Nikolaus von Falkenhorst

Nikolaus von Falkenhorst
Født	17. jan. 1885; Wrocław
Død	18. juni 1968 (83 år); Holzminden
Beskjeftigelse	Offiser, diplomat
Nasjonalitet	Tyskland
Utmerkelser	12 oppføringer Jernkorsets ridderkors; Det tyske kors i sølv; Storkors av Finlands hvite roses orden (1941); Stjerneordenen; Johanniterorden; Tilleggsspenne til jernkorset; Krigsordenen av det tyske kors; Krigsfortjenestekorset; Æreskorset; Wehrmacht tjenestemedalje; Finlands hvite roses orden; Frihetskorsets orden
Troskap	Nazi-Tyskland
Våpenart	Den tyske keiserlige hær
Tjenestetid	1904–1944
Militær grad	Generaloberst
Kommandoer	32. infanteridivisjon
Dømt for	Krigsforbrytelse
Deltok i	Første verdenskrig, andre verdenskrig, Danmark under andre verdenskrig
	Nikolaus von Falkenhorst på Commons

Paul Nikolaus von Falkenhorst, egentlig Paul Nikolaus von Jastrzembski^[8], født 17. januar 1885 i Breslau i Nedre Schlesien, død 18. juni 1968 i Holzminden i Niedersachsen, var en tysk general under andre verdenskrig. Han er best kjent for å ha planlagt og gjennomført den tyske invasjonen i Danmark og Norge i 1940. Han var også øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge fram til 1944.

Falkenhorst ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser. Straffen ble omgjort til 20 års fengsel, men han ble løslatt allerede i 1953.

Bakgrunn

Han kom fra en gammel schlesisk offisers- og adelsfamilie uten jordeiendommer, hvor både faren og bestefaren var offiserer, men ikke spesielt velstående.^[8] Tolv år gammel ble han tatt opp på kadettskolen i Wahlstatt og ble offisersaspirant i Grenaderegiment nr. 1 i Liegnitz. Han gikk deretter på krigsskolen i Potsdam i 1904 som sekondløytnant.^[8] 8. oktober 1908 giftet han seg med Margarete Dorette Elise Ulrich (født 14. mars 1885 i Holzminden).^[9] Hans familienavn var Jastrzembski (ref. Jastrzębie-Zdrój), men han valgte selv som ung offiser i 1911 under Kulturkampf å oversette sitt slavisk-schlesiske familienavn til dets germaniserte form Falkenhorst^[8] («falkerede»).

Første verdenskrig

Etter krigsskolen vendte han som offiser tilbake til Grenaderegiment nr. 1, hvor han ble utnevnt til oberleutnant 18. april 1913. Han var kompanisjef da første verdenskrig brøt ut i 1914, og regimentet ble sendt i felttjeneste i Galicia. 24. desember samme år ble han forfremmet til kaptein.^[8] I løpet av verdenskrigen ble han tildelt flere oppgaver i regimentsforband og forskjellige stabsfunksjoner på østfronten.

Den finske borgerkrigen

Etter at kampene på østfronten var over, ble han overført fra Øst-Galicia til Østersjødivisjonen og satt inn i Den finske borgerkrigen hvor han var ledende generalstabsoffiser (Erster Generalstabsoffizier) for grev Rüdiger von der Goltz.^[8] Her fikk Falkenhorst erfaring med både krigføring i polare strøk og med amfibieoperasjoner som gjorde at han senere ble valgt til å lede invasjonen av Norge i 1940.^[8]

Under Weimarrepublikken

Etter krigen tjenestegjorde han i den sammensatte militære styrken Grenzschutz Ost som besto av ulike frikorps-enheter og frivillige mannskaper, før han i februar 1920 gikk inn som stabsoffiser i 6. Reichswehrbrigade som fra 1. oktober ble innlemmet i det nyopprettede Reichswehr. Fra mars 1922 tjenestegjorde han i Riksvernsministeriets Truppenamt («Troppekontor»), fra 1. februar 1925 som major. Fra 1928 var han sjef for en bataljon i et prøyssisk infanteriregiment, og ble 1. januar 1930 utnevnt til oberstløytnant. 1. oktober 1931 ble han stabssjef for 4. divisjon, fra 1. oktober 1932 som oberst.^[8]

Under nasjonalsosialistene

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen ble han sendt som militærattaché ved ambassadene i Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Romania. 1. juli 1935 ble han utnevnt til generalmajor og stabssjef for 3. arme, fra 1. august 1937 som generalløytnant.

