Spanias historie

Den fønikiske kolonisasjon i Spania begynte omkring år 1000 fvt. i Gadir, (Gades, nåværende Cádiz), senere anla grekerne kolonier og handelsstasjoner. Deler av Spania var fra 400-tallet under karthagisk dominans. Den andre puniske krig (218–201 fvt.) begynte med karthagernes ødeleggelse av Saguntum, som stod under romersk beskyttelse.

Det området romerne behersket etter krigen, ble delt i to provinser i 195 fvt. Etter 200 års hensynsløs nedkjemping av keltiberiske stammer (iberiske keltere) hadde romerne fullført erobringen av hele Den iberiske halvøy, som ble organisert i tre provinser, kalt Hispania, under Augustus. Caesar og Augustus anla mange romerske bosetninger (Mérida, Zaragoza), og landet ble etter hvert romanisert.

Fra Spania ble det hentet gull, sølv, kobber og tinn, samt korn, vin og olje. Herfra stammet keiserne Trajan, Hadrian, Mark Aurel og Theodosius 1 og forfattere som Seneca, Martial og Quintilian. Kristendommen fikk tidlig feste i Spania og var fra Konstantins tid den ledende religionen.

Under folkevandringene trengte germanske stammer i 409 evt. inn i Spania. Vandalene ble herrer i Sør-Spania (etter dem kalt Andalucía), sveverne slo seg ned i nordvest og alanerne i sørvest (det nåværende Portugal). Etter disse kom visigoterne som romernes forbundsfeller, vandalene dro i 428–429 over til Nord-Afrika. I 584 underla visigoterne seg svevernes rike.

Det bysantinske rike under Justinian (534–553) underla seg den spanske sørkysten, men da de bysantinske tropper ble trukket tilbake i 615, ble hele Spania forent under det visigotiske kongedømmet. Det bestod inntil 711, da araberne (maurerne) vant det avgjørende slaget ved Jerez de la Frontera. Spania ble en provins under Bagdadkalifatet (abbasidene) inntil omayyaden Abdurrahman i 756 tok makten og brøt forbindelsen med kalifatet. I 929 ble emiratet Córdoba eget kalifat.

Som del av den arabiske verden ble Spania handelsmessig knyttet til Midtøsten og opplevde en sterk økonomisk fremgang (kunstig vanning, sølvgruver, våpen- og lærindustri). Córdoba var en av Europas største og mest praktfulle byer. Arabiske og jødiske lærde skapte i Spania et kulturelt sentrum som fikk betydning for det kristne Europa ved å formidle gresk og arabisk vitenskap.

I Nord-Spania holdt imidlertid små kristne kongeriker stand mot araberne; viktigst var til cirka år 900 Austria (også kalt León), senere Castilla og Aragón, som i 1162 ble forent med Barcelona. I 1139 ble Portugal eget kongerike. Castilla og Aragón trengte etter hvert maurerne mot sør, Toledo ble inntatt i 1086.

Etter den avgjørende seieren ved Las Navas de Tolosa i 1212 delte Castilla og Aragón Sør-Spania; maurerne beholdt bare mindre områder, fra 1248 bare kongeriket Granada. Aragón var en viktig handels- og sjømakt i Middelhavet, det erobret i 1282 Sicilia, senere Sardinia og hersket til sine tider over Napoli og hertugdømmet Athen.

Ved midten av 1400-tallet var Spania splittet i flere stater, og økonomien var forholdsvis primitiv sammenlignet med mange av naboenes. Det var ingenting som tydet på at landet stod foran en storhetstid. Det er ofte blitt hevdet at det var inntektene fra koloniene i Amerika som ble grunnlaget for denne stormaktsstillingen, men man må først og fremst gå til europeiske forhold for å finne forklaringen.

Det spanske riket ble en stormakt på grunn av sin utstrekning. På 1400-tallet bestod Den iberiske halvøy av kongerikene Castilla, Aragón, Portugal og Navarra. Til Aragón hørte også Catalonia, Valencia, Sardinia, Sicilia, Napoli og Balearene. I 1469 giftet Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragón seg, noe som førte til at de to rikene i 1479 ble forent i en personalunion. Men begge statene beholdt sine egne styringsorganer.

