Folkloristikk

Folkloristikk betegner vitenskapen som studerer folkelig kultur i dens mange aspekter.^[1] Tidligere ble faget omtalt som folkeminnevitenskap eller folkeminnegransking. Det er en samlebetegnelse for læren om alle uttrykk for folketro og litterære uttrykk. Det omfatter vitenskapelige studier av folkeminne som utgjør materialet. Faget studerer eventyr, sagn, gåter, ordtak og vitser, samt ulike oppfatninger innen blant annet folkemedisin, ritualer, magi og religion. Andre kulturforskere studerer vanligvis hva folk forteller, men folkloristikken undersøker også hvordan de forteller og analyserer hvordan mennesker skaper ulike ideer basert på nedarvede tradisjoner og kollektive verdier.

Folkloristikken betrakter virkeligheten som et produkt av fortellinger. «For en folklorist eksisterer virkeligheten i den grad den fortelles. Dessuten finnes det jo flere virkeligheter, alt etter som hvem som forteller og hvem tilhørerne er.»^[2] I begynnelsen av faget betegnet folk bare allmuen, men nå omfatter alle mennesker som «folk» dersom de sosialt tilhører en gruppe med felles tradisjoner. I dag er fagområdet utvidet til også å omfatte traderte (overleverte)^[3] og kommuniserte holdninger og opplevelser, aspirasjoner og verdisetting, mer flyktige fortellergenre som vitser, rykter, moderne vandrehistorier, UFO-historier og liknende har kommet mer i fokus. Dessuten er kommunikasjonsteori,^[4] semiotikk^[5] og samfunnsvitenskapelige forklaringsmodeller mye brukt i faget.

I norsk sammenheng har faget også konsentrert seg om studiet av nasjonsbyggingen og konstruksjonen av det såkalte «nasjonale». Omgrepet «folkekultur» er i seg selv egnet for drøfting, ettersom det ikke finnes noen klar definisjon på omgrepet «folk». Etter kvalitetsreformen i 2001 ble faget slått sammen med faget etnologi til det nye studiet kulturhistorie (Universitetet i Oslo)^[6] og kulturvitenskap (Universitetet i Bergen).^[7]

Folklorist er avledet av det engelske ordet folklore (lore = kunnskap). Begrepet ble skapt av oldtidsforskeren William Thoms (1803–1885), som først brukte det i et brev som ble publisert i det litterære tidsskriftet Athenaeum i 1846.^[8] Begrepet var ment som en erstatning på det tidligere engleske begrepet antiquities (fortidsminner).^[9] Begrepet «folklore» fikk gjennomslagskraft blant en gruppering innen intellektuelle på midten av 1800-tallet fant interessant i den landlige underklassen; estetiske uttrykksformer som framstod som arkaiske, ekte og originale. De kan formuleres i to punkter:

• Basert på ideen om at folkeminne, gjennom muntlig tradisjon med overføring fra en generasjon til den neste, bevarte de eldste uttrykkene innen en nasjon, noe som gjorde at alt som virket arkaisk ble akseptert som folklore.
• Ut fra prinsippet om at «de enkle mennesker» sto for det naturlige og sunne. Det udisiplinerte ble ansett for å være motpolen til det kultiverte mer modne samfunnet, noe som i praksis gjorde at folklore ble definert som en opphavlig, primitiv og naturlig motsetning i distriktene til de borgerlige og mer utviklede kulturuttrykkene i de urbane byområdene.

