Richard Neville, 5. jarl av Salisbury

Richard Neville, 5. jarl av Salisbury
Født		1400[1][2][3] Durham
Død		30. des. 1460 Slaget ved Wakefield
Beskjeftigelse		Jurist, dommer
Embete		Medlem av Overhuset (–ukjent)
Ektefelle		Alice Montagu, grevinne av Salisbury[4][5]
Far		Ralph av Neville, 1st Earl av Westmorland[4]
Mor		Joan Beaufort, grevinne av Westmorland[4]
Søsken		11 oppføringer William Neville Edward Neville, 3rd Baron Bergavenny[4] George Neville, 1st Baron Latimer Robert Neville Alice Neville Cecily Neville, hertuginne av York[4] Katherine Neville, hertuginne av Norfolk[4] Eleanor Neville[4] Anne Neville, Duchess of Buckingham[4] Philippa Neville John Neville, Lord Neville
Barn		10 oppføringer John Neville, 1. marki av Montagu[4] Richard Neville, 16. jarl av Warwick[4] Cecily Neville, Duchess of Warwick[4] Alice Neville[4] George Neville[6][7] Katherine Neville, Baroness Hastings[4] Eleanor Neville[4][7] Lady Margaret Neville[4][7] Thomas Neville[7] Lady Joan Neville[7]
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Bisham Abbey
Utmerkelser		Hosebåndsordenen
Våpenskjold

Richard Neville, iure uxoris 5.jarl av Salisbury og 7. og 4. baron Montacute (født 1400, død 31. desember 1460) var en av yorkistenes ledere i den tidlige fasen av rosekrigene.^[8] Han var ridder av hosebåndsordenen og medlem av det kongelig råd. Richard var den første sønnen av det andre ekteskapet til Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland og John av Gaunts datter Anne Beaufort.^[9]

Via strategisk ekteskap skaffet han seg framstående embeter i det nordlige England, inkludert som vokter av grensen mot Skottland 1420–1435. Til tross for det nære slektskapet med Henrik VI havnet han på yorkistenes side. I 1455 utnevnte Richard Plantagenet, 3. hertug av York ham til rikskansler. Da kongen forsøkte å frigjøre seg fra York, som hadde blitt Lord Protector, riksforstander, kjempet Salisbury på Yorks side i første slag ved St. Albans. Etter slaget ved Blore Heath, hvor han utmerket seg, flyktet Richard til Calais ettersom han spesifikt var utelatt fra den kongelige benådningen som ble utstedt. Hans siste deltagelse i rosekrigene var i slaget ved Wakefield. Han ble tatt til fange og dagen etter, den 31. desember 1460, ble han halshugget.

Richard Neville ble født i 1400 ved Raby Castle nord i grevskapet Durham. Selv om han var tredje sønn (og tiende barn) av Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland, var han den første sønnen som ble født av Ralphs andre hustru, Joan Beaufort, grevinne av Westmoreland. Neville-familiens besittelser lå hovedsakelig i Durham og Yorkshire, men både Rikard II og Henrik IV fant familien nyttig som en motvekt til makten til adelsfamilien Percys ved den skotske grensen, derav jarl Ralphs tittel som ble gitt i 1397, og hans utnevnelse i 1403 som Lord Warden of the Marches, det vil si vokter av sikkerheten av grensen i vest. Ralphs ekteskap med Joan Beaufort, på en tid da forskjellen mellom de kongelige og adelen ble stadig mer viktig, kan bli forstått som ytterligere en belønning; som barnebarn av Edvard III av England var hun et medlem av den kongelige familie.^[10]

Barna fra Ralphs første ekteskap med Margaret de Stafford hadde fått gode ekteskap med den lokale adelen, men hans barn med Joan Beaufort kunne gifte seg inn mer betydningsfulle familier. Tre av Richards søstre giftet seg hertuger, hvorav den yngste, Cecily, giftet seg med hertugen av York, og Richard selv giftet seg med Alice Montacute, eneste datter og arving av Thomas Montagu, 4. jarl av Salisbury.^[11]

Datoen for når Richard og Alice ble gift er ikke kjent, men det må ha vært før februar 1421 da de som et ektepar opptrådte ved kroningen av dronning Katherine av Valois. På den tiden han ble gift bar ikke Salisburys arv garantert da hans svigerfar Thomas Montagu fortsatt levde og i tillegg giftet seg på nytt med Alice Chaucer, barnebarn av poeten Geoffrey Chaucer, før 1424, og kanskje så tidlig som 1421.^[12] Men dette ekteskapet, som var det andre for Alice, og han døde i 1428 mens hun var i midten av tjueårene og giftet seg for tredje gang med William de la Pole, 4. jarl av Suffolk, senere hertug av Suffolk.^[13] Richard Neville og Alice ble bekreftet som jarl og grevinne av Salisbury, og fra dette tidspunktet ble han referert til som Salisbury.

