Women of All Nations
| Women of All Nations | |||
|---|---|---|---|
 El Brendel og Greta Nissen. | |||
| Generell informasjon | |||
| Filmtype | Langfilm | ||
| Sjanger | Militærkomedie | ||
| Utgivelsesår | 31. mai 1931 (USA) | ||
| Prod.land | USA | ||
| Lengde | 1 t. 11/12 min. | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Raoul Walsh (ukreditert) | ||
| Produsent | William Fox (presenter) ––– Archie Buchanan (produksjonsleder) | ||
| Manusforfatter | Barry Conners | ||
| Basert på | Rollefigurer skapt av Laurence Stallings og Maxwell Anderson | ||
| Musikk | Carli Elinor | ||
| Sjeffotograf | Lucien Andriot | ||
| Klipp | Jack Dennis (ukeditert) | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | Victor McLaglen Edmund Lowe Greta Nissen | ||
| Annen informasjon | |||
| Filmformat | Sort-hvitt | ||
| Prod.selskap | Fox Film Corporation | ||
| Distributør | Fox Film Corporation | ||
| Premiere | Uken til 29. mai 1931 (New York City, USA) | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Women of All Nations er en amerikansk militærkomedie fra 1931 regissert av en ukreditert Raoul Walsh.
Filmen ble spilt inn fra midten av februar til slutten av mars 1931.[1]
Dette var den tredje filmen med rollefigurene Flagg og Quirt, som ble spilt av Victor McLaglen og Edmund Lowe. Walsh hadde også regissert de to første filmene, Helteglorien (1926) og Kamphaner i kjærlighet (1929). Han skrev i sin selvbiografi: «Women of All Nations ble en kalkun fordi den ikke kunne bli noe annet. En tredje film med McLaglen og Lowe ble rett og slett for mye for publikum» (engelsk: «Women of All Nations was a turkey because it could not be anything else. A third McLaglen-Lowe film was just too much for the public»). Det ble også laget en fjerde film med Flagg og Quirt under tittelen Hot Pepper (1933), men den ble regissert av James Blystone.[1]
Greta Nissen spiller den kvinnelige hovedrollen som den svenske danserinnen Elsa.[1]
Handling
[rediger | rediger kilde]Filmen begynner mot slutten av første verdenskrig. De to rivalene kaptein Jim Flagg og sersjant Harry Quirt befinner seg i skyttergravene. Etter at krigen er slutt verver begge seg til ny tjeneste, og filmen følger dem gjennom Filippinene, Asia og Panamakanalen. Etter et kort opphold i kakebu blir Flagg sjef på et rekrutteringskontor i Brooklyn, New York, hvor han samarbeider med Olsen, som har det problemet at han stadig må nyse, til stor irritasjon for Flagg.
Sersjant Quirt blir dimittert fra militæret. Etter at politiet har gjennomført en razzia på en kneipe i New York, oppdager Flagg at det er Quirt som driver kneipen. Flagg gir Quirt et ultimatum: han må verve seg til militæret på nytt, ellers vil Flagg fortelle det han vet om Quirts forbindelse til kneipen til politiet. Flagg har på dette tidspunktet bare klart å verve én eneste rekrutt, en unggutt ved navn Izzy Kaplan som.
Forsvaret utstasjonerer både Flagg, Quirt og Izzy Kaplan i Sverige, og der treffer de den svenske danserinnen Elsa. Både Flagg og Quirt faller for henne, og det hele kulminerer da Elsas kjæreste, Olaf, setter foten ned. De tre amerikanerne forlater Sverige, og blir sendt til Nicaragua. Der bryter det ut et jordskjelv, som tar livet av Izzy. Flagg klarer å grave frem en annen amerikaner fra ruinene, og oppdager at det er Quirt han har reddet.
Til sist blir de sendt til Midtøsten. Der møter de Elsa igjen; hun er innesperret i et harem. Det viser seg at hun hadde dratt til Paris, og der hadde hun møtt den rike prins Hassan. Haremet er det Hassan som eier. Flagg og Quirt hjelper henne med å rømme, ved å smugle henne ut i en bærestol med gardiner for vinduene. Ute i sikkerhet for prinsen og hans haremsvoktere, begynner Flagg og Quirt å krangle om hvem av dem som har størst sjanser hos Elsa. Da hører de en serie med typiske Olsen-nys inne fra bærestolen; de må innse at det er Olsen som er Elsas utvalgte.
Fakta om filmen
[rediger | rediger kilde]Ifølge opplysninger i Twentieth Century-Fox Records of the Legal Department ved UCLA Theater Arts Library var James Gleason, Basil Woon, William K. Wells og Walter C. Kelly engasjert som manusforfattere på produksjonen Women of All Nations, men det var kun Barry Conners' manus som ble brukt i den endelige filmen.[1]
Humphrey Bogart og Nat Pendleton ble opprinnelig ført opp som medlemmer av rollebesetningen, og stillbilder fra filminnspillingen viste Bogart sammen med McLaglen og Lowe i en slagskipssekvens. Scenene med Bogart og Pendleton ble imidlertid klippet bort i den ferdige versjonen.[1]
Variety kommenterte at «mjauekoret» minnet om en scene i Paramount Pictures' X 27 (også med McLaglen i hovedollen), som ble utgitt tidligere i 1931.[1]
Variety skrev også at «den omfattende klippingen er tydelig og resulterer i mange meningsløse sekvenser.»[1]
Rolleliste
[rediger | rediger kilde](Kun krediterte skuespillere)
- Victor McLaglen – kaptein Jim Flagg[1]
- Edmund Lowe – sersjant Harry Quirt[1]
- Greta Nissen – Elsa[1]
- El Brendel – Olsen[1]
Referanser og fotnoter
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Women of All Nations på Internet Movie Database
- (en) Women of All Nations på AllMovie
- (en) Women of All Nations på Turner Classic Movies
- (en) Women of All Nations på The Movie Database – film
- (en) Women of All Nations på American Film Institute
