Zeuxis

Zeuxis
Tenkt portrett
Født		ca. 464 f.Kr. Heraklea Lucania, Magna Graecia
Død		400-tallet f.Kr. Athen, Hellas Død av latter
Beskjeftigelse		Maler, skulptør
Språk		Gresk
Zeuxis på Commons

Zeuxis fra Heraklea (gresk: Ζεῦξις)^[1] var en framstående måler i antikkens Hellas på 400-tallet f.Kr. som overgikk alle av sine samtidige bortsett fra Parrasios. Som maler søkte han gi absolutt illusjon av virkeligheten i sine bilder, det som i moderne terminologi kalles trompe-l’œil, berømt for sin evne til å imitere naturen og særskilt i stilleben.^[2] Ingen av hans verker, tilsvarende med andre greske malere i antikken, har ikke overlevd til moderne tid. Greske og romerske forfattere forteller likevel at malerne på denne tiden var enda mer berømte enn skulptørene.^[3] Derimot finnes det en skulptur, dessverre uten hode, som bærer hans signatur. Blant de som omtalte ham i antikken var historikeren Xenofon^[4] og filosofen Aristoteles.^[5] Hans omdømme var såpass omfattende at også malere i tidlig moderne tid refererte til ham, også Rembrandt med en malerisk parafrase grunnet en anekdote hvor det ble sagt at Zeuxis lo seg i hjel av sin eget maleri av kjærlighetsgudinnen Afrodite, bestilt av en noe tilårskommen dame som insisterte på å være modell for det.^[6][7][8] Selv etter over 2000 år er Zeuxis fortsatt sitert og omtalt.

Zeuxis synes å ha blitt født i den greske byen Heraklea Lucania i det greskdominerte Magna Graecia i Tarantobukta i sørlige Italia.^[9] Skjønt den langt senere bysantinske lærde Johannes Tzetzes mente han kom fra Efesos ved vestkysten av Anatolia.^[10] Han kan ha studert med Demophilos fra den greske byen Himera på Sicilia,^[11] eller med Neseus fra Thasos, en øy i det nordlige Egeerhavet, og/eller med den greske maleren Apollodoros, som huskes for å være den første som blandet farger i en teknikk som kalles skiagrafia slik at lys og skygge fikk sin rette virkning og en sterkere modellering enn det tidligere malere hadde klart å få til.^[12][13]

Ifølge Platon, som nevner Zeuxis i sin dialog Protagoras, skal han ha dødd før statsmannen Perikles’ død i 429 f.Kr.^[14] Rundt 405 f.Kr. dukket navnet hans opp i Gorgias, en annen av Platons dialoger.^[15] Videre, i minnene til en av samtalepartnere til Sokrates, beskrev Xenofon ham som den mest beundrede av malerne på grunn av hans kunst. Til slutt, det siste arbeidet til Zeuxis som kan fastsettes i tid er utformingen av palasset til Arkelaos I av Makedonia som døde i 399 f.Kr.^[16] Zeuxis selv døde før 355/354 f.Kr. ettersom retorikeren Isokrates navngir og berømmer ham i sin tale Antidoseos samtidig med skulptøren Feidias og maleren Parrasios, det var ros som Isokrates bare ga til avdøde kunstnere.^[17]

Zeuxis var virksom innenfor den antikkens greske verden, fra Magna Graecia til Efesos, til Makedonia, Samos og til Athen hvor hans fleste av hans verk ble malt.^[18] «Eros» i tempelet til Afrodite og «Penelope» var noen av hans første verk. Kildene i hellenistisk tid overleverte også hans berømmelse gjennom anekdoter som druene, malt i konkurranse med maleren Parrasios, avbildet på en så detaljert måte og så tro mot virkeligheten at det lurte spurver.^[19]

De verker som Zeuxis skapte i løpet av sin levetid er gått tapt, men hele femten er omtalt i antikkens litteratur. I tillegg til å formgi palasset for Arkelaos I av Makedonia, ga han også den makedonske kongen et maleri av Pan og ga den greske byen Akragas (dagens Agrigento) på Sicilia en framstillingen av Alkmene, mor til Herakles.^[20] Det siste kan være det samme bildet som avbildet barnet Herakles som kveler slangene i nærvær av Alkmene og Amfitryon.^[21] Videre navngir Plinius en «storstilt Zevs på tronen, omgitt av guder», en veldig moralsk gjengitt Penelope, og også en idrettsutøver som han var veldig stolt av og signerte med ordene μωμήσεται τις μᾶλλον ὴ μιμήσεται, mōmḗsetai tis mállon ḕ mimḗsetai, noe som kan oversettes i retningen av «lettere å se på med misunnelse enn å etterligne».^[21] I tempelet til Afrodite i Athen var det et maleri av en rosekronet Eros, nevnt av dramatikeren Aristofanes i stykket Akharnerne som ble oppført i 425 f.Kr. og ifølge en skolia fra Zeuxis selv.^[22] Bildet av en bundet Marsyas som hang i Concordiatemplet i Roma.^[23] En gråtende Menelaos som ofrer ved Agamemnons grav^[24] og portrettet av Afrodite i form av en eldre kvinne, som en anekdote hevdet var årsaken til han døde av latter.^[25]

