Anne Boleyn

Anne Boleyn
Født		Anne Boleyn 1501/1507 Blickling Hall
Død		19. mai 1536 Tower of London
Beskjeftigelse		Aristokrat, hoffdame, monark
Embete		Kongegemalinne (1533–1536)
Ektefelle		Henrik VIII av England (1533–1536) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: London)[1][2]
Far		Thomas Boleyn[1]
Mor		Elizabeth Boleyn[1]
Søsken		Mary Boleyn[1] George Boleyn, vicomte Rochford[1]
Barn		Elisabeth I[1] miscarried son Tudor[3] Henry, Duke of Cornwall[3]
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		St Peter ad Vincula
Signatur
Våpenskjold
Anne Boleyn på Commons

Anne Boleyn, 1. markise av Pembroke, (navnet uttales: /ˈbʊlɪn, bʊˈlɪn/; født ca. 1501/1507^[4] i Blickling Hall, død 19. mai 1536 i Tower of London) var dronning av England som Henrik VIIIs andre hustru og mor til dronning Elizabeth I.

Kong Henrik VIIIs ekteskap med Anne og hennes påfølgende henrettelse var delvis den kompliserte begynnelsen på en politisk og religiøs omveltning, reformasjonen i England, hvor Anne selv aktivt satte i gang kirkereformer. Hun hadde stor politisk påvirkning og har blitt kalt for «den mest innflytelsesrike og viktigste ektefelle en konge av England noen gang har hatt».^[5]

Anne Boleyn^[6] er mest kjent for sin dramatiske død. Hun ble henrettet for utroskap, incest og forræderi den 19. mai 1536. Det er utbredt antatt at hun var uskyldig i det hun ble tiltalt for, og hun har senere blitt regnet som en martyr av de engelske protestantene, delvis grunnet verkene til John Foxe. Hennes liv har vært utgangspunkt for utallige romaner, skuespill, operaer, fjernsynsdramaer og spillefilmer.

På grunn av mangelen på kirkedokumenter fra perioden er historikerne ikke samstemte om årstallet for Anne Boleyns fødsel. Kildemateriale fra 1500-tallet er motstridende, og ulike årstall har blitt fremmet av forskjellige forfattere. En italiensk historiker (1600) antydet at hun ble født i 1499, mens Thomas Mores svigersønn antydet et såpass senere årstall som 1512. Alle de øvrige gjetningene faller innenfor disse to ytterpunktene. I våre dager har den akademiske debatten vært sentrert rundt to nøkkelår: 1501 og 1507. Det sistnevnte året ble først fremmet av en elisabethansk antikvar, William Camden, og var foretrukket inntil kunsthistorikeren Hugh Paget argumenterte mot det i 1981. To autoriteter på perioden, Eric Ives og Retha Warnicke (som har skrevet hver sin biografi om Boleyn) er uenige. Ives, en britisk historiker og juridisk ekspert, fremmer 1501, mens Warnicke, en amerikansk forsker og kvinnehistoriker, foretrekker 1507.^[7]

Det viktigste kjente skriftlige vitnesbyrdet er et brev Anne skrev ca. 1514. Hun skrev det på fransk, sitt andre språk, til sin far, som da levde i England, mens hun selv fullførte sin utdannelse i Nederlandene. Professor Ives har pekt på at brevets stil og dets voksne håndskrift tilsier at Anne må ha vært eldre enn 13 år da brevet ble skrevet. Dette blir støttet av en historieskriver fra slutten av 1500-tallet, som skrev at Anne var tyve da hun kom tilbake fra Frankrike.^[8] Disse argumentene blir avvist av Warnicke i flere bøker og artikler, og dette er også samme konklusjon som de fleste historikere støtter. Det nøyaktige fødselsåret vil kanskje aldri bli kjent.

Anne var datter av Thomas Boleyn, senere jarl av Wiltshire og Osmonde, og dennes hustru Elizabeth Boleyn (født Elizabeth Howard), datter av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk. Det er ikke kjent hvor Anne ble født, men det var antagelig enten i sin families herskapsbolig Blickling Hall i Norfolk eller i deres foretrukne hjem Hever Castle i Kent.

Det ble etter hennes død spredt rykter om at hun led av polydaktyli ved at hun skal ha hatt seks fingre på venstre hånd (noe som på denne tiden ble betraktet som et tegn på kontakt med djevelen). Selv om dette ryktet har vært populært og ofte gjentatt, er det betvilt i moderne tid ettersom det ikke finnes samtidige vitnesbyrd som støtter påstanden. Ingen av de mange vitnene som har nedtegnet møter med Anne Boleyn, ofte pinlig detaljerte, har nevnt deformasjoner, langt mindre en sjette finger. Ettersom en fysisk deformasjon altså ble betraktet som et tegn på ondskap, er det lite sannsynlig at hun ville få møtt Henrik VIII og tiltrukket seg hans romantiske oppmerksomhet om hun hadde hatt en slik deformasjon. På grunnlag av dette har de fleste akademikere avvist ryktet.^[9]

Anne hadde to søsken. Som med henne selv er fødselsdatoene deres usikre, men det synes klart at hennes søster Mary Boleyn var eldre. Marys barn skal ha vært overbevist om at deres mor var den eldste søsteren, og det samme var Annes datter Elizabeth.^[10] Deres bror George Boleyn, vicomte av Rochford kan ha vært den eldste, avhengig av når man mener at Anne ble født, ettersom George helt klart kom til verden en gang rundt 1504.^[11]

Senere i livet hadde Anne ikke et spesielt nært forhold til sin far, men i sin barndom synes hun å ha vært ivrig etter å glede ham. Forholdet til søsteren Mary var i begynnelsen varmt, men de kranglet over hennes valg av ektefelle og var absolutt ikke på talefot da hun døde. Anne hadde samlet sett et lykkeligere forhold til sin mor og bror, og var tilsynelatende svært knyttet til begge.

