Robert I av Skottland

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Robert I av Skottland Konge av Skottland
Født		11. juli 1274 Turnberry Castle
Død		7. juni 1329 (54 år) Cardross
Beskjeftigelse		Kriger, monark
Embete		Monarch of Scotland (1306–1329) Jarl av Carrick (1292–1314)
Ektefelle		Isabella av Mar (1295–) (kildekvalitet: cirka)[1] Elizabeth av Burgh (1302–)[2][1]
Far		Robert Bruce, jarl av Carrick[2]
Mor		Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick[2]
Søsken		8 oppføringer Thomas Bruce av Carrick Edward Bruce Alexander av Brus Nigel av Brus Isabella Bruce Christina Bruce Mary Bruce Elizabeth Bruce
Barn		Med Isabella Marjorie (1296–1316) Med Elizabeth John Matilda Margaret David II Utenfor Ekteskap Robert Nigel Elizabeth Margaret Christian
Nasjonalitet		Kongeriket Skottland
Gravlagt		Dunfermline Abbey Melrose Abbey (forekomst av: heart-burial, hjerte)
Annet navn		Robert Bruce
Regjeringstid		5. mars 1306 - 7. juni 1329
Våpenskjold
Robert I av Skottland på Commons

Robert I, eller Robert Bruce, (Robert de Brus på normanner-fransk og Roibert a Briuis på middelalder-gælisk, på moderne engelsk oftest kjent som Robert the Bruce) (født 11. juli 1274, død 7. juni 1329) var konge av Skottland i tiden 1306–1329.

Robert Bruce var en av de mest berømte krigerne i sin generasjon, og han ledet Skottland gjennom den skotske uavhengighetskrig mot England. Hans krav til kronen var å være tipp-tipp-tipp-oldebarn av kong David I av Skottland. Robert Bruce regnes som en av de store kongene i Skottlands historie, en heltekonge som beseiret England i det berømte slaget ved Bannockburn. Minnesmerker over Robert Bruce finnes over hele Skottland og portrettet av ham er på landets pengesedler.

Robert Bruce, som var av normannerslekt, ble født som første sønn av Robert Bruce, 6. lord av Annandale, og Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick, datter av Niall, 2. jarl av Carrick. Hans mor var etter alle mål en formidabel kvinne som etter sigende holdt Robert Bruces far i fangenskap inntil han gikk med på ekteskap!

Fra sin mor arvet Robert Bruce det gæliske jarldømmet Carrick og fra sin far en kongelig arverett til den skotske tronen.

Selv om hans fødselsår er kjent er fødestedet mindre sikkert; det var sannsynligvis Turnberry Castle i Ayrshire, men Lochmaben i Dumfriesshire har også vært nevnt.

Vi vet lite om Robert Bruces første år. Han ble sannsynligvis sendt til fostring hos en lokal familie slik som skikken var. Vi kan anta at han ble oppdratt til å tale alle språk som ble krevd av hans klasse og nasjon; skotsk gælisk, normannerfransk, latin og sannsynligvis også engelsk. Som enhver ung mann fra adelsstanden ble han også opplært i kampsport, særlig rideferdighet og kunnskap til å mestre lanse, sverd og øks.

Robert Bruce så utfallet av «Den store saken» (The Great Cause) i 1292 som meget urettferdig ved at den skotske kronen ble gitt til Bruce-families største rival, John Balliol. I hans øyne forhindret det hans egen familie å innta sin rettmessige plass på tronen. Bruce-familiens genealogi til det skotske kongehuset er som følger:

1. David I av Skottland (tipp-tipp-tippoldefar)
2. Henry av Skottland, 3. jarl av Huntingdon (tipp-tippoldefar)
3. David av Skottland, 8. jarl av Huntingdon (tippoldefar)
4. Isobel av Huntingdon (oldemor)
5. Robert Bruce, 5. lord av Annandale (farfar)
6. Robert Bruce, jarl av Carrick (far)
7. Robert I av Skottland

• Se forøvrig utdypende artikkel: Konkurrentene til den skotske trone

Rett etter avgjørelsen besluttet hans bestefar, Robert Bruce, 5. lord av Annandale, som krevde den skotske trone, å overgi lordtittelen til Robert de Brus, Bruces far. Robert de Brus hadde allerede avgitt jarldømmet Carrick til sin sønn, Robert Bruce, på den dagen hans kone døde i 1292. Bitter på grunn av tapet av tronen konspirerte både far og sønn med kong Edvard I av England mot John Balliol. I april 1294 hadde den unge Bruce fått kongelig tillatelse til å besøke Irland for ett og halvt år, og det sier noe om Bruce, han fikk tillatelsen på grunn av den lojalitet han hadde vist den engelske kongen.