I mindre arbeider skapte han ensfargete «hvite» bilder (monochromata ex albo),^[26] som det er vanskelig få noen reell forståelse om. Det kan ikke avklares om disse var grå-på-grå chiaroscuro eller malerier i stil med hvitfigurstilen i greske vaser, polykrome vasemaleri på hvit bakgrunn lekythoi, som kanskje er den prosess som er nærmest maleri på treplater eller duk som Zeuxis og Parrasios representerte.^[27] I den korintiske byen Ambrakia tok den romerske konsul Marcus Fulvius Nobilior i 189 f.Kr. en rekke så leirstatuetter, figlina opera, som skal ha vært lagd av Zeuxis, og fraktet dem til Roma.^[23]

I sin karakterisering av en filosof ved navn Thrasykles, nevner Lukianos også et bilde av vindguden Boreas og en av sjødemonen Triton, representasjoner malt på kroppen akkurat som Thrasykles.^[28] Det kan ikke tas stilling til om begge er malt hver for seg eller sammen. Lukianos gir også en meget detaljert beskrivelse av et maleri av en kentaurfamilie av Zeuxis. Han kjente dog ikke til originalen ettersom den hadde sunket i havet nær Kapp Maléa (rett sør for det greske fastlandet) mens den ble fraktet til Roma på Sullas vegne. Lukianos’ beskrivelse var basert på en visstnok nøyaktig kopi som han så i Athen.^[29] Bildet viste en kentaur som lå i sengen og matet to unger, den ene på brystet, den andre på juret. Familiefaren så ned på scenen ovenfra og holdt opp en løveunge for på spøk å skremme de små. Den svært hårete familiefaren hadde det ville utseendet som en «skogbeboer» også i sin menneskelige del, smilende, men med et vilt blikk. Moren derimot, hadde hestekroppen av den vakreste formasjon, i henhold til Lukianos, og den menneskelige delen var også vakker, bortsett fra de satyrlignende ørene. Til tross for all deres barnslige mykhet, viste barna allerede sin ukuelige, ville natur.^[30]

Hans framstilling av Helena, som han malte på vegne av den greske byen Kroton i sørlige Italia, var meget kjent og ble ofte nevnt.^[31] Bildet hang opprinnelig sammen med andre verk av Zeuxis i tempelet Hera Lakinia i Kroton,^[32] men på tiden til Plinius var det i Porticus Philippi i Roma.^[23] Mange anekdoter omgir maleriet som Zeuxis skal ha laget basert på de fem vakreste kvinnene i byen. Han var så overbevist om resultatet at han skal ha tatt inngangspenger for visningen. Den store anerkjennelsen av bildet som han fikk fra maleren Nikomakos fra Theben vitner også om bildets rangering og om Zeuxis’ dyktighet og berømmelse.^[33] Dette innebar en søken etter den ideelle menneskefigur ved å basere det ferdig resultatet på summen av fem modeller: ingen kropp er tilfredsstillende i seg selv, men kunstneren kan velger deler fra andre som kan settes sammen til et tilfredsstillende hele. Dette rådet ble gjentatt i en senantikk avhandling, Albertis Della pittura (latin: De Pictura, «Om malerkunsten»),^[34] og Albrecht Dürer nøyde seg ikke med fem , men skal ha søkt gjennom flere hundre.^[34] Det ble gjentatt flere ganger i fire århundrer. Den engelske kunsthistorikeren Kenneth Clark problematiserte denne teorien som var populær blant malere ved at den ikke «tilfredsstilte verken logikken eller erfaringen», samtidig som ettertiden er uvitende om hvilke kriterier som Zeuxis aksepterte eller avviste en arm, nakke, bryst og videre i sine fem kvinnelige modeller.^[34]