I 1492 ble Granada gjenerobret, og i 1512 ble Navarra lagt inn under Castilla. Dermed var Spania etablert som en stat. Etter Kristoffer Columbus' ferder til Amerika ble også det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Vestindia lagt under Castilla. Men i første omgang var ikke Spania basisområdet i den spanske stormakten.

I perioden 1493–1519 var Maximilian av Habsburg hertug av Østerrike og tysk-romersk keiser. Hans sønn Filip den smukke ble i 1482 hertug av Burgund (det nåværende Nederland, Belgia, Luxembourg og deler av Nord-Frankrike). Filip ble gift med Johanna den vanvittige, datter av Ferdinand og Isabella. De fikk sønnen Karl, som ble hertug av Burgund etter sin far i 1506. Isabella døde i 1504, og Ferdinand ble regent også i Castilla. Da han døde i 1516, arvet Karl begge rikene.

I 1519 døde keiser Maximilian, Karls farfar. Etter på tidens vis å ha bestukket valgkollegiet ble Karl valgt til keiser under navnet Karl 5 (som spansk konge Karl 1). Hans bror Ferdinand ble valgt til hertug av Østerrike og i 1526 til konge av Ungarn, Böhmen, Mähren og Schlesien. Spania var blitt del av et verdensrike.

Under revolusjonskrigene sluttet Spania seg i 1793 til den europeiske koalisjon, men allierte seg i 1796 med Frankrike. I slaget ved Trafalgar i 1805 ødela britene Spanias flåte, som var forent med den franske. I 1807 rykket franskmennene inn i Spania, og året etter dro 100 000 franskmenn mot Madrid. Napoleon tvang den spanske kongefamilien til å si fra seg alle krav på tronen og gjorde sin bror Joseph Bonaparte (kongen av Napoli) til konge av Spania.

Napoleon forsøkte å inkorporere Pyreneerhalvøya i fastlandssystemet, og Spania kom mer og mer under fransk innflytelse. Landet manglet et borgerskap som kunne stille seg positivt til revolusjonens liberale idégrunnlag, og kirken hisset de brede masser til motstand mot de gudløse fremmede. Fastlandssystemet førte til økonomiske problemer fordi handelen med Storbritannia og koloniene stagnerte.

Alt dette utløste en folkereisning, og støttet av britiske tropper gjorde spanierne opprør (gerilja) mot franskmennene. I 1812 måtte Joseph flykte fra landet, og de franske troppene ble slått av general Wellington ved Toulouse i april 1814.

En folkevalgt forsamling, Cortes, hadde gitt landet en liberal forfatning i 1812. I 1814 vendte kong Ferdinand 7 tilbake, slo ned de liberale strømningene og styrte diktatorisk i årene 1814–1820. Først et væpnet opprør i 1820 tvang Ferdinand til å avskaffe inkvisisjonen og den harde styreformen og å love å respektere den frisinnede konstitusjonen av 1812. Men den nye, konstitusjonelle regjeringen av mars 1820 falt alt i oktober 1823, da Ferdinand med hjelp av franske intervensjonstropper igjen fikk eneveldig makt. Først i 1827 dro kongens siste franske tropper fra Spania.

Ferdinand hadde ingen sønner, og broren Don Carlos var arving til tronen. I 1830 gjennomførte Ferdinand kvinnelig arverett til tronen. Ved Ferdinands død i 1833 brøt det ut en borgerkrig som pågikk i årene 1833–1840. Don Carlos protesterte mot den nye arveloven, men hans tilhengere, karlistene, ble slått. Ferdinands enke Christina overtok styret for datteren Isabella, som i 1843 ble erklært myndig av Cortes. I 1846 ektet hun sin fetter, Don Francisco d'Assisi.

Ministeren Ramón María Narváez var landets virkelige leder til 1851. Fra da av hadde Spania en rekke kortlivede, reaksjonære regjeringer.

