stemmerettens historie i Norge

Etter 1815 har endringene i stemmerettsreglene bestått i nedsettelse av aldersgrense, opphevelse av inntektskrav og begrensninger i stemmeretten for kvinner.

• Fra 1814 til 1913 var aldergrensen for å delta i valg 25 år (til å begynne med fylt 25 år før valgdagen, seinere fylt 25 år i valgåret). I 1920 ble aldersgrensen satt ned til 23 år, i 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år og i 1978 til 18 år.
• I 1821 ble det foretatt en endring i reglene som gjorde at rettighetsmenn i Finnmark fikk stemmerett. Nordmenn i fylket var fritatt for skatt, men måtte betale «rettigheter» til det offentlige.
• Fra og med valget i 1885 fikk alle menn som betalte minst 500 kroner i skatt på landsbygda eller minst 800 kroner i kjøpstedene stemmerett, under forutsetningen av at de «ikke som Tyende tilhøre en Andens Husholdning» og de måtte ha bodd minst ett år i valgkretsen. I 1896 fikk menn med skattbar inntekt stemmerett ved kommunevalg (skattbar inntekt på landet var 300 kroner, 400 kroner i byene), og i 1898 fjernet man kravene om skattbar inntekt for menn ved stortingsvalg og i 1901 ved kommunevalg. Fra og med valget i 1900 var det allmenn stemmerett for menn ved stortingsvalg.
• Fra og med valget i 1909 fikk kvinner, som hadde fylt 25 år og som betalte skatt av en inntekt på minst 300 kroner på landet eller 400 kroner i byene eller levde i formuesfellesskap med en mann som betalte skatt, stemmerett. Kvinner som oppfylte disse betingelsene hadde hatt stemmerett ved kommunevalgene fra 1901. Fra og med Stortingsvalget i 1915 hadde kvinner over 25 år alminnelig stemmerett på lik linje med menn. Dette ble vedtatt i 1913.

I årene 1814 til 1908 gjaldt det en valgordning med indirekte flertallsvalg i kretser med én eller to mandater. Valgdistriktene var store; byene (kjøpsteder) utgjorde egne kretser, og for landsbygda gjaldt det amt. Det betydde at stemmeberettigede i by- og landkretser møttes for å stemme fram valgmenn. Deretter møttes valgmennene på valgmannsting, som enten gjaldt for et amt eller for en kjøpstad, for å kåre stortingsrepresentanter. Byene fikk en forholdsvis større representasjon. I prestegjeldene på landet lå det 100 stemmer per valgmann, i byene 50 stemmer per valgmann. Forholdet mellom valgmann og stortingsrepresentant var 4:1 i byene, og 10:1 i prestegjeldene på landet. Hovedprinsippet var ellers at byene skulle sikres en tredjedel av tingmennene, mens landsbygda skulle ha to tredjedeler.

I 1816 ble garantien for fordeling mellom by og land moderert med at et amt ikke kunne ha flere enn tre valgmenn, mens tallet hadde vært fire. I 1830 ble denne loven opphevet. I 1859 styrket man prinsippet om forholdet landsbygda og byer skulle være 2:1, og det ble fastsatt en detaljert fordeling av mandater på amt og kjøpsteder.

Intensjonen med denne valgordningen var å motvirke brå og ukontrollerte valgprosesser der agitatorer og massen kunne få overtaket. Valg i to omganger skulle sikre at de beste menn, med fornuft, dømmekraft og dannelse, skulle velges inn. Derimot var valgordningen i liten grad tilpasset partisystemet som slo gjennom i 1884 og årene som fulgte. Nå kunne det største partiet sope til seg alle valgmennene gjennom å vinne flertallet av stemmene i første omgang. Dette systemet favoriserte de store partiene og stengte for framveksten av mindre partier.