Da Anne ble født, var Boleyn-familien ansett som en av de mest respektable familiene i det engelske aristokratiet, selv om de kun hadde hatt adelstittel i fire generasjoner. Senere ble de kritisert for å ha vært sosiale klatrere, men det var et politisk angrep på dem. Med ordene til en av hennes biografer: «Tradisjonen forteller oss også at familien Boleyn var en handelsfamilie fra London, men igjen leder tradisjonen oss på avveier: Anne Boleyn var født som en høyverdig aristokratisk dame.»^[12] Blant hennes forfedre var en borgermester av London, en hertug, to kvinner av aristokratiet og en jarl, og blant hennes slektninger på morssiden var den mektige familien Howard. Anne Boleyn var faktisk mer aristokratisk enn både Jane Seymour og Katarina Parr, to av Henrik VIIIs øvrige hustruer.

Annes far var en respektert diplomat med en begavelse for språk. Han var også en som hadde kong Henrik VIIs gunst, og kongen sendte ham på mange diplomatiske reiser til utlandet. Han fortsatte sin karriere under Henrik VIII, som ble kronet i 1509. I Europa vant Thomas Boleyns sjarm og profesjonalitet ham mange beundrere, blant annet erkehertuginne Margarete av Østerrike, datteren til keiser Maximilian I av det tysk-romerske rike. Hun styrte Nederlandene på vegne av sin far og var så imponert over Boleyn at hun tilbød hans yngste datter en stilling i sin husholdning. Normalt måtte en pike være 12 år for å oppnå en slik ære, men Anne kan ha vært yngre, ettersom Margarete refererte varmt til henne som «la petite Boleyn» (skjønt dette kan vise både til hennes alder og hennes høyde).^[13] Anne skal ha gjort et godt inntrykk i Nederlandene for sine manerer og sin flid til å lære. Hun bodde der fra våren 1513 og til hennes far sørget for at hun kunne studere videre i Paris fra vinteren 1514.

I Frankrike ble hun hoffdame for dronning Claude av Frankrike og fungerte også som oversetter når det kom engelske besøkende av høy rang til det franske hoffet. I dronningens husholdning fortsatte hun å lære fransk språk, og hun fikk grundig kjennskap til fransk kultur og etikette. Hun utviklet også interesse for moter og for religiøs filosofi, noe som senere bidro til en reformering av den engelske kirke. Hennes europeiske utdannelse ble avsluttet i 1521, da hun ble kalt tilbake til England av sin far. Hun seilte fra Calais, som da fortsatt var underlagt England, i januar 1522.

Anne Boleyn ble ikke ansett som en skjønnhet i sin tid. Hun var for tynn og hennes farge ble betraktet av mange som for mørk i en periode da lys hud og hår ble foretrukket. Imidlertid var det mange observatører som var imponert av hennes mørke øyne og lange, sorte hår. En italiener som møtte henne i 1532, skrev at hun var «ikke av de vakreste kvinner i verden», men andre mente at hun var «competent belle» («ganske vakker») og «ung og pen». En historiker har sammensatt alle disse beskrivelsene og konkludert følgende:

«Hun var aldri beskrevet som en stor skjønnhet, men selv de som mislikte henne, innrømmet at hun hadde en dramatisk sjarm og tiltrekning. Hennes mørke hudfarge og sorte hår ga henne en eksotisk aura i en kultur som så på melkehvit blekhet som en nødvendighet for skjønnhet. Hennes øyne var spesielt merkbare: ‘sorte og vakre’ skrev en samtidig mens andre mente de var hennes mest attraktive trekk og at hun ‘visste svært godt å bruke dem med effekt’.»^[14]

Folk synes hovedsakelig å ha blitt tiltrukket av Annes karisma. Hun ga et godt inntrykk med sin sikre sans for moter og inspirerte mange nye trender blant hoffdamene. I etterpåklokskapens lys kan man si at hun var det største moteikonet i England tidlig på 1500-tallet. William Forrest, forfatter av et samtidig dikt om Katarina av Aragón, komplimenterte Annes evne som en danser. «Her», skrev han, «var en frisk, ung dame som kunne trippe og gå».^[15]

Hun var en from kristen^[16] i den nye tradisjonen av renessansens humanisme (å kalle henne for en protestant vil være en overdrivelse). Hun ga også sjenerøst til veldedighet og ga almisser til de fattige. I sin ungdom var hun «søt og glad» og likte å spille, drikke vin og sladre.^[17] Hun var også modig og følsom, skjønt ifølge hennes fiender kunne hun også sløse, være nevrotisk, ondskapsfull og snarsint.

«Mot oss var hun selvmotsigende – religiøs skjønt aggressiv, kalkulerende dog følelsesfull, med et lett strøk av hoffet dog et sterkt grep om det politiske … En kvinne i sin egen rett – tatt på hennes egen måte i en manns verden; en kvinne som mobiliserte sin utdannelse, sin stil og sin framtreden som veide opp for manglene i hennes kjønn; av kun moderat skjønnhet, men som tok både hoffet og kongen med storm. Kanskje, mot slutten, er det Thomas Cromwells vurdering som kommer nærmest: intelligent, åndfull og modig».^[18]

På den tiden som Anne Boleyn kom til hoffet var Henriks første dronning Katarina av Aragón populær hos mange, skjønt hun ikke var aktiv i politikken og ei heller deltok i hofflivet. Alle hennes sønner med Henrik hadde dødd i spedbarnsalderen og Henrik var utålmodig etter å skaffe seg en mannlig arving til sin trone for å opprettholde sitt dynasti og hindre borgerkrig.

