Portal:Kultur/Kulturteori

Motkultur er en kultur eller samfunnsbevegelse som er oppstått og virker som en motsetning og et alternativ til den rådende kulturen i samfunnet ellers, altså en underkultur som på et eller flere områder er i opposisjon til vertskulturen. Det kan for eksempel være en mindre ungdomskultur som er ideologisk uenig med den dominerende kulturen i omgivelsene. En motkultur kjennetegnes ofte av skarpe politiske meninger og egne ytre stiltrekk.

Motkulturelle bevegelser i norsk historie har blant annet vært avholdsbevegelsen, målrørsla og arbeiderbevegelsen som seinere ble store folkebevegelser. Motkulturen i den vestlige verden var ellers særlig tydelig i 1960- og 1970-årene da hippiebevegelsen og den politiske antikrigsmotstanden protesterte mot gamle normer, militær opprustning og det miljøødeleggende forbrukersamfunnet. Den mangesidige alternativbevegelsen som oppstod i kjølvannet av dette, har siden ført med seg alternativmedisin og nyreligiøsitet som New Age. Også bevegelser knyttet til feminisme, homoseksualitet, antiglobalisering og forskjellige musikkformer, for eksempel punk, kan betegnes som motkulturer.

Begrepet motkultur stammer fra det engelske counter culture som første gang ble lansert av den amerikanske samfunnskommentatoren Theodore Roszak i boka The Making of a Counter Culture i 1969. Stein Rokkan brukte begrepet i artikkelen «Geografi, religion og samfunnsklasse: Kryssende konfliktlinjer i norsk politikk» (1967) om periferien sin organiserte motstand mot sentral stats- og nasjonsbygging og slik kulturell standardisering. Motkulturer har som lavkirkelig kristendom, avholdssak og målsak har skapt skillelinjer i norsk politikk.

I USA ble motkulturen i 1960-årene identifisert med avvisningen av de konvensjonelle sosiale normene fra tiåret før. Motkulturens ungdom avviste de kulturelle standardene til sine foreldre, særlig med respekt til rasesegregasjon og den utstrakte og totale støtten for Vietnamkrigen som kom innledningsvis fra befolkningen og som etterhvert slo sprekker.^[1][2]

I Storbritannia var motkulturen i 1960-årene en reaksjon mot de sosiale normene fra 1940- og 1950-årene, skjønt «Ban the Bomb», protestene mot atombombene sentrerte rundt en opposisjon mot kjernefysiske våpen. I Norden var også protestene mot Vietnamkrigen en del av den almene radikaliseringen. I Sverige gikk Olof Palme ut i 1972 med en sterk kritikk av den amerikanske bombingen av Hanoi og snudde opinionen.^[3]

Etter hvert som 1960-årene utviklet seg økte motsetningene og spenningene i det amerikanske samfunnet som tenderte til å gå langs generasjonslinjer i henhold til krigen i Vietnam, forholdet til raser, seksuelle skikker, kvinnerettigheter, tradisjonelle forhold til autoritet, og en materialistisk tolkning av Den amerikanske drømmen. Hvite middelklasseungdom — som utgjorde hovedmengden av motkulturen — hadde nok fritid til å vende deres oppmerksomhet mot sosiale saker. Disse omfattet støtte til borgerlige rettigheter, kvinnefrigjøring, homofiles rettigheter, og en avvisning av Vietnamkrigen. Hippiene ble den største motkulturelle gruppen i USA. Motkulturen hadde også tilgang til en media som var ivrig i å fremme deres syn for en større, undrende offentlighet. Demonstrasjoner for sosial rettferdighet skapte langtrekkende endringer som påvirket mange aspekter av samfunnet.

Den tradisjonelle populærkulturen ble avvist og best oppfattet i utformingen av nye musikksjangre som psykedelisk rock, popart og nye utforskninger av åndelighet. Musikere som eksemplifiserte denne tiden omfattet The Beatles, The Grateful Dead, Jefferson Airplane, Jimi Hendrix, The Doors, Cream, The Rolling Stones, Bob Dylan, og Janis Joplin.