I 1905 ble det innført en ny valgordning: flertallsvalg i enmannskretser. Nå ble amtene og byene delt opp i mindre valgkretser som svarte til antall representer som valgdistriktet hadde på Stortinget, slik at man fikk enmannskretser. I hver krets ble det valgt én representant, og den ble kåret blant flere kandidater der bare én gikk seirende ut. Det var ikke nok å få flest stemmer. Seierherren måtte kapre minst 50 prosent av stemmene. Dersom ingen kandidater fikk mer enn halvparten, skulle det holdes omvalg, og da var det nok å vinne med å få flest stemmer. Alle politiske retninger så ulike fordeler i det nye systemet. Høyre trodde det kunne motvirke sosialistisk framgang siden Arbeiderpartiet hadde sine velger konsentrert til noen få valgkretser. Venstre så fordeler i systemet når partiet kunne inngå allianser med Høyre, Landmandsforbundet og andre politiske sammenslutninger, og vinne kretsene. Arbeiderpartiet vurderte det slik at partiet nettopp nå kunne vinne representanter i distrikter der det var mange stemmer å sanke, slik som industriområder.

Taperen i systemet viste seg å bli Arbeiderpartiet, fordi partiet led under at de kunne være størst i mange kretser, men ikke ha over halvparten av stemmene i møte med borgerlige partier eller lister basert på valgsamarbeid. I 1918 fikk Arbeiderpartiet en tredel av stemmene ved stortingsvalg, men fikk bare 18 prosent av stortingsmennene.

Valgordningen ble oppfattet som dypt urettferdig i takt med framgangen til Arbeiderpartiet blant norske velgere. I 1919 kom det en ny ordning som innebar flermannskretser der fordelingen av kandidater skulle skje etter hvor stor oppslutning de enkelte partiene fikk. Fylkene (tidligere amt) skulle være valgdistriktene som før, men valgkretsene falt bort. Byene med unntak av Bergen og Kristiania ble fordelt regionalt, ofte på tvers av fylkesgrensene. Det nye systemet var et kompromiss mellom ulike hensyn.

På en måte tjente Arbeiderpartiet på ordningen, da det ble større samsvar mellom prosentvis oppslutning blant velgerne og prosentvis andel av stortingsrepresentantene. På den andre side ivaretok ordningen også interessene til de borgerlige partiene, som kunne stille felles lister. Valgordningen kom ellers til å gi fordeler for de store partiene i og med at høye stemmetall ga ekstra god uttelling.

Etter 1945 meldte kritikken seg fra den borgerlige opposisjonen mot det store Arbeiderpartiet som med under 50 prosent oppslutning, fikk solide flertall på Stortinget. I 1952 kom det en justering av valgordningen som reduserte «tillegget» som Arbeiderpartiet ble kritisert for å få. Man slo sammen byer og landdistrikter, slik at samsvaret mellom velgeroppslutning og kandidatuttelling ble mer nøyaktig. Samtidig falt muligheten for å drive listesamarbeid bort.

I 1985 fikk de borgerlige partiene drevet gjennom muligheten for at flere partier stilte felles lister. I 1988 kom det en reform som betydde sperregrense for partier (fire prosent på landsbasis) for å kunne komme inn på Stortinget. Hensikten var å rydde vekk det som kunne utvikle seg til et mylder av småpartier på tinget. Samtidig ble det innført åtte utjamningsmandater. Disse skulle fordeles på de partiene som hadde kommet dårligst ut totalt — landet sett under ett. Det siste gagnet de små partiene.

Hovedtendensen i utviklingen av valgordningen på 1900-tallet og fram til i dag har vært knyttet til målet om å skape en mer rettferdig fordeling av mandatene i forhold til stemmetallet til de enkelte partiene. Samtidig har det vært et behov for å gi de store partiene et styringstillegg. Omvendt har distriktsinteresser krevd ekstra representasjon for utkantene — i møte med det urbane samfunnet — byer og tettsteder — i sterk vekst. De små partiene har blitt møtt med både en hjelpende hånd og avvisende hånd — slik som sperregrense og utjamningsmandater.

Den historiske valgstatistikken for stortingsvalgene opererer med to kategorier; stemmerettskvalifiserte og stemmerettsberettigede. Personer som mente de hadde stemmerett måtte selv oppsøke manntallsfører i sitt distrikt for å bli stemmeberettiget.

For årene 1859 til 1882 var 7,43 prosent av befolkningen stemmerettskvalifiserte, for tidsrommet 1815 til 1882 var 5,21 prosent av befolkningen stemmeberettiget. Det var altså forholdsvis mange som oppfylte kravene til å kunne stemme, men som av forskjellige grunner ikke lot seg manntallsføre for dermed å bli stemmeberettiget. Valgdeltakelsen beregnes fra de manntallsførte stemmeberettigede.