Salisbury fikk besittelse av større eiendommer enn hva han som yngre sønn kunne ha forventet. Merkelig nok gikk hans eldre halvbror John Neville (død 1420) tilsynelatende med på at Neville-arven ble overført til Joan Beaufort, og at Salisbury ville arve disse ved hennes død, hvilket skjedde i 1440. Han fikk besittelse av land og bevilgninger som var gitt i fellesskap til hans foreldre Ralph og Joan. Ralphs direkte arving, hans sønnesønn, som også het Ralph, bestridte tapet av sin arv, og selv om den yngre Ralph gikk med på en løsning i 1443, var det på ulik vilkår.^[14] Salisbury beholdt de store Neville-besittelsene i Middleham og Sheriff Hutton, foruten også den nyere bevilgningen av Penrith. Kun Raby Castle gikk den motsatte veien.^[15] Striden Neville-Neville ble senere tatt opp i den destruktive striden Percy-Neville.^[16][17] Salisburys ekteskap skaffet ham også hans hustrus fjerdedel av arven til Holland-familien. Ironisk nok kom hans Salisbury-tittel i sammenligning med lite rikdom, skjønt han fikk en mer sørlig residens ved Bisham Manor i Berkshire.^[18]

Forsvaret av den skotske grensen ble utført av to voktere, en i øst (basert ved Berwick-upon-Tweed) og i vest (ved Carlisle). Begge posisjonene hadde blitt holdt av huset Percy på 1300-tallet, og deres støtte av kong Henrik IV synes å ha betalt seg i 1399 da Henry Percy ble utnevnt som Warden of the West March, vokter av vestgrensen, og hans sønn Henry Percy «Hotspur» som Warden of the East March, østgrensen. Men hans sønn gjorde opprør, og hans far ble holdt som medvirkende i hans forræderi. Etter at Hotspur ble drept i slaget ved Shrewsbury, ble Ralph Neville (Richards far) utnevnt av kongen til fange den eldre Percy. Hans belønning var å overta posisjonen som vokter av grensen i både øst og vest. Under kong Henrik V ble familien Percy gitt tilbake deres tidligere land og besittelser, og til sist også posisjonen som vokter av grensen i øst i 1417. Vokter av grensen i vest ble imidlertid en bortimot arvelig Neville-utnevnelse.^[19][20]

Salisbury ble vokter av vestgrensen i 1420. Det var en av dem mest verdifulle utnevnelsene i England, verd 1 500 pund i fredstid, og fire ganger dette om det brøt ut krig med Skottland. Selv om det i motsetning til Calais ikke krevde en fast garnison, betydde de uopphørlige angrepene over grensen og generelle grensestridighetene at måtte alltid være en tilgang på erfarne og godt trente soldater tilgjengelig. Salisbury må ha blitt vurdert høyt av kongen da han også ble utnevnt som fredsdommer i Cumberland, Westmoreland, og Durham. I 1431 fulgte han den unge kong Henrik VI til Frankrike for hans kroning, og da han kom tilbake var han blitt vokter av også østgrensen.^[21]

Imidlertid gikk han av fra begge posisjoner, skjønt det kan ha hatt til hensikt å tvinge kronen til å komme med etterskuddsbetalingen. Da hans oppsigelse ble akseptert, fulgt han sin svoger Richard, hertug av York, til Frankrike, og tok med seg 1 300 soldater og bueskyttere. Han kom tilbake året etter og i november ble han et medlem av kongens råd. Han tok derimot ikke tilbake posisjonen som vokter av grensen i nord, verken vest eller øst, da Percy-Neville-striden tok det meste av hans tid. Da denne ble løst i 1443 ble han igjen ble vokter av vestgrensen. Selv om det var med en redusert betaling på noe under 1000 pund, var utbetalingen sikret ved mer særskilte kilder av kronens inntekter. Dette kan reflektere hans erfaring i 1436. Samme året fikk hans også oppgaven å administrere de kongelige skogene nord for elven Trent.^[22]

Percy-Neville-striden var en rekke sammenstøt, angrep og vandalisme mellom de to mest framstående adelsfamiliene i nordlige England. Striden mellom de to familiene og deres tilhengere bidro til å framprovosere rosekrigene. Den opprinnelige årsaken til striden er ikke kjent, og de første utbruddene i vold skjedde på 1450-tallet, før rosekrigene. Mot slutten av 1443 kunne Salisbury fra sitt hovedsete i Middleham Castle i Wensleydale være noenlunde tilfreds med sin posisjon og hva han hadde oppnådd. Han var medlem av kongens råd og vokter av vestgrensen. Hans bror Robert var biskop av Durham og en annen av hans brødre, William, hadde varetekten av Roxburgh castle. Han hadde avlet sju barn, fire gutter og tre piker. I 1436 hadde de to eldste barna, Cicely og Richard, gjort gode ekteskap til sønnen og datteren av Richard de Beauchamp, 13. jarl av Warwick.