Anne Boleyn gjorde sin debut ved hoffet i et maskeradeball i mars 1522 hvor hun utførte en detaljrik dans sammen med kongens yngre søster, flere andre hoffdamer og kongens elskerinne – Annes egen søster Mary. I løpet av et par uker etter denne opptreden var hun kjent som den mest fasjonable og dyktige kvinnen ved hoffet og hun har blitt referert til som et «glass of fashion».^[19]

I løpet av denne tiden ble hun oppvartet av Henry Percy, sønnen til jarlen av Northumberland. I hvilken grad deres forhold var seriøst er uklart. Mange skjønnlitterære fortellinger og filmatiseringer av Annes liv har romantisert denne fortellingen ved å beskrive hvordan de to unge elskede kom sammen i sin kjærlighet. Det er dog verd å nevne at det ville ha vært umulig for dem å bryte sin forlovelse om de allerede hadde vært intime og flere av de som har skrevet biografien hennes har pekt på at Anne hadde sett for mange omdømmer bli ødelagt til at hun ville risikere sitt eget. En katolsk forfatter, George Cavendish, som mislikte Anne Boleyn men var en venn av Henry Percy, slo senere kategorisk fast at de to aldri hadde vært intime elskere. Det synes derfor meget usannsynlig at deres forhold hadde vært av seksuell art.^[20]

Forholdet ble brutt i 1523 da Henry Percys far nektet å støtte forlovelsen. En romantisk myte har påstått at forholdet ble brutt av kardinal Thomas Wolsey, kong Henriks førsteminister, ettersom kongen begjærte Anne selv.^[21] Det er ikke mulig å avgjøre dette, og historikerne er delt i synet på dette spørsmålet.

I henhold til George Cavendish ble Anne for en kort tid sendt fra hoffet og til familiens eiendommer på landet, men det er ikke kjent hvor lenge oppholdet varte. Da hun kom tilbake samlet hun en gruppe med kvinnelige venner og mannlige beundrere rundt seg, men ble også kjent for sin vilje til å holde menn på behørig avstand. Poeten Thomas Wyatt, som skrev om henne i diktet Whoso List to Hunt, beskrev henne som utilgjengelig og målbevisst til tross for at hun virket bluferdig og stille.^[22] I 1525 ble Henrik VIII forelsket i henne og begynte å gi henne oppmerksomhet.^[23]

Annes søster Mary hadde tidligere vært kongens elskerinne for en kortere tid mens hun var gift med William Carey, en herre i kongens råd. Det har gått rykter om det ene eller begge barna til Mary Boleyn hadde Henrik VIII som far. Noen historikere som Alison Weir har stilt spørsmål om Marys sønn Henry Carey faktisk hadde Henrik VIII som far.^[24] Det er antatt at kongens forhold til Mary ble avsluttet lenge før han ble involvert med hennes yngre søster Anne.

Anne motsatte seg hans forsøk på å forføre henne og avslo å bli hans elskerinne. Hun avviste hans innledende tilnærmelser ved å si «Jeg bønnfaller Deres høyhet helt ærlig om å avstå, og dette er for meg et svar i beste mening. Jeg ville heller miste mitt liv enn min ærlighet».^[25] Kongen ble mer tiltrukket av henne på grunn av hennes avvisning, og han svermet om henne uten stans, selv etter at hun hadde forlatt hoffet for å dra tilbake til Kent. Historikerne er delt i synet på grunnene til at Anne avviste kongen. Noen mener det var av dydighet, og andre mener det var kalkulert beregning grunnet hennes ambisjoner. Til slutt ga hun likevel etter da han fridde til henne, men var fortsatt bestemt på å ikke gå til sengs med ham før etter de var gift. En graviditet før ekteskap kunne bety at barnet ikke ville bli regnet som legitimt. Det er ofte hevdet at Henriks heftige forelskelse i henne ledet ham til å søke en måte å få sitt første ekteskap opphevet. Det er dog gode bevis for at Henrik tok beslutningen om å avslutte dette ekteskapet fordi dronning Katarina ikke hadde gitt ham en arving. I 1527 søkte han og hans ministere om en annullering av ekteskapet fra Vatikanet. Dette ble imidlertid ikke innvilget i første omgang.

I begynnelsen ble Anne Boleyn holdt i bakgrunnen, men i løpet av 1528 var det alminnelig kjent at Henrik aktet å gifte seg med henne. Annes slektninger støttet hennes sak, og de hadde mange tilhengere ved hoffet. Innledningsvis distanserte Anne seg fra politikken. Hun omga seg med luksus i sin nye livsstil, og kongen betalte for hva som helst. Hun skaffet seg en stor garderobe av festkjoler, pels og juveler. Hun fikk også tildelt sin egen stab av tjenere, flere hoffdamer og nye palassværelser.

I 1529 virket det som om pave Klemens VII ikke var nærmere til å gi Henrik en annullering av ekteskapet enn han hadde vært i 1527. Annes spioner rapporterte at deler av problemet var at Katarina av Aragóns nevø, Karl V av det tysk-romerske rike, hadde tatt paven til fange. Henrik innså at det var utenkelig at paven ville gi ham en annullering av ekteskapet fra keiserens tante.

Etter som de politiske spenningene økte på kontinentet oppsto det forvirring i det engelske hoffet da kardinal Wolseys lojalitet til Anne Boleyn ble betvilt. Boleyn-fraksjonen var overbevist om at han var forrædersk, og opprettholdt sitt press inntil Wolsey fikk avskjed fra stillingen under kongen i 1529. Etter å ha blitt avskjediget bønnfalt kardinalen Anne Boleyn om å hjelpe ham tilbake til makten, men hun nektet. Han begynte da en hemmelig konspirasjon for å tvinge Anne i eksil ved å korrespondere med både paven og dronning Katarina. Da dette ble oppdaget ga Henrik ordre om å arrestere Wolsey og hadde det ikke vært for at han døde av en alvorlig sykdom i 1530 ville han ha blitt henrettet for forræderi. Et år senere ble dronning Katarina forvist fra hoffet og hennes gamle rom ble gitt til Anne.