I 1891 beregnet valgstatistikken at det var 197 865 stemmekvalifiserte i riket, mens antall stemmeberettigede var 139 690, det var nesten 60 000 som ikke hadde latt seg manntallsføre. I 1894, da valgdeltakelsen var over 90 prosent, var differansen mindre mellom de stemmerettskvalifiserte og de stemmeberettigede, 225 419 mot 184 124.

I 1870-årene ble det lagt fram flere forslag til utvidelse av stemmeretten. Grunnen til dette var at antall stemmeberettigede per 1000 innbyggere gikk ned. Dette skyldtes at stemmeretten var knyttet til eiendom og næringer som var i tilbakegang, mens næringene som var i vekst ikke ga stemmerett. Den første grundige undersøkelsen av hvordan stemmerettsreglene virket ble foretatt av Jacob Neumann Mohn, sekretær i Det statistiske Centralbureau (senere SSB) og lagt fram i 1877.

Så lenge stemmerett ble knyttet til eiendom, formue eller inntekt krevde praktiseringen av reglene mange opplysninger og et ganske stort apparat som ved de første valgene var temmelig mangelfullt. I utredningen gjorde da også Mohn oppmerksom på at reglene for beskatning av inntekt og fastsettelse av formue ikke ble praktisert på samme måte over alt, og at dette hadde konsekvenser for hvem som fikk stemmerett.

Utvidelsen av stemmeretten fra valget i 1885 til personer med en inntekt over et visst nivå førte ikke til at antallet stemmeberettigede steg fra mer enn 52 til 63 per 1000 innbyggere. Før denne utvidelsen hadde mange skaffet seg stemmerett ved å kjøpe seg små utparsellerte jordstykker, og slike oppkjøpere ble hånfullt kalt «myrmenn».

Personer som skaffet seg stemmerett på denne måten soknet ofte til partiet Venstre. I stemmerettsreglene fra 1814 het det at eiendom til matrikulert jord ga stemmerett, bestemmelsen inneholdt ingen angivelse av hvor stort jordstykket måtte være. Ved endringene av valgloven gjeldende fra og med valget i 1885 ble det satt en nedre grense; for å bli matrikulert måtte jordstykkene ha en verdi på minst 20 kroner.

Tankegangen bak § 50 i Grunnloven var at den stemmeberettigede skulle være en fri og uavhengig og innsiktsfull person. Kombinasjonen av uavhengighet og fornuft mente man å finne hos «embeds- eller eiendomsmænd». For å eksemplifisere dette skriver historikeren Alf Kaartvedt at arbeidsfolk kunne være avhengig av sine arbeidsgivere, bondesønner av sine fedre, kårfolk av dem som drev gården, tjenere av sine herrer. Av samme grunn mistet en borger stemmeretten når han gikk fallitt, og fikk den ikke tilbake før kreditor hadde fått full betaling.

Kaartvedt gjør også oppmerksom på et annet element. Det var naturlig å begrense stemmeretten til dem som var solidarisert med riket og forfatningen gjennom eiendom, næringsvirksomhet og statstjeneste, og som var med på å betale stats- og kommuneutgiftene som skatteborgere.

I 1814 var det så å si utelukkende matrikkelen og fast eiendom som var skattefundament, det var derfor konsekvent å gi stemmerett til dem som satt på matrikulert jord eller med fast eiendom. Dette systemet ble svekket da land- og kjøpstadsskatten falt bort i 1836, og staten i enda høyere grad fikk sine inntekter gjennom tollintrader, altså gjennom indirekte skatter samtidig som kommunene begynte å skattlegge inntekt og formue, uten at dette førte til at de nye skatteyterne fikk stemmerett.

I 1879 kom spørsmålet om allmenn stemmerett opp som tema i Samtalelaget i Kristiania Arbeidersamfund. I 1880 holdt forkjemperne på å få vinne fram i Arbeidersamfundet, og det dukket opp som krav på hvert møte i årene framover. I 1880-årene sluttet mange arbeiderforeninger opp om kravet, også landarbeiderforeningene. Det Norske Arbeiderforbund, stiftet i 1884, gjorde dette kravet til sin store kampsak. Det samme gjorde Det norske Arbeiderparti ved grunnleggelsen i 1887, og fra 1892 gjaldt kravet både menn og kvinner. Arbeiderbevegelsen ble en avgjørende drivkraft for stemmerettskampen for menn. Venstre som lenge var skeptisk, måtte følge etter når arbeiderne så sterkt krevde medbestemmelsesrett.