En meget populær anekdote som ble formidlet i Naturalis Historia til Plinius den eldre, arrangerte Zeuxis og hans samtidige kollega Parrasios (fra Efesos og senere Athen) en tevling for å avgjøre om hvem av dem som var den beste kunstneren. Da Zeuxis viste fram sitt maleri med druer, virket de så ekte at fugler fløy ned for å hakke på dem. Parrasios hadde tilsynelatende sitt maleri skjult bak et gardin, og ba Zeuxis om å trekke gardinet til side. Da viste det seg at gardinet var en malt illusjon. Parrasios vant, og Zeuxis innrømmet at han hadde blitt overgått ved å slå fast: «Jeg lurte fuglene, men Parrasios lurte Zeuxis.»^[35] Denne historien ble ofte referert til i kunstteori fra 1700- og 1800-tallet for å fremme romlig illusjon i maleri. Teknikken eller dyktigheten i å male så virkelighetstro kalles på fransk trompe-l’œil, bokstavelig å «lure øyet», og var blant de mest verdsatte kunstneriske ferdighetene på tiden til Plinius, noe som fremgår av de mange historiene om greske og romerske malere som skrøt av at verkene deres var i stand til å lure både mennesker og dyr. Selv om de fleste figurative malerier tilbyr et illusjonistisk «vindu» inn i en falsk virkelighet, tar verker av en slik sannhet til nivået av optisk illusjon.^[36] En lignende anekdote sier at Zeuxis en gang tegnet en gutt som holdt druer, og da fugler igjen prøvde å hakke dem, var han ekstremt misfornøyd og uttalte at han må ha malt gutten med mindre dyktighet ettersom fuglene ellers ville ha fryktet å nærme seg ham.

Spørsmålet er om anekdoten henviser til en faktisk hendelse. Er synet til fugler og mennesker likt og vil fugler se det samme i maleriet som mennesker ser? I dag vet vi at av alle dyr har fugler de største øynene i forhold til kroppsstørrelsen og øyet til struts er 5 ganger større enn et menneskeøye. Fugler fargeoppfatning og synsskarphet er langt bedre enn vår.^[37] I tillegg ble forstått på 1970-tallet at fugler ser ultrafiolett lys, noe mennesker ikke gjør. Spørsmålet er likevel om et maleri av druer ville bli oppfattet som druer av fugler, og ikke som en rektangulær flate med fargete flekker. Fugler ser svært godt, men ser de det samme som mennesker? Kanskje er det menneskenes overlegne hjerne som ser druer via synsnervene?^[38]

Til sist betyr det lite om anekdoten er faktisk eller kun en lignelse. Det viktige er hva den faktiske forteller: greske kunstnere i antikken hadde et begrep for kunst som var tékhnē, τέχνη, som henviste til kunstnerens ferdighet. Jo høyere ferdighet, jo bedre kunst. Tékhnē har gitt det moderne ordet teknikk,^[39] mens ordet kunst, «det å kunne», henviste det også til det menneskeskapte, det kunstige i motsetningen til det naturlige.^[40] Det var evnen, kunnskapen og dyktigheten via streben etter å kunne etterligne det naturlige med det kunstige til det var ingen tilsynelatende forskjell som antikkens grekere hyllet.^[41]

«Zeuxis fra Herkleia gikk inn kunstens dører som ble åpnet av Apollodoros.» Med disse ordene begynte Plinius sin korte avhandling om kunstneren.^[11] Apollodoros av Athen, i hvis sene periode Zeuxis arbeidet i, innførte skyggemaleriet ved å blande og forskyve fargene slik at lys og skygge fikk sin rette effekt og således oppsto en sterkere modellering enn det tidligere malere hadde klart å få til. Zeuxis skal ha videreført dette med stor dyktighet, og for Quintilianus var han til og med den som oppfant skyggemaleriet, ettersom han ikke lenger brukte lys og skygge basert på praktisk erfaring, men heller med ratio, det vil si med fornuft og regelmessighet, og utviklet prinsippene som var gjeldende.^[42] Apollodoros anerkjente denne prestasjonen i uttalelsen «Zeuxis stjal andres kunst og tok den med seg».^[20]

Cicero omtalte Zeuxis som en som arbeidet med fire farger,^[43] noe ikke bør tas for bokstavelig gitt tidsperioden og beskrivelsene av hans verker. Selv om paletten var begrenset på denne tiden, ville de maleriske effektene og illusjonistiske framstillingene som er beskrevet ville ikke vært mulig med kun fire farger. Ikke desto mindre ville maleriene til Zeuxis ha hatt enklere palett sammenlignet med malerne fra den senere perioden til Cicero, særskilt ettersom produksjonen av kunstige, sammensatte fargestoffer fortsatt stort sett var ukjent. Zeuxis skapt i arrangementet av forskjellige overflater i forhold til hverandre og i formidling av farger under påvirkning av lys og skygge som var bemerkelsesverdig. Det var i bevisst kontrast til arbeidet til den eldre Polygnotos, som var en mester i linjer og flatefylte konturer.