I 1295 giftet Robert Bruce seg med sin første kone, Isabella av Mar, datter av Donald, 6. jarl av Mar. Isabella døde beklageligvis innen et år, etter å ha født deres eneste barn, Marjorie Bruce. Marjorie ble senere gift med Walter Stewart, 6. High Steward av Skottland, og fødte ham den framtidige konge Robert II av Skottland.

I august 1296 hadde Robert Bruce og hans far sverget lojalitet til Edvard I av England ved Berwick, og eden ble gitt på nytt ved Carlisle. Likevel brøt unge Bruce eden ved å delta i det skotske opprøret det påfølgende året. Sommeren 1297 ble det sendt et hastebrev til Bruce som ga ham ordre om å undergi seg kommandoen til Edvards stedfortreder John de Warenne, 7. jarl av Surrey, men istedenfor å adlyde herjet Bruce og hans soldater de landområder som Edvard kontrollerte.

Den 7. juli ble Bruce og hans tilhengere tvunget til gå med på en traktat som har blitt kalt for «Kapitulasjonen ved Irvine». Konklusjonen var at den skotske adelen ikke skulle være nødt til å delta i engelsk krigføring på kontinentet og de ble i tillegg benådet for sitt voldelige opprør. Samtidig måtte de atter sverge dyrt og hellig på å være tro mot den engelske tronen. For å være sikker på at eden ble overholdt krevde kong Edvard Robert Bruces eneste barn som gissel, og hun ble gitt til James Stewart, biskop av Glasgow, og Sir Alexander Lindsay som garanti inntil videre.

Kort tid etter slaget ved Stirling Bridge synes det som om Robert Bruce atter en gang var på sine landsmenns side; Annandale var blitt herjet og Bruce brente deretter den engelskkontrollerte festningen Ayr ned til grunnen. Da Edvard I returnerte til England etter å ha seiret i slaget ved Falkirk, ble Bruce-familiens eiendommer ved Annandale og Carrick gitt til Edvards tilhengere.

Etter nederlaget ved Falkirk gikk William Wallace av som Vokter av Skottland, og ble etterfulgt av Robert Bruce og John Comyn som delte vervet. Vokterne var rivaler og hadde problemer med å samarbeide. John Comyn, ofte kalt for «Røde Comyn» for å skille ham fra hans far som tilsvarende ble kalt for «Sorte Comyn», var tilhenger av John Balliol, og inngiftet i Balliol-familien. I 1288 ble William Lamberton, biskopen av St. Andrews, utpekt til å være tredje Vokter av Skottland for å opptre som nøytral og holde fred mellom Bruce og Comyn. Det påfølgende året forlot Bruce posisjonen som Vokter og ble etterfulgt av Sir Ingram de Umfraville. I mai 1301 gikk også de Umfraville, John Comyn og William Lamberton av som felles Voktere og ble etterfulgt av Sir John de Soulis som holdt posisjonen alene. Soulis ble utpekt hovedsakelig fordi han ikke var part i striden mellom familiene Bruce og Comyn. Han gjorde fornyet innsats for å få John Balliol tilbake på den skotske tronen.

I juli satte Edvard I av England i gang sin sjette felttog inn i Skottland. Selv om han erobret Bothwell og festningen Turnberry Castle, klarte han ikke å svekke skottenes motstandsevne i vesentlig grad. I januar 1302 ble partene enige om ni måneders våpenhvile. Det var på denne tiden at Robert Bruce ga seg inn under Edvard I, sammen med andre adelsmenn, til tross for at han hadde vært på parti med patriotene. Det er mange grunner til at hans skiftet side; en av grunnene kan ha vært at Bruce fant det avskyelig og hensiktsløst å se sine tilhengere, familie og arv bli ofret til fordel for John Balliol.