I 1895 hadde nesten hele Venstre på Stortinget (55 av 58 representanter) stemt for allmenn stemmerett, mot samlet motstand fra Moderate Venstres og Høyres 53 representanter og tre utbrytere fra Venstre. I 1898 stemte Venstres 78 representanter for, mot Høyres og Moderate Venstres 36 stemmer. I kampen for kvinnelig stemmerett sto Venstre, senere sammen med arbeiderdemokrater og Arbeiderpartiet, mot Moderate Venstre og Høyre. Men i 1913 var det ikke lenger dissens om kvinnelig stemmerett.

Argumentene for allmenn stemmerett for menn var at alle, eller de fleste burde ha stemmerett, var at det ville bringe framskritt og utvikling. En vid stemmerett ville bygge bru mellom klassene og skape solidaritet. Bred deltakelse betydde også at mange ville gi sin tilslutning og være med på å hegne om styreform, politiske organer og samfunnsorden. I politisk deltakelse lå det et opplysningsprosjekt. Den kunnskapen borgeren måtte mangle, fikk han gjennom å være aktiv i offentlighet og politikk. Rettighets- og representasjonsprinsippet stod sterkt hos forkjemperne. Samfunnsborgerne skulle ha rett til å være med på å fatte de beslutninger som fikk konsekvenser for livet og framtiden deres, og alle grupper burde være representert. Imidlertid var også de radikale lenge mot å gi fattige stemmerett. Idealet om å være selvhjulpen hadde allmenn tilslutning.

Argumentene mot allmenn stemmerett for menn var at stemmeretten var et tillitsverv som måtte betros dem som hadde de rette kvalifikasjonene, slik som forstand, kunnskap, eiendom og inntekt. De konservative mente at arbeiderklassen ikke hadde det. Videre ville radikal utvidelse av stemmeretten forrykke samfunnsorden og skjerpe de sosiale konfliktene. Motstanderne viste til radikalismen hos arbeiderne, som sto for anti-religiøsitet, samfunnsbrytende tanker, og manglende respekt for kultur og sivilisasjon.

I debattene om kvinnelig stemmerett finner vi de samme argumentene for og imot. Tilhengerne viste til rettferdighet, likhet og representasjonsrett. Kvinner burde ha rett til å representere seg selv, de var best skikket til det, og som prinsipp burde det herske likhet mellom kvinner og menn. Kvinner var annerledes enn menn, men de hadde erfaring, moralske egenskaper og omsorgsevne som menn manglet, og dette gjorde kvinnene til en politisk og samfunnsmessig ressurs.

Motstanderne var redd stemmerettsreformen ville skape oppløsning i hjemmene, ubalanse mellom kjønnene og skape kaos i samfunnet. De mest konservative viste til at det var Guds vilje, eller en del av en naturbestemt samfunnsordenen, at kvinner skulle tjene hjem, familie og mann, og at yrkeslivet, offentligheten og politikk helt eller i stor grad måtte være mannens domene. Med dette fremmet de tanken om en klar deling av samfunnsfunksjoner mellom kjønnene, bestemt av Guds skaperverk eller naturlover. De fysiologiske og biologiske forskjellene fungerte ofte som argumenter for å si nei til kvinnelig stemmerett. Kvinner hadde en annen åndelig og fysisk utrustning enn menn. Påstandene kunne være slik: De manglet mannens intellektuelle evner og saklige vurdering. Kvinner var nervesvake, drevet av emosjoner og impulsivitet, og var sneversynte og partiske.

Kampen for stemmeretten var den viktigste enkeltsaken til kvinnebevegelsen som vokste fram i 1880-årene. I 1885 ble Kvinnestemmerettsforeningen stiftet. Målet for stemmerettsforkjemperne var fra starten av at kvinner skulle få stemmerett på samme betingelser som menn.