Stemninger og sinnelag ble uttrykt i sangtekstene og populære slagord i perioden som «do your own thing», «turn on, tune in, drop out», «whatever turns you on», «Eight miles high», og «light my fire». Åndelig omfattet motkulturen interesse i astrologi, begrepet «Age of Aquarius» — Vannmannens tidsalder, og kjennskapet til andres astrologiske tegn, fikk Theodore Roszak til uttale «En (sic) eklektisk smak for mystikk, okkultisme og magiske fenomener har blitt en markant særpreg for vår etterkrigens ungdomskultur siden beatnikenes dager.»^[4]

Motkulturen nådde sitt høydepunkt i USA mellom 1966 og tidlig i 1970-årene. I Vest-Europa og særlig i Norge begynte den noe senere og varte til slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. Det svant hen av flere årsaker: den amerikanske hovedstrømningens forakt for selvdyrkende hedonisme og påfallende bruk av lettere og tyngre narkotika, og vanskelighetene som dette medførte; dødsfallene til mange kjente motkulturelle personligheter; slutten på Vietnamkrigen; og slutten på kampen for borgerlige rettigheter og likestilling ved at det ble innført forebyggende lovgivning. Likevel fortsatte motkulturen å påvirke sosiale bevegelser, kunst og samfunnet generelt.

Motkulturen i 1960-årene og tidlig i 1970-årene skapte sitt eget unike uttrykk også i litteraturen, inkludert tegneserier og aviser, tidvis referert til som undergrunnspressen. I det som kalles som undergrunnstegneserier, som var frie serier rettet mot voksne og kunne ta opp sosiale og politiske emner, dop og sex, var det særlig Robert Crumb og Gilbert Shelton som ble de store navnene. Et vitnemål på deres kvalitet er at begge overlevde undergrunnstiden og motkulturen som de sprang ut av. De seriene de tegnet var titler som Mr. Natural; Fritz the Cat; De fabelaktige frynsete frikebrødrene og Feite Freddys katt. Undergrunnstegnerne preget også plakater og plateomslag, Robert Crumb tegnet omslaget til Janis Joplins Cheap Thrills, og Gilbert Shelton for The Grateful Deads album Shakedown Street. Undergrunnspressen var viktig ved at motkulturen fremmet sine egne alternative ideer, og nyheter i egne aviser. I USA var Berkeley Barb og East Village Other betydelige, i England International Times og Oz, og Norge var Vannbæreren på Karlsøy den største i omfang og mest innflytelsesrike av kulturmagasinene, men det var Gateavisa som hadde størst spredning. Det siste skjedde da Gateavisa brøt med motkulturens uskrevne lov og distribuerte bladet gjennom Narvesens kiosker. Ganske raskt steg opplaget til rundt 15 000 eksemplarer i måneden. Bladet fikk mange nye lesere som ikke nødvendigvis var en del av motkulturen. I tillegg var det over hele Vest-Europa og i USA tallrike små lokale blader som sprang opp av den samme motkulturen og ble spredt i små opplag.

Bladene og tegneseriene ble kjøpt i egne hippibutikker som «head shops» i USA og i bokkaféer i Vest-Europa og Norge. I de førstnevnte kunne man også skaffe seg håndgjorte smykker, røkelse, sigarettpapir, klær og lignende. Gandalf's Garden i Kings Road, Chelsea, i London var en bokkafé hvor man kunne henge, prate, lese bøker, røyke noe, og drikke kaffe. Gandalf utga også et tidsskrift av samme navn.^[5] En annen engelsk bokkafe var Mushroom Books som lå i området Lace Market i Nottingham.^[6][7] I Norge var Hjelmsgate 3 i Oslo et møtested. Her var det verksted, kulturgrupper, vegetarisk spisested, bokkaféen «Jaap van Huysmands minde» (til daglig kalt «Jaap»), og redaksjonen til Gateavisa, en av de lengstlevende alternative aviser i verden.

• Subkultur
• Alternativbevegelsen

•  Artikkelen mangler oppslag i Wikidata

  Les mer…

Glokalisering (fra engelsk, glocalisation) er et teleskopord sammensatt av globalisering og lokalisering. Begrepet uttrykker at globalisering ikke er en enveisprosess og ikke fungerer så ensrettende som en kan få intrykk av. Glokalisering spiller på hvordan kulturell, økonomisk og politisk globalisering nedfeller seg i lokale forhold. Dermed tar lokal kultur opp i seg internasjonal kultur, samtidig som den beholder eget særpreg.