Andre verdenskrig

Polenfelttoget

I 1939 ble han overført til XXI. armékorps og ledet dette i angrepet mot Polen. Etter at dette felttoget gikk mot sin slutt, ble han 1. oktober 1939 forfremmet til infanterigeneral (General der Infanterie). Han ble deretter sammen med XXI armekorps forlagt ved Bacharach am Rhein, som en del av Sitzkrieg, i påvente av et felttog vestover.

Norge

Utdypende artikkel: Operasjon Weserübung

21. februar 1940 gav Adolf Hitler Falkenhorst i oppdrag å forberede invasjonen i Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Ved hjelp Karl Baedekers Reisehåndbok for Norge^[10]^[11], en turistbok han kjøpte i en bokhandel, la han opp en plan som Hitler godkjente. Som Wehrmachtbefehlshaber Norwegen sørget han for at besettelsen av Norge og Danmark ble gjennomført i henhold til de fastlagte planene, og de eneste større tyske tapene under invasjonen var da den tunge krysseren «Blücher» ble senket i Oslofjorden. Den 10. april fløy Falkenhorst fra Hamburg til Fornebu.

Ved seiersfesten 19. juli ble han forfremmet til generaloberst – hans siste avansement. Fra juni til desember 1941 ledet han operasjonene i det tyske angrepet mot Murmansk,^[9] men nye britiske raid mot norskekysten gjorde at han ble beordret tilbake til Oslo, og kommandoen på Murmanskfronten ble overtatt av general Eduard Dietl^[9]

Han var fram til han ble pensjonert øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge. Etter stadige konflikter med den tyske sivile administratoren Josef Terboven,^[8] ble Falkenhorst avløst av generaloberst Lothar Rendulic 18. desember 1944, og en måneds tid senere overtok general Franz Böhme. Falkenhorst mente selv at han ble avsatt som følge av at etter at de tyske styrkene under ledelse av Rendulic måtte trekke seg ut av Finland, var det to tyske øverstkommanderende i Norge, og at Rendulic ble foretrukket framfor ham da han var en «partigeneral».^[9] Falkenhorst ble deretter pensjonist og hadde ikke flere kommandoer under krigen.

Arvid Brodersen beskriver Falkenhorst som en soldat av «den gamle skole, nøysom og uredd, noe primitiv i sin tenkning, men ærekjær og opptatt av at han selv og hans tropper skulle gjøre en korrekt og disiplinert inntrykk i befolkningens øyne». Falkenhorst var rendyrket militær, og han var verken nazist eller antinazist. Han avslo Terbovens tilbud om å bo på slottet, og ble i stedet innkvartert på KNA-hotellet. Forholdet mellom de to var spent, og Falkenhorst var nøye med at Terboven eller Gestapo ikke trengte seg inn på Wehrmachts ansvarsområde. Samtidig blandet han seg ikke i politikk og det som angikk den ikke-militære okkupasjonsmyndighet, men reagerte i noen tilfeller på overgrep fra Reichskommissariats og Gestapos side. Falkenhorst hadde lite til overs for Quisling og NS.^[12]

Etter krigen

I september-oktober 1945 kom Falkenhorst til avhør i Oslo. En britisk militærdomstol dømte ham til døden i 1946, hovedsakelig på grunn av behandlingen av britiske krigsfanger etter at han hadde overlatt britiske kommando-soldater til Gestapo, som henrettet dem. Straffen ble omgjort til 20 års fengsel etter appell fra blant andre Sven Hedin.^[13] Han ble løslatt fra fengselet i Werl av helsemessige grunner 23. juli 1953. I 1957 flyttet han til Detmold, og senere til Holzminden ved Weser, nord for Kassel, hvor han døde i 1968^[8] som en følge av et hjerteinfarkt.^[14]

