga hæren frie tøyler i Tsjetsjenia.[64] Jeltsin uttalte også at han foretrakk Putin som sin arvtager.

Den 16. august samme år godkjente statsdumaen Putin som statsminister. Den nye statsministeren trengte et simpelt flertall, normalt 226 stemmer for å godkjennes. Putin ble godkjent med 233 stemmer for, 84 mot og 17 som avsto fra å stemme.[69] Da han begynte embetsgjerningen ventet de fleste at han skulle sitte like kort i statsministerstolen som sine forgjengere. Putin klarte imidlertid å beholde stillingen etter at han økte sin personlige popularitet ved å kjøre en hard linje mot opprørene i Tsjetsjenia og ved å ta harde midler i bruk mot kriminaliteten i landet.

Som statsminister besøkte blant annet Putin de russiske troppene i Tsjetsjenia. Han sendte også styrker til å beskytte delrepublikken Dagestan, som hadde blitt invadert av tsjetsjenske styrker.

Selv om Putin offisielt var partiuavhengig, støttet han det da nylig etablerte partiet Forent Russland i Duma-valget i 1999.[70] Ved valget ble dette partiet det største partiet i Dumaen, og Forent Russland svarte med å støtte Putin under presidentvalget året etter.

Første presidentskap

[rediger | rediger kilde]

Første periode (2000–2004)

[rediger | rediger kilde]
Se også: Presidentvalget i Russland 2000

Putin overtok som president 31. desember 1999 da Boris Jeltsin trakk seg med umiddelbar virkning. Hans første embetshandling var å gi Jeltsin og hans familie full immunitet mot alle korrupsjonsanklager. To år senere, den 12. februar 2001, signerte han en lov som garanterte samme immunitet til alle fremtidige russiske statsoverhoder og deres familier.[71][72]

Putin overtar presidentembetet. Boris Jeltsin i bakgrunnen.

Motstanderne hadde regnet med et valg i juni 2000, men Jeltsins avgang førte til at valget ble fastsatt til mars. Putin vant i første valgrunde. Den 7. mai 2000 ble Putin offisielt tatt i ed som Den russiske føderasjons president.

Putins første periode ble preget av store endringer i den russiske administrasjonen. Blant annet endret han den føderale strukturen til 89 distrikter som igjen var en del av syv regioner. Dumaen ga også Putin rett til å avsette guvernører i disse distriktene.

Han innførte omfattende reformer innen rettsvesenet i landet, særlig inenfor eiendomsskatt og skattelovene. Dette var en prosess som hadde gått tregt under Jeltsin, blant annet på grunn av kommunistisk og oligarkisk motstand. I begynnelsen av 2000 begynte de globale oljeprisene å øke, noe som førte til at statsbudsjettet for året gikk i pluss. Regjeringen under Putin benyttet anledningen til å reformere skattesystemet i landet. Skattenivået ble satt til et flatt nivå på 13 prosent, mens skattereguleringene ble kuttet kraftig ned for å promotere økonomisk vekst. Nye jordreformer som gjorde det mulig å kjøpe og selge land fritt ble innført for første gang siden revolusjonen i 1917.

I slutten av 2000 ble Sovjetunionens nasjonalsang gjeninnført med ny lyrikk og obligatoriske flaggdager ble kunngjort.

Putins første utenlandsreise som president gikk til London, hvor han førte samtaler med statsminister Tony Blair. Sommeren 2000 ga Putin ordre om å stenge militærbaser i Vietnam og Cuba som landet hadde arvet fra Sovjetunionen.

Den første seriøse utfordringen Putin stod overfor, var «Kursk»-katastrofen, hvor han ble kraftig kritisert av russere for hvordan han håndterte denne krisen.

Putin og Malaysias statsministre Mahathir bin Mohamad (5. august 2003)

I tillegg ble Putins renommé ytterligere svekket av terrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 hvor over 130 gisler ble drept. Internasjonal presse advarte da mot at Putins popularitet ville lide under hans håndtering av krisen. Dette skjedde imidlertid ikke.

Andre periode (2004–2008)

[rediger | rediger kilde]
Se også: Presidentvalget i Russland 2004

Den 14. mars 2004 ble Putin gjenvalgt som president med over 71 % av stemmene. Den første utfordringen i hans andre periode var et terrorangrep på en skole i Beslan. I likhet med det som skjedde etter angrepet mot Dubrovka-teateret i 2002 ble ikke Putins popularitet svekket av utfallet av krisen, selv om mange offentlige kilder ga Putin personlig ansvaret for blodbadet.[73]

Putin uttalte i en tale i 2005 at «Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe».[74]

I mai 2006 annonserte Putin i sin årlige tale ordninger for fødselpermisjon og graviditet. Dette var et tiltak for å få bukt med synkende fødseltall, fattigdom og boligmangel. Samtidig økte han budsjettene i både helse- og skolesektoren, og moderniserte utstyret i begge disse i 2007. Videre overførte han ansvaret for føderale fengsler til Justisdepartementet fra Innenriksdepartementet.

Putins viktigste utfordrere var likevel de russiske oligarkene. Mikhail Khodorkovskij, YUKOSs president, ble arrestert for svindel og skatteunndragelse. Dette ble sett positivt med folkelige russiske øyne, som i stor grad så oligarkene som tyver som hadde stjålet Russlands rikdommer. I internasjonal presse ble det derimot spekulert om at Putin stilnet den politiske opposisjonen. Khodorkovskij var en kjent kritikker av Putins regime.[75][76]

I 2008 invaderte Russland under Putins ledelse Georgia.[77]

Statsminister (2008–2012)

[rediger | rediger kilde]
Se også: Presidentvalget i Russland 2008
Det russiske sikkerhetsrådet med daværende president Dmitrij Medvedev øverst ved bordet. Putin til venstre for Medvedev og Sergej Lavrov andre fra venstre.

I henhold til den russiske grunnloven kunne ikke Putin stille til gjenvalg som president etter å ha sittet i to perioder. Putins personlige popularitet gjorde at det var knyttet stor spenning til hvem han ville støtte som sin etterfølger. Det ble også spekulert i om Putin ville endre grunnloven.

Putin støttet Dmitrij Medvedev fra partiet Forent Russland som kandidat til å etterfølge ham i presidentembetet. Medvedev vant valget, og ble tatt i ed som president etter Putin i en seremoni i Kreml 7. mai 2008.[78] Bare noen timer etter utnevnelsen og som en av sine første offisielle embetshandlinger, nominerte han Putin som kandidat til statsminister i Russland.[78] Putin ble dagen etter valgt til ny statsminister av statsdumaen.[79]

Putin beholdt flere av sine kjente ministere i sin nye regjering: Sergej Lavrov fortsatte som utenriksminister, Aleksej Kudrin som finansminister, og Anatolij Serdjukov arbeidet videre som forsvarsminister.[80] Igor Setsjin fikk tittelen som visestatsminister, og Putins tidligere administrasjonssjef som president, Sergej Sobjanin ble utpekt til Putins stabssjef.[80]

I august 2008 anklaget Putin USA for å provosert frem krigen i Sør-Ossetia, med begrunnelse i at amerikanske borgere var i Georgia for å påvirke presidentvalget. Den 9. juni 2009 trakk Russland seg fra forhandlinger med World Trade Organization og i stedet startet uavhengige forhandlinger med Belarus og Kasakhstan. Putin oppga grunnen at de var lei av å vente på at Vesten skulle godta dem som medlemmer av organisasjonen.

Som statsminister ble han av mange fortsatt betraktet som landets sterke mann og reelle overhode. Presidenten og statsministeren ble sett på som et tospann, der presidenten, Medvedev, som var en god venn og håndplukket av Putin til presidentvervet, var det milde, liberale ansikt utad mot omverdenen, mens Putin sto for de tøffe avgjørelser.

Annet presidentskap

[rediger | rediger kilde]
Putin sammen med Aleksandr Lukasjenko (til høyre) under en felles russisk-belarusisk militærævelse i 2013.
Foto: kremlin.ru/

Tredje periode (2012–2018)

[rediger | rediger kilde]
Se også: Presidentvalget i Russland 2012
Putin sammen med Thomas Bach, leder av Den internasjonale olympiske komité under åpningsseremonien til Vinter-OL 2014.