Det verserte også rykter om at Balliol ville komme tilbake til Skottland med en fransk hærstyrke og igjen innta den skotske tronen. Soulis støttet Balliol, det samme gjorde mange andre adelsmenn, men for Bruce og andre betydde det at de ville miste alle sjanser til selv å sikre seg tronen. I tillegg var Robert Bruces far gammel og syk, og muligens ønsket han at hans sønn skulle søke fred med Edvard I, ettersom han var overbevist om England til slutt ville seire over skottene. Om opprøret feilet og hans sønn sto på feil side, ville han miste alt; titler, landområder og sannsynligvis også livet. Edvard ville på dette tidspunktet også ha behov for å ha skotske adelsmenn som Bruce som allierte, ikke som fiender. Edvard I av England var truet av å bli både lyst i bann av paven samtidig som trusselen om en fransk invasjon var overhengende.

Likevel, til tross for den nylige lojalitetseden, kan det noteres at Robert Bruce i mars 1302 sendte et brev til munkene ved klosteret i Melrose der han trekker sin støtte til den engelske kongen i tvil. Bruce unnskyldte seg for at han hadde krevd munkene til tjeneste for hæren selv om det ikke hadde vært et nasjonalt behov for det. Bruce forsikret deretter at han «aldri igjen» ville kreve at munkene tjenestegjorde unntatt om det var til fordel for «en felles hærstyrke for hele kongeriket» til nasjonalt forsvar.

Robert Bruce giftet seg igjen med sin andre kone dette året. Elizabeth de Burgh var datter av Richard Og de Burgh, 2. jarl av Ulster. Med Elizabeth fikk han fire barn; David II, John, Matilda, og Margaret (som ble gift med William, jarl av Sutherland).

I 1303 invaderte Edvard I av England igjen Skottland, og nådde Edinburgh før han marsjerte til Perth. John Comyn den Røde, som igjen tjenestegjorde som Vokter, hadde ikke noe håp om å kunne beseire den mektige engelske hæren. Edvard forble i Perth til juli før han fortsatte til Dundee, opp østkysten til Montrose og Brechin, og videre til Aberdeen som han nådde i august. Derfra marsjerte han gjennom området Moray før han fortsatte til Badenoch, og fulgte deretter samme veg tilbake sørover, til han kom til Dunfermline.

Med Skottland effektivt undertrykt overga alle ledende skotter seg til Edvard i februar 1304, unntatt William Wallace. Betingelsene for overgivelse ble forhandlet fram av John Comyn; de skotske lovene og deres friheter skulle forbli som de hadde vært under Alexander III av Skottland.

Den 11. juni 1304, etter å ha vært vitne til skottenes tapre innsats da Edvard seiret ved slaget ved Stirling Castle, besluttet Robert Bruce og William Lamberton å danne en hemmelig pakt med hverandre i «vennskap og allianse mot alle menn». Pakten besto i et samarbeid for å få Bruce til å bli den neste kongen i Skottland. Om en av dem brøt pakten skulle han skylde den andre en sum av 10 000 pund. Selv om begge hadde overgitt seg til engelskmennene var pakten et bevis på deres dype patriotisme og forpliktelse til å bevare Skottland og skotsk frihet. De var nå fast bestemt på å bruke all sin tid på å oppfylle pakten inntil den aldrende engelske kongen døde.

Nå som Skottland var forsvarsløs ville Edvard I få landet oppslukt og svelget av England. Den skotske adelen hadde igjen hyllet ham, og det var blitt etablert et styre som valgte ut de som senere samme år skulle møte det engelske parlamentet for å etablere regler for regjeringen av Skottland. Til tross for de skotter som deltok så var det engelskmenn som hadde den virkelige makten. Jarlen av Richmond, Edvards nevø, var den som ble utpekt til å lede den underordnede regjeringen av Skottland.

Mens dette skjedde ble William Wallace endelig tatt til fange i nærheten av Glasgow og brutalt henrettet den 23. august 1305. Edvard I trodde han ble kvitt en plagsom opprører en gang for alle, men isteden gjorde han Wallace til en martyr, en ‘større-enn-livet’ patriotisk helt for skottene. Istedenfor å avgjøre «det skotske spørsmålet» en gang for alle hadde Edvard skapt et uforsonlig fiendskap som ville spøke for ham resten av livet.

