Statsakten på Akershus

Statsakten på Akershus, i propagandaen fra fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) bare kalt «Statsakten», var en foregitt statshandling i form av en propagandistisk seremoni i Oslo 1. februar 1942 da Josef Terboven, Nazi-Tysklands rikskommissar i det tyskokkuperte Norge under andre verdenskrig 1940–45, innsatte Vidkun Quisling, leder for NS, som «ministerpresident» (statsminister) i landet.^[1] Samtidig ble de tyskkontrollerte kommissariske «ministre» i navnet erstattet av Quislings «nasjonale regjering» med statsråder utgått fra NS.

Bakgrunn og følger

Det formelle grunnlaget for overtagelsen av makten var at de konstituerte statsrådene, kalt konstituerte ministre fra 25. september 1941, 30. januar 1942 la ned sine embeder, og anmodet Quisling om å ta tittelen «ministerpresident». Dette var med hjemmel i nødretten, og hadde godkjennelse fra den nye Høyesterett. Handlingen ble også godkjent av Terboven ved at han klokken 12.15 søndag 1. februar på sitt kontor på Stortinget aksepterte ministrenes avskjed. Quisling aksepterte anmodningen, og senere på dagen ble det hele feiret med en høytidelig seremoni i Riddersalen på Akershus festning. Salen var pyntet med NS' solkorsørn, tysk hakekorsørn, flagg og faner. Representanter for den nazifiserte norske staten var tilstede sammen med tyske militære og sivile okkupasjonsmyndigheter. Samme kveld ble det arrangert fakkeltog forbi Grand Hotel i Karl Johans gate der ministerpresidenten og regjeringen mottok hyllesten fra balkongen.

Både formelt og reelt besto den tyske overhøyhet i Norge. I praksis ble det stilltiende gitt et større spillerom for Nasjonal Samling-regjeringen og partiet, mens okkupasjonsmaktens folkerettslige og praktiske ansvar for administrasjonen besto. Quisling tok inn på Slottet, og formelt sett ble Kongens (altså statsrådets) og Stortingets funksjoner slått sammen. Bestemmelser som tidligere hadde hatt status som forordninger, ble nå gitt navn av lover. Ved lov av 12. mars 1942 ble NS også «statsbærende parti».

Quisling hadde håp om at ordningen ikke bare skulle gi ham og NS formell, men også reell makt og føre til fred mellom Norge og Tyskland. Imidlertid fortsatte tysk tilsynsforvaltning gjennom Reichskommissariat Norwegen som før inntil frigjøringen 8. mai 1945.

Propagandaomtale

Seremoniene og paradene i forbindelse med «Statsakten» ble dokumentert og omtalt som historiske begivenheter med filmreportasje i Norsk Films ukerevy på kino,^[2] radiopptak i NRK og bred dekning i den tyskkontrollerte pressen i Norge. Den sterkt sensurerte og NS-vennlige hovedstadsavisa Aftenposten skrev følgende på forsiden dagen etter: «1. februar 1942 større enn 17. mai 1814 – større enn 7. juni 1905.»^[1]

De nyutnevnte minstrene gratuleres. Fra venstre SS-general Rediess, justisminister Riisnæs, politiminister Lie, ministerpresident Quisling, handelsminister Johannessen, sjøfartsminister Irgens, landsbruksminister Fretheim og kirke- og undervisningsminister Skancke.^[1]
Foto: Riksarkivet
Terboven, Quisling og følget hilser æreskompanier fra Statspolitiet ved ankomsten til Akershus festning.^[1]^[2]
Foto: Riksarkivet
Terboven og Quisling hilses av gjester i «Riddersalen» i Akershus slott på festningen Håkon V reiste.^[1]^[1]^[2]
Foto: Riksarkivet
Representanter for tyske myndigheter og æresgjester. På første rad fra venstre Terbovens assistent Wegener, Luftwaffe-general Harmjanz, Gebirgsjäger-general Feurstein, SS-general Rediess, generaladmiral Boehm, rikskommissar Terboven. Bak Terboven G. W. Müller, tysk propagandaleder.^[1]
Foto: Riksarkivet
Quisling, statsråder og norske æresgjester.^[1]
Foto: Riksarkivet
Quisling taler under NS' «solørn» og forbildet, Nazi-Tysklands riksørn.^[1]^[2]
Foto: Riksarkivet
Jenter i bunad hilser rikskommissar og ministerpresident.^[2]
Foto: Riksarkivet
Den nyutnevnte ministerpresidenten, NS-ministrene og administrasjonen på balkongen på Grand hotell i Oslo mottar hyllest fra fakkeltoget i forbindelse med dagens begivenhet.^[1]^[2]
Foto: Riksarkivet