Med Wolsey ute av vegen ble Anne Boleyn den mektigste personen ved hoffet. Hun hadde betydelig makt over utnevnelser til regjeringen og i politiske saker.

Hennes voldsomme irritasjon over at Vatikanet nektet å gjøre henne til dronning fikk henne til å foreslå et nytt alternativ for kongen. Hun antydet at han burde følge rådene til religiøse radikale som William Tyndale som bestred pavens autoritet og mente at det var monarken som burde være kirkens overhode. Da William Warham, den konservative erkebiskopen av Canterbury, døde, fikk Anne Boleyn familiens prest – Thomas Cranmer – utpekt til den ledige posisjonen. Hun støttet også at den radikale og lavadelige Thomas Cromwell skulle kunne klatre i sosial og politisk betydning, og medvirket til at han endte som kongens nye favorittrådgiver.

I løpet av denne perioden spilte Anne også en stor rolle i engelsk utenrikspolitikk ved å sikre en allianse med Frankrike. Hun etablerte en utmerket kontakt med den franske ambassadøren Giles de la Pommeraye som var betatt av henne. Med dennes hjelp arrangerte hun en internasjonal konferanse i Calais vinteren 1532 hvor Henrik håpet at han kunne få den franske kongens, Frans I, støtte for sitt nye ekteskap.

Før Henrik reiste til Calais utnevnte han Anne til markise av Pembroke, og gjorde henne derved til den første engelske kvinne og borger som vi kjenner til som ble adelig i egen rett enn via arv. Annes familie profitterte også på forholdet. Hennes far, allerede vicomte Rochford, ble utnevnt til jarl av Wiltshire og, med støtte fra en overenskomst med kongen og Annes irske slektninger, Butler-familien, også jarl av Ormonde. Takket være Annes innflytelse fikk hennes fraskilte søster Mary en årlig pensjon på £100, og Marys sønn, Henry Carey, fikk sin utdannelse på et prestisjefylt cistercienskloster.

Konferansen ved Calais var en politisk triumf ettersom den franske regjeringen til slutt ga sin støtte for Henrik VIIIs ekteskap. Rett etter at de kom tilbake til Dover i England gjennomførte Henrik og Anne en hemmelig ekteskapspakt og han kunne endelig gå til sengs med henne etter syv års avholdenhet.^[26] Hun ble gravid i løpet av noen få måneder og, som vanlig var med kongelige, ble det gjennomført et andre bryllup i London den 25. januar 1533.

Hendelsene begynte nå å komme i hurtig rekkefølge. Den 23. mai 1533 nedsatte erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer, et eget råd i Dunstable oppnevnt av kongen for å bestemme gyldigheten av kongens ekteskap med Katarina av Aragón, og erklærte ekteskapet for dødt og ugyldig. Fem dager senere, den 28. mai 1533, erklærte Cranmer ekteskapet til Henrik og Anne for å være riktig og gyldig. Etter syv lange år ble Anne endelig juridisk Henriks hustru og dronning av England. Katarina ble formelt fratatt sin tittel som dronning i tide for Annes kroning den 1. juni 1533.

På tross av paven erklærte Cranmer nå at den engelske kirken sto under kong Henrik VIIIs kontroll, og ikke under Den hellige stol. Dette var det berømte «bruddet med Roma» som signaliserte slutten på Englands historie som en romersk-katolsk nasjon. Få var oppmerksom på den historiske betydningen, og enda færre var forberedt på å forsvare pavens autoritet. Dronning Anne var lykkelig over utviklingen, selv om hun forble katolsk mente hun at pavedømmet hadde en korrumperende innflytelse på kristendommen. Hennes rest av katolske tanker kan bli sett i den prangende andakten for jomfru Maria under hennes kroningsseremoni.

Etter kroningen trakk hun seg tilbake i stillhet for å forberede seg for fødselen. Hun ble dypt bekymret da Henrik ble forgapet i en hoffdame og det førte til deres første sammenstøt. Kongens utroskap var kortvarig ettersom Henrik ikke ønsket å sette dronningens graviditet i fare.

Henrik og Annes barn ble født litt for tidlig den 7. september 1533 ved kongens favorittbosted, Greenwich Palace. Barnet ble døpt Elizabeth til ære for Henriks mor Elizabeth av York. Hun fikk en strålende dåpsseremoni, men Anne fryktet at Katarinas datter Maria ville true Elizabeths posisjon. Henrik døyvet dronningens frykt ved å frata Maria hennes tjenere og sende henne til Hatfield House som hoffpike for prinsesse Elizabeth som levde med sin egen storstilte tjenerstab. Den landlige luften var bedre for det nyfødte barnets helse og Anne var en hengiven mor som ofte besøkte sin datter.^[27] Hennes besøk betydde også friksjoner mellom henne og stedatteren Maria, som tidligere hadde hatt kongens hengivenhet, og som refererte til dronningen som «min fars elskerinne», mens Anne på sin side kalte Maria for «den forbannede lausungen».^{[trenger referanse]}

Anne Boleyn hadde en større stab enn Katarina med over 250 tjenere for personlige behov, alt fra prester til stallgutter. Det var også 60 hoffdamer som tjente henne og fulgte henne til sosiale begivenheter. I bytte for dette håpet deres foreldre at dronningen ville fungere som en god husfrue og sørge for gode ekteskap for dem. Hun førte streng kontroll med hoffdamenes moral og åndelige velvære, og hun tuktet Margaret Shelton da denne ble grepet i å skrive dikt i sin bønnebok. Hun ansatte flere prester som mottok hennes skriftemål. Favoritten var den religiøst moderate Matthew Parker, som kom til å bli en av hovedarkitektene til den moderne engelske kirke under hennes datter Elizabeth I.