Innen næringslivet betyr ordet å tilpasse internasjonale produkter lokale forhold. Som når McDonald's i India serverer lammeburger, fremfor storfeburgerne resten av verden spiser.^[1]

Ordet oppstod på 1980-tallet fra det japanske ordet dochakuka som opprinnelig refererte til å tilpasse jordbruk til lokale forhold. Senere ble ordet tatt i bruk som forretningsstrategi i japansk bedriftskultur i betydningen å tilpasse produkter rettet mot det globale markedet til lokale forhold. Men begrepet og ble først popularisert i engelsk språk av sosiologen Roland Robertson på 1990-tallet, og senere drøftet av Zygmunt Bauman.

• Internasjonalisering

• Bekh, K. (2016). A Company’s Marketing Mix in Terms of Glocal Marketing. Baltic Journal of Economic Studies, 2(5), 10-15 (in Web of Science: https://www.webofscience.com/wos/author/record/2340108; http://www.baltijapublishing.lv/index.php/issue/article/view/138)
• Thomas Hylland Eriksen Globalisering åtte nøkkelbegreper, 2008 ISBN 9788215013817

• Ordlista för 00-talet: GLOKAL^{[død lenke]} (Sydsvenskan, 10.2.01)

  Les mer…

Utilitarismen er en moralfilosofi som argumenterer at handlinger må bedømmes ut fra deres konsekvenser (konsekvensetikk). Dens budskap kan oppsummeres som «størst mulig lykke for flest mulig». Utilitarismen sprang ut av forsøkene på å reformere samfunnet på 1800-tallet, og den prøver å formulere etiske og sosiale problemstillinger på en måte som tilfredsstiller empiriske krav. Utilitarismen ble grunnlagt av Jeremy Bentham og videreutviklet av John Stuart Mill, men har sine forløpere i gresk hedonisme og eudaimonisme.

Benthams opprinnelige forslag gikk ut på å bedømme handlinger ut fra om de bidro til å øke eller minke den totale lykke for alle berørte personer. Målet består i å maksimere lykken eller velværet (etter at lidelsene er trukket fra), summert over alle mennesker i et samfunn. Utilitarisme skiller seg fra egoisme ved at alles interesser likestilles.

Kinesisk Mohismen, som var viktig i De stridende staters tid, ønsket sosial og politisk orden basert på utilitaristisk etikk. Mohistisk utilitarisme fokuserte mindre på lykke, og mer på velstand og verdighet. Moderasjon var en dyd, og luksus og musikk ble ansett som ekstravaganse som ikke var til nytte for vanlige folk.^[1]

Lykke og hedonisme ble diskutert av antikkens filosofer, og i middelalderen var Niccolò Machiavelli en fremtredende konsekvensetiker som hevdet at staten kunne gjøre hva som helst for å oppnå det som var best for flest. Den britiske teologene og filosofene Richard Cumberland (1631–1718) og John Gay (1699-1745) mente at lykke var alle handlingers ultimate mål, også i et evighetsperspektiv. Gay hevdet at Gud er uendelig lykkelig, og at menneskenes lykke er Guds vilje.^[2] Irske Francis Hutcheson skrev i 1725 at den mest moralske handlingen er god i forhold til hvor mange mennesker en spesiell handling blir glade av. På sammen måte er en moralsk ond handling dårlig i forhold til det antall mennesker som lider.

Jeremy Bentham laget en systematisk utilitarisme, og mente at regler eller handlinger som ikke gjorde godt ikke var gode. Thomas Hobbes psykologiske egoisme, gjør det utenkelig at en person vil gi opp sin egen lykke for å oppnå mer lykke for andre. Bentham forsøkte lenge å forene egoisme og utilitarisme, men innså at mennesker også handler altruistisk til fellesskapets beste.^[2] Bentham anså nytelse og smerte som målestokk for handlinger, og moralske valg burde redusere smerte og øke nytelse basert på hvor sterk følelsen er, hvor lenge den varer, hvor sikkert utfallet er, hvor nært den som føler konsekvensen er fra den som velger, om valget vil føre til mer av det samme, og hvor "ren" følelsen er i forhold til blanding av de andre kriteriene. Frihet og selvstendighet anså Bentham som positivt, men da i instrumentell forstand. Benthams syn på politikk var at en lov kan være moralsk god, men hvis konsekvensene av loven endrer seg over tid vil også den moralske kvaliteten endre seg.^[2]