Opposisjonen mot dronning Isabella og hennes reaksjonære ministeres ukonstitusjonelle styre førte til flere opprør. Det alvorligste var revolusjonen i 1868, en av de viktigste begivenheter i nyere spansk historie. Isabella flyktet til Frankrike, juntaer ble etablert i flere provinser og byer, og en provisorisk regjering ble opprettet. Cortes vedtok i 1870 en ny konstitusjon.

Men virvaret og uroen fortsatte. Cortes erklærte i 1873 Spania for en føderal republikk. De dynastiske motsetningene mellom karlistene og tilhengerne av Isabella og hennes etterkommere alfonsistene var vevd sammen med sosiale, konfesjonelle og nasjonale motsetninger, mellom godseiere og det liberale borgerskap, kirken og antiklerikale strømninger.

Karakteristisk for Spania var de store regionale motsetningene. I Catalonia oppstod det en katalansk nasjonalisme, og lignende strømninger oppstod også i de baskiske og andre provinser. I 1874 ble republikken styrtet av alfonsistene, og Isabellas sønn ble konge som Alfons 12. Etter hans død regjerte Alfons 13 med moren María Christina som regent. Dermed stilnet striden om statsform og dynasti av, men det var fortsatt regionale og sosiale spenninger.

Spania ble liggende utenfor den industrielle utviklingen i Vest-Europa fra slutten av 1800-tallet. Spania var fortsatt først og fremst et jordbruksland, og sentrale deler av landet var dominert av store adelsgods og et proletariat av landarbeidere og forpaktere. Også her var det regionale forskjeller, og det vokste frem en industri i Catalonia (tekstilindustri) og de baskiske områder (jernindustri). Dette gav grunnlag for en spansk arbeiderbevegelse, som imidlertid var splittet i ulike retninger. Foruten sosialistiske grupperinger som bygde på marxismen, fant anarkismen særlig grobunn i Spania. Etter 1900 oppstod en fagbevegelse som var preget av fransk syndikalisme.

Det spanske oversjøiske koloniveldet i Amerika og Asia gikk tapt på 1800-tallet. I årene 1808–1824 rev de spanske koloniene i Sør-Amerika seg løs. Etter at Spania i 1819 solgte Florida til USA, skrumpet koloniveldet inn til øyene Cuba, Puerto Rico, Filippinene og noen mindre områder. I periodene 1868–1878 og 1895–1898 kjempet Spania mot opprørere på Cuba. USA intervenerte i 1898. Spania mistet nesten hele flåten, og tapte alle sine amerikanske og asiatiske kolonier. Tapet av disse beskyttede kolonimarkeder forstyrret industrien i Spania, særlig i Catalonia, og sosial og politisk uro var følgen. Spania søkte å erstatte tapene i Afrika. I 1904 kom landet til en forståelse med Frankrike, og deler av Marokko ble spansk interesseområde.

I 1910–1912 ble flere indre reformer vedtatt, blant annet en viss religionsfrihet. Under første verdenskrig var Spania nøytralt. Aristokratiet, de velstående klassene og en militærklikk sympatiserte med sentralmaktene, mens kongen, de intellektuelle og størstedelen av folket holdt med ententen. Karlistene var protyske og republikanerne pro-allierte. Bare med stor møye lyktes det å hindre at den politiske uroen blusset opp i oppstander, men etter krigen brøt de ut. Catalonia med hovedstaden Barcelona forlangte selvstyre, et krav som ble fulgt av oppstander, generalstreik og syndikalistiske aksjoner i Barcelona og andre byer. Dertil kom at Spania hadde store tap i krigen mot de opprørske kabylene i Marokko i 1920 og 1921.

Disse forholdene og Benito Mussolinis fremgang i Italia bante veien for Miguel Primo de Riveras militærdiktatur i 1923. Cortes ble oppløst, rettergang med jury avskaffet, og de Rivera styrte som president for et militærdirektorat til 1925, da kongen utnevnte ham til statsminister. Hans makt ble styrket ved at franske og spanske tropper i 1925–1926 vant avgjørende seirer over marokkanerne. Primo de Rivera ble fordrevet i januar 1930.