Annes omdømme som religiøs reformator spredde seg over Europa, og hun ble hyllet som heltinne for protestantiske lederskikkelser. Selv Martin Luther så på hennes kroning til dronning som et godt tegn. Hun grep inn da den franske radikale Nicholas Bourbon ble dømt til døden av den franske inkvisisjonen. Hennes appell til den franske kongefamilien reddet livet til Bourbon, som benådet ham som en gunst til den engelske dronningen. Bourbon refererte senere til Anne Boleyn som «dronningen som Gud elsker». Selv om hun selv fremmet religiøse reformer, spesielt ved å sørge for oversettelse av Bibelen til engelsk, utfordret hun ikke den hellige katolske doktrinen om forvandling av brød og vin til Kristi legeme. Hun var en sjenerøs velynder og ga store midler til hjelp for fattige og til utdanning.

Som dronning førte hun et strålende hoff. På 1500-tallet var de kongelige forventet å være ekstravagante for slik å vise monarkiets styrke. Anne brukte store summer på kostbare kjoler, smykker og hårfrisyrer, strutsefjær, rideutstyr og det fineste av møblement og møbelstoff fra hele verden, men hun satte seg i respekt overfor de som ble for gemyttlig i omgang med henne eller hoffdamene. Det er ingenting nytt i dette, for en gruppe av unge menn hadde også oppbevartet Katarina av Aragón i 1510-årene.

Hennes ekteskap var også konfliktfylt. Det var perioder med ro og ømhet, men Henriks stadige sidesprang opprørte Anne, og hun reagerte med tårer og raseri for hver ny elskerinne. Henrik på sin side fant hennes meninger om religion og politikk irriterende, og han så på hennes manglende evne til å gi ham en sønn som forræderi. Hennes andre graviditet endte i en spontanabort sommeren 1534.

Ambassadøren Eustace Chapuys, kjent for sin utførlige korrespondanse om engelske forhold, rapporterte om en kjølig tone mellom de kongelige ektefellene ved en bankett i 1535. Da han nevnte dette for Anne senere på kvelden, skal hun ha sagt at hun følte seg ytterst alene og at hun kunne føle øynene fra hele hoffet spionere på henne. Dette presset økte hennes temperament, og hun hadde et sammenstøt med sin onkel Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, da hun begynte å tvile på hans lojalitet. Ved nyttår 1535 rapporterte Chapuys at en av hans kilder hadde fortalt hvordan Anne hadde «brukt et mer fornærmende språk�� mot Howard «enn hva man ville ha brukt mot en hund, slik at han var nødtvunget til å forlate rommet». I sitt raseri skal Howard senere ha kalt henne for, blant annet, «en stor hore». Chapuys rapporterte også at Anne brukte «dag og natt» for å knuse sin onkel.^[28]

Da hennes søster Mary i hemmelighet giftet seg med en vanlig borger, forviste Anne søsteren fra hoffet. Begge søstrene nektet å unnskylde den andre, og Mary skrev et brev hvor hun opprettholdt kjærligheten til sin nye ektemann. Da Mary kom i økonomiske vanskeligheter, sendte Anne henne likevel en kostbar presang, men hun tillot henne aldri å komme tilbake til hoffet.

Anne Boleyn ble også anklaget for å være medvirkende til Henriks regjering tyranniske styre. Det ble sagt at det var hun som hadde presset Henrik til signere dødsdommen for sin gamle rådgiver Thomas More, da denne ble halshugd i 1535 for å ha nektet å bryte sin lojalitet til paven. Selv om Anne ikke likte More, er det imidlertid ingen klare indikasjoner på at hun skal ha vært involvert i hans død. Faktisk hadde han anerkjent henne som dronning framfor Katarina av Aragón.

I januar 1536 døde Katarina av Aragón av kreft. Da nyheten om hennes død nådde Henrik og Anne skal de ha kledd seg i skinnende gule klær. Enkelte historikere har tolket dette som en offentlig gledesytring, mens andre har pekt på at gult var Spanias nasjonale sørgefarge i denne perioden, og ble benyttet i respekt for de døde. Det er diskutert om de kongelige offentlig ville ha feiret Katarinas død, ettersom Henrik betraktet henne som enke etter sin bror, prins Arthur.

Det gikk rykter om at Katarina hadde blitt forgiftet, og både Anne og Henrik ble anklaget. Ryktene oppsto etter at det under balsameringen ble oppdaget at hennes hjerte var blitt svart. Moderne medisinske eksperter er enige om at svartfargen ikke hadde årsak i forgiftning, men heller var en følge av kreften. I tiden etter Katarinas død forsøkte Anne å bedre forholdet til Katarinas datter Maria, men ble avvist.

På dagen for Katarinas gravferd, den 29. januar 1536, spontanaborterte Anne en sønn. For de fleste observatører var dette personlige tapet begynnelsen på slutten for ekteskapet. Hva som skjedde etterpå er blant de mest kontroversielle periodene av engelsk historie, både som en personlig tragedie og som en indikasjon på de store politiske omveltninger som regjerte Tudor-monarkiet. Mens Anne hvilte ut fra aborten, erklærte kongen selv at hans ekteskap var forbannet av Gud. Jane Seymour ble flyttet inn i nye leiligheter og Annes bror ble nektet en høyt ansett ære, Hosebåndsordenen, og som betegnende ble isteden gitt til Jane Seymours bror. Ved flere anledninger i de påfølgende månedene uttrykte Anne frykt for at hun ville bli skilt.

