arbeidstaker

Samme definisjon som i arbeidsmiljøloven finner vi igjen i ferieloven § 2: «Enhver som utfører arbeid i annens tjeneste». I arbeidstvistloven § 1 defineres arbeidstaker som «enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste og som ikke går inn under lov om offentlige tjenestetvister». Det innebærer at en arbeidstaker i arbeidstvistlovens forstand er en som er ansatt i privat eller kommunal sektor, men ikke i staten. Dette henger sammen med at statlig sektor ikke faller inn under arbeidstvistloven, men under tjenestetvistloven, som imidlertid også bruker ordet arbeidstaker i § 1: «Denne lov gjelder arbeidstakere ansatt i statens tjeneste.»

Begrepet arbeidstaker brukes også i flere andre arbeidsrettslige lover, blant annet skipsarbeidsloven, men uten definisjon.

På slutten av 2022 fremmet regjeringen Støre et forslag overfor Stortinget om endringer i arbeidsmiljøloven (Prop. 14 L (2022–2023)). Der foreslo regjeringen å gjøre definisjonen av arbeidstaker mer presis, blant annet ved å si helt klart i lovteksten at arbeidstakeren er underordnet den hen arbeider for. Det ble også foreslått å presisere forskjellen mellom arbeidstakere og oppdragstakere, og også presisere at vedkommende skal anses som arbeidstaker hvis det ikke er overveiende sannsynlig at hen er oppdragstaker.

Regjeringens forslag ble vedtatt av Stortinget 9. mars 2023 og trådte i kraft 1. januar 2024. Etter dette lyder første avsnitt i arbeidsmiljølovens § 1–8 slik: «Med arbeidstaker menes i denne lov enhver som utfører arbeid for og underordnet en annen. Ved avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på om vedkommende løpende stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon, og om vedkommende er underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll. Det skal legges til grunn at det foreligger et arbeidstakerforhold med mindre oppdragsgiver gjør det overveiende sannsynlig at det foreligger et selvstendig oppdragsforhold.»

En presisering av at en arbeidstaker er underordnet en annen, ble også tatt inn i arbeidstvistloven og ferieloven.

Det er ikke nødvendigvis slik at man i alle sammenhenger må motta lønn for å regnes som arbeidstaker i arbeidsrettslig forstand. I trygdelovgivningen er dette annerledes. I folketrygdloven § 1-8 heter det: «Med arbeidstaker menes i denne loven enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse.» Vilkåret om at det må gis godtgjørelse, er særegent for folketrygdloven, og grunnen til det er at en rekke ytelser etter denne loven avhenger av at arbeidstakeren mottar godtgjørelse, slik at det betales folketrygdavgift for vedkommende. Begrepet arbeidstaker står i folketrygdloven i motsetning til begrepet frilanser.

For at noen skal anses som arbeidstaker, må det foreligge et kontraktsmessig forhold mellom vedkommende og en arbeidsgiver. Arbeidsmiljøloven § 14-5 krever at det skal foreligge en arbeidsavtale i alle arbeidsforhold. Om det ikke opprettes en arbeidsavtale, er vedkommende likevel å anse som arbeidstaker dersom hen kommer inn under definisjonen av arbeidstaker.

En som innehar et verv som for eksempel medlem av et kommunestyre eller som styremedlem i en bedrift, er ikke å anse som arbeidstaker. Det er heller ikke skoleelever og studenter, vernepliktige, tjenestepliktige i Sivilforsvaret, innsatte i kriminalomsorgens anstalter med videre. Flere av disse gruppene kommer likevel inn under arbeidsmiljølovens bestemmelser om helse, miljø og sikkerhet (HMS) når de utfører arbeid i virksomheter som er omfattet av loven, etter arbeidsmiljølovens § 1-6.

Arbeidstakere skal som hovedregel ansettes fast og på ubegrenset tid, se fast ansettelse. Det er imidlertid flere unntak fra dette, se midlertidig ansettelse.

• utsendt arbeidstaker
• ansettelse
• lønn

• Lovdata: arbeidsmiljøloven
• Lovdata: ferieloven
• Lovdata: arbeidstvistloven
• Lovdata: tjenestetvistloven