Det ble imidlertid åpenbart at familien Nevilles vekst og framgang hadde nådde sine ytterpunkter. Kongen, som på slutten av 1430-tallet hadde begynte å ta personlig kontroll, var blitt mer opptatt av å fremme lykken til sine nærmeste slektninger – og Salisbury var kun beslektet av illegitim og kvinnelig slektsledd. I denne konteksten var den lokale rivaliseringen mellom husene Neville og Percy i nordlige England nødt til å få en større betydning. En sterk og dyktig hersker ville ha kontrollert slik strider, men en svakere konge kunne oppdage at uenigheter kunne føre til at de spredte seg fra en lokal til en nasjonal konflikt.

Huset Percy land og eiendommer over hele nordlige England mens huset Nevilles landområder i nord var konsentrert i nordlige Yorkshire og in Durham. Som vokter av vestgrensen var Salisbury i posisjon til å utøve store makt i nordvest, til tross for bare å holde byene Kendal og Penrith. Percy-familien mislikte det faktum at deres undersåtter og leietakere Cumberland og Westmorland ble rekruttert Salisbury som selv med det mindre tilskuddet fra 1443 fortsatt han store økonomisk makt i nord. Seniorlinjen til Neville (nå knyttet via ekteskapet til huset Percy) mislikte den urettferdige avgjørelsen i striden om deres arv.^[21]

1400-tallet ble preget av tendensen at hver undersått trengte en «god herre». Det vil si at en rekke figurer innen lavadelen gjorde militær, politisk, og juridisk tjeneste i bytte for penger, posisjon eller innflytelse. Et resultat av denne tendensen var at man plasserte lojaliteten hos sin føydale herre framfor hos kongen. I bytte for hans tjenester kunne herre gi sine folk en årlig sum, et merke eller et særskilt klesplagg for å markere hans lojalitet og gjensidig skaffe ham hjelp i hans småstrider med naboene. Nordlige England lå langt unna myndighetenes sentrum i Westminster, og skaffe seg hurtig juridisk oppreisning for urett var umulig.^[23] Med sin økonomiske makt som vokter kunne Salisbury gi bedre støtte til Percys undersåtter enn hva Henry Percy kunne gi, som ikke hadde fått betaling i årevis som vokter av østgrensen.

I 1448 da krigen med Skottland blusset opp på nytt,^[24] Henry Percy, jarl av Northumberland, dro sin hær gjennom Salisburys område West March, noe som var et grovt brudd skikk og bruk. Northumberland ble beseiret i slaget ved Sark den 23. oktober 1448 av en betydelige mindre skotsk styrke, og i tillegg ble Northumberlands sønn Henry tatt til fange. Salisbury mistet rundt 2 000 hester i et forsøk på å svare på dette angrepet, og ble etterpå utelatt (sammen med Northumberland) fra de påfølgende fredsforhandlingene. Det siste bidro antagelig til å øke forbitrelsen mellom de to familiene.

Northumberlands andre sønn, Thomas Percy, 1. baron Egremont, bidro til å holde opprettholde striden mellom de to adelsfamiliene ved å tilbringe de neste få årene med å lage vanskeligheter i Yorkshire, særskilt York, beliggende mellom Percys eiendommer Spofforth og Healaugh, og Nevilles festning ved Sheriff Hutton. Den 24. august 1453 samlet Egremont sammen en styrke på rundt 1000 menn med den hensikt å legge seg i bakhold mens Salisbury og hans familie ved Heworth Moor, utenfor York, var på vei til Sheriff Hutton. Salisbury hadde deltatt i bryllupet til sin sønn Thomas i Tattershall Castle i Lincolnshire. Egremont angrep, men selv med en langt mindre styrke holdt Salisbury stand og kom seg uskadd til Sheriff Hutton. Denne episoden markerte begynnelsen på en regelrett privat krig. Bruden, Maud Stanhope, var enke etter lord Willoughby av Eresby, og hans sønn kom til å bli tilhenger av huset York. En annen yorkist var John Neville, senere marki av Montagu. Maud var i ferd med å arve godsene Wressle og Burwell fra sin onkel, Ralph, baron Cromwell, som igjen hadde anskaffet dem fra familien Percy via rettstvist. Historikeren John Sadler har argumentert at dette var den første hendelse i striden mellom husene York og Lancaster som bidro til å utløse rosekrigene.^[25]