I september 1305 hadde Edvard beordret Robert Bruce, som jarl av Carrick og nå også som 7. lord av Annandale, til husarrest på slottet i Kildrummy Castle, for «å holde på ham til han er villig å svare for seg», hvilket tydet på at Edvard mistenkte at Robert Bruce ikke var helt til å stole på og muligens konspirerte bak hans rygg. Bruce som hadde manøvrert både fram og tilbake mellom skotsk og engelsk lojalitet var effektivt blitt gjort maktesløs. John Comyn betalte derimot en bot til den engelske kongen og beholdt sin bevegelsesfrihet, eiendommer og sin betydelige politiske makt. At Edvard I ikke viste noe tegn til å belønne Bruce var kanskje den viktigste grunnen til at han kom til å satse alt på å bli skottenes neste konge.

Bruce kontaktet Comyn og sa at den beste måten for å hindre framtidige vanskeligheter, gjeninnføre adelens tapte privilegier, og alle skotters frie rettigheter, var at de måtte komme til en enighet med hverandre. Han ga valget mellom to muligheter; hvis Comyn skulle regjere Skottland, skulle Bruce overta alle hans eiendommer som kompensasjon, og i motsatt fall, hvis Bruce ble konge, skulle Comyn overta Bruces landområder som kompensasjon. Men, av ukjente grunner, kanskje for å ødelegge for sin rival, avslørte Comyn konspirasjonen for Edvard I. Robert Bruce, som på denne tiden var ved det engelske hoffet, måtte flykte hals over hode til Skottland.

For Robert Bruce var ikke Comyn kun en brysom rival, han var også et hinder for at Bruce kunne nå sine mål. Den 10. februar 1306 sendte han sine to brødre, Thomas og Nigel, fra festningen i Lochmaben til Comyns festning i Dalswinton, kun rundt 15 km unna, for å be ham møte seg i Dumfriers for å diskutere deres tidligere samtale. Bruce møtte Comyn i Greyfriars-kirken (forøvrig bekostet av John Balliols mor Devorguilla 30 år tidligere!). I løpet av samtalen steg aggresjonen mellom de to mennene.

Historikerne kjenner ikke til hva som ble sagt, men antar at Bruce konfronterte Comyn med hans forræderi. Comyn nektet for dette og da dro Bruce i raseri dolken og stakk ned sin rival. Bruce løp opphisset ut av kirken mens hans ledsagere gikk inn, fant John Comyn såret og blødende foran alteret, men fortsatt i live. Bruces tilhengere sørget for å få ham drept – «gjøre det sikkert», som det ble sagt siden. Da Comyns onkel kom springende til drepte de ham også.

Senere herjet og brente Bruce hensynsløst landområdene i Buchan og utraderte Comyn-familien der. Da Røde Comyns eneste sønn døde i slaget ved Bannockburn, kjempende på engelsk side, var familien knust, og deres titler tapt og festningen Slains Castle nord for Aberdeen gitt videre til Hays-klanen av Errol (som var fjerne slektninger av Comyn) som belønning for deres støtte til Bruce. Mange skotter var og er fortsatt opprørte over mordet og betrakter John Comyn som en martyr. Pave Klemens V bannlyste Robert Bruce for denne handlingen, spesielt ettersom det hadde skjedd i en kirke.

Robert Bruce og mennene hans overfalt og tok den engelske garnisonen Dumfries Castle. Bruces hærstyrke red nordover og møtte en ung mann ved navn James Douglas hvis far og bestefar hadde dødd kjempende mot England. Bruce hadde ikke allmenn støtte i Skottland, men det skulle endre seg. Douglas var blitt sendt av William Lamberton, biskopen i St. Andrews, og som mange skotter som hadde fått hus og hjem brent ned av engelskmennene støttet han Bruces sak. Denne mannen skulle ganske raskt bli en av Bruces viktigste allierte, kjent og fryktet av engelskmennene som «Svart-Douglas». Bruce kalte ham «Den Gode Sir James».