I mars 2012 ble Putin gjenvalgt som president. Ettersom grunnloven ble endret i 2011 ble presidentperioden utvidet med to år. Valget ble kritisert av internasjonale valgobservatører for uregelmessigheter, for stor statlig favorisering av Putins kandidatur og for å ikke ha reelle motkandidater.[81]

Medvedev, som var president fra 2008 til 2012, ble straks utnevnt som statsminister. Han hadde allerede før utvelgelsen av presidentkandidat for det statsbærende partiet erklært at han ikke var kandidat, og selv anbefalt at Putin skulle velges på ny. Kritikere av Putin-Medvedev-konstellasjonen antyder at dette var en avtale i mellom dem allerede i 2008. Både ved utvelgelsen av Putin som presidentkandidat, og ved erklæringen av Putin som seierherre ved presidentvalget, var det store folkelige protester. De store demonstrasjonene mot Putin kom som en stor overraskelse, men førte til en mengde arrestasjoner. Siden er det blitt innført en rekke strenge lover som skal hindre opposisjonell massemønstring og vanskeliggjøre protestbevegelsenes arbeid. Kritikere av regimet omtaler Putins styre som et «mykt diktatur», der opposisjonelle blir rettslig forfulgt på grunn av alvorlige anklager om økonomiske misligheter, eller for «hat mot kirken» (se dommen mot Pussy Riot).

I 2012 opplevde Russland 92 skogbranner, hvor tusenvis av familier mistet hjem og alt de eide. Putin satte opp et fond for å kompensere dem.

Senere etterga han Cuba en gjeld på 32 millioner dollar og signerte en lov som gjorde det forbudt for USA å adoptere russiske barn.

I 2014 invaderte russiske styrker deler av Ukraina.[82][83][84]

Blant kjernepolitikken etter sanksjonene i kjølvannet av Krim-anneksjonen var å bygge opp en russisk matproduksjonssektor som var stor nok til å gjøre landet uavhengig av matimport fra utlandet.

Han signerte en lov som gjorde landet mer sentralisert og fortsatte den militære oppbygningen som startet etter Medvedevs styre.

Fjerde periode (2018–2024)

[rediger | rediger kilde]
Se også: Presidentvalget i Russland 2018

Putin ble gjenvalgt som president for fjerde gang 28. mars 2018, med 76,9 prosent av stemmene. Han erklærte seg selv som kandidat for valget 6. desember 2017 etter måneder med spekulasjoner om hvorvidt han ville stille til valg. I motsetning til tidligere valg, bestemte Putin seg denne gang for å være en uavhengig kandidat, i stedet for å bli nominert av partiet Forent Russland. Hans fjerde periode begynte den 7. mai 2018, hvor han samme dag inviterte Dmitrij Medvedev til å danne ny regjering som statsminister. Putin har uttalt at han vil stille til gjenvalg som president i 2024, noe som kan gjøre det mulig for ham å beholde makten minst til 2030.[85]

Putin utnevnte 15. januar 2020 Mikhail Misjustin som Russlands statsminister etter Dmitrij Medvedev.[86][87]

I 2018, i Putins fjerde periode som president, ble Krim-broen åpnet og fotball-VM arrangert i Russland.

Det ble avdekket mange brudd på dopingreglementet i forbindelse med vinter-OL 2014 i Sotsji. Russland ble derfor utestengt som arrangør og ledere og utøvere som representerer det russiske idrettsforbundet ble utestengt fra deltakelse i både vinter- og sommeridretters verdensmesterskap, olympiske leker og paralympiske leker i to år fra 17. desember 2020.[88]

I 2021–2022 foretok Russland en styrkeoppbygging ved grensen mot Ukraina. Den 21. februar 2022 anerkjente Russland offisielt de to utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk som uavhengige stater og sendte militære styrker til Donbas, det østligste området i Ukraina.[89][90] To dager senere, natt til 24. februar 2022 gikk Russland til krig mot Ukraina. Putin sa i TV-tale samme natt at en militær operasjon var i gang.[91]

FNs sikkerhetsråd formulerte et forslag som fordømte Russlands aggresjon mot Ukraina, men Russland som for øvrig hadde formannskapet i sikkerhetsrådet i februar 2022, brukte sin vetorett som forhindret at forslaget kunne vedtas. Kina, India og De forente arabiske emirater avholdt seg fra å stemme, alle andre medlemmer i sikkerhetsrådet, inkludert Norge, støttet forslaget.[92]

Kontroverser

[rediger | rediger kilde]

Putin har også vært gjenstand for mye negativ kritikk. Flere avgjørelser tatt av Putin har blitt betegnet som udemokratiske av både uavhengige russiske medier og vestlige regjeringer.[93][94][95] Human Rights Watch sin årlige rapport for 2008 hadde Russland som egen seksjon. Der skrev de at valgene i 2007 og 2008 var kraftig påvirket av Putins lover, hvor han nektet friheten å samle seg fredelig og å ytre seg. I tillegg trakk de frem at grove brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Organisasjonen kalte Putin en diktator på linje med Robert Mugabe og daværende president i Pakistan, Pervez Musharraf.[96]

Putin er også anklaget for å ha stått bak mordet på Anna Politkovskaja og mordforsøket på Viktor Jusjtsjenko. Politkovskaja var kjent for å være en sterk kritiker av Putin, og hennes død skapte internasjonal fordømmelse. Putin ble anklaget av Vesten å ikke ha beskyttet frie russiske medier.[97][98] Putin svarte med at Anna Politkovskajas død var mye mer ødeleggende for Putin enn hva hennes bøker var.[99] Mange russiske journalister som har enten dekket krigen i Tsjetsjenia, avslørt korrupsjon i det offentlige eller vært regimekritiske, har blitt drept etter at Putin overtok makten.[97][98]

I 2017 undertegnet Putin en ny russisk lov som avkriminaliserte visse typer vold i hjemmet. Resultatet er at den russiske straffeloven ikke lenger inkluderer fysisk vold mot familiemedlemmer (inkludert kone og barn) og slektninger. Kvinne- og menneskerettighetsgrupper i Russland har reagert med avsky, og frykter at svake individer og grupper vil bli utnyttet og mishandlet.[100]

Putin vitser ofte om andre, mens mange personer som har vitset om Putin, er blitt fengslet.[101]

Putin deltar ikke i valgdebatter.[102]

Militær politikk

[rediger | rediger kilde]

I oktober 2008 annonserte forsvarsminister Anatolij Eduardovitsj Serdjukov omfattende endringer som begynte i 2009. Noe av grunnen til denne restruktureringen var at erfaringene fra krigen i Sør-Ossetia viste at det russiske forsvaret ikke var effektivt nok i å oppnå sine strategiske mål. Reformene var hovedsakelig implementert i Medvedjevs presidentperiode, under oppsyn av Putin som hadde ansvaret i form av å være statsminister.

Målet med reformene var å redusere forsvaret og samtidig gjøre det mer effektivt til å utføre oppgaver innenfor korte tidsrammer. Offiserkorpset ble kraftig slanket og utdanningen sentralisert. Militærdistrikter ble kuttet ned til fire regioner, verneplikten ble kuttet til ett år fra to, hovedsakelig for å stoppe den brutale trakasseringstradisjonen dedovsjina i hæren.

Putin har også fokusert på å øke Russlands nærvær i den arktiske regionen, og har etablert flere baser i regionen.[103]

Internasjonal politikk

[rediger | rediger kilde]
Putin i samtale med Tysklands forbundskansler Angela Merkel under Den internasjonale sikkerhetskonferanse, 10. februar 2007.
Foto: Sebastian Zwez

Putin har ofte uttalt seg kritisk overfor USA og vesten, i det han har kalt vestlig aggresjon mot Russland og andre ikke vestlige stater.[104] Særlig har han kritisert USAs utenrikspolitikk. I februar 2007 under en sikkerhetskonferanse i München anklaget han USA for å drive en utenrikspolitikk som ikke tok hensyn til allierte nasjoner. Han mente at USA brukte sin makt på en måte som gjorde at «internasjonal lover ikke var effektive, og dermed var ingen trygge».[105]

Putin har uttalt at han støtter en sterkere internasjonal lovgiving og en mer demokratisk styreform. Da USA invaderte Irak i 2003, var Putin imot Washingtons beslutning om å invadere landet uten FNs støtte. Da George W. Bush ba FN fjerne restriksjonene mot Irak etter at krigen var avsluttet, støttet Putin en gradvis oppheving av restriksjonene. Han begrunnet dette med at FN måtte få tid til å lete etter masseødeleggelsesvåpen før dette skjedde.

Han var imot både USAs rakettskjold-planer og militarisering av det ytre rom.[106] Etter 11. september la Putin seg på en svært samarbeidsvillig linje ovenfor NATO og tillot baser i deres maktsfære i Sentral-Asia. Dette møtte motstand hos russiske nasjonalister som var imot amerikanske baser på tidligere sovjetisk jord. Han foreslo for George Bush 7. juni 2007 å bruke en tidligere sovjetisk radarbase i Aserbajdsjan istedenfor en planlagt ny base i Polen. I tillegg ville han at USA skulle legge systemet lengre sør, til Tyrkia eller Irak.[107]

Den 4. juni 2007 uttalte Putin at det kunne bli aktuelt å rette atomraketter mot vestlige land dersom eventuelle amerikanske raketter ble lagt i Tsjekkia.[108]

Selv om forholdet mellom Russland og USA var kjølig, var det personlige forholdet mellom Putin og Bush ganske vennlig.[109] Putin var imot Kosovos løsrivelse fra Serbia, og anerkjente ikke den nye statsdannelsen. Han kalte all støtte for løsrivelse «umoralsk» og ulovlig.[110] I tillegg mente han at Kosovos løsrivelse ville slå tilbake mot Vesten.[111]

Putin og George W.Bush under G8-møtet i 2007.