Kongens råd beordret Egremont og Montagu om ikke å bryte freden og øyeblikk kom til hoffet, og parlamentet vedtok en lov at enhver herre som nektet å møte ved kongelig innkallelse skulle tape eiendom, navn og plass i parlamentet.^[19] Likevel ble dette ignorert, og Salisbury som hadde blitt tilkalt for å holde sine sønner i tøylene, ble bebreidet for disse plagene. Da kongen ble grepet av mental sykdom fikk Richard Plantagenet, 3. hertug av York muligheten til å ta kontroll over regjeringen uten bruk av makt og bli Lord Protector, riksforstander. Salisbury ga ham sin støtte,^[19] og York gjorde Salisbury til Lord Chancellor, rikskansler, i 1455.

Da kong Henrik ble bedre fra sin mentale sykdom, forsøkte han å hevde sin uavhengighet og avskjedige York som riksforstander ved å fjerne grunnlaget for hans autoritet.^[26] Ved midten av april 1455 besluttet Henrik og et utvalgt råd av adelsmenn å holde riksråd i Leicester. York og hans nærmeste allierte, inkludert Salisbury, forventet at Somerset ville bringe anklager mot dem i dette rådet. De samlet en hær og marsjerte for å stopp den kongelige partiet å nå fram til Leicester og avskar dem ved St. Albans i Hertfordshire, omkring 35 km nord for London. De møtte i det første slag ved St. Albans den 22. mai 1455. Dette betraktes som det første slaget i rosekrigene, og York sammen med Salisbury og hans sønn Richard Neville, 16. jarl av Warwick, beseiret motparten, huset Lancaster, ledet av Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset. Somerset falt selv i slaget. Også Henry Percy, 2. jarl av Northumberland, ble drept. York tok kong Henrik VI til fange, og fikk seg selv utnevnt til Constable of England.^[27]

Warwick spilte en nøkkelrolle i yorkistenes seier, og fra den dagen hadde Salisbury en langt mindre framtredende rolle Yorks råd enn hans mer energiske og populære sønn.^[28] Etter seieren forsøkte York å styre gjennom det kongelige råd før han begynte et andre protektorat om høsten, men denne politikken feilet. Foreningen av militære styrker kom fra kun York og Warwick. I de neste årene tilbrakte Salisbury det meste av tiden i nord mens hans sønn Warwick hadde en mer framtredende politisk rolle. I februar 1456 ble protektoratet avsluttet. Dronning Margaret av Anjou fikk kontroll over kongen i oktober 1456. Salisbury skal ha trukket seg tilbake til Middleham. Den bevæpnete konflikten mellom hans yngre sønner og familien Percy i Yorkshire blusset opp igjen i 1457, og Thomas Percy, baron Egremont, ble fraktet til Middleham som fange. Salisbury var tilstede i London den 24. mars 1458 hvor kong Henrik forsøkte å forsone de stridende adelsfamiliene, men ved høsten falt dette sammen og dronning Margaret tok en økende aktiv rolle i kongens regjering, fast bestemt på å beskytte sin sønn Edwards interesser. Høsten 1458 innkalte hun Warwick til Londoon for at han skulle svare for sine handlinger som kaptein av Calais, men besøket eskalerte til vold og han klarte såvidt å slippe unna i sitt skip og seile til Calais.^[28]

Sommeren 1459 brøt det ut regelrett krig igjen. York innkalte Salisbury og Warwick hos seg ved den walisiske grensen. Warwick kom fra Calais uten hindringer, men hans far Salisbury forlot Middleham Castle tidlig i august med en hær som i henhold til ulike kilder var enten fra fem hundre til sju tusen, og marsjerte sørover for å møte de andre.^[19][28] Han unngikk flere fiendtlige hærstyrker tilhørende huset Lancaster som forsøkte å avskjære ham i området Cheshire, og nedkjempet en i slaget ved Blore Heath i Staffordshire den 23. september 1459. Dette var et betydelig slag hvor Salisbury på dette tidspunktet hadde antagelig rundt 5 000 menn mot rundt 10 000 av lancasterne, ledet av James Tuchet, 5. baron Audley, men den erfarne Salisbury plasserte sin hær i en sterk posisjon. Etter et angrep hvor Audley ble drept, falt kommandoen på nestkommanderende John Sutton, 1. baron Dudley, som forsøkte seg på et nytt angrep som mