David II av Skottland

David II av Skottland
Født		5. mars 1324[1][2][3] Dunfermline Palace
Død		22. feb. 1371[1][2][3] (46 år) Edinburgh Castle
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Monarch of Scotland (1329–1371)
Ektefelle		Joan of The Tower (1328–)[4][5] Margaret Drummond, Queen of Scotland[4]
Partner(e)		Agnes Dunbar
Far		Robert I av Skottland[4][6]
Mor		Elizabeth av Burgh[4][6]
Søsken		Marjorie Bruce Margaret Bruce
Nasjonalitet		Kongeriket Skottland
Gravlagt		Holyrood Abbey
Våpenskjold
David II av Skottland på Commons

David II av Skottland, også kjent som David II Bruce, (født 5. mars 1324, død 22. februar 1371) var konge av Skottland fra hans far, Robert I av Skottland, døde 7. juni 1329, til han døde i 1371.

I overensstemmelse med betingelsene til Edinburgh-Northampton-traktaten ble han gift med Joanna (død 1362), datter av Edvard II av England og Isabella av Frankrike, den 17. juli 1328.

David ble konge av Skottland ved farens død den 7. juni 1329 og ble kronet på kroningsstedet Scone Abbey i november 1331.

Etter at Edvard III av England og hans protege Edvard Balliol seiret i slaget ved Halidon Hill i juli 1333, ble David og hans dronning sendt i trygghet til Frankrike, nådde Boulogne i mai 1334 og ble høytidelig mottatt av den franske kongen Filip VI. Det er lite som er kjent fra livet til den skotske kongen i Frankrike, unntatt at han bodde på Château-Gaillard og at han var til stede ved det blodløse møtet mellom de engelske og franske armeene ved Vironfosse i oktober 1339.

I mellomtiden hadde hans representanter fått overtaket i Skottland. David kunne derfor returnere til sitt kongedømme i juni 1341, og ta kontroll over styringen av riket på egne vegne. Allerede i 1346, i henhold til Auld-alliansen, invaderte han England med en hærstyrke for å støtte Frankrike, men ble beseiret og tatt til fange etter slaget ved Neville’s Cross den 17. oktober det samme året.

David II forble i England i 11 år, bodde hovedsakelig i London og i Odiham i Hampshire. Hans fangenskap var ikke særlig strengt, og forhandlingene om hans løslatelse startet omgående. Til slutt, i oktober 1357, etter flere avbrytelser, ble en traktat signert ved Berwick, den såkalte Berwick-traktaten av 1357, hvor de skotske styresmakter tok på seg forpliktelsene ved å betale en sum av 100 000 merker som løslatelse for sin konge.

David, som muligens aksepterte Edvard III som sin føydale overkonge, returnerte straks til Skottland, men landet var både fattig og nedsyltet i gjeld etter årtier med krig hadde problemer med å betale den store løslatelsessummen. Noen få rater ble betalt, men David II forsøkte deretter å slippe unna med å tilby Edvard III, eller en av hans sønner, å bli hans etterfølger til den skotske tronen. I 1364 avslo det skotske parlamentet indignert forslaget om at Lionel, hertug av Clarence, skulle bli den neste skotske kongen. David II forhandlet likevel i all hemmelighet med Edvard III om denne saken etter at han hadde underslått en del av de penger som var blitt samlet inn.

Kongen døde i Edinburgh Castle i 1371. Hans andre kone var Margaret, født Drummond, enke til Sir John Logie, som han skilte seg fra i 1369. Rett før han døde hadde David II planlagt å gifte seg med sin elskerinne Agnes Dunbar, datter av Agnes Dunbar, 4. hertuginne av Moray. David II etterlot seg ingen barn og ble etterfulgt av sin nevø, Robert II.

David II var absolutt ikke blant de vellykte monarker Skottland har hatt, men han led under sammenligningen med sin strålende far og var dessuten konge under vanskelige forhold.

• Encyclopædia Britannica av 1911