Kongens nære forhold til de Rivera bidro også til hans eget fall. Ved kommunevalgene i april 1931 dominerte republikanerne. Kong Alfons forlot straks etter Spania, men uten formelt å abdisere. Niceto Alcalá-Zamora overtok som president og førsteminister i den provisoriske regjeringen. Antikirkelige demonstrasjoner fant sted flere steder, og kirker, klostre og religiøse institusjoner med deres kostbare kunstskatter ble plyndret og brent. I 1931 ble det avholdt valg, der venstrepartiene fikk et stort flertall. Den nye nasjonalforsamlingen vedtok en ny forfatning. Ifølge denne skulle Spania være «en demokratisk republikk av arbeidere av alle klasser».

Politisk var det motsetning mellom tilhengerne av monarki og republikk, og det hersket uenighet om formene for et eventuelt demokratisk styre. Økonomisk og sosialt dreide problemene seg om eiendomsforholdene på landsbygda og om arbeiderklassens kår. Det var videre motsetninger av regional karakter mellom sentralistiske tendenser og krefter som ønsket ulike former for regionalt selvstyre. Videre var det spørsmål om kirkens plass i samfunnet.

Den 10. desember 1931 ble den nye konstitusjonen vedtatt og Niceto Alcalá-Zamora valgt til president. Fra desember 1931 til november 1933 ledet Manuel Azaña en regjeringskoalisjon av sosialister og venstre-republikanere. Separatistiske tendenser skapte problemer for regjeringen, men jordspørsmålet var likevel dens vanskeligste oppgave. I september 1932 ble det vedtatt en lov som konfiskerte omkring 200 millioner dekar jord av kongelige domener, og dessuten ble en stor del av aristokratenes jord inndratt og gjort til statseiendom, for det meste uten erstatning til eierne. Andre forsøk på å forbedre de økonomiske kårene ble også gjort, men verdenskrisen fra rundt 1930 motvirket alle slike forsøk. Spania hadde på den tid rundt én million arbeidsløse av en befolkning på 23 millioner. Den katolske opposisjonen mot regjeringen vokste.

I november 1933 ble de første valg til Cortes etter den nye forfatningen holdt. Venstrepartiene gikk kraftig tilbake, og de konservative satt ved makten i de neste 14 månedene, med katolikkene (Acción Popular) som sterkeste enkeltparti. Den nye regjeringen satte til side mange av Cortes' tidligere grunnlovsvedtak. Jordreformene ble utsatt, de religiøse ordenene fikk undervise i skolene igjen, og jesuittene vendte tilbake. Sosialistene protesterte mot disse forsøk på å gjeninnføre den tidligere samfunnsordenen. De sa det var et skritt mot fascismen, og 5. oktober 1935 erklærte de generalstreik. Regjeringen slo streiken ned med hard hånd, og arresterte mer enn 25 000.

President Alcalá-Zamora oppløste Cortes og utskrev nyvalg 16. februar 1936. Den tidligere statsminister Azaña, som en tid hadde vært arrestert, maktet å samle venstregruppene – republikanerne, sosialistene, marxistene, syndikalistene, anarkistene og kommunistene – i folkefronten mot høyregrupperingene, tilhengerne av det gamle regime (klerikale, monarkister, offiserer og andre). Folkefronten (frente popular) fikk flertall i Cortes med 256 mandater mot sentrumspartienes 52 og høyrepartienes 165.

Venstresamlingen var ikke kommunistisk, idet sosialistene hadde 87 og Azañas venstre-republikanere 81. Azaña fikk den vanskelige oppgaven å danne regjering; president Alcalá-Zamora ble stilt for riksrett og fjernet, og Azaña ble ny president. Den politiske uroen økte raskt og fascistenes (Falangens) voldsomheter ble møtt med harde mottiltak fra venstregruppenes side. Streiker, brenning og plyndring av kirker og politiske mord forekom ofte. Landets økonomiske liv syntes å være lammet. Reaksjonære offiserer ble fjernet eller landsforvist, general Franco ble for eksempel sendt til Kanariøyene.

Regjeringen ble stadig mer hjelpeløs i denne striden mellom de ytterliggående partiene, en strid som nådde klimaks med mordet på José Calvo Sotelo, en av de dyktigste ledere for høyrepartiene i Cortes, 13. juli 1936. Høyrepartiene trakk seg da ut av Cortes. Motstanderne av regjeringen innen hæren besluttet nå å gå til aksjon. 17.–18. juli 1936 gjorde styrkene i Marokko og på Kanariøyene opprør.