Storbritannia-Russland krisen

[rediger | rediger kilde]

På slutten av 2006 ble det diplomatiske forholdet mellom Storbritannia og Russland sterk forverret. Dette skyldtes hovedsakelig den russiske innblandingen i forgiftningen av Aleksandr Litvinenko. Russland nektet å utlevere en mistenkt i saken, Andrej Lugovoj. Storbritannia svarte med å utvise fire russiske diplomater fra landet.[112] Begrunnelsen for Putins avgjørelse var at den russiske grunnloven ikke tillot å utlevere russiske borgere til land som personen ikke har noe tilknytning til. Storbritannias utenriksminister David Miliband uttalte i henhold til saken «this situation is not unique, and other countries have amended their constitutions, for example to give effect to the European Arrest Warrant».[113] I Russland ble utsagnet tolket som om britene ville endre Russlands grunnlov og stemningen ble hisset opp. Putin uttalte at saken ikke var ute av kontroll og at Russland og Storbritannia snart ville gjenoppta gamle diplomatiske bånd igjen. Likevel ble britiske diplomater utvist fra Russland kort tid etter.

Krigen i Sør-Ossetia 2008

[rediger | rediger kilde]

I august 2008 var Putin statsminister i Dmitrij Medvedevs presidentperiode, men markerte seg likevel som en av de førende aktørene under krigen i Sør-Ossetia 2008. I krigens første fase besøkte Putin de russiske troppene ved frontlinjene rett etter å ha kommet hjem fra OL i Beijing.

Annekteringen av Krim

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Russlands anneksjon av Krim i 2014

Den 26. februar 2014 brøt det ut protester i den regionale hovedstaden i Krim, Simferopol. Utenfor det lokale parlamentet ble det konfrontasjoner mellom russere og krimtatarer. Den samme natten beordret Russlands forsvarsminister Sergej Shoigu fallskjermssoldater fra Pskov til Krim, hvor de tok over den lokale flyplassen og stengte luftrommet over halvøya. Senere tok soldatene over parlamentsbygningen og reiste det russiske flagget. Soldatene hadde på seg uniformer uten militære kjennetegn, noe som ga dem kallenavnet «små grønne menn».

Avgjørelsen om å annektere Krim ble tatt av Putin klokken 07:00 om natten 23. februar 2014.[114] Ideen hadde ikke vært ny. I 2008 hadde Putin under NATO-møtet i Bucaresti sagt at hvis Ukraina ville bli medlem av NATO, ville det være uten Krim og de østlige regionene. Russland hadde hatt sin Svartehavsflåte stasjonert i Sevastapol siden 1991.

Krig mot Ukraina

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Russlands invasjon av Ukraina 2022

Demonstrasjon mot den russiske invasjonen av Ukraina i Nice, Frankrike, 27. februar 2022.

Kremls nettside publiserte 12. juli 2021 essayet «Den historiske enhet mellom russere og ukrainere» av Putin. Han argumenterer der for at «virkelig suverenitet» for Ukraina bare er mulig i partnerskap med Russland. Putin understreker at «muren» som har vokst frem mellom de to landene er stor ulykke og tragedie, og at dette delvis er resultat av bevisste tiltak fra krefter som alltid har ønsket å undergrave enheten.[115][116][117] Halvor Tjønn skriver i en kommentar at essayet er et ideologisk forsvar for angrepet på Ukraina i februar 2022. Tjønn skriver at Putins fremstilling av historiske forhold ikke er gal, Putin «lyver ikke så mye», men han utelater mange vesentlige historiske fakta. Tjønn skriver at i Russlands mange hundreårige historie har det aldri vært klart hvor Russland slutter og Ukraina begynner, men at de politiske lederne i 1991 lovet å respektere de daværende grensene.[118]

Den 24. februar 2022 gikk Russland til krig mot Ukraina.

Mulige krigsforbrytelser og straffeforfølgelse

[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale straffedomstolen har åpnet etterforskning av mulige russiske krigsforbrytelser i Ukraina, etter at en rekke land, deriblant Norge, ba domstolen starte etterforskning.[39] En rekke stater, folkerettsjurister og kommentatorer har tatt til orde for å straffeforfølge Putin som krigsforbryter. Mulige krigsforbrytelser omfatter blant annet angrep på sivile i Ukraina.[38][119][120][121][122][123][124] I en tale i Underhuset sa den britiske statsministeren Boris Johnson at Putin kunne bli straffeforfulgt som krigsforbryter, og sammenlignet ham med Slobodan Milošević; Johnson sa også at Storbritannia støtter etableringen av et særskilt krigsforbrytertribunal for å dømme de som er ansvarlige for krigsforbrytelser i Ukraina.[125] Også Keir Starmer støtter et eget straffetribunal for å dømme Putin og hans «kriminelle medsammensvorne».[126] Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa godkjente 3. mars 2022 planer for å dokumentere russiske krigsforbrytelser med tanke på straffeforfølgelse.[127][128] Flere stater som USA og Tyskland har også åpnet etterforskning av russiske krigsforbrytelser.[129][130] USAs president Joe Biden har uttalt at Putin er en krigsforbryter.[131] Folkerettsjurist Hanne Sophie Greve anser det som svært sannsynlig at noen fra russisk side blir dømt for krigsforbrytelser, og uttaler at tiltaler mot både Vladimir Putin og de russiske oligarkene kan være aktuelt.[132] Professor i internasjonal strafferett Terje Einarsen mener det er sannsynlig at Putin kan bli tiltalt av ICC.[133]

Kampsport

[rediger | rediger kilde]
Putin ved judotrening, 2005.
Foto: kremlin.ru/presidentens pressekontor

Putin har drevet med judo fra ungdomsårene og ble i 2000 tildelt det røde og hvite beltet (sjette dan) da han besøkte Kodokan i Tokyo. Putin startet med sambo, men byttet til judo da han var fjorten. Han har vunnet flere konkurranser i St. Petersburg og er den første statslederen som har oppnådd høyere avansement i sporten. Han har også skrevet en bok om judo som er blitt utgitt i både Russland og USA.[134]

Putin ble utnevnt til ærespresident i internasjonale judoforbundet, men tittelen ble suspendert som en følge av Russlands invasjon av Ukraina 2022.[135]

Putin fikk sort belte i tawkwondo i 2013, men i forbindelse med invasjonen av Ukraina ble beltet trukket tilbake. Russiske og belarusiske utøvere får ikke delta i konkurranser i regi av det internasjonale taekwondoforbundet.[135]

Vurderinger

[rediger | rediger kilde]

Ifølge planer offentliggjort av den russiske regjeringen ønsker Putin å skape et «Stor-Russland» ved å underlegge seg både Ukraina og Belarus.[136] Da Boris Jeltsin planla å gå av begynte letingen etter noen til å ta over og dette måtte være en som ikke ville straffeforfølge Jeltsin. Jeltsins medarbeider Boris Berezovskij så seg ut KGB-agenten Putin som Berezovskij antok var lett formbar og uten egeninteresse. Gjenoppretting av Moskvas autoritet ble etterhvert sentralt i Putins perspektiv.[137]

Putin i 1960 (omtrent 8 år gammel).

Pavel Baev ved PRIO mener Putin bør anses som «en svært farlig krigsforbryter» etter angrepet på Ukraina.[138] Journalisten Jonathan Littell skriver i The Guardian at Putin er en god taktiker med små evner til å tenke strategisk. Littell tror at isolasjonen under koronapandemien har forsterket hans paranoide og ny-imperialistiske tenkemåte.[64] Putins tenkemåte kan ha blitt forvrengt etter mange år med uhemmet maktutøvelse, skrev psykologiprofessor Ian H. Robertson i Psychology Today i 2014. Isolasjon og tiltagende hybris kan ifølge Robertson svekket realitetsorienteringen. Ifølge Robertson har personer med stor makt en tendens til å undervurdere risiko blant annet fordi det blir en narsissistisk overvurdering av egne beslutninger. Robertson tror at Putin egentlig er redd og føler seg sårbar. Jakub Godzimirski, ved NUPI, tror at Putin er grunnleggende redd for et folkeopprør. Lars Peder Haga, ved Luftkrigsskolen, mener at Putin er virkelighetsfjern og drevet av ideologi.[137][139]

General Sverre Diesen mener at Putin i forbindelse med invasjonen av Ukraina i 2022 gjorde grove feilvurderinger av den militære situasjonen og av omverdenens reaksjoner, noe som ifølge Diese tyder på svekket realitetsorientering.[140]