En lov av 1894 banet ny vei. Nå kunne myndige kvinner stemme ved folkeavstemninger som ble holdt i norske kommuner, om det skulle tillates alkoholsalg eller ikke. Det var en lov som først og fremst gjaldt byene, og i 1895 ble det avholdt folkeavstemning i Bodø om alkoholsalg. Bakgrunnen var den stadig mer utbredte forestillingen om kvinners moralske overlegenhet, som i den angloamerikanske verden gikk under betegnelsen «women's moral superiority». Denne oppgraderingen av kvinner i Norge som i Vesten ellers hadde skjedd under inntrykket av de store alkoholproblemene som rammet menn og familiene de skulle forsørge. Menn drakk og ruinerte familiene, mens kvinner holdt seg unna de sterke dråper, viste ansvar og hadde høy moral.

I 1901 fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Dette inkluderte kvinner som betalte skatt over en viss sum, og kvinner som var gift med en mann som betalte slik skatt. Reglene gjaldt for kommunevalgene i 1901, 1904 og 1907. Stemmeretten omfattet også retten til å velges til kommunestyret.

I 1907 fikk kvinner begrenset stemmerett ved stortingsvalg. I 1910 ble det innført allmenn stemmerett ved kommunevalg, slik at kvinner kunne stemme på lik linje med menn.

I 1913 ble det vedtatt stemmerett for kvinner ved stortingsvalg. Fra samme år hadde kvinner rett til å velges inn både på Stortinget og i kommunestyrer. Det første Stortingsvalget etter innføringen av stemmerett for kvinner var i 1915.

• Les egen artikkel om stemmerett for kvinner i Norge.

Retten til å stemme kunne ifølge Grunnloven fra 1814 tapes når stemmeberettigede var blitt anklaget for forbrytelser på tinget, ved domfellelse til fengsel eller korporlig straff (tukthus, slaveri eller for vanærende straffer), ved umyndiggjøring, ved oppbud og fallitt, og ved å gå i en fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke. Stemmeretten gikk også tapt når det var avslørt at stemmeberettigede bevisst drev kjøp og salg av stemmer, og når man gjorde seg skyldig i å stemme ved flere enn ett valglokale. Valgstatistikken gir bare opplysninger om tap av stemmerett fra 1900 til og med valget i 1953.

Alt i 1851 hadde Johan Sverdrup og Peder Holst, representanter for den liberale opposisjonen, fremmet krav om at fattige burde tape stemmeretten. Motivet var å få banet vei for en allmenn stemmerett ved kommunevalg. Den begrensningen var ment å være en innrømmelse overfor de mange som følte faren ved at arbeiderklassen eller massene uten kunnskap og forstand skulle komme til makten. Like mye bygde forslaget på et syn om at fattige ikke hadde moralske evner, dømmekraft og uavhengighet til å kunne delta i politiske valg. Når konservative i 1870-årene ville forhindre at fattige fikk stemmerett, var det for å begrense skadeeffekten av at stemmeretten snart ville komme til å bli betraktelig utvidet til nye sosiale grupper.

I 1896 ble formannskapslovene endret slik at de som mottok fattighjelp ble suspendert fra å stemme ved kommunevalg. I 1898 kom tilsvarende bestemmelse for fattige ved stortingsvalg i form av Grunnlovens paragraf 52 d, og fungerte som et tillegg til loven om alminnelig stemmerett for menn. Igjen var tanken å imøtekomme den utbredte skepsisen til å gjøre stemmeretten allmenn og dermed inkludere arbeiderklassen. Tillegget harmonerte med etablerte politiske moralske normer om at man måtte være økonomisk selvhjulpen for å kunne være en aktiv politisk borger. Det het at «Stemmeretten suspenderes ved ... at nyde eller i det sidste Aar før Valget have nydt Understøttelse av Fattigvæsenet».

Suspensjon av stemmerett som følge av fattigunderstøttelse, uansett form, vakte etter hvert harme i arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet og i Venstre. Lovtillegget framstod som uttrykk for sosial urettferdighet og for sosial stempling av fattige som hadde det vanskelig og var offer for uforskyldt nød. Samtidig var det også i disse partiene motvilje mot å avskaffe suspensjonen av fattige helt. I 1904 og 1908 gjennomførte lovgiverne oppmyking av suspensjonsbestemmelsene. I 1908 besto endringen i at personer ikke kunne bli suspendert dersom fattighjelp var blitt gitt under sykehusopphold, til barns skolegang eller undervisning av funksjonshemmede barn. Dermed innførte Stortinget et skille mellom dem som mottok fattighjelp som følge av «verdige» grunner, og dem som ikke gjorde det.