En lang borgerkrig fulgte, fra juli 1936 til mars 1939. Regjeringstroppene, lojalistene, manglet ledere og disiplin, mens opprørstroppene var vel organisert og utrustet. 17. juli kom general Francisco Franco fra Marokko, og ble 1. oktober utropt som leder for opprørstroppenes, «nasjonalistenes», regjering i Burgos. Fra første stund fikk han støtte av Tyskland, Italia og Portugal, mens vestmaktene gikk inn for en ikke-innblandingspolitikk (Nonintervensjonsavtalen).

Det var bare Sovjetunionen som støttet den spanske regjeringen materielt. De ideologiske brytningene i Spania og stormaktenes innblanding tvang folk i mange land til å ta stilling. Fra hele verden strømmet det til frivillige som kjempet på republikkens side i de såkalte internasjonale brigader, som ble en viktig sak for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Brigadene, der blant annet cirka 300 nordmenn deltok, spilte en viktig militær rolle i 1936–1937. Franco ble støttet av opptil 70 000 italienske «svartskjorter», mens Tyskland særlig stilte jager- og bombefly med mannskap til disposisjon for opprørerne. Tyske flys terrorbombing av den lille byen Guernica 27. april 1937 rystet hele den demokratiske verden. Likevel holdt de vestlige stormakter fast ved sin nonintervensjonspolitikk og unnlot å delta i kampene.

Den 19. november 1936 godkjente Tyskland og Italia offisielt Francos regjering. Takket være stadige forsyninger av tropper, våpen og ammunisjon fra Italia, Tyskland og Portugal lyktes det Franco å ta praktisk talt hele det sørlige og vestlige Spania før høsten 1937. Den støtten lojalistene fikk fra Sovjetunionen i form av våpen og ammunisjon, var av betydelig mindre omfang.

Et dypt fremstøt langs Ebrodalen splittet lojalistenes tropper i to. I april 1938 var mer enn ²/₃ av Spania i Francos hender. De internasjonale brigadene ble oppløst i et forsøk på å få alle fremmede styrker ut av Spania, men den nazistiske og fascistiske hjelpen fortsatte. Lojalistenes tropper var på vikende front, og i desember 1938–februar 1939 brøt deres forsvar fullstendig sammen. I februar 1939 anerkjente Storbritannia og Frankrike de jure Francos regjering, og 24. mars 1939 falt lojalistenes sterkeste støttepunkt, Madrid. Valencia falt også, og borgerkrigen var slutt.

På tross av kanskje en halv million falne, løste krigen ingen av Spanias grunnleggende problemer. Franco og storrådet i Falangen møtte i Burgos og erklærte at regjeringen ville bli organisert etter fascistisk mønster. I en erklæring 4. august 1939 ble Franco proklamert som «øverste leder, ansvarlig bare for Gud og historien». Hans makt som diktator ble ytterligere styrket ved at Falangen ble det eneste tillatte parti.

Etter borgerkrigen søkte Franco med hard hånd å bygge opp igjen landet og gjenreise det økonomisk. Andre verdenskrig satte imidlertid en stopper for mange tiltak. Franco førte imidlertid en forsiktig utenrikspolitikk. Trass i sin sympati for aksemaktene var Spania så krigsherjet at Franco ikke var i stand til å hjelpe Tyskland. En del spanske frivillige kjempet imidlertid på tysk side på østfronten.

• Les mer om den spanske borgerkrigen.

I 1945 var Spania politisk isolert. Stormaktene nektet Spania medlemskap i FN, men mot slutten av 1940-årene opptok landet forbindelser med blant annet Argentina og landene i Midtøsten. Vestmaktenes negative holdning til Franco-Spania fortapte seg også etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Storbritannia endret holdning etter den konservative valgseieren i 1951, i 1953 inngikk Spania og USA en avtale som gav USA rett til å opprette militæranlegg i Spania. I 1955 kom Spania med i FN, og i juli 1959 ble landet medlem av OEEC.