Kun seks uker etter drapet på Comyn ble Robert Bruce kronet som skottenes konge under navnet Robert I av Skottland på kroningsstedet Scone Abbey den 25. mars foran «de fire biskoper, fem jarler og folket i landet». Kroningen skjedde i all hast. En tynn krans av gull ble laget for å representere Skottlands gamle krone som Edvard I hadde røvet med seg til England. Tradisjonelt var det jarlen av Fife som i alle år hadde hatt privilegiet å krone kongen, men den nåværende jarlen, Duncan MacDuff, 8. jarl av Fife, gift med Mary de Monthermer, niesen til Edvard I, og var således på engelsk side og nektet å foreta seremonien. Hans søster derimot – Isabella, grevinne av Buchan, som i tillegg var gift med den avdøde John Comyn, utøvde seremonien på vegne av sitt Hus, og geleidet Robert Bruce til hans kroning i henhold til de gamle tradisjoner.

Både bror og søster skulle på hver sitt vis komme til å lide for sine kontrasterende roller i kroningen av skottenes nye konge. Isabella ble tatt til fange av engelskmennene, og ble satt i fengsel i Berwick, selv om fortellingene om at hun måtte sitte i et slags bur på veggen sannsynligvis er overdrevet. Hennes bror Duncan og hans kone ble tatt til fange av Robert Bruce og fengslet i Kildrummy Castle i Aberdeenshire.

Robert Bruce var blitt skottenes konge, men uten et kongedømme. Alle anstrengelsene i begynnelsen ble katastrofale feilskjær inntil Edvard I døde. Da endret alt seg.

I juni 1306 ble Robert Bruce hær beseiret ved slaget ved Methven vest for Perth og ble igjen beseiret i slaget ved Dalry syd for Tyndrum, sørvest for Glasgow. I august ble han overrasket i Strathfillan hvor han hadde søkt tilflukt. Kvinnene i familien, Isabel og hans søster Mary ble satt i fengsel, og Elizabeth og datteren Marjorie ble sendt til Kildrummy Castle i januar 1307. Robert Bruce lot seg forsvinne i flere måneder. Nesten uten en eneste tilhenger måtte han flykte til de isolerte og forblåste øyene på vestkysten av Skottland.

Om våren marsjerte Edvard I mot nord igjen. Han var blitt 76 år gammel og helsen var skrall, men han var fortsatt bestemt på å knuse skottene. På vegen mot nord annekterte han de eiendommene som Bruce og tilhengerne eide og fordelte dem til sine egne. Han lot også en plakat bli spredt hvor han bannlyste Bruce. Bruces dronning Elizabeth, hans datter Marjorie og hans søster Christina ble tatt til fange i et kloster ved Tain. De tre yngre brødrene ble også fanget og øyeblikkelig henrettet. Det hadde knapt sett mørkere ut for Robert Bruce, og da skjedde det eneste som kunne endre tingenes tilstand: På grensen mot Skottland, i Burgh by Sands i Cumberland, i nærheten av Carlisle, dør Edvard I av England.

Legemet til den døde kongen blir fraktet sørover og ble gravlagt i Westminster Abbey med tittelen «Skottenes hammer». Han ble etterfulgt av sin sønn, Edvard II, som var av en helt annen støpingen enn faren, svakere og uten den samme autoriteten, og, skulle det vise seg, også homoseksuell.

I februar seilte Robert Bruce tilbake til det skotske fastlandet til Turnberry Castle. Inspirert av William Wallaces krigføring begynte han en langsom og tålmodig krigføring i sørvestlige Skottland mot de engelske styrkene. Hans lille hærstyrke var ikke i stand til møte engelskmennene, heller ikke en skotsk klan, i et regulært slag, men Robert Bruce kunne heller ikke være på flukt i all evighet. Hans eneste løsning var å utvikle en kampteknikk som var ukjent for middelalderens føydale krigføring. Bruce tilpasset langskipene som vikingene brukte for å foreta raske, effektive strandhogg, men overført til rappfotete og lett bevæpnete krigere, «highlandere» fra høylandet og de ytre øyene som han hadde fått låne fra Angus Og, den mer eller mindre selvstendige herskeren av de ytre øyene. Robert Bruce drillet disse gælisktalende stammemennene til en dødelig geriljastyrke som kunne bevege seg raskt og slå til med hurtighet og presisjon.

