XU

XU var den største og viktigste allierte etterretningsorganisasjonen i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Det meste av XUs virksomhet ble holdt hemmelig til 1988.

Opprinnelsen til navnet vites ikke sikkert. Ifølge Sæter & Sæter^[1](2007) var det imidlertid Lauritz Sand, en av dem som var med på å starte XU, som var navngiveren. Under første verdenskrig hadde Sand arbeidet for britisk etterretning i Indonesia, dengang kalt nederlandsk India. Her bygde han opp en gruppe som ble kalt XU. Svein Sæter mener i kapitlet «Viljen til kamp» fra boken XU: I hemmeleg teneste 1940-1945^[2] at X står for «unknown» og U for «undercover agent». Lars Borke mener derimot at X står for «secret» og U for «intelligence».^[3] I 1940 var Lauritz Sand ansatt ved Universitetet i Oslo, og de unge studentene i kretsen rundt veteranen formet kjernen i denne gruppen. Da flere av den norske motstandsbevegelsens etterretningsgrupper slo seg sammen tidlig i 1941, fikk Sand gehør for sitt forslag om å bruke det gamle navnet fra forrige krig.

En annen av XUs medstiftere var Arvid Storsveen, senere organisasjonens leder, som sammen med Ivan Th. Rosenqvist alt før dannelsen av XU hadde bygget opp et lite etterretningsnett på Østlandet, med forgreninger til Vestlandet.

Mange av folkene i organisasjonen ble rekruttert fra et elitepreget miljø ved Blindern, Universitetet i Oslo.^[4] Gruppen knyttet til seg kontakter over hele Norge, og folk innen politiet, jernbanen og lignende, og samlet informasjon, kart og fotografier over nært samtlige tyske festningsanlegg og styrker.

XU bestod av 17 distrikter, som alle hadde sin sjef. De rapporterte via MI2 i Stockholm og direkte til FO2 (Forsvarets Overkommando) i London.

XU var opprinnelig en del av Milorg, men ble i løpet av 1941–42 skilt ut som en selvstendig organisasjon direkte underlagt FO II og MI II.^[4]

Etter at det var etablert et nett over hele det sørlige Norge kom Gestapo våren 1942 på sporet av organisasjonen. Flere i ledelsen måtte flykte til Sverige, blant dem Storsveen som fortsatte å lede organisasjonen fra utlandet. Arvid Storsveen besøkte imidlertid Oslo i april 1943, og ble drept i en Gestapo-felle. Han avslørte imidlertid ikke hvem han var og XU fortsatte under ledelse av Øistein Strømnæs og Anne-Sofie Østvedt. Arvids bror Erik Storsveen ble oppnevnt som ny XU-sjef i Stockholm.^[5]

Strømnæs fortsatte å lede XU fra Oslo inntil de tyske styrkene kapitulerte i mai 1945. I tillegg til å forsyne de allierte med svært detaljert informasjon om de tyske styrkene i Norge, hadde XU også agenter i Tyskland; en av de viktigste var den unge studenten Sverre Bergh. Flere av medlemmene var kurerer for Paul Rosbaud, som var en svært viktig agent for britiske Secret Intelligence Service (MI6) i Tyskland.

På slutten av krigen hadde XU rundt 1 500 agenter over hele Norge, og hadde utviklet et sofistikert kurérsystem til Storbritannia via Sverige. Det kunne bli sendt rundt 500 A4-sider hver dag. Mengden med etterretning gjorde at de allierte styrkene hadde god oversikt over tyske styrker i Norge. Denne informasjonen var helt nødvendig ved bombetokt og ville vært uvurderlig ved en mulig alliert invasjon i Norge.

Østfold var et av fylkene der XU utviste størst aktivitet. I Fredrikstad hadde kaptein Rolf Graff og hans menn i XU-hovedkvarterrt i Tøihusgaten 45 i Gamlebyen. Av gruppene i Østfold var den såkalte «PAN-gruppen», ledet av lensmann Harry Bjerkebæk i Berg, den mest aktive. Bjerkebæk ble arrestert av GESTAPO og tok sitt eget liv i cellen i Halden 28.02.1945.

Ryeng, Føre og Ravn ga i boken Hemmelig Krig i Nord, Historien om XU i Nord-Norge informasjon om XUs virksomheter i landsdelen som til tidligere hadde vært lite omtalt.

• Øistein Strømnæs
• Anne-Sofie Østvedt, senere Strømnæs
• Johan Borse Svensen, senere Borse
• Sønnøv Sem, senere Borse
• Otto Øgrim
• Kåre Hemsen
• Astrid Løken
• Johannes Østvold
• Harry Bjerkebæk
• Knut Løfsnes
• Gunnar Fredrik Kværk
• Harald Haraldssøn
• Gunnar Haarstad
• Lauritz Sand
• Brynjulf Ottar
• Sverre Østhagen
• Ivan Th. Rosenqvist
• Bjørn Reinertsen
• Ola Hanche-Olsen
• Ragnar Lømsland
• Karl Kleive
• Sven Sømme
• Birger Dannevig
• William Dall^[6]
• Arvid Storsveen
• Erik Storsveen
• Gunnar Storsveen
• Lars Lund
• Bernt Tollefsen
• Erling Storrusten
• Carl Marius Hillesund^{[trenger referanse]}
• Kasper Skjeggenes
• Sverre Birger Kroken
• Bjørn Hagen

XU var som en enhet underlagt et strengt taushetsløfte om at deres virksomhet aldri skulle bli kjent, og ble dermed lite omtalt etter krigen. Dette førte også til at flere XU-medlemmer ble anklaget og dømt for landssvik etter krigen. I 1989 reiste Tore Austad(h) krav om oppreising og renvaskelse av XUs medlemmer. Forsvarsminister Johan Jørgen Holst ga dem full honnør og opphevet på dagen deres taushetsplikt.

• Melberg, H. & T. Brynildsen (1988): Dobbeltspill. Nazilensmannen som lurte tyskerne. Spiongruppen XU-PAN, Valdisholm Forlag
• Sæter, E. & Sæter, S. (2007): XU: I hemmeleg teneste 1940-45, 3. utg. Oslo: Det Norske Samlaget.
• Ryeng, N., Føre, O.C. og Ravn, O. (2009): Hemmelig krig i nord. Historien om XU i Nord-Norge, 1. utg. Oslo: Orion Forlag.
• Kværk, Gunnar Fredrik (2006): Kværk om XU, 2. utg., Ekeskogens Forlag. ISBN 82-994797-3-8
• Fodstad, Bjørg: Brystkaramellene- Fra XU til Grini Ekeskogen forlag. ISBN 82-994797-1-1
• Bergh, Sverre og Sæter, Svein (2006): Spion i Hitlers rike Damm forlag. ISBN 10: 820412361-2, ISBN 978-82-04-12361-9.
• Borse, Sønnøv Sem (2000): Det blir ikke selskap for Emily, en spenningsroman fra Oslo under annen verdenskrig om hvordan det var å leve med XU. ISBN 82-7599-018-1

• Berit Lesniak: «Den ukjente spion fra Sulitjelma», Avisa Nordland, 23. mai 2020

• «Quislings fly brukt i spionkupp», artikkel i Aftenposten, 12. desember 2005
• Per Gjendem: «Den hemmelige e-tjenesten XU», Historieportal, Pergjendem.com
• Per Gjendem: «XU løst fra tausheten», Historieportal, Pergjendem.com