Spania fikk store problemer med sine tidligere besittelser i Nord-Afrika etter krigen. Utenrikspolitikken i 1950- og 1960-årene var preget av strid om de marokkanske områdenes status og med Storbritannia om Gibraltar. Grensen mot Gibraltar var stengt i perioden 1969–1982.

Etter falangistenes maktovertakelse ble all opposisjon undertrykket, og et stort antall av dem som hadde forsvart republikken ble fengslet eller henrettet. Snart begynte Francos regime å bære preg av de mange fraksjonsstridene innenfor falangistbevegelsen, forsvaret og kirken. Men fremfor alt var det forholdet til monarkistene som dominerte innenrikspolitikken. I 1947 erklærte Franco at han hadde som mål å gjeninnføre monarkiet i Spania, og han anerkjente tronpretendenten Don Juan, Alfons 13.s tredje sønn. Men Franco grep flere ganger inn mot monarkistenes agitasjon og forlangte blant annet at han selv skulle få peke ut monarken. Forhandlinger med Don Juan førte til enighet om at Don Juan Carlos, tronpretendentens sønn, skulle få sin utdannelse i Spania. Ved en regjeringsomdannelse i 1951 kom monarkistene med.

I 1953 ble det inngått et konkordat mellom Vatikanet og Spania. Kirkens privilegerte stilling ble bekreftet, og avtalen betegnet slutten på pavens noe reserverte linje overfor Franco. Katolisismen ble fastslått som statsreligion, og det ble stadfestet at kirkens eiendommer skulle være fritatt for skatt. Den mektige sekulære katolske organisasjonen Opus Dei fikk etter krigen økt innflytelse på alle områder av innenrikspolitikken.

Frem til 1950-årene var spansk økonomi under streng statskontroll. Den økonomiske og militære tilnærmingen til vestmaktene førte til en økonomisk liberalisering. Regjeringen la forholdene til rette for utenlandske investeringer og lempet på den statlige styringen for å fremme økonomisk vekst. Den store turisttrafikken i 1960-årene bidrog også til å styrke landets økonomi.

Opposisjonen mot regimet økte. På fabrikkene oppstod først illegalt de såkalte arbeiderkommisjoner ved siden av den fascistisk kontrollerte CNS (Confederación Nacional de Sindicatos), der både arbeidsgivere og arbeidere var medlemmer. Samtidig blusset de regionale motsetningene opp igjen. Fra 1960-årene ble den militante ETA dominerende i den baskiske nasjonalistiske bevegelsen, og det fant sted attentater og mord i baskerområdene. Den sosiale uro ble møtt både med forsøk på undertrykkelse og visse former for politisk liberalisering. Det kom ved flere anledninger til sammenstøt mellom politi og demonstrerende studenter og arbeidere.

En forfatningsendring i 1966 innførte direkte valg til Cortes, uten at politiske partier ble tillatt. Fagbevegelsen fikk formelt ny status, som skulle gjøre den uavhengig av statlig innflytelse og kontroll. Reformen ble gjennomført på et tidspunkt da den økonomiske fremgangen var særlig markert. I 1969 utpekte general Franco prins Juan Carlos som sin etterfølger som statssjef. Dette vakte misnøye blant antimonarkistiske falangister og blant karlistene.

I juni 1973 utnevnte Franco ny sjef for regjeringen, etter at han selv hadde vært Presidente del Gobierno siden han tok makten i 1939. Admiral Luis Carrero Blanco, som i mer enn 20 år hadde vært medlem av regjeringen, ble nå dens sjef. Han ble imidlertid drept av ETA ved et attentat i desember samme år.

Ved Francos død 20. november 1975 ble Juan Carlos utnevnt til konge. Den nye kongen, liberalt innstilte politikere og ulike opposisjonsgrupperinger fikk gradvis gjennomført en rekke reformer i demokratisk retning. En ny grunnlov ble godkjent ved folkeavstemning i 1978. Den gjorde Spania til et demokratisk monarki og anerkjente prinsippet om regionalt selvstyre.

• Spanias samtidshistorie
• Kort historisk oversikt
• Spania
• Statsministere
• Kongehuset