Langsomt vant Bruce tilbake landområder bit for bit, landsby for landsby, by for by, inntil han i april hadde sin første betydelige seier ved Glen Trool, før han beseiret Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, ved slaget ved Loudoun Hill (1307). Bruce ga kommandoen over området Galloway til sin bror Edward Bruce mens han selv kommanderte styrkene ved Aberdeenshire og beseiret han John Comyn den eldre, jarlen av Buchan ved slaget ved Inverurie i mai 1308. Deretter krysset han Argyll og i juli beseiret ytterligere en innlands skottehær som støttet engelskmennene ved slaget ved Brander Pass og kunne så erobre det viktige Dunstaffnage Castle. Bruce var da ubestridelig konge av Skottland.

I mars 1309 samlet han sitt første parlamentsmøte i St. Andrews og innen august kontrollerte han hele Skottland nord for elven Tay. Det følgende året anerkjente den skotske geistligheten ham som konge ved et kirkemøte. Den støtte som den skotske kirken ga ham til tross for at han var bannlyst av paven var av særdeles viktig betydning. Hans gamle venn biskop William Lamberton av St. Andrew var nok betydningsfull til å omvende kirken for den skotske saken.

De neste tre årene erobret Bruces styrker den ene engelskbesatte festning eller utpost etter den andre: Linlithgow i 1310, Dumbarton i 1311, og Perth, ved Bruce personlig, i januar 1312. Han gjorde også mindre invasjoner inn i Nord-England. I mars 1313 erobret Sir James Douglas Roxburgh og Thomas Randolph, 1. jarl av Moray, Edinburgh Castle. I mai var Bruce igjen i England og herjet. Samtidig la han den tidligere norske øya Isle of Man i Irskesjøen under seg. På samme tid beleiret broren Edward Bruce Stirling Castle. Guvernøren, Sir Philip de Mowbray, overga seg den 24. juni 1314.

De åtte utmattende årene hvor Robert Bruce bevisst valgte å ikke møte engelske hærstyrker på like vilkår har gitt den skotske kongen et ettermæle som en av de store geriljakrigere gjennom alle tider. I motsetningen til hvordan Robert Bruce ble fremstilt i filmen Braveheart handlet den historiske Robert Bruce ikke på impuls, men var en møysommelig planlegger, var godt forberedt ved enhver slagtrefning og bevisst styrte de engelske styrkene dit hvor han ville møte dem. For en som var oppdratt til å være tradisjonell føydal ridder representerte geriljakrigen en omvendelse. Bruce gjenerobret, og sikret skotsk uavhengighet fra England med militære midler, ikke diplomatiske. Den endelige avgjørelsen skjedde ved det berømte slaget ved Bannockburn i 1314.

Slaget ved Bannockburn mellom 23. og 24. juni 1314 var vendepunktet og beviste for de som tvilte på det at Bruce virkelig var kongen som ville og kunne forene Skottland. Skjønt, det kunne ha gått galt. Skottene var tallmessig underlegne med sine 9 000 mann mot den engelske hærstyrken på opptil 25 000. Under Robert Bruces ledelse kjempet skottene på minst mulig plass og opphevet dermed den engelske styrkefordelen og vant en overveldende seier.

Dagen før slaget ble skottene utfordret av en hovmodig engelsk ridder, Sir Humphrey de Bohun (nevø til Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford som selv ble tatt til fange), til tvekjamp mann-mot-mann mot en hvilken som helst ridder fra den skotske hæren. Til sine generalers forferdelse aksepterte Robert Bruce utfordringen ved å stille opp på egne vegne og møtte sin massivt armerte utfordrer med sin lette høylandshest og med tynn armering. Sir Humphrey galloperte tungt mot skottenes konge med hevet lanse. Bruce satt urørlig på sin trippende hest og ventet. I siste sekund steppet han til side og da den engelske ridderen raste forbi begravde han kampøksen i hodet hans, – til voldsom jubel fra sine egne. Da Bruce red tilbake og generalene hans uttrykte bekymring for slik unødvendig og tåpelig adferd svarte han, ifølge myten, at det eneste han beklaget var «tapet av en god kampøks».