Den russisk/amerikanske journalisten Masha Gessen skriver i biografien om Putin (The Man Without a Face: The Unlikely Rise of Vladimir Putin, 2012; norsk utgave Putin: Mannen uten ansikt, Gyldendal) at Putin som barn fysisk angrep enhver som fornærmet ham. Gessen arbeidet som journalist i Russland i 1990-årene. Ifølge Gessen svindlet Putin til seg flere millioner gjennom offentlige kontrakter og senere fikk penger fra oligarker til å bygge et palass ved Svartehavet. Gessen mener Putin har en sykelig trang å ville ha det andre har. Gessen beskriver Putin som sosialt kompetent med evne til å sjonglere ulike roller. Gessen hevder at Putin (eller hans kamerater) utførte terrorhandlinger i 1990-årene for å gjøre ham mer populær. Gessen mener at Putin er en KGB-ramp som ble omstilt til mafiagudfar som ikke skilte mellom statens interesser og egne private interesser.[43][141] David Satter hevdet i Darkness at Dawn. The Rise of the Russian Criminal State (Yale University Press, 2004) at FSB under Putins ledelse iscenesatte flere terroraksjoner med flere hundre døde. Terroraksjonene tilskyndet den andre krigen i Tsjetsjena under Putins ledelse.[142]

Informasjon om Putins privatliv, perspektiv og personlighet har vært preget av usikkerhet. Clifford Gadd og Fiona Hill (Hill var medlem av USAs nasjonale sikkerhetsråd under Donald Trump; Hill og Gadd ga i 2013 ut boken Putin. Operative in the Kremlin) mener at Putins verdenssyn er preget av erfaringen som KGB-offiser og viseborgermester i St. Petersburg. Gadd og Hill mener det er seks sentrale kjennetegn ved Putin: Han vil ha en sterk stat; han er betatt av russisk historie; han er opptatt av å overleve det verst tenkelig; han er en outsider (han var en outsider i KGB og gjorde ikke særlig karriere); han er tilhenger av fritt marked; han lærte som KGB-offiser å samle og utnytte informasjon blant annet for å kontrollere agenter og informasjonskilder.[143][144] Gadd og Hill anså Putins anstrengelser for å gjøre Russlands økonomi mer robust og å undertrykke opposisjonen som en langsiktig forberedelse til konfrontasjon med vestlige land.[142]

Aage Borchgrevink skriver at Putins regime kan beskrives som kleptokrati og at Putins politikk dermed kan analyseres som støtte for den økonomiske skjevfordelingen og korrupsjonen i landet. Borchgrevink skriver at Putin er en slags populist ved at han appellerer til helt ulike grupper (alt fra vestlige politiske ledere til ortodoks prester) med motstridende budskap. Budskapet har med tiden blitt mer konspiratorisk og reaksjonært. Putins essay «Om den historiske enhet mellom russere og ukrainere» (publisert av Kreml sommeren 2021) fremsto ifølge Borchgrevink som nasjonalistisk og delvis komisk propaganda; essayet er fullt av faktafeil og utelatelser. Essayet er en paranoid historie om at Russland og Ukraina har blitt splittet av krefter som forsøker å undergrave Russlands autoritet.[145]

The Economist skriver at Putin allerede etter tiltredelsen i 2000 ga til kjenne hvem han er blant at han er hårsår for fornærmelser. Putin uttalte i 2005 at han anså oppløsningen av Sovjetunionen som en katastrofe.[142]

Putin fremstilles i litteraturen som opprinnelig grå og en som få kjente personlig. Han hadde satt få spor etter seg i St. Petersburg i 1990-årene før han nådde toppledelsen i Moskva, først som leder i FSB og deretter som Jeltsins etterfølger. Andrew Jack predikerte i 2004 at det demokratiske tilbakeslaget og autoritære utviklingen under Putin ville være i strid med økonomisk utvikling. I The New Tsar (Steve Lee Myers, 2015) beskrives Oransjerevolusjonen (2004) i Ukraina som den avgjørende hendelsen for Putin som begynte å frykte massene og demokratiet; fra Putins perspektiv var det uakseptabelt at Ukraina kunne vende seg mot vest og avvise Russland.[142]

Arkadij Rotenberg er en ungdomsvenn av Putin og regnes som en av Putins nærmeste venner. De ble kjent på judoskolen i Leningrad da Putin var 12 år. Rotenberg og hans bror Boris Rotenberg tjente seg etter oppløsning av Sovjetunionen (særlig etter 2000) svært rike på leveranser til olje- og gassindustrien samt på anleggsvirksomhet. Mange av de store prosjektene var på oppdrag av regjeringen og for eksempel i 2015 tjente Rotenberg nær 8 milliarder dollar på slike oppdrag. Rotenbergs bedrift bygget blant annet Kertsjbroen etter okkupasjonen av Krim i 2014. Aleksej Navalnyj ble arrestert i 2021 og han sørget for at video Putins antatte palass ved Svartehavet straks ble publisert. Putin nektet for at det var hans palass og Rotenberg uttalte at han er eier av palasset. Rotenberg ble etter invasjonen ilagt sanksjoner av EU, Storbritannia, USA, Japan og Sveits.[146]

Timothy Snyder beskriver Putins regime som fascistisk etter tre kriterier: Personkult omkring lederen, dyrkingen av de døde i tidligere kriger (særlig andre verdenskrig) og myten om en gullalder som kan gjenreises militært. Den russiske historikeren Grigorij Golosov mener at Putins regime mangler noe som de tyske og italienske fascistene hadde: en bred mobilisering av befolkningen gjennom mange forskjellige organisasjoner inkludert partiet selv. Ifølge Golosov er Putins regime et personlig diktatur som Hitlers og Mussolinis, men for Putin er partiet (Forent Russland) relativt uviktig.[147]

Ideologi og verdenssyn

[rediger | rediger kilde]

I Putins «Russkij Mir»-verdenssyn og det 21. århundrets russiske identitet er det en forestilling om en egen distinkt russisk sivilisasjon. Et Russkij Mir eller Russisk verden, og forbundet med det ideen om å beskytte russisktalende i Eurasia. Selv om sikkerhetshensyn i forhold til NATOs ekspansjon klart er viktig for Kreml, er den politisk-kulturelle rollen som Ukraina spiller i samtidens russiske ideologi viktigere i Putins langsiktige visjon om en revitalisert «russisk verden», ifølge kommentatoren B.R. Young på nettstedet Foreignpolicy.com.[148][149] Begrepet forbindes vidt bl.a med en Russkij mir-stiftelse (i samarbeid med den ortodokse kirken), legitimering av annekteringen av Krim i 2014 og behovet for å prestere godt i utviklingen av høynivå-teknologi for å kunne bevare denne sivilisasjonen.[150][151][152][153] Samarbeidet mellom den russiske staten og den russisk-ortodokse kirken er både en utadrettet diplomatisk aktivitet, og brukt inn imot staten for å helligjøre denne. En gjensidig legitimering, men også egnet til å opparbeide en nasjonal bevissthet utover statens grenser, som kan gjøres om til nasjonalisme når det egne samfunnet blir truet.[154][155][156] Den russisk-ortodokse kirken er transnasjonal og ikke bundet av statsgrensene til Den russiske føderasjon.[156] Den politiske kommentatoren I. Zevelev fra CSIS mener at forestillingen om den russiske verden reflekterer spenningen imellom de faktiske statsgrensene i Russland og det mentale kartet over «russiskhet» som eksisterer i hodet til mange russere. For majoriteten av den ukrainske befolkning, og for hele den politiske klassen, er ideen om den russiske verden synonymt med krig.[157] I februar 2021 uttalte Putins talsmann Peskov at Ukraina er en del av Russkij Mir.[158]

Filosofen Ivan Iljin (1883–1954) antas å ha innflytelse på Putins nasjonalisme.[159] Det er reist motforestillinger imot dette som en for forenklet fremstilling. Den russiske presidentadministrasjonen dyrker frem sammensatte og flerfoldige doktriner, ifølge forskeren Marlene Laruelle.[160]

En som fremstilles som Kremls ideolog er Vladislav Surkov som med Russlands annektering av Krim i 2014 oppfatter et veivalg som markerer «slutten på Russlands episke reise til Vesten, opphøret av gjentatte og fruktløse forsøk på å bli en del av den vestlige sivilisasjonen». Denne slutten innebærer også en begynnelse på hva han omtaler som «Fra det 14. året og utover strekker det seg en uendelig lang ny tid, epoken 14+, der vi vil ha hundre (to hundre? Tre hundre?) år med geopolitisk ensomhet.»[161][162] Han forbindes med fremveksten av begreper som Suverent demokrati, og peker i et 2019-utspill på både Putinismen og eksportpotensialet til den russiske modellen.[163][164] I 2020, etter avgangen fra det russiske maktapparatet, uttaler han om Ukraina «Kraftfull tvang for broderlige forhold, dette er den eneste metoden som historisk har vist seg effektiv når det gjelder Ukraina. Jeg tror ikke at noen annen vil bli oppfunnet.» [165]

