banan

Arten stammer fra tropisk Asia. Den har vært dyrket helt fra forhistorisk tid, og allerede i sanskrit finnes det navn på flere former av den. Fra India ble bananen spredt til øyene i store deler av Stillehavet. Den kom til Madagaskar og tropisk Afrika for over tusen år siden og til Karibia, Sør-Amerika og Mellom-Amerika trolig først etter Columbus.

Frukten er botanisk sett et bær. Hos ville arter inneholder bæret en mengde ganske store frø. Dyrkede bananer er normalt partenokarpe, det vil si at frukten er uten frø og er kommet til uten at blomsten er blitt pollinert. Dyrkede bananer formeres fra rotskudd eller ved vevskultur.

Det er over tusen kultivarer (sorter) av banan. Avhengig av hvordan frukten brukes, er det to hovedtyper: spisebanan og kokebanan (også kalt melbanan).

Spisebanan har normalt grønt skall som blir gult ved modning, og søtt fruktkjøtt. Den spises vanligvis rå, men kan også varmebehandles; grilles eller stekes.

Kokebanan kan ikke spises rå, men må varmebehandles; kokes, grilles, bakes, eller frityrstekes. Den har grønngult skall som sitter godt festet til det faste fruktkjøttet.

Banan, og særlig kokebanan, er en viktig næringskilde i tropene. Banan inneholder vitaminene A og C. Spisebanan og kokebanan gir relativt mye energi, henholdsvis 380 og 552 kilojoule per 100 gram, først og fremst fra karbohydrater. De inneholder også noe kostfiber. Innholdet av kalium er høyt, henholdsvis 395 og 500 milligram per 100 gram. Banan er også rik på betakaroten, 198 mikrogram per 100 gram.

Bananer dyrkes i enorme plantasjer. Plantene, som enten er rotskudd eller fra vevskultur, settes med en tetthet på 1500 til 2000 planter per hektar. Innhøsting skjer etter 9–14 måneder, og planten har da typisk en klase på 20–40 kilo. Etter innhøsting skjæres planten ned og fjernes for å hindre spredning av plantesykdommer.

Plantesykdommer er et stort problem i bananproduksjon. Viktige grunner til dette er at bananplantasjene består av én klon (kultivar) slik at alle plantene er like utsatte når en sykdom utvikler resistens. Videre benyttes vekselbruk i liten grad slik at sykdommer over tid kan bygge seg opp i et område. Sykdomsfritt plantemateriale fra vevskultur, resistente kultivarer og vekselbruk er mulige tiltak mot plantesykdommer, men bruken av pesticider i bananproduksjon er enorm og utgjør et svært stort problem både for plantasjearbeidere og miljø. Hyppig forekomst av blant annet hjerneskader og fosterskader er veldokumentert i områder med bananplantasjer. Mange studier har også dokumentert hvordan pesticider fra bananplantasjer ødelegger dyrelivet i vassdrag. Plastposer brukes for å beskytte bananplantenes fruktstander under utvikling. Spredningen av plast fra bananplantasjer utgjør et alvorlig problem for dyrelivet i elver og i havet.

Bananer blir høstet før de er modne, og transporten skjer vanligvis i kjølerom. De plasseres i bananmodnerier hvor det tilsettes etylen som fremskynder og synkroniserer modningsprosessen.

• bananfamilien
• bananslekten
• frukt
• plast – helse og miljø