Utmerkelser

Den dobbelte drageorden, 4. klasse (Kina)
Jernkorset (1914) 2. og 1. klasse^[15]
Militärverdienstkreuz(Mecklenburg-Schwerin), 2. klasse^[15]
Såretmerket (1914) i sort^[15]
Wehrmacht tjenestemedalje, 4. til 1. klasse
Frihetskorsets orden 2. klasse (Finland)
Johanniter-ordenen
Æreskorset
Finlands hvite roses orden, kommandør av 1. klasse
Den jugoslaviske krones orden
Stjerneordenen (Romania)
Spenne til Jernkorset 2. og 1. klasse
Det tyske kors i sølv (20. januar 1945)^[16]
Jernkorsets ridderkors (30. april 1940)^[16]
Krigsfortjenestekorset 2. og 1. klasse med sverd
Finlands hvite roses orden, storkors
Nevnt i Wehrmachtbericht 10. april 1940^[17]

Referanser

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000420, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b TracesOfWar, oppført som von, Nikolaus Falkenhorst, TracesOfWar person ID 7723^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Nikolaus_von_Falkenhorst^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 516^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 300-306, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9
^ ^a ^b ^c ^d Biogtafi Norsk biografisk leksikon
^ Kersaudy, Francois: Norway 1940 ss. 45–47.
^ Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 17, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9
^ Brodersen, Arvid (1979). Mellom frontene. Oslo: Cappelen. ISBN 8202044332.
^ Sven Hedin's German Diary 1935–1942, Dublin 1951, ss. 204–217
^ Milestones^{[død lenke]}, Time Magazine, 5. juli 1968.
^ ^a ^b ^c Rangliste des Deutschen Reichsheeres, Mittler & Sohn Verlag, Berlin, S.118
^ ^a ^b Veit Scherzer: Die Ritterkreuzträger 1939–1945, Scherzers Militaer-Verlag, Ranis/Jena 2007, ISBN 978-3-938845-17-2, s.302
^ Die Wehrmachtberichte 1939–1945, bind 1, ss. 101–102, ISBN 3-423-05944-3

Litteratur

Alf R. Jacobsen, Miraklet ved Litza : Hitlers første nederlag på Østfronten, Vega forlag, 2014, ISBN 9788282114271

Eksterne lenker

(en) Nikolaus von Falkenhorst – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om Nikolaus von Falkenhorst, fra BAM-portal (tysk)

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-1] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-11214be003c6d597bf714de693fbd4095ec4051b-2] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000420, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-e94da227a93921162cb0f65772e32306d810833e-3] TracesOfWar, oppført som von, Nikolaus Falkenhorst, TracesOfWar person ID 7723^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f87b94c511e34f6d58ad37ee790a3820b8c0ec20-4] Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Nikolaus_von_Falkenhorst^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-205eabda4a2cf7d4f8ede558f514fc289fb74afd-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-503c8b8879ebe3e0e1614b921627708c0b8228ca-6] Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-9875d659de28987ad0be9bc01482b599f0803c25-7] Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 516^{[Hentet fra Wikidata]}

[arneberg300-8] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 300-306, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9

[nbl-9] Biogtafi Norsk biografisk leksikon

[10] Kersaudy, Francois: Norway 1940 ss. 45–47.

[arneberg17-11] Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 17, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9

[12] Brodersen, Arvid (1979). Mellom frontene. Oslo: Cappelen. ISBN 8202044332.

[13] Sven Hedin's German Diary 1935–1942, Dublin 1951, ss. 204–217

[14] Milestones^{[død lenke]}, Time Magazine, 5. juli 1968.

[rangliste118-15] Rangliste des Deutschen Reichsheeres, Mittler & Sohn Verlag, Berlin, S.118

[rkt-16] Veit Scherzer: Die Ritterkreuzträger 1939–1945, Scherzers Militaer-Verlag, Ranis/Jena 2007, ISBN 978-3-938845-17-2, s.302

[17] Die Wehrmachtberichte 1939–1945, bind 1, ss. 101–102, ISBN 3-423-05944-3

[1]