Professor Jardar Østbø mener at Putin i bunn og grunn ikke har noen ideologi eller filosofi, men at Putin overfor omverdenen bare driver et kynisk stormaktsspill.[166]

Intervju med Tucker Carlson

[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske journalisten Tucker Carlson hadde et langt intervju (to timer) med Putin i februar 2024. Carlson lot Putin i stor grad styre intervjuet. Putin argumentert for at Ukraina er en kunstig stat som ikke har rett til å eksistere og gikk i intervju langt tilbake i historien i sin fremstilling blant annet strid med Polen-Litauen og herredømmet i de østslaviske områdene.[167][168][169] Carlson var på lite forberedt i form av blant annet kunnskaper om russisk historie. Halvor Tjønn skriver i Dag og Tid at Putin i intervjuet forvrengte og utelot mye, og særlig oppsiktsvekkende at han ga Polen mye av skylden for andre verdenskrig. Tjønn mener interjvuet er avslørende fordi det viser frem hva Putin egentlig står for.[170] Putin har siden 2021 ikke gitt intervjuer til uavhengige vestlige medier.[169]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ russisk: Владимир Владимирович Путин

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, «Vladimir Putin», GND-ID 122188926, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Wladimir Putin, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Chuvash encyclopedia[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ kremlin.ru, putin.kremlin.ru, besøkt 7. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ extremal-mechanics.org[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ putin.kremlin.ru[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.kommersant.ru[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.nytimes.com, besøkt 3. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.forbes.com, besøkt 3. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.proekt.media, besøkt 3. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ YouTube-videoidentifikator G_5cmno-KK8[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 122188926, besøkt 21. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ espn.go.com[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ espn.go.com[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.rah.ru[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ rsf.org[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ netzwerkrecherche.org, besøkt 23. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ arkivert hos Wayback Machine, arkiv-URL web.archive.org, arkiveringsdato 16. oktober 2012[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ graph.document.kremlin.ru[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ www.mk.ru[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.riadagestan.ru[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ www.novayagazeta.ru[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ «IOC EB recommends no participation of Russian and Belarusian athletes and officials»[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ Olympedia utøver-ID 1100050[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ www.bjd.com.cn, arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ www.akorda.kz[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ time.com[Hentet fra Wikidata]
  29. ^ www.today.com[Hentet fra Wikidata]
  30. ^ Democracy Index 2011, http://www.sida.se/Global/About%20Sida/Så%20arbetar%20vi/EIU_Democracy_Index_Dec2011.pdf Arkivert 17. juni 2012 hos Wayback Machine.
  31. ^ Harding, Luke (1. desember 2010). «WikiLeaks cables condemn Russia as 'mafia state'». The Guardian. London. 
  32. ^ Stephen Holmes, Fragments of a Defunct State, London Review of Books
  33. ^ «– Vi bør ikke snakke om Russland som om det er et land likt Norge». forskning.no. Besøkt 27. februar 2022. 
  34. ^ «– Russland er blitt et klassisk diktatur». forskning.no. Besøkt 27. februar 2022. 
  35. ^ Andrew Osborn (25. september 2011). «Fears Vladimir Putin will turn Russia into outright dictatorship». The Daily Telegraph. Besøkt 25. september 2011. 
  36. ^ Stephen Romei (18. mai 2012). «Putin the elected dictator is doomed, biographer claims». The Australian. Besøkt 18. mai 2012. 
  37. ^ «David Miliband: Vladimir Putin Is A 'Ruthless Dictator'». Huffington Post. 4. mars 2012. Besøkt 4. mars 2012. 
  38. ^ a b «Everything you need to know about war crimes and how Putin could be prosecuted». CNN. Besøkt 6. mars 2022. 
  39. ^ a b «ICC launches war crimes investigation over Russian invasion of Ukraine». The Guardian. Besøkt 3. mars 2022. 
  40. ^ «European Parliament declares Russia to be a state sponsor of terrorism». Europaparlamentet. Besøkt 23. november 2022. 
  41. ^ «Situation in Ukraine: ICC judges issue arrest warrants against Vladimir Vladimirovich Putin and Maria Alekseyevna Lvova-Belova», Pressemelding fra Den Internasjonale Straffedomstolen, 17. mars 2023
  42. ^ Steinfeld 2020, s. 11
  43. ^ a b Burgo, Joseph (15. april 2014). «Vladimir Putin, Narcissist?». The Atlantic (på engelsk). Besøkt 10. mars 2022. 
  44. ^ «Could this woman be Vladimir Putin's real mother?». www.telegraph.co.uk. 8. desember 2008. Besøkt 10. mars 2022. 
  45. ^ Sakwa, Richard (2008). Putin: Russia’s choice (2 utg.). Abingdon: Routledge. ISBN 0203931939. 
  46. ^ Steinfeld 2020, s. 17
  47. ^ Steinfeld 2020, s. 24, 27
  48. ^ Steinfeld 2020, s. 20, 22
  49. ^ Steinfeld 2020, s. 30
  50. ^ Holm, Gro (4. juli 2023). «Familien i sentrum, bare ikke Putins egen». NRK. Besøkt 5. juli 2023. 
  51. ^ Yablokova, Oksana (9. august 2002). «Putin's Girls Having La Dolce Vita Break». The St. Petersburg Times. Besøkt 13. februar 2009. 
  52. ^ «Putin’s three ‘daughters’ – a doctor, dancer & DJ – emerge from shadows». The Sun (på engelsk). 7. juni 2021. Besøkt 4. mars 2022. 
  53. ^ Archive, View Author; feed, Get author RSS (2. mars 2022). «The lies, affairs and greed that made Putin the ‘world’s richest man’». New York Post (på engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  54. ^ «Vladimir Putin confirms divorce from his wife of 30 years by removing all mention of her on his official website». 
  55. ^ https://www.thetimes.co.uk/article/kremlin-silent-on-reports-vladimir-putin-and-alina-kabaeva-his-secret-first-lady-have-had-twins-dqvrpkrgc
  56. ^ https://www.dagbladet.no/sport/det-ryktes-at-putins-elskerinne-skal-tenne-ol-ilden/61715849
  57. ^ «Reports of Putin Fathering Twins Test Free Speech in Russia». VOA (på engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  58. ^ Wagner, Hans (30. juni 2006). «Das Konfliktpotential mit den USA wächst (German)». Arkivert fra originalen 21. juni 2007. Besøkt 29. mars 2007. 
  59. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. juli 2007. Besøkt 6. juli 2007. 
  60. ^ Gray, James (1. mars 2022). «Putin languages: Why he won't speak English – Inside Putin's bizarre power play». Express.co.uk (på engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  61. ^ «In a rare move, Putin speaks English». NBC News (på engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  62. ^ «Can Putin speak English? After his meeting with Trump, the Kremlin weighs in». Newsweek (på engelsk). 10. juli 2017. Besøkt 4. mars 2022. 
  63. ^ «Putin set to visit Dresden, the place of his work as a KGB spy, to tend relations with Germany». International Herald Tribune. 9. oktober 2006. Arkivert fra originalen 6. desember 2008. 
  64. ^ a b c «War brought Vladimir Putin to power in 1999. Now, it must bring him down | Jonathan Littell». the Guardian (på engelsk). 3. mars 2022. Besøkt 3. mars 2022. «“You want to know who Vladimir Putin is, young man? Vladimir Putin is a lieutenant colonel of the KGB. And do you know what a lieutenant colonel of the KGB is? Absolutely nothing.” What Kovalev meant was that a man who had never even made full colonel was simply a small-minded operative, incapable of thinking ahead more than a move or two.» 
  65. ^ Bigg, Anastasia Kirilenko and Claire. «Ex KGB officer: Putin's been lying about what his rank really was within the KGB». Business Insider (på engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  66. ^ Hoffman, David (30. januar 2000). «Putin's Career Rooted in Russia's KGB». Washington Post. Besøkt 8. juni 2010. 
  67. ^ Skeie, Kari (12. mars 2022). «Creme de la Kreml». NRK. Besøkt 12. mars 2022. «Som 23-åring vervet Putin seg til den russiske etterretningstjenesten. Han tilbrakte blant annet fem år i Dresden i det daværende Øst-Tyskland. Putin sluttet i KGB i 1991, men flere av hans venner fra denne perioden er fremdeles blant hans nærmeste rådgivere.» 