Valget i 1900 var det første som ble gjennomført etter at valgloven fra da også suspenderte personer som mottok fattigunderstøttelse, ved konkurs eller ved erklæring om umyndiggjørelse. Før 1900 var antall stemmeberettigede som hadde tapt stemmeretten svært lavt, bare noen hundre. Av de 24 272 som ble suspendert ved valgene i 1903 var 22 745 på grunn av fattigdom. Ved stortingsvalget i 1909 var antallet suspenderte nede i 19 500, og utgjorde cirka 2,5 prosent av alle stemmeberettigede.

Antallet suspenderte var høyere i byene enn på landsbygda. I Vardø og Bodø var over ti prosent av de stemmeberettigede suspendert, i Kristiania og Gjøvik over åtte prosent. Det høyeste tallet er registrert i 1915, det første valget med allmenn stemmerett for kvinner. Da var nær 50 000 registrert med tapt stemmerett, over 30 000 av disse var kvinner. Det utgjorde nesten 4,5 prosent av de stemmeberettigede totalt.

I 1914 kom 19 trøndelagskommuner til å sende en adresse til regjeringen der de ville ha fjernet paragraf 52 d. Motstanden økte nå. I 1916 valgte regjeringen å foreslå å oppheve loven, men med en stemmes overvekt i Stortinget overlevde bestemmelsen om suspensjon av fattige. Ved en endring av valgloven i 1916 ble det presisert at understøttelse ved sykdom og arbeidsledighet skulle føre til suspensjon av stemmeretten. Det samme skulle gjelde invalide, uføre eller gamle som fikk støtte. Reglene for suspensjon må likevel ha blitt praktisert annerledes ved valget i 1918, ettersom bare en tredjedel så mange ble suspendert som i 1915. I 1919 opphevet Stortinget denne suspensjonsgrunnen fra Grunnloven, og det ble gjort med et stort flertall. Holdningene til fattige og deres politiske rettigheter var under endring.

I 1932 innførte bondepartiregjeringen et tillegg i valgloven der de som mottok penger fra fattigkassa i kommunene ikke kunne velges til kommunestyrer og kommunale utvalg. Dessuten forelå det forslag om også å frata fattigunderstøttede stemmeretten. Forslaget om stemmerett ble ikke vedtatt, mens tapet av valgbarhet for fattige — lov om ugildhet for fattigunderstøttede — kom til å gjelde i tre år.

I 1935 kom den første vedvarende arbeiderpartiregjeringen under ledelse av Johan Nygaardsvold til å avskaffe den forhatte loven. For arbeiderbevegelsen virket loven om ugildhet for fattigmottakere svært provoserende og arbeiderfiendtlig, og ikke minst rettet framstøtene fra Bondepartiet seg mot velgergrunnlaget til Arbeiderpartiet. Loven føyde seg i rekken av lover som borgerlige regjeringer ble beskyldt for å innføre, med den hensikt å diskriminere arbeiderklassen negativt både politisk, økonomisk og sosialt. Også kravet om dokumentert fast bosted i en kommune i to år ved kommunevalg truet velgergrunnlaget for Arbeiderpartiet i mellomkrigstiden, da en del industriarbeidere stadig flyttet på seg.

I 1814 var stemmerettsalderen 25 år, først i 1920 ble den senket til 23 år. Lenge var det slik at man mente at en politisk borger som hadde stemmerett, måtte ha nådd en alder med modenhet. Først i 1946 ble den sammenfallende med myndighetsalderen på 21 år. I 1967 justerte lovgiveren stemmerettsalderen ned til 20 år, og i 1978 ytterligere ned til 18 år. Det er verdt å merke seg at myndighetsalderen ble endret fra 21 år til 20 år i 1969, og at Stortinget ikke satte ned myndighetsalderen til 18 år før i 1979. I noen få år kunne altså umyndige personer utøve stemmerett.