Man må anta at duellen hadde en formidabel effekt på skottenes moral.

Etter Bannockburn var Skottland fri fra det engelske trykket og en annen engelsk ekspedisjon over grensen ble drevet tilbake. For første gang kunne Robert Bruce selv invadere det nordlige England med hovedhæren og foreta herjinger mot Yorkshire og Lancashire. Edvard II av England ble tvunget til å søke om fred.

Oppmunret av sin militære suksess invaderte Bruces styrker også Irland i 1315, øyensynlig til å fri landet fra engelsk styre, men det mistenkes også at begrunnelsen like mye var for å åpne en andre frontlinje i den pågående krigen mot England. Irlenderne kronet Edward Bruce som overkonge (high king) av Irland i 1316 og Robert Bruce dro selv dit med ytterligere en hærstyrke for å støtte broren. Bruces propaganda understreket forestillingen om en felles gælisk allianse, slik det blir uttrykt i et brev han sendte til irske høvdinger. Her kaller han alle skotter og irlendere for nostra nacio («vår nasjon»), som peker på de to folks kollektive språk, kultur og arv:

«Hvor vi og du og vårt folk og ditt folk, fritt siden de eldste tider, deler den samme nasjonale arv og bestemt til å komme sammen mer ivrig og mer lykksalig i vennskap ved et felles språk og ved en felles kultur, vi har sendt deg vår kjære slektning, bæreren av dette brev, for å forhandle med deg i vårt navn om en varig styrkning og fastholdelse av det spesielle vennskapet mellom oss og deg, slik at med Guds vilje vår nasjon (nostra nacio) kan atter få sin gamle frihet.»

Det diplomatiske brevet virket, iallfall i Ulster hvor skottene hadde stor støtte. Den irske høvdingen Donal O'Neill rettferdiggjorde for eksempel sin støtte til skottene overfor pave Johannes XXII ved å si at «kongene av Lille Scotia kan alle føre sitt blod tilbake til vårt Store Scotia og har til en viss grad vårt språk og vår kultur». Den kampanjen som Bruce foretok ble en tildels militær suksess, men Bruce mislykket i å vinne over de irske høvdingene utenfor Ulster og i å få noe avgjørende militært gjennombrudd i det sydlige Irland. Ytre faktorer som den store hungersnøden spilte også inn i denne sammenhengen.

Med seiren i Brannockburn samlet og forente Robert Bruce det gjenstridige Skottland, til tross for at det fortsatt eksisterte misfornøyde adlige som støttet Balliol-saken, men under den såkalte Soules-konspirasjonen i 1320 ble konspiratørene fanget inn og kastet i fengsel. Da indre fiender ble slått ned rettet Bruce oppmerksomheten mot fiender i Europa hvor han oppnådde en del imponerende diplomatiske prestasjoner.

Deklarasjonen av Arbroath i 1320 styrket hans posisjon, spesielt i henhold til Den hellige stol med pave Johannes XXII som endelig fjernet Bruces bannlysning. I mai 1328 signerte kong Edvard III av England, som etterfulgte den svake Edvard II, Edinburgh-Northampton-traktaten som anerkjente Skottland som et selvstendig kongedømme og Robert Bruce som dets konge.

Robert Bruce hadde en stor familie i tillegg til sin kone Elizabeth og sine barn. Han hadde tre brødre: Edward, Alexander, Thomas og Nigel, fem søstre: Christian (Christina), Isobel (som var Eirik Magnussons andre kone og dermed dronning i Norge), Margaret, Matilda og Mary, og sin nevø Donald, jarlen av Mar. Thomas Randolph, 1. jarl av Moray har også blitt omtalt som hans nevø, og skal ifølge en svært usikker overlevering ha vært sønn av hans halvsøster. Tre av brødrene - Alexander, Thomas og Nigel - ble alle henrettet av engelskmennene, mens den broren som sto ham nærmest, Edward Bruce, døde i et slag i Irland.