  68. ^ «Text of Yeltsin's speech in English». BBC News. 9. august 1999. Besøkt 31. mai 2007. 
  69. ^ «Yeltsin's man wins approval». BBC. 16. august 1999. Besøkt 8. juni 2010. 
  70. ^ «Political groups and parties: Unity». Norsk utenrikspolitisk institutt. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 8. juni 2010. 
  71. ^ УКАЗ от 31 декабря 1999 г. № 1763 О ГАРАНТИЯХ ПРЕЗИДЕНТУ РОССИЙСКОЙ ФЕДЕРАЦИИ, ПРЕКРАТИВШЕМУ ИСПОЛНЕНИЕ СВОИХ ПОЛНОМОЧИЙ, И ЧЛЕНАМ ЕГО СЕМЬИ. Rossiyskaya Gazeta
  72. ^ «Развращение» первого лица. Госдума не решилась покуситься на неприкосновенность экс-президента. www.newizv.ru 18 March 2004.
  73. ^ Moscow siege leaves dark memories, BBC News, 16. desember 2002
  74. ^ Ulvin, Hege Kristin (25. april 2005). «- Sovjets sammenbrudd en katastrofe». Nettavisen (på norsk). Besøkt 23. mars 2022. 
  75. ^ Page, Jeremy (16. mai 2005). «Analysis: punished for his political ambitions». The Times. London. Arkivert fra originalen 1. juni 2010. Besøkt 27. desember 2007. 
  76. ^ How to Steal Legally Arkivert 2008-02-28, hos Wayback Machine. by Tim Osborne, The Moscow Times, 15. februar 2008 (issue 3843, page 8).
  77. ^ Georgia 'overrun' by Russian troops as full-scale ground invasion begins, Daily Mail
  78. ^ a b (en) BBC News: Medvedev becomes Russia's leader, 7. mai 2008
  79. ^ (en) BBC News: Putin confirmed as new Russian PM, 8. mai 2008
  80. ^ a b (no) Dagbladet: «Stabilt i Russland», 12. mai 2008
  81. ^ After Election, Putin Faces Challenges to Legitimacy, New York Times
  82. ^ Ukrainas statsminister: Russland har erklært krig: NATOs generalsekretær: – Russland truer fred og sikkerhet i Europa
  83. ^ Ukraine denounces ‘armed invasion’ as suspected Russian forces raid Crimea airports, Euronews
  84. ^ Ukraine Tells Russia Invasion Means War, Bloomberg
  85. ^ Faulconbridge, Guy & Osborn, Andrew (8. desember 2023). «Russia's Putin tells soldiers: I will run for president again in 2024». R. Besøkt 22. januar 2024. «Reuters» 
  86. ^ «Regjeringen i Russland går av». TV 2. Besøkt 15. januar 2020. 
  87. ^ NTB (15. januar 2020). «Putin utnevner skattedirektør til ny statsminister». Finansavisen. Arkivert fra originalen 15. januar 2020. Besøkt 15. januar 2020. 
  88. ^ «WADA Executive Committee unanimously endorses four-year period of non-compliance for the Russian Anti-Doping Agency». wada-ama.org. 9. desember 2020. Besøkt 4. mars 2021. 
  89. ^ Roth, Andrew; Borger, Julian (21. februar 2022). «Ukraine: Putin orders troops into Donetsk and Luhansk on ‘peacekeeping duties’». The Guardian (på engelsk). Besøkt 21. februar 2022. 
  90. ^ Rainford, Sarah (21. februar 2022). «Russia recognises Ukraine separatist regions as independent states». BBC (på engelsk). Besøkt 21. februar 2022. 
  91. ^ «Putin bekrefter at han har godkjent militæroperasjon i Donbas». TV 2 (på norsk). 24. februar 2022. Besøkt 28. februar 2022. 
  92. ^ NRK (26. februar 2022). «Russland la ned veto i Sikkerhetsrådet». NRK. Besøkt 2. mars 2022. 
  93. ^ From Those Putin Would Weaken, Praise
  94. ^ 50% Good News Is the Bad News in Russian Radio
  95. ^ Masha Lipman, Anders Aslund (2. desember 2004). «Russian Media Criticism of Vladimir Putin: Evidence and Significance». Carnegieendowment.org. Arkivert fra originalen 13. april 2010. Besøkt 2. mars 2010. 
  96. ^ Rights Group Calls Putin a 'Brutal' Leader. The Moscow Times 4 February 2008. Issue 3834. Page 5.
  97. ^ a b CPJ calls on Putin to take responsibility for Politkovskaya murder probe Arkivert 9. februar 2007 hos Wayback Machine. – Committee to Protect Journalists
  98. ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 6. juni 2010. 
  99. ^ Answers on questions asked during interview to ARD TV channel (Germany) Arkivert 11. juni 2008 hos Wayback Machine., Dresden, 10. oktober 2006
  100. ^ Heidi Schei Lilleås (8. februar 2017). «Putin: Nå er det lov å slå kone og barn». Nettavisen.no. Besøkt 8. februar 2017. 
  101. ^ Per Kristian Aale (10. oktober 2021). «Han vitset om én av Russlands mektigste menn. Det må han svi for resten av livet.». Aftenposten. Besøkt 11. september 2022. 
  102. ^ Ole Kristian Strøm (3. februar 2024). «Putin nekter å stille i debatter før valget: – For stor». VG. Besøkt 3. februar 2024. 
  103. ^ Adrian Blomfield (11. juni 2008). «Russia plans Arctic military build-up», The Daily Telegraph. London. Besøkt 27. juli 2011.
  104. ^ Liquid Courage, The American, by Charlie Szrom and Thomas Brugato. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. oktober 2010. Besøkt 2. august 2010. , 22 February 2008. See also Brugato, Thomas. (2008). Drunk On Oil: Russian Foreign Policy 2000–2007. Berkeley Undergraduate Journal, 21(2). Retrieved from: http://escholarship.org/uc/item/26d7t54f
  105. ^ 43rd Munich Conference on Security Policy. Putin's speech in English Arkivert 4. mai 2008 hos Wayback Machine., 10. februar 2007.
  106. ^ Interview Arkivert 4. mai 2008 hos Wayback Machine. for Indian Television Channel Doordarshan and Press Trust of India News Agency, 18. januar 2007.
  107. ^ Press Conference following the end of the G8 Summit Arkivert 4. mai 2008 hos Wayback Machine., 8. juni 2007
  108. ^ Asymmetrical Iskander missile systems, RIA Novosti, 15. november 2007
  109. ^ Merkel cools Berlin Moscow ties BBC News 16. januar 2006
  110. ^ «Putin: supports for Kosovo unilateral independence "immoral, illegal"». Xinhua. 14. februar 2008. Besøkt 25. februar 2008. 
  111. ^ «Putin: Kosovo case terrible precedent». Press TV. 22. februar 2008. Besøkt 25. februar 2008. 
  112. ^ Gonzalo Vina and Sebastian Alison (20. juli 2007). «Brown Defends Russian Expulsions, Decries Killings». Bloomberg News. Arkivert fra originalen 30. september 2007. 
  113. ^ David Miliband's oral statement to the Commons on the Litvinenko case, 16 July 2007
  114. ^ Zygar, Mikhail (2015). All The Kremlin's men: Inside the court of Vladimir Putin. s. 275. 
  115. ^ Putin, Vladimir: «Den historiske einskapen mellom russarar og ukrainarar», Dag og Tid, 8. april 2022, s. 12.
  116. ^ http://en.kremlin.ru/events/president/news/66181
  117. ^ «What's going on inside Putin's mind? His own words give us a disturbing clue | Michel Eltchaninoff». the Guardian (på engelsk). 25. februar 2022. Besøkt 6. juni 2022. 
  118. ^ Halvor Tjønn: «Eit forsvar for erobring», Dag og Tid, 8. april 2022, s.12
  119. ^ «Putins vei fra kriminell gategutt til krigsforbryter». Forsvarets forum. Besøkt 6. mars 2022. 
  120. ^ «Putin kan tiltales i FN-domstol». VG. Besøkt 6. mars 2022. 
  121. ^ Sofie Høgestøl. «Putin og hans regime må straffes på lik linje med nazistene». Bergens Tidende. Besøkt 6. mars 2022. 
  122. ^ «Boris Johnson: Vladimir Putin guilty of war crimes». Politico. Besøkt 6. mars 2022. 
  123. ^ «Ukraine invasion: Former prime minister Gordon Brown calls for special tribunal to punish Vladimir Putin for Russian aggression». Sky News. Besøkt 6. mars 2022. 
  124. ^ «Philippe Sands foreslår eget tribunal for å straffeforfølge Putin». Rett24. Besøkt 6. mars 2022. 
  125. ^ «PM suggests Putin 'could face war crimes charges' over Ukraine». STV News. 24. februar 2022. 
  126. ^ «Keir Starmer calls for Nuremberg-style war crimes tribunal for Putin». The Independent. 
  127. ^ «Moscow Mechanism Invoked by 45 OSCE States To Review Reported Abuses by Russia». state.gov. Besøkt 6. mars 2022. 
  128. ^ «Russia’s Ukraine Invasion Devolving Into ‘Strategic Catastrophe’ for Putin: U.S. Envoy». Foreign Policy. Besøkt 6. mars 2022. 
  129. ^ «U.S. is collecting evidence of possible Russian war crimes in Ukraine». CNBC. Besøkt 8. mars 2022. 
  130. ^ «Germany launches probe into suspected war crimes in Ukraine». Al Jazeera. Besøkt 8. mars 2022. 
  131. ^ Biden says Russian leader Putin ‘is a war criminal’ for Ukraine attacks
  132. ^ «Ikke alt er lov i krig. Nå starter etterforskningen av de russiske angrepene på sivile i Ukraina». Aftenposten. Besøkt 7. mars 2022. 
  133. ^ «Dette skjer hvis Putin blir dømt: – Veldig sannsynlig at han blir tiltalt». TV 2. Besøkt 7. mars 2022. 
  134. ^ Putin, Vladimir V. (2004). Judo: History, Theory, Practice. North Atlantic Books. ISBN 1-55643-445-6. 
  135. ^ a b «Mister svart belte», Dagbladet, 1. mars 2022
  136. ^ Putins medier gjorde en stor tabbe. Nå vet vi trolig hva målet hans er i Ukraina