Thoms gjentok forskere fra hele det europeiske kontinentet for å samle gjenstander av eldre, for det meste muntlige kulturelle tradisjoner som fortsatt blomstrer blant landbefolkningen. I Tyskland hadde brødrene Grimm først utgitt sin «Kinder- und Hausmärchen» i 1812. De fortsatte hele livet med å samle tyske folkeeventyr til samlingen deres. I Skandinavia søkte intellektuelle også etter sine autentiske, opphavlige og ikke minst nasjonale røtter og hadde kalt studiene for folkeminne.^[10] Over hele Europa og Amerika var andre tidlige samlere av folklore, det vil si folkeminne, i arbeid. I Irland publiserte Thomas Crofton Croker (1798–1854) eventyr i samlingen Fairy Legends and Traditions of the South of Ireland og dokumenterte sammen med sin kone tradisjonen keening, irsk caoineadh^[11] form for vokal klagesang for de døde i den gæliske-keltiske tradisjonen og andre irske begravelsesskikker. Elias Lönnrot (1802–1884) er mest kjent for sin samling av episke (fortellende) finske dikt utgitt under tittelen Kalevala. I Norge samlet Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885) og Jørgen Moe folkediktning, både eventyr og folkeviser som ble publisert i samlingene Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr. Disse var den norske parallellen til Brødrene Grimm i Tyskland. Moe var den første i verden som fikk statsstipend for å drive folkeminnesamling og han var en pioner i den norske folkloristikken^[12] John Fanning Watson (1779-1860) i USA publiserte Annals of Philadelphia, som var minner om eldre mennesker.^[13]

Et dokument fra UNESCO i 1982 med tittelen Recommendation on the Safeguarding of Traditional Culture and Folklore («Anbefaling om sikring av tradisjonell kultur og folkeminne») erklærte et globalt behov for å etablere bestemmelser som beskyttet folkeminne fra ulike farer identifisert i dokumentet.^[14] UNESCO publiserte videre Convention for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage («Konvensjonen for sikring av den immaterielle kulturarven») i 2003.^[15][16] I Norge ble det laget en overordnet oversikt over aktuelle fagmiljøer og kulturarvsområder som dekkes av UNESCOs konvensjon av 2003 om vern av den immaterielle kulturarven.^[17] Kulturdirektoratet, som ble opprettet i 2023, definerte immateriell kulturarv som

«levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom folk. Kunnskapen blir praktisert i dag og ført videre gjennom kreative uttrykksmåter, som håndverk, musikk, dans, mattradisjoner, ritualer og muntlige fortellinger.»^[18]

Kulturdirektoratet har fått ansvaret for å implementere UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven og er Kulturdepartementets fagorgan på dette feltet. Formålet med konvensjonen er å øke respekt for og kunnskap om immateriell kulturarv.^[18]

Den amerikanske Folklife Preservation Act («Loven om bevarelse av folkelig liv»),^[19] vedtatt i 1976 av USAs kongress innbefattet en definisjon av folkeminne, også kalt folkelig liv:

«... betyr den tradisjonelle ekspressive kulturen som deles innen de forskjellige gruppene i USA: familiær, etnisk, yrkesmessig, religiøs, regional; ekspressiv kultur inkluderer et bredt spekter av kreative og symbolske former som skikk, tro, teknisk ferdigheter, språk, litteratur, kunst, arkitektur, musikk, lek, dans, drama, ritualer, spektakulært kunsthåndverk disse uttrykkene læres hovedsakelig muntlig, ved imitasjon eller i framføring, og opprettholdes vanligvis uten fordel av formell instruksjon eller institusjonell ledelse...»^[19]

Noen nordiske skriftserier som publiserer innenfor det folkloristiske emneområdet er Folklore Fellows' Communications, NIF Publications, Norsk Folkeminnelags skrifter, Nord Nytt og Tidsskrift for kulturstudier.

• Boberg, Inger M. (1953): Folkemindeforskningens Historie i Mellem- og Nordeuropa. Danmarks Folkeminder nr. 60. København: Einar Munksgaards Forlag.
• Grambo, Ronald (1977): «Folkloristic Research in Norway 1945-1976. Ideas and results in Profile», Norveg. Folkelivsgransking 20. Oslo: Universitetsforlaget. ISSN 0029-3601; s. 220-286.
• Grambo, Ronald (1983): «Folkloristic Research in Norway 1977-1982. A summary of ideas and trends», Norveg. Folkelivsgransking 26. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-06768-8; s. 107-155.
• Herranen, Gun, red: (1981): Folkloristikens aktuella paradigm. Nordiska institutet för folkdiktning. Åbo: NIF Publications No. 10.
• Strömbäck, Dag, red. (1971): Leading Folklorists of the North. Oslo: Universitetsforlaget.

• (en) Folklorists – kategori av bilder, video eller lyd på Commons