I Aristoteles’ bedømmelse manglet verkene til Zeuxis etos (moralske karakter og livsholdning), særskilt i sammenligningen med Polygnotos. Aristoteles mente at for i kunsten er det umulige, så snart det får framtoning av sannhet, å foretrekke framfor det mulige, men usannsynlige.^[44] Endringen i ideene som ligger til grunn for denne bedømmelsen kan sees ved at Plinius derimot hyller Zeuxis’ Penelope som et symbol på moral.^[21] I motsetning til Polygnotos, som foretrakk slag og store mytologiske temaer som Iliupersis («plyndringen av Troja»), et tapt epos, likte Zeuxis, ifølge Lukianos, ikke vanlige temaer som helter, guder eller krigsscener, men var mer interessert i det nye, uvanlige og merkelige og ønsket om å oppnå det høyeste nivået i perfeksjonen (tékhnē) i kunsten.^[45] En viss preferanse for hybride skapninger kan sees i listen over hans verk, som framstillingen av den diende kentaur, og som kan ha vært årsaken til Aristoteles’ bedømmelse.

Zeuxis’ interesse lå i maleteknikken og det var gjennom den han oppnådde sin berømmelse. I motsetning til Parrasios, som var opptatt av den ytterste spissfindigheter, var Zeuxis en som søkte av det usannsynlige og det overraskende,^[46] men likevel det ytre idealet og, i henhold til Cicero, som i eksemplet med bildet av Helena, prøvde å trekke ut sannheten fra det levende eksemplet (in simulacrum ex animali exemplo veritas transferatur).^[47] At hans verker ikke utelukkende ble godt mottatt, er klart av den generelle kritikken som ble formidlet av Plinius, hvor hans hoder og lemmer var for store og proporsjonene ikke var harmoniske.^[26] Derimot rapporterte Quintilianus dette var en levning etter Homer, som spesielt likte sterke former på kvinner. Zeuxis ga lemmene mer masse ettersom han mente figurene ble mer fullstendige og staselig. Cicero berømmet også hans formas et liniamenta, «former og funksjoner».^[48]

Zeuxis, som ble rik av kunsten sin og gikk rundt i Olympia iført en gullbrodert kappe, ga bort maleriene sine i de siste årene, ettersom «siden ingen pris ville ha vært for høy å betale for dem uansett.»^[20]

Zeuxis er kort nevnt i fortalen til Don Quijote (1605) av Cervantes:

«End mindre vet jeg hvilke forfattere jeg følger for, som alle andre gjør, at anbringe dem i begynnelsen i alfabetisk rækkefølge fra Aristoteles til Xenofon og Zoilus eller Zeuxis, uagtet den ene var en baktaler og den anden en maler.»^[49]

Og er nevnt av Mark Twain i Troskyldige globetrottere (1869):

«Da vi snudde og beveget oss igjen gjennom templet, ønsket jeg at de berømte mennene som hadde sittet i det i de fjerne tidsaldre kunne besøke det igjen og åpenbare seg for våre nysgjerrige øyne – Platon, Aristoteles, Demosthenes, Sokrates, Fokion, Pytagoras, Euklid, Pindar, Xenofon, Herodot, Praxiteles og Feidias, Zeuxis maleren.»^[50]

Den innflytelse som Zeuxis har hatt på kunsten siden renessansen, fremmet utelukkende av den litterære tradisjonen, bør ikke undervurderes, for eksempel:

• 
  Malerens studio av Giorgio Vasari, rundt 1563 (detalj over)
• 
  Selvportrett som Zeuxis av Rembrandt van Rijn, rundt 1663
• 
  Selvportrett som Zeuxis som maler en stygg gammel kvinne av Arent de Gelder, 1685
• 
  Zeuxis maler Helena, tegning i skissebok, ukjent, ca. 1590
• 
  Zeuxis maler Helena, tegning i skissebok, ukjent, ca. 1590
• 
  Zeuxis maler Helena for Heras tempel i Kroton av François-André Vincent, 1789
• 
  Zeuxis velger sine modeller for Helena av Angelica Kauffmann, ca. 1778
• 
  Zeuxis velger sine modeller av Victor Mottez, 1858

• Smith, William red. (1849): Zeuxis, A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology

(en) Zeuxis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Description of a painting by Zeuxis in «Zeuxis and Antiochus» by Lucian of Samosata (Vol. II), Gutenberg Project
• Reference to the painting technique of Zeuxis by Aristotle from The Poetics, Gutenberg Project