Tendensen har siden andre verdenskrig vært å søke å integrere ungdom og stadig yngre grupper i det politiske liv. Argumentasjonen er at myndiggjøring av ungdom skaper engasjement, bevissthet og modenhet. Motargumentene har gått ut på at 18-åringene og 20-åringene ikke er modne og voksne nok, og at de lett blir ofre og redskaper for demagogiske krefter. Likevel har iveren for demokratisering ved å inkludere så stor del av befolkningen som mulig hatt stor framgang.

Grunnlovsforslag om stemmerett fra 16 år kom opp på Stortinget i 2010, men ble under behandlingen avvist. Men ved kommunestyrevalget i 2011 ble det gjennomført forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16 år.

Lenge fulgte ikke aldersgrensen for å kunne bli valgt inn på Stortinget aldersgrensen for stemmerett. I 1814 var alderen for valgbarhet satt til 30 år, og den samme grensen gjaldt da allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898 og for kvinner i 1913. Det å måtte fylle 30 år for å kunne bli valgt inn som stortingsrepresentant, sto lenge som kriterium. Først i 1948 ble alderen for å være valgbar satt til 21 år, og dermed harmonisert med stemmerettsalderen.

Stemmerettens historie kaster lys over en viktig del av demokratiseringen i Norge på 1800- og 1900-tallet. I 1814 hadde Norge den sosialt videste stemmeretten i Europa. Ingen andre land hadde så mange stemmerettskvalifiserte i forhold til folketallet som Norge. Samtidig tok det lang tid før stemmeretten ble vesentlig utvidet. Lenge rådde det en dyp skepsis mot at arbeiderklassen skulle ha stemmerett, og lenge var det utenkelig at kvinner fikk stemmerett. Idealet for en politisk borger var at han var økonomisk uavhengig, var selvstendig, hadde dømmekraft, kunnskap, dannelse og utdannelse. Den frie, resonnerende og kritiske offentligheten skulle være for landets beste menn, og deres ord og vurderinger skulle være utslagsgivende for politikken. De som hadde rett til å stemme, trengte ikke å være blant de beste menn, men måtte likevel besitte noen av de samme kjennetegnene.

Utover på 1800-tallet vant flere prinsipper som støttet opp under allmenn stemmerett fram. Det var retten for alle til å velge og bestemme hvem som skulle representere dem, nytten av at alle hadde representanter som fremmet deres interesser, og det rettferdige som lå i politisk likhet. Kvinner ble lenge avvist som politiske borgere fordi de verken var økonomisk uavhengige, hadde erfaring og utdannelse eller var mannen jevnbyrdig når det gjaldt fysiologi og intellekt. Kvinners politiske engasjement i stemmerettsbevegelsen, de mange nye kvinnelige forretningseierne, økt yrkesdeltakelse blant kvinner og stadig flere kvinner som fikk lengre skolegang la grunnlaget for et nytt syn på kvinners politiske evner. Bestemmelsen om at fattige skulle fratas stemmerett i tidsrommet 1896/1898–1919 viste at kravet om å være selvhjulpen for å kunne stemme, sto sterkt.

Sett i verdens målestokk var Norge tidlig ute med å gi både menn og kvinner allmenn stemmerett. New Zealand innførte allmenn stemmerett for kvinner allerede i 1893, Australia i 1902 og Finland i 1906. Imidlertid gjaldt den i Australia bare for hvite kvinner, og i New Zealand kunne ikke kvinner velges som politiske representanter. Norge kom på fjerdeplass i kappløpet. Norge utmerket seg også med å senke stemmerettsalderen tidligere enn mange andre land. Men å gi stemmerett til 16-åringer er fremdeles bare en prøveordning.

Antall stemmeberettigede ved stortingsvalg, menn og kvinner i perioden 1815–2009. Kolonne 5 viser stemmeberettigede som andel av befolkningen.

^{Kilde: Statistisk sentralbyrå}

^{Kilde: Statistisk sentralbyrå.}

• Stemmerett for kvinner i Norge
• Stortingsvalgenes historie

• SSB: Valgstatistikk
• SSB: Historisk utvikling i stemmerett, valgdeltakelse og valgte
• SSB: Faktaside om stortingsvalg
• Norgeshistorie.no: Hvem fikk stemmerett i 1814?
• Norgeshistorie.no: Da Høyesterett stoppet kampen for stemmerett
• Norgeshistorie.no: Fra halvt til helt demokrati
• Stortinget.no: Stemmerettens historie