Hopp til innhold

Vokseterfamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vokseterfamilien
Honninglos (Indicator indicator)
Nomenklatur
Indicatoridae
Swainson, 1837
Populærnavn
vokseterfamilien,
voksetere,
honninggjøker
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpettefugler
InfraordenPicides
Økologi
Antall arter: 16
Habitat: trelevende, skog- og busklandskap
Utbredelse: hovedsakelig Afrika og Sørøst-Asia
Inndelt i

Vokseterfamilien eller voksetere (Indicatoridae) er ei gruppe med middels små trelevende spettefugler, som består av 16 arter fordelt to underfamilier med tilsammen fire slekter. Artene finnes først og fremst i Afrika, selv om et par av dem lever i Asia. Det er liten kunskap om mange av artene, som trolig har en hekkeatferd som ligner gjøkens. Og siden fuglene eter bivoks, blir de ofte kalt honninggjøker. Vokseterne er svært nysgjerrige og vokale fugler, som lett lar seg tiltrekke av menneskelig aktivitet. En av artene er sogar viden kjent for sin losende atferd, der den både varsler og viser vei, for både mennesker og andre dyr, til naturlige ansamlinger av honning. Derfor har den også fått navnet honninglos på norsk.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige familienavnet følger av slektsnavnet Indicator, som igjen følger av artsnavnet indicator. Typearten er honninglosen (I. indicator), som er kjent for å lose både folk og andre dyr til bol med villhonning, i håp om at bolet blir brutt opp så den selv kan nyte av overskuddet med honning og bivoks.[1] Navnet betyr altså «fugl som indikerer» (hvor det finnes et bol med honning). I så måte er det norske navnet på arten, honninglos, nærmest en direkte og perfekt beskrivende oversettelse.

Biologi

[rediger | rediger kilde]
Alvesnyltefugl (Prodotiscus zambesiae). Snyltefuglene har tynnere og svakere nebb enn de egentlige vokseterne

Vokseterne blir omkring 10–20 cm store og har ei uanselig, for det meste olivengrønn fjærdrakt med lysere bukside.[2] Et særtrekk er at artene har tykkere hud enn de aller fleste andre fugler. Som alle spettefugler har også vokseterne relativt sett korte ekstremiteter med kraftfulle føtter utstyr med fire tær, hvorav to som peker bakover (1. og 4. tå) og to som peker framover (2. og 3. tå) - såkalt zygodactyly. Dette gjør artene til ypperlige klatrere.

De fleste artene hører hjemme i Afrika sør for Sahara, selv om to arter (I. xanthonotus og I. archipelagicus) er endemiske for det nordlige deler av India (foten av Himalaya) og Sørøst-Asia (Malayahalvøya, Sumatra og Borneo).[2] Gruppas leveområder består av skog- og busklandskap. Vokseterne livnærer seg hovedsakelig av insekter, men de eter også bivoks og honning når anledningen byr seg, sjelden også frukt og fugleegg.

Voksetere er lite studerte fugler. Fram til ganske nylig besto kunnskapen hovedsakelig av informasjonen som var skaffet tilveie fra kun fem–seks arter. Artene eter både bivoks og insekter. Det er mulig, at arter i underfamilien Indicatorinae er avhengig av bivoks i dietten, i det minste gjennom deler av året. Disse artene har hevede nesebor med membranaktige sider på et traust, bredere nebb, og muskelmagen er tynnvegget.[2] Artene i underfamilien Prodotiscinae eter trolig mer insekter enn bivoks.[2] Bivoksen stammer i hovedsak fra honningbier i slekten Apis. Til tross for den tykke huden artene har, så kan et bistikk ta livet av en vokseter.[2]

Nesten alle voksetere er standfugler, som tilbringer hele livet i det området de ble født. Noen gjør kortere irregullære forflyttinger, kanskje utover 8–20 km fra der de ble født. De fleste hannene blir mer eller mindre i eller nær ved sangterritoriet sitt året rundt. Ungfugler og hunner er gjerne mer aktive over et større område, men kunnskapen om mange av artenes bevegelsesmønster er generelt lite kjent.[2]

Vokseterne er kjent for å både være tøffe og aggressive, også mot langt større fugler enn dem selv. Det er også kjent, at voksetere eter etter et hierarkisk system, der ungfuglene er mest dominate, fulgt av hunnene og deretter hannene. Noen arter dominerer dessuten andre ved matfatet, spesielt når det finnes en kilde med bivoks. Det hierarkiske systemet rundt en matkilde er imidlertid så komplekst, at det er vanskelig å få en skikkelig oversikt.[2]

Selv om voksetere ofte opptrer i flokk rundt en matkilde, regnes de ikke som sosiale, men er snarere solitære utenfor hekketiden. Når fuglene hviler er det ikke i hule trær, men gjerne på greiner blant tettvokste trær. Det gjør dem utsatte for nattaktive predatorer, som ugler og krypdyr.[2]