I de siste dagene av april 1536 ble en flamsk musiker i Annes tjeneste, Mark Smeaton, arrestert og torturert av Thomas Cromwell. Smeaton nektet i begynnelsen for at han var dronningens elsker, men tilsto under tortur. Han oppga også navn på andre hoffmenn, Henry Norreys (eller Norris), en gammel venn av både Anne og kongen. Norris ble arrestert den 1. mai, men siden han var adelig kunne han ikke bli torturert. Han nektet for all skyld og sverget at Anne også var uskyldig. Francis Weston ble arrestert to dager senere med samme anklage. William Brereton, en offiser ved kongens råd, ble også arrestert under anklagen om hor, men det synes at han var kun et offer for gammelt nag fra Thomas Cromwells side. Den siste anklagende var dronning Annes egen bror, arrestert på tiltalen om incest og forræderi. Han ble anklaget for å ha hatt et seksuelt forhold til sin søster i løpet av de siste tolv månedene.

Allerede da Smeaton ble arrestert forsto Anne Boleyn alvoret i komplottet mot henne. Den samme dagen tok hun lille Elizabeth i armene og bønnfalt kong Henrik om nåde, men forgjeves. Den 2. mai 1536 ble hun arrestert mens hun spiste lunsj og fraktet til Tower of London. Hun ble forhørt av sin onkel, hertugen av Norfolk, som øyensynlig nøt at rollene var blitt snudd om.^[29] I fengselet fikk hun et mindre nervøst sammenbrudd og forlangte å vite alle detaljer om sin familie og anklagene mot henne.

Fire av mennene ble tiltalt ved Westminster den 12. mai 1536. Weston, Brereton og Norris opprettholdt deres uskyld og kun under tortur sa Smeaton seg skyldig. Tre dager senere ble Anne og George Boleyn tiltalt hver for seg i Tower of London, hun først og han etterpå. Hun ble tiltalt for hor, incest, hekseri og høyforræderi. Henrik og hans elskerinne Jane Seymour ble sett ved en bankett på Thames på samme tid. Flere pamfletter sirkulerte rundt i London og gjorde narr av rettssaken og støttet dronningen.

Ettersom hun var adelig ble hun tiltalt av 26 lorder, og den seremonielle lederen var hennes onkel, hertugen av Norfolk. Ettersom Earl Marshal av England måtte være til stede, og ettersom Norfolk hadde denne posisjonen, overtok hans sønn, Henry Howard, jarl av Surrey, denne posisjonen ved rettssaken, og tok således sete nedenfor sin far. Henry Percy var også en av dem som var nødt til å bli medlem av den juryen som dømte henne. Da dommen var satt, besvimte Henry og ble båret ut.

George Boleyn og de andre tiltalte mennene ble henrettet den 17. mai. Bestyreren av fengselet rapporterte at Anne tilsynelatende var glad og klar til å si farvel til livet. Hun skal etter sigende ha sagt da hun fikk høre at kongen hadde dømt henne fra brenning til halshogging og ansatt en sverdmann fra Calais (for at dronningen ikke skulle bli skilt fra sitt hode med en ordinær øks): «Han skal ikke ha store vanskeligheter for jeg har en liten nakke. Jeg skal bli kjent som La Reine sans tête (den hodeløse dronning)».^{[trenger referanse]}

De kom for å hente Anne om morgenen den 19. mai for å frakte henne til Tower Green, slik at hun skulle slippe nedverdigelsen av en offentlig henrettelse. Fengselets konstabel skrev dette om henne:

«Denne morgenen sendte hun for meg slik at jeg kunne være med henne da hun mottok Den Gode Herre (motta nattverd), med den hensikt at jeg skulle høre henne tale, slik at hennes uskyld alltid skulle være klar. Og i skrivet som hun sendte for meg, og da jeg kom til henne sa hun, «Herr Kingston, jeg hører at jeg ikke skal dø før klokken 12, og jeg beklager meget derfor at jeg tenkte å være død ved den tid og hinsides min smerte». Jeg fortalte henne at det ikke ville bli noen smerte, det var så lite. Og da sa hun «jeg hører de sier at bøddelen skal være flink, og jeg har en liten nakke», og deretter la hun hendene sine på den og lo hjertelig. Jeg har sett mange menn og kvinner bli henrettet, og at de har alle vist stor sorg, og i min kjennskap hadde den damen stor moro i døden. Herre, hennes sykehuskurator er hele tiden med henne, og har vært der siden klokken to etter midnatt.»^{[trenger referanse]}

Anne bar et «rødt underskjørt under en løs, mørkegrå langkjole av damask trimmet i pels». Hennes mørke hår var bundet opp og hun bar sitt sedvanlige franske hodeplagg. Ved skafottet ga hun en kort tale:

«Gode kristne folk, jeg er kommet hit for å dø i henhold til loven, og ved loven er jeg dømt til å dø, og derfor vil jeg ikke tale imot det. Jeg er kommet hit ikke for å anklage noen mann og heller ikke for å tale noe imot det, ettersom jeg er anklaget og dømt til å dø, men jeg ber Gud bevare kongen og sørge for at han regjerer lenge over dere, for en mer vennlig eller en mer barmhjertig prins har det aldri vært, og til meg har han kun vært god, en vennlig og regjerende herre. Og om hvem som helst vil blande seg i min sak, krever jeg at de dømmer for det beste. Og derfor vil jeg forlate denne verden og dere alle, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at dere ber for meg. O Herre vis nåde til meg, til Gud overlater jeg min sjel.»^{[trenger referanse]}

Hun bøyde seg deretter i stående posisjon forover ettersom i henhold til franske henrettelser med sverd var det ikke behov for en blokk. Hennes siste bønner besto av at hun gjentok «Til Jesus Kristus overgir jeg min sjel; Herre Jesus, motta min sjel!» Hennes hoffdamer fjernet hennes hodeplagg og bant et bind for øynene hennes. Henrettelsen var rask og besto av ett eneste hogg. I henhold til en fortelling var sverdmannen så merket av henne at han sa «Hvor er mitt sverd?» og deretter øyeblikklig hogde hodet av henne slik at hun skulle tro at hun hadde en kort stund til å leve og således ikke merke at sverdet kom susende mot henne.