  137. ^ a b Wammer, Ida; Malm, Mari Sand; Afshary-Kaasa, Julia (5. mars 2022). «Hva skjer i Vladimir Putins hode?». www.dn.no (på norsk). Besøkt 10. mars 2022. 
  138. ^ «Hva vil en desperat Putin kunne gjøre?». Aftenposten. Besøkt 27. februar 2022. 
  139. ^ «The Danger That Lurks Inside Vladimir Putin's Brain | Psychology Today». www.psychologytoday.com (på engelsk). 17. mars 2014. Besøkt 10. mars 2022. 
  140. ^ Andresen, Frode (10. mars 2022). «Putin har tre valg». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 10. mars 2022. 
  141. ^ Dagens Næringsliv, 19. mars 2022, s. 66
  142. ^ a b c d «Writers have grappled with Vladimir Putin for two decades». The Economist. 22. mars 2022. ISSN 0013-0613. Besøkt 16. mai 2022. 
  143. ^ Hill, Clifford G. Gaddy and Fiona (15. februar 2013). «Putin Personality Disorder». Brookings (på engelsk). Besøkt 21. mars 2022. 
  144. ^ Gaddy, Fiona Hill, Clifford G. (15. februar 2022). «Putin Personality Disorder». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 21. mars 2022. 
  145. ^ Borchgrevink, Aage: Den kollektive Putin. Morgenbladet, 6. mai 2022, s. 12.
  146. ^ Helseth, Trym Mogen, Anniken Aronsen, Ivar Benjamin Østebø, Tore Meek, Liselotte Hauer Kind, Kevin Midbøe, Marte Nyløkken (21. mai 2022). «Oligarkenes fall». borsen.no (på norsk). Besøkt 22. mai 2022. 
  147. ^ «Om Putin». Dag og Tid. 8. juli 2022. 
  148. ^ Putin Has a Grimly Absolute Vision of the ‘Russian World’. The Ukraine war is fueled by a delusion of civilizational necessity. Foreignpolicy.com kommentar av Benjamin R. Young. sitat:Putin believes an invasion of Ukraine is a righteous cause and necessary for the dignity of the Russian civilization, which he sees as being genetically and historically superior to other Eastern European identities. The idea of protecting Russian-speakers in Eurasia has been a key part of Putin's "Russkiy Mir" worldview and 21st-century Russian identity. Under the rubric of Russkiy Mir (Russian World), Putin's government promotes the idea that Russia is not a mere nation-state but a civilization-state that has an important role to play in world history. While the Kremlin refers to the Ukrainian government as "Nazis," the actual neo-fascist ideologues in this conflict are those in the Russian leadership. Beginning as far back as 1994, Russian political elites started talking about a uniquely Eurasianist Russian civilization. In 1997, Russian post-liberal, neo-fascist philosopher Alexander Dugin, later an advisor to Putin, published his foundational book, Foundations of Geopolitics. Referred to as Putin's Rasputin, Dugin argues that the world order is shaped by competition between Sea Powers (Atlanticists), such as the United States, the United Kingdom, and the EU countries, and Land Powers (Eurasianists), such as Russia. (…) Beginning in 2012, Putin began to refer to a distinct Russian civilizational identity and explained that "the self-definition of the Russian people is that of a multiethnic civilization." Included within this civilizational framework are ethnic Russians and Russian-speakers in former Soviet republics that extend beyond Russia's national borders. In 2020, Putin appeared on state television and said that Russia's unique civilizational identity needed to be protected via genetics and technological sophistication. This ideology positions contemporary Russia as a global bastion of traditional values and national conservatism. Most of all, it argues that the Kremlin has a duty and right to defend the interests and culture of Russian-speakers all over the world. Putin rejects the Westphalian state system for an irredentist vision of an expansionist Russian civilization. (…) While security concerns regarding NATO expansion are certainly important to the Kremlin, the politico-cultural role that Ukraine plays in contemporary Russian ideology is of greater value to Putin's long-term vision of a rejuvenated Russian World. In February 2021, Putin's spokesperson Dmitry Peskov named Ukraine as a part of Russkiy Mir. Simply put, Putin and his circle genuinely do not believe Ukraine is a real country. To them, Ukraine has become too linguistically, culturally, and spiritually separated from Russian civilization. In the paranoid and Manichaean worldview of the Kremlin, the renegade region known in the West as "Ukraine" needs to be reconnected with its motherland, Russia. Russian history and civilization demand it.
  149. ^ Putin’s Playbook: Dugin’s Foundations of Geopolitics realcleardefense.com av Chace A. Nelson. Artikkel.
  150. ^ «About Russkiy Mir Foundation». Russkiy Mir Foundation. Arkivert fra originalen 21. september 2013. Besøkt 1. september 2013.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 21. september 2013. Besøkt 9. april 2022. 
  151. ^ Russkiy Mir Foundation Arkivert 20. november 2020 hos Wayback Machine. russkiymir.ru, organisasjonens nettside.
  152. ^ Assessment of the Future of 'Russkiy Mir' in Russia’s Grand Strategy realcleardefense.com av Gabriela Rosa-Hernández. Artikkel. sitat:Summary: In October 2018, Russian President Vladimir Putin spoke at the 7th World Congress of Compatriots Living Abroad and approved a migration policy. In 2014, Russia utilized its "Russian World" rhetoric to justify its illegal annexation of Crimea and its support of secessionist groups in the Donbass. Following Russia’s demographic decline, and its economic issues; it is likely that the "Russian World" narrative will continue and focus on compatriot resettlement.
  153. ^ Russia Is a ‘Distinct Civilization,’ Putin Says themoscowtimes.com sitat :"Russia is not just a country, it’s really a separate civilization. If we want to preserve this civilization, we should focus on high-level technology and its future development," Putin said.
  154. ^ «Menneskerettigheter og Den russisk-ortodokse kirke: opportunisme, autoritarianisme eller ortodoks nasjonalisme?» Hans Morten Haugen (2017) Nordisk Østforum 31, 45–61. http://dx.doi.org/10.23865/noros.v31.726 sitat:Uavhengig av hvilke endringer som faktisk har funnet sted, er det sterke felles interesser mellom den russiske stat og ROK i å bevare tradisjonelle verdier og fremme patriotisme og en anti-vestlig agenda. Gjennom å gjensidig legitimere hverandre bidrar ROK og dagens russiske regime til hverandres opprettholdelse. Mens Stoeckl og March peker på en endring der dialogorienterte tradisjonalister nå preger ROK fremfor sterkt intolerante fundamentalister, er andre skeptiske til at vi faktisk ser slike endringer, og hevder at vi snarere ser en tilbakevending til ortodokse verdier (Agadjanian 2010: 100). Forklaringer på en slik tilbakevending finner vi i et felles ønske mellom regimet og ROK om en forent anti-vestlig front. I tillegg, som vi kommer tilbake til under, har vi sett en revitalisering av teologiske begreper om sakralisering av nasjoner og guddommeliggjøring av mennesker, og en utvidelse av fellesskapsbegreper til å omfatte fellesskapet skapt gjennom ROK.
  155. ^ The Russian Orthodox Church and Russian Diplomacy uio.no Universitetet i Oslo, Senter for slaviske og østeuropeiske studier, invitasjon til Arrangement 2020, Alicja Curanović (Universitetet i Warszawa) skal holde foredrag om den russisk-ortodokse kirkens stadig mer fremtredende rolle i russisk statsdiplomati. Sitat:The Church and the state in Russia The Russian Federation's use of religion in foreign policy is exercised with a growing efficiency. This is, to a certain degree, a consequence of processes taking place in Russia: For many Russians, including the political elite, religion is a crucial component of tradition and as such the foundation of values for spiritual recovery of Russian society and Russia regaining its power status. The religious diplomacy is therefore a part of a wider phenomenon of rapprochement between Church and state in Russia. The Church as a valuable diplomatic asset Religion appears frequently in Russia’s official concepts of state policy: The country is depicted as a “civilisational pole” with its own cultural space (russkiy mir) and mission (i.e. promoting interfaith dialogue). Both russkiy mir and interfaith dialogue are connected with state security and soft power. Loyal religious organisations, capable of conducting transnational activity, are a valuable asset of state diplomacy. This is the case of the Russian Orthodox Church.