Fugler som eter bivoks trenger tilgang på vann, og studier av voksetere viser at det alltid er vann tilgjengelig i nærheten der disse fuglene er aktive. Fugler som er observert mens de eter bivoks drikker vann hver time eller så, men de viser liten interesse i å bade.[2]

Selv om honninglosen (I. indicator) er kjent for å lede folk og andre dyr til bol med honning, er det ikke kjent at noen av de andre artene har en tilsvarende atferd. I en 15 år lang studie av gråvokseter (I. minor) og skjellvokseter (I. variegatus) ble det ikke registrert ett eneste tilfelle av guiding. Voksetere tiltrekkes imidlertid av menneskelig aktivitet, og fuglene regnes som både nærgående og nysgjerrige. Derimot følger vokseterne etter hverandre, når en matkilde oppdages.[2]

Voksetere, eller ihvertfall de (fire) artene man kjenner hekkeatferden til, er hekkeparasitter, som er avhengige av andre til å ruge ut, klekke og oppfostre avkommet sitt. En atferd som eller er kjent hos gjøkefugler (Cuculiformes). Hannene er stort sett territoriale og opprettholder og forsvarer territoriet gjennom sang og konsulterende luftferder, typisk fra et fast tre eller en busk - et såkalt sangtre. Slike trær og busker kan bli brukt gjennom flere år. Lite er kjent om eggleggingen. Honninglosen og gråvokseteren legger opptil 20 egg, i koblinger på 4–5 egg i hver. Man antar at tropiske voksetere legger minst like mange, men med færre (3–4) egg i hver legging. Hunnen legger gjerne hver andre dag, og kopulerer for å befrukte eggene den dagen de legges. Før hun legger kan hunnen punktere eller fjerne eggene i redet til verten. Hun legger sine hurtig og forsvinner etter 10–15 sekunder, for ikke å bli oppdaget av verten, som typisk er større og kan drepe en vokseter om den oppdages. Det er registrert 40 ulike verter for honninglos.[2]

Det tar kun 12–18 dager for eggene å klekke. Ungene klekkes nakne og blinde. De tigger høylydt og vokser raskt. Øynene åpner seg etter 10–20 dager, samtidig med at ungen har fått ganske bra med fjær. Mindre arter blir flygedyktige etter cirka 21 dager, mens det kan ta opp mot 35 dager for de større artene. Det hender at flygedyktige unger jages direkte av fosterforeldrene, men av og til blir de matet og passet på i opp til sju dager.[2]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Vokseterfamilien står ikke spesielt nært noen andre grupper av spettefugler, men spettefamilien (Picidae) står dem allikevel nærmest og er trolig ei søstergruppe. Disse splittet i to distinkte linjer for omkring 40 millioner år siden.[3]

Familien kan deles inn i enten to underfamilier (Prodotiscinae og Indicatorinae) eller to tribus (Prodotiscini og Indicatorini).[2] Innen biologisk systematikk brukes begge klassifiseringene, uten at den ene kan hevdes å være mer korrekt enn den andre. I utgangspunktet skal imidlertid en underfamilie representere en større avstand enn et tribus, men akkurat hvor grensen skal gå er mer flytende.

I inndelingen under deles familien inn som to underfamilier, i henhold til del Hoyo et al. (2007) og del Hoyo & Collar (2014).[4][5] Det som skiller disse to gruppene visuelt er nebbets anatomi og den generelle fysiske størrelsen på artene. I Prodotiscinae er fuglene gjennomgående mindre og har et smalere og spinklere nebb enn de gjennomgående noe større fuglene i Indicatorinae. Av ikke-visuelle forskjeller kan nevnes at Indicatorinae har gjennomgående tykkere hud enn Prodotiscinae, men tynnere vegger i muskemagen. Dette er trolig en adapsjon til den ekspansive dietten med bivoks, i forhold til artene under Prodotiscinae.[2]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Short & Horne (2017).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[6] Beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn. Alle arter har nødvendigvis ikke fått norsk navn.

Treliste

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Short, L.L. & Horne, J.F.M. (2017). Honeyguides (Indicatoridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  3. ^ Hans Winkler (2015) Phylogeny, biogeography and systematics. A brief history of woodpecker classifications from Aristotle to the 20th century (PDF). Denisia 36, zugleich Kataloge des oberösterreichischen Landesmuseums Neue Serie 164 (2015):7-35
  4. ^ Josep del Hoyo, Andrew Elliott, Jordi Sargatal. Handbook of the Birds of the World - Vol 7: «Jacamars to Woodpeckers», April 2002, ISBN 978-84-87334-37-5
  5. ^ Josep del Hoyo, Nigel J. Collar. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Vol 1 - Non-passerines, July 2014. ISBN 978-84-96553-94-1
  6. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vokseterfamilien&oldid=19955134»