På andre siden av elven spaserte den skotske reformatoren Alexander Alesius sammen med Thomas Cranmer i hagen ved Lambeth Palace. De hørte kanonen fyre fra Tower of London og således signalisere at Anne Boleyns liv var avsluttet, og erkebiskopen skottet opp og proklamerte: «Hun som har vært dronning av England på jorden vil i dag bli en dronning i himmelen». Han skal deretter ha satt seg på en benk og grått.

Regjeringen hadde glemt å skaffe en skikkelig kiste for Anne og hennes lik og hode ble lagt i en pilkiste og gravlagt i en umerket grav i kapellet i St Peter ad Vincula. Hennes lik ble senere identifisert ved en renovasjon av kapellet under dronning Victoria, og hennes siste hvilested er nå merket i marmorgulvet. Katarina Howard skulle senere også bli gravlagt her.

Anne var dronning i bare 1000 dager.

Historikere fortsetter å diskutere hvorfor Anne Boleyn falt i unåde. Det er fire hovedteorier om hennes skjebne som Oxford-historikeren Steven J. Gunn har karakterisert som en historisk «skyttergravskrig».

• Skyldig etter tiltalen: Den engelske historikeren George W. Bernard er den eneste moderne historikeren som er enig i at Anne var skyldig i hor og forræderi. I 1991 skrev han: «Kanskje den sikreste gjetningen en moderne historiker kan gjøre er at Anne faktisk hadde begått utroskap med Norris og kortvarig med Mark Smeaton og at der var nok indisier til å kaste en rimelig tvil over nektelsene til de øvrige.»
• Et romantisk offer: Den tradisjonelle teorien er at Anne var et offer for hennes ektemanns grusomhet og at hun ikke maktet å produsere en sønn betydde at Henrik VIII ikke vil stoppe ved noe for å kvitte seg med henne. Den berømte Tudorhistorikeren Geoffrey Elton mente at «Anne og fem menn ble henrettet ved lov for at kongen ønsket å gifte seg igjen.... Henrik hadde nå ingen skrupler for å opptre som en hanrei og et offer for hekseri.»^[30]
• Et politisk angrep: Den mest populære teorien er at Anne ble fjernet ved en palasskonspirasjon som ble foretatt ved hennes fiender. En allianse med Spania var blitt ønskelig av flere grunner, og Anne var så upopulær hos den kongelige spanske familie at hennes tilstedeværelse var en seriøst hinder for framgang. Thomas Cromwell, i sin tid hennes støttespiller og kongens kansler, innså at Anne måtte forsvinne. Han var mer enn forberedt på å ofre fem uskyldige liv.
• Seksuelt kjetteri: Denne teorien har først og fremst blitt fremmet av en amerikansk akademiker, Retha Warnicke i 1989. Hun argumenterte at det fantes indisier på at det foster som Anne aborterte i januar 1536, kan ha vært deformert i henhold til synet på 1500-tallet. Dette førte til den tro at dronningen kan ha hatt forbindelse til perverse seksuelle handlinger og til det okkulte. Hennes såkalte elskere var sannsynligvis homoseksuelle og var derfor likelydende ofre for 1500-tallets seksuelle fordømmelse. Warnickes teorier er ikke utbredt akseptert i akademiske sirkler og representerer et mindretallssyn, dog er det flere bøker av David Loades og John Guy som ikke direkte forkaster teorien.

I de tyve årene etter hennes død ble Anne Boleyn sjelden diskutert, skjønt i ultra-katolske kretser ble flere mørke myter om henne bevisst dyrket, spesielt til fortellinger om hennes deformasjoner som skulle bevise at hun var forbundet med djevelen. I henhold til Maria av Østerrike, søster av keiser Karl V, led Anne «ingen urett». Om hennes forbrytelser ikke passet var hennes straff passende ettersom «hun var kjent for å ha vært et verdiløst menneske».

En landflyktig jesuittprest, fader Nicholas Sanders, utga sin historie om Henrik VIII i 1576 og denne ble utgitt på nytt i 1988 under tittelen The Rise and Growth of the Anglican Schism. Selv om Sander ikke nevner at Anne Boleyn var en heks, og isteden sier at hun «omfavnet Luthers kjetteri for å gjøre sitt liv og meninger sammenhengende», kommer han med påstanden om at Anne Boleyn både hadde vært kongens biologiske datter og var meget seksuelt promiskuøs. I henhold til Sander ble Anne født mens Thomas Boleyn var i Frankrike i to år og at Henrik selv hadde sørget for å holde diplomaten unna sin hustru da han kom tilbake og fant Anne, og at Thomas’ hustru skal selv ha innrømmet at det var kongen som var far til datteren. Sanders skrev også at Anne hadde vært seksuelt aktiv siden hun var 15 år gammel, gått til sengs med farens tjener og prest, og ved det franske hoffet skal hun ha vært kjent som «den engelske merra», og etter å ha blitt kjent med den franske kongen, «merra til kongen av Frankrike».