John Stuart Mill, som skrev boken Utilitarianism, så opp til Bentham, men var kritisk til Benthams hedonisme og kvantitative tilnærming til nytte. Mill mente at nytte har en kvalitativ side. Sanslig nytelse, som vi har felles med dyr, skiller seg fra intellektuell tilfredsstillelse, som Mill anså som dypere og bedre. Mill mente at å velge rett og gjøre godt i seg selv gjør en lykkelig, og at alle egentlig ønsker at flest mulig er lykkelige, og slik bidrar til alles felles nytte. Samvittighet ble vektlagt av Mill for å regulere våre valg, og vår rettferdighetssans kan gi oss en impulsiv lyst til å straffe andre. Mill mener at bare vår evne til å se fellesskapets nytte lar oss trekke moralske og intelligente beslutninger.^[2]

Henry Sidgwick (1838-1900) mente at utilitarisme kunne bidra med moralske prinsipper i konflikter mellom f.eks. rettferdighet og sannhet. Sidgwick mente at vurderingen av hva som er best for flest er så kompleks at ikke alle var i stand til å gjøre gode utilitaristiske valg. Sidgwick førte til debatt om hvorvidt vurderingen av hva folk burde gjøre og hva de faktisk gjør må tas hensyn til når en lager lover. Sidgwick pekte også på hvordan befolkningsvekst kan føre til at det som er best for flest akkurat nå kan føre til dårligere tider fremover, og at utilitarismen også må se fremover.^[2]

George Edward Moore (1873-1958) forkastet hedonistisk utilitarisme og mente at det var flere verdier som burde maksimeres. Moore satte opp et tankeeksperiment der han forestilte seg en vakker verden og en stygg verden, begge uten mennesker. Moore mente at den vakre verdenen var bedre, for selv om det ikke var noen mennesker der til å se den, så har det vakre en iboende positiv egenskap som bør maksimeres. Moores utilitarisme kalles ofte ideell utilitarisme.

Karl Popper mente at "maksimal nytte" burde byttes med "minimal smerte" ettersom å maksimere lykke vil være både umulig og føre til politisk totalitarisme. Ninian Smart omtalte dette som negativ utilitarisme.

Robert Merrihew Adams (1937-) laserte motiv-utilitarisme, der det å velge seg noen individuelle mål og styre mot disse, sannsynligvis vil gi et bedre resultat enn om man vurdere nytten av hvert enkelt valg.

Preferanse utilitarisme ble lansert av John Harsanyi i 1977, og assosieres ofte med Richard Mervyn Hare og Peter Singer. Harsanyi hevdet at hedonistisk utilitarisme var basert på utdatert psykologi, og at det er feil at mennesker i hovedsak er motivert av å øke velværet og redusere smerten. Han forkastet også ideell utilitarisme fordi menneskets mål heller ikke er styrt av våre tanker om iboende verdi. Folk gjør, ifølge Harsanyi, irrasjonelle valg, og det må skilles mellom preferanser vi ser og "ekte preferanser". Det er de "ekte preferansene" vi ville foretrekke å følge dersom vi hadde all relevant informasjon og trakk rett konklusjon. Preferanse utilitarisme ønsker å tilfredsstille disse "ekte" valgene.

Kritikere har påpekt en rekke vanskeligheter med utilitaristiske posisjoner:

• Det er ikke trivielt hvilke følelser som skal betraktes som relevante for velvære.
• Det er ikke trivielt hvordan velvære og lidelse skal veies opp mot hverandre.
• Maksimering av lykke kan tenkes å bli oppnådd ved å bryte aksepterte moralske normer.
• Enkeltmennsker eller bestemte samfunnsgrupper kan få det verre, når det bare fokuseres på den totale lykkemengden i samfunnet.
• Det er ikke entydig hva som er best for flest, og man kan ikke vite hva konsekvensen blir når valget skal tas.

Ulike varianter av utilitarismen har forsøkt å imøtegå noen av disse kritikkpunktene. Her kan man nevne den såkalte negative utilitarismen og skillet mellom akt- og regelutilitarisme. Også John Rawls’ rettferdighetsteori kan ses på som en videreutvikling av utilitaristiske posisjoner.

• MacAskill, William (2020). Introduction to Utilitarianism: An Online Textbook. Oxford. (engelsk)
• O. Schwemmer (1996). «Utilitarismus». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 4 (på tysk). Stuttgart: Metzler. s. 460–463. 
• K.E. Tranøy (1998). «Utilitarisme». I P. Henriksen m.fl. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bind 15 (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 166. 

  Les mer…