I tillegg til sine barn innenfor ekteskap hadde han flere utenfor ekteskap med kvinner hvis navn ikke er spesielt godt kjent; Robert falt i slaget ved Duppin (1332), mens Nigel falt i slaget ved Durham (1346). Hans døtre var Elizabeth (gift med Walter Oliphant av Aberdalgie), Margaret (gift med Robert Glen) og Christina (døde etter 1329).

Robert Bruce døde 7. juni 1329 på godset Cardross i Dunbartonshire. Han hadde i flere år lidd av sykdom som samtidige skribenter beskrev som «en uklar lidelse». Den tradisjonelle oppfatningen er at det var spedalskhet.

I 1965 undersøkte den danske legen Vilhelm Møller-Christensen (1903-88) Roberts hodeskalle som ble oppbevart i den historiske skjelettsamlingen ved Edinburghs universitet. Møller-Christensens funn bekreftet at den skotske kongen hadde vært spedalsk.^[3]

Han er gravlagt i klosteret Dunfermline Abbey, men hjertet hans ble etter hans eget ønske tatt med av Sir James Douglas på et korstog til den muslimske delen av Spania. Her ble Douglas omringet av maurere og møtte en snarlig død. Som en siste handling skal Douglas ha kastet fra seg skrinet med hjertet i og ropt «Onward braveheart, Douglas shall follow thee or die!» Av tittelen på filmen Braveheart kan man få inntrykk av at uttrykket refererer til William Wallace, men i skotsk historie dreier det seg altså om hjertet til Robert Bruce. Hjertet skal senere ha blitt gjenfunnet, brakt tilbake til Skottland og gravlagt i Melrose Abbey i Roxburghshire.

Robert Bruce ble etterfulgt av sin eneste overlevende sønn, den umyndige David II.

Etter det katastrofale nederlaget i slaget ved Methven - samtidig som hans brødre ble henrettet, og familiens kvinner satt i fangenskap - måtte Bruce ifølge en populær myte holde seg skjult i en hule på en ensom øy. Her satt han i ensomhet og stirret på en edderkopp som forsøkte å bygge et nett. Hver gang edderkoppen feilet, begynte den forfra. Inspirert av edderkoppens tålmodige pågangsmot gjenopptok Bruce kampen og påførte engelskmennene en rekke nederlag. Slik fikk han en voksende tilhengerskare og en voksende hær, og vant til slutt den avgjørende seieren i slaget ved Bannockburn i 1314.

Historien om edderkoppen billedgjør en maksime: «Om du ikke vinner første gang, forsøk igjen.» Myten opptrer første gang i en bok av den skotske nasjonalromantiker Walter Scott, kalt Tales of a Grandfather, men kan opprinnelig stamme fra Bruces våpenbror James Douglas.

I juni 1964 ble minnesmerket over Robert Bruce avduket i Bannockburn, en rytterstatue med heltekongen i full rustning utformet av Charles P. Jackson. Skulptøren hadde benyttet en avstøpning av Bruces dødsmaske for å rekonstruere kongens ansiktstrekk. Selv om statuen gjør et mektig inntrykk, gir den like mye et romantisk som et realistisk inntrykk av Robert Bruce.

Senere foretok dr. Ian MacLeod ved Edinburgh Dental Institute, sammen med dr. Richard Neave, en anerkjent kriminalteknisk ekspert, en ny rekonstruksjon av den aldrende Robert Bruces ansiktstrekk og avdekket spor etter et hardt liv: et sverdsår mot hodet, et brukket kinnbein, en utvidet øyehule og skade på øverste kjevebein. Dr. MacLeod beskrev Bruce som «en mann med en enorm tilstedeværelse. Det er en nærmest churchilliansk aura rundt ham. Han ville synes i mengden. Hva vi har her, er en gammel mann med krigssår. Du vil ikke ha kommet deg gjennom kriger som ham uten å motta noen slag…»^{[trenger referanse]}

• Barron, Evan MacLeod, The Scottish War of Independence: A Critical Study, 2nd Edition
• Barrow, G.W.S., Robert Bruce & Community of The Realm of Scotland
• Bartlett, Robert, The Making of Europe, Conquest, Colonization and Cultural Change: 950-1350
• Bingham, Charlotte. Robert the Bruce (1998)
• Scott, Ronald McNair. Robert the Bruce: King of Scots