Imidlertid kan dette anses som injuriende sladder. Det var ikke Anne, men hennes søster Mary som var blitt kjent ved disse nedsettende navnene. Mary hadde vært en tid ved det franske hoffet sammen med Anne, men ble kalt hjem grunnet sin ukyske oppførsel. Sanders bok synes å danne grunnlaget for senere verker på 1600-tallet hvor katolske historikere som har skrevet om reformasjonen har anklaget Anne for å ha vært en promiskuøs og umoralsk kvinne, men unnlot å antyde at hun var en heks. Dette kritiske synet har vært uttrykt av flere historikere siden, skjønt de uttrykte ikke lenger deres syn basert på politisk-religiøst forutinntatthet. Den ekstreme kritikken av Anne dannet siden grunnlaget for en meget fiktiv britisk roman som solgte godt, The Other Boleyn Girl (2002) av Philippa Gregory.

Etter 1558 ble Anne aktet som en martyr og heltinne av den engelske protestantisme, spesielt gjennom verkene til den ultrakonservative propagandisten John Foxe som argumenterte for at Anne hadde reddet England fra ondskapen til den romerske katolisismen, og at Gud hadde skaffet bevis for hennes uskyld og dyd ved å sikre at hennes datter Elizabeth senere ble dronning av England. Som et resultat av dette synet ble det vanlig av mange engelske adelige å henge opp bilder av Anne Boleyn i sine hjem for å framvise sin lojalitet til dronning Elizabeth og det protestantiske monarkiet. Selv om denne høyaktelsen av Anne svant hen på 1700- og 1800-tallet har ideen om henne som en protestantisk heltinne blitt nylig fremmet av en engelsk historiker, Joanna Denny.

Et mer vanlig syn på 1700- og 1800-tallet var oppfattelsen av Anne som en romantisk martyr, en viljesterk og vakker kvinne som ble knust og ødelagt av sin ektemann som ble presentert som en brutal tyrann av de fleste populærhistorikere. En biografi om henne fra 1800-tallet av Margaret Benger var spesielt lovprisende og tilsvarende var en med tittelen Star of the Court (Stjerne ved hoffet), ved Serena Banbury. Berømte forfattere som støttet dette synet på Anne var blant annet Jane Austen, Agnes Strickland, Jean Plaidy og Maxwell Anderson. Skuespillet og den Oscarvinnende filmen Anne of the Thousand Days er inspirert av denne fortolkningen av Annes liv. Det samme er Gaetano Donizettis opera Anna Bolena (1830). Flere populære romaner har også overtatt denne sympatiske ideen om Anne Boleyn.

På siste halvdel av 1900-tallet begynte akademiske historikere, som studerte Henrik VIIIs regjering og hoff som seriøse politiske og kulturelle institusjoner, å argumentere for at Anne Boleyn hadde vært en av de mest ambisiøse, intelligente og viktigste dronningene i europeisk historie noensinne. De etterforsket hennes politiske sympatier, nettverk av beskyttere og innflytelse på utenlandsk politikk og religiøse anliggender. Dette førte til flere akademiske studier av hennes liv, mest berømt er to biografier skrevet av Eric Ives. En annen historiker, David Starkey, har også fremmet denne fortolkningen av Anne Boleyn. Kombinert med den intellektuelle styrken av feminisme, som har fortolket Anne i et imøtekommende lys, har de fleste moderne historikere skrevet om henne med respekt og sympati. En amerikansk akademiker, Retha Warnicke, har fokusert på kjønnsfordommer tidlig på 1500-tallet og deres betydning for Annes klatring mot toppen og påfølgende nedgang.

Det har vært flere behandlinger om hennes liv av populærhistorikere som Marie Louise Bruce, Hester W. Chapman, Norah Lofts, Carolly Erickson, Alison Weir, Antonia Fraser og Joanna Denny. I filmer, fjernsyn og teater har hun blitt portrettert av en rekke kjente skuespillere, blant annet Clara Kimball Young, Henny Porten, Merle Oberon (Oscar-nominert), Geneviève Bujold (Oscar-nominert), Dorothy Tutin, Joan Sutherland, Charlotte Rampling, Vanessa Redgrave, Helena Bonham Carter, Jodhi May, Natalie Portman og Natalie Dormer.

• Anne Boleyn er en referanse i Roger Waters’ sang «Watching TV» på hans album Amused to Death (1992).
• Den hodeløse dukken eid av Wednesday Addams i Familien Addams var gitt navnet Anne Boleyn.
• Sangen «Transylvania» av McFly nevner Anne Boleyn, og er antatt å være løst basert på hennes livshistorie.

• Marie-Louise Bruce (1972): Anne Boleyn
• Hester W. Chapman (1974): The Challenge of Anne Boleyn
• Professor E.W. Ives (1986): Anne Boleyn
• Professor R.M. Warnicke (1989): The Rise and Fall of Anne Boleyn: Family politics at the court of Henry VIII
• Alison Weir (1991): The Six Wives of Henry VIII
• Lady Antonia Fraser (1992): The Wives of Henry VIII
• David Loades (1994): The Politics of Marriage
• Karen Lindsey (1995): Divorced Beheaded Survived: A Feminist Reinterpretation of the Wives of Henry VIII
• Caroline Meyer (2002): Doomed Queen Anne
• Dr. David Starkey (2003): Six Wives: The Queens of Henry VIII
• Joanna Denny (2004): Anne Boleyn: A new life of England's tragic queen
• Professor E.W. Ives (2004): The Life and Death of Anne Boleyn

• (en) Anne Boleyn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Anne Boleyn – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Anne Boleyn på Discogs
• (en) Anne Boleyn på MusicBrainz
• (en) Anne Boleyn på AllMusic
• (en) Anne Boleyn hos The Peerage
• (en) En geografisk-biografisk tur Arkivert 21. desember 2008 hos Wayback Machine. av seks hustruene til Henrik VIII på Google Earth