Statens pensjonsfond utland

Det ble tidlig et sentralt prinsipp i norsk petroleumspolitikk at inntekter fra olje- og gassvirksomheten skulle brukes i et forsiktig tempo for ikke å skape ubalanse i norsk økonomi. Sentrale embetsmenn så allerede i 1970-årene for seg at denne politikken i fremtiden kunne bety at deler av statens inntekter ble investert i utlandet.

Fra første halvdel av 1970-årene var myndighetenes foretrukne mekanisme for å regulere bruken av oljeinntekter en regulering av utbyggingstempoet på norsk sokkel.

Det såkalte Tempoutvalget, under ledelse av visesentralbanksjef Hermod Skånland, foreslo i 1983 å overlate utbyggingstempoet til næringen og i stedet gå over til å fastsette langsiktige retningslinjer for bruk av petroleumsinntektene uavhengig av aktiviteten på sokkelen. For å få til dette, burde myndighetene, ifølge utvalget, opprette et «bufferfond» i Norges Bank. Det ville gjøre bruken av petroleumsinntekter, og dermed den generelle finanspolitikken, mindre sårbar for svingninger i oljeprisen.

Som en oppfølging av Tempoutvalgets råd ble Statens petroleumsfond opprettet ved lov av 22. juni 1990.

I perioden 1990–1995 ble statsbudsjettene gjort opp med underskudd, og det ble derfor ikke opparbeidet kapital i fondet. De første avsetningene ble gjort i 1996. Deretter vokste fondet kraftig. Etter 2009 har fondsavkastningen i de fleste år oversteget nettotilførselen av nye petroleumsinntekter.

I 2006 endret fondet navn fra Statens petroleumsfond til Statens pensjonsfond utland.

Formelt sett er petroleumsfondet en kronekonto i Norges Bank. Denne kronekontoen har sitt motstykke i at Norges Bank samtidig har plassert et tilsvarende beløp i bankens eget navn i utenlandske verdipapirer.

Fondets midler var de første årene hovedsakelig plassert som Norges Banks valutareserver, i utenlandske renteinstrumenter. I 1997, med oppjusterte forventninger til omfanget og varigheten av plasseringene, åpnet regjeringen for å plassere 40 prosent av midlene i utenlandske aksjer.

I 2007 ble aksjeandelen økt til 60 prosent og i 2017 videre til 70 prosent. I tillegg har fondet etter hvert fått anledning til å investere en mindre andel i fast eiendom og i unotert infrastruktur for fornybar energi.

Investeringsstrategien er i all hovedsak passiv, det vil si at aksjene kjøpes slik at porteføljen er i overensstemmelse med en bredt sammensatt markedsindeks. Med en slik investeringsstrategi vil avkastningen av fondet følge den generelle avkastningen i aksjemarkedet.

Forvaltningen tar også sikte på en viss meravkastning utover dette generelle avkastningsnivået gjennom såkalt aktiv forvaltning. Omfanget av denne typen forvaltning er begrenset gjennom retningslinjene.

SPU hadde i 2024 en markedsverdi på 19 000 milliarder kroner, noe som gjør det til verdens største statlige fond. Det finnes likevel flere private fond som er større. I tillegg har flere land ulike fond som til sammen er større enn SPU.

Fondets størrelse har historisk vært sterkt påvirket av statens petroleumsinntekter, som igjen påvirkes kraftig av oljeprisen. Fra 2009 har avkastningen av fondet i de fleste år vært større enn nettotilførselen av petroleumsinntekter.

De etiske sidene ved SPUs investeringer og eierskap har vært gjenstand for betydelig offentlig og politisk oppmerksomhet siden 1997. Fra 2004 har fondet vært underlagt særskilte etiske retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet. Disse utelukker fondet fra visse virksomhetsområder, blant annet tobakks- og visse typer våpenproduksjon. I tillegg er det etablert mekanismer for å utelukke enkeltselskaper dersom de for eksempel bryter menneskerettigheter, benytter barnearbeid eller står ansvarlig for store miljøødeleggelser.

Et eget uavhengig etikkråd ble etablert i 2004 for å gi råd til Finansdepartementet om selskaper som skulle utelukkes. Finansdepartementet skulle fatte vedtak. Denne myndigheten ble i 2015 overført til Norges Bank.

SPU har også stor betydning gjennom måten eierskapet i enkeltbedrifter praktiseres på, i hovedsak hvordan fondet bruker stemmeretten sin ved generalforsamlinger. NBIM har helt siden starten brukt stemmeretten til å motarbeide visse typer praksis.

Oljefondet eier betydelige aksjeposter i mange av verdens største selskaper. Omkring 1000 av disse postene utgjør mer enn én milliard kroner (2019). De største aksjepostene var i 2024: Microsoft 450 milliarder kroner, Apple 391 milliarder kroner, Nvidia 377 milliarder kroner, Alphabet 258 milliarder kroner, Amazon 241 milliarder kroner, Meta 161 milliarder kroner, Taiwan Semiconductor 148 milliarder kroner, Novo Nordisk 120 milliarder kroner, ASML 112 milliarder kroner og Eli Lilly 104 milliarder kroner.

Olje og gass utgjør en viktig del av Norges nasjonalformue. Petroleumsfondet kan betraktes som en formuesomplassering fra olje og gass til finansielle fordringer på utlandet.

SPU er en buffer som gir større handlefrihet i den økonomiske politikken hvis oljeprisen eller aktiviteten i fastlandsøkonomien går ned, samtidig som fondet er et viktig redskap for å håndtere fremtidige problemer knyttet til en aldrende befolkning og avtagende petroleumsinntekter.

Navneskiftet i 2006 avspeiler fondets forventede betydning når det gjelder å møte den framtidige veksten i folketrygdens pensjonsutbetalinger. Navnet innebærer imidlertid ikke at fondets avkastning er øremerket pensjoner eller noe annet spesifikt formål.

Stortinget vedtok i 2001 den såkalte handlingsregelen, som fastslår retningslinjer for bruken av fondets inntekter. Den sier at staten ikke skal bruke mer enn fondets avkastning for å dekke opp underskuddet på statsbudsjettet, og at netto kontantstrøm fra oljevirksomheten uavkortet skal tilføres fondet. Mer spesifikt innebærer regelen at staten som et gjennomsnitt over en konjunktursyklus kan bruke den forventede realavkastningen av fondet. I 2017 ble denne redusert fra fire til tre prosent.

I 2016 og 2017 tok regjeringen ut til sammen rundt 160 milliarder kroner fra fondet. Uttaket ble begrunnet med fallende oljepriser. Regjeringen brukte mer enn den fikk inn i olje- og gassinntekter. I 2020 tok regjeringen ut 298 milliarder kroner fra fondet, men verdien steg likevel med 58 milliarder kroner.

• Norges Bank Investment Management (NBIM)
• handlingsregelen
• statsbudsjett
• Norsk oljehistorie

• Norges Bank – Statens pensjonsfond utland
• NBIMs hjemmesider
• Regjeringen – forskjellige nøkkeldokumenter og retningslinjer
• Sovereign Wealth Fund Institute – rangering av statlige fond
• Etikkrådet – Statens pensjonsfond utland

• Lie, Einar, Jan Thomas Kobberrød, Gjermund Forfang Rongved og Eivind Thomassen (2016) Norges Bank 1816–2016. Fagbokforlaget.