genitiv

genitiv m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. (grammatikk) kasus som markerer eiendomsforhold eller samhørighet; eieform

Fra latin genitus, substantivsformen av genitalis («angående generasjon eller fødsel»), fra gresk genete («fødsel»).

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein genitiv	genitiven	genitivar	genitivane	(nynorsk)
en genitiv	genitiven	genitiver	genitivene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Ref: Norsk ordbank

• eigefall

• sin/sitt
• -s

• «genitiv» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «genitiv» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.

---

genitiv c

1. (grammatikk) genitiv

• ejefald

---

genitiv cn

1. (grammatikk) genitiv

genitiv

1. (grammatikk) som har å gjøre med eller som likner genitiv

• genitivisk