  156. ^ a b Religiøs og nasjonal symbolikk som virkemidler i sosiale medier Nicolaysen, Vegard, masteroppgave religion 2019. Universitetet i Agder sitat: Den russisk-ortodokse kirkeog Russland forholder seg til landegrenser på ulike måter. Den russiske føderasjonen forholder seg i stor grad til en politisk landegrense, mens kirken har medlemmer over hele verden. (…) Ifølge Patriark Kirill gjelder begrepet alle som helt eller delvis baserer sin nasjonale identitet på «Russian spiritual and cultural foundations …».42 Med Russkiy Mir Foundation kan statsmakten bidra til å danne et grunnlag for nasjonal bevissthet utover statens grenser, som igjen kan bli til nasjonalisme når ens eget samfunn tilsynelatende blir truet.
  157. ^ The Russian World in Moscow’s Grand Strategy www.csis.org Center for Strategic and International Studies (CSIS). av Igor Zevelev. August 2016. sitat:The concepts of “compatriots abroad” and the “Russian World” have evolved within two different yet overlapping discourses. Each of these concepts has its own intellectual history. However, these ideas have something in common. Basically they both reflect the tension between actual Russian Federation state borders and the mental maps of “Russianness” that exist in the minds of many Russians. (…) Of the Russian communities abroad, none faces a greater challenge than that in Ukraine. Today, Ukraine is effectively a lost cause within the context of the Russian World. For much of the Ukrainian population and for the entire political class, the idea of the Russian World has become synonymous with war.
  158. ^ "Russkiy Mir" as the Kremlin’s Quasi-ideology uacrisis.org sitat:The Kremlin defines anyone who, according to Vladimir Putin, "speaks and thinks in Russian", as a part of "Russkiy Mir". On such grounds Dmitriy Peskov, the spokesperson of the Russian President, has named Ukraine as a part of "Russkiy Mir" in February 2021. It yet again underlines the expansionist nature of the concept and refusal to agree with the national self-determination of other states.
  159. ^ Putin’s Philosopher Ivan Ilyin and the Ideology of Moscow’s Rule foreignaffairs.com A.Barbashin and H.Thoburn 2015
  160. ^ In search of Putin’s philosopher. Why Ivan Ilyin is not Putin’s Ideological Guru ridl.io Marlene Laruelle 2018 sitat: On the contrary, the Russian presidential administration cultivates a plural doctrinal market with a flock of advisors offering several mixed ideological products for public consumption.
  161. ^ Putin’s Thousand-Year War foreignpolicy.com (betalingsmur) av Michael Hirsh. 12.03.2022 sitat:Indeed, Putin may have been preparing for this moment longer than people realize: After the Russian leader annexed Crimea in 2014, the Kremlin’s longtime ideologist, Vladislav Surkov, wrote that it would mark "the end of Russia’s epic journey to the West, the cessation of repeated and fruitless attempts to become a part of Western civilization." Surkov predicted that Russia would exist in geopolitical solitude for at least the next hundred years.
  162. ^ Ensomhet hos en halvrase (14+) globalaffairs.ru Vladislav Surkov. 04.09.2018 (via google translate) sitat:Det 14. året av vårt århundre huskes for viktige og svært viktige prestasjoner, som alle vet og alt er sagt. Men det viktigste av datidens hendelser blir først nå åpenbart for oss, og de langsomme, dype nyhetene om det når nå bare våre ører. Denne begivenheten er slutten på Russlands episke reise til Vesten, opphøret av gjentatte og fruktløse forsøk på å bli en del av den vestlige sivilisasjonen, for å gifte seg med den "gode familien" til europeiske folk. Fra det 14. året og utover strekker det seg en uendelig lang ny tid, epoken 14+, der vi vil ha hundre (to hundre? Tre hundre?) år med geopolitisk ensomhet. (orig:Одиночество полукровки (14+) (…) 14-й год нашего века памятен важными и очень важными свершениями, о которых всем известно и все сказано. Но важнейшее из тогдашних событий только теперь открывается нам, и медленная, глубинная новость о нем теперь только достигает наших ушей. Событие это – завершение эпического путешествия России на Запад, прекращение многократных и бесплодных попыток стать частью Западной цивилизации, породниться с «хорошей семьей» европейских народов. С 14-го года и далее простирается неопределенно долгое новое время, эпоха 14+, в которую нам предстоит сто ( двести? триста?) лет геополитического одиночества.
  163. ^ Transcript of a speech by the Deputy Head Arkivert 12. februar 2008 hos Wayback Machine. of the Administration of the President of Russia, aide to the president of the Russian Federation, Vladislav Surkov for the centre of partisan study and preparation of the staff of "United Russian", 7 February 2006. Arkivert 2008-02-12 hos Wayback Machine
  164. ^ Putins lange tilstand. Om hva som skjer her ng.ru Vladislav Surkov 02.11.2019 (via google translate)sitat: Det er nødvendig å forstå, forstå og beskrive Putins maktsystem og generelt hele komplekset av ideer og dimensjoner ved Putinismen som fremtidens ideologi. Det er fremtiden, siden den virkelige Putin neppe er en Putinist, akkurat som for eksempel Marx ikke er en marxist og det er ikke et faktum at han ville gått med på å være det hvis han visste hva det var. Men dette må gjøres for alle som ikke er Putin, men som gjerne vil være som ham. For å kunne kringkaste hans metoder og tilnærminger i tiden som kommer. Beskrivelsen skal ikke utføres i stil med to propagandaer, vår og ikke vår, men på et språk som både russisk embetsverk og anti-russisk embetsverk vil oppfatte som moderat kjettersk. Et slikt språk kan bli akseptabelt for et ganske bredt publikum, noe som kreves, siden det politiske systemet laget i Russland er egnet ikke bare for en innenlandsk fremtid, det har tydeligvis et betydelig eksportpotensial, etterspørselen etter det eller for dets individuelle komponenter allerede eksisterer, blir dens erfaring studert og delvis adoptert, imitert av både regjerende og opposisjonelle grupper i mange land. (Original:Владислав Сурков: Долгое государство Путина. О том, что здесь вообще происходит Необходимо осознание, осмысление и описание путинской системы властвования и вообще всего комплекса идей и измерений путинизма как идеологии будущего. Именно будущего, поскольку настоящий Путин едва ли является путинистом, так же, как, например, Маркс не марксист и не факт, что согласился бы им быть, если бы узнал, что это такое. Но это нужно сделать для всех, кто не Путин, а хотел бы быть, как он. Для возможности трансляции его методов и подходов в предстоящие времена. Описание должно быть исполнено не в стиле двух пропаганд, нашей и не нашей, а на языке, который и российский официоз, и антироссийский официоз воспринимали бы как умеренно еретический. Такой язык может стать приемлемым для достаточно широкой аудитории, что и требуется, поскольку сделанная в России политическая система пригодна не только для домашнего будущего, она явно имеет значительный экспортный потенциал, спрос на нее или на отдельные ее компоненты уже существует, ее опыт изучают и частично перенимают, ей подражают как правящие, так и оппозиционные группы во многих странах.)
  165. ^ In First Interview Since Departure, Russia's Former 'Gray Cardinal' Questions Existence Of Ukraine rferl.org interview gjort av Mike Eckel. 26.02.2020 sitat:And he suggested that Ukrainians historically were upstarts who needed to be restrained by force. "Relations with Ukraine were never simple, even when Ukraine was part of Russia. Ukraine has always been troublesome for the imperial and Soviet bureaucracy," he was quoted as saying. "Forceful coercion for brotherly relations, this is the only method that has historically proven effective when it comes to Ukraine. I do not think that any other will be invented."
  166. ^ Østbø, Jardar: Putinismens banalitet. Morgenbladet, 8. april 2022, s. 28.
  167. ^ Sandven, Synne Malen (9. februar 2024). «Putin i intervju med Tucker Carlson: – Ukraina er en kunstig stat». NRK. Besøkt 20. mai 2024. 
  168. ^ «Tucker Carlson interview: Fact-checking Putin's 'nonsense' history» (på engelsk). 9. februar 2024. Besøkt 20. mai 2024. 
  169. ^ a b Sauer, Pjotr (15. februar 2024). «Putin says he prefers Biden to Trump and mocks Tucker Carlson’s questions». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 20. mai 2024. 
  170. ^ Tjønn, Halvor (16. februar 2024). «Putin går langt i å gje Polen skulda for andre verdskrigen». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 20. mai 2024. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vladimir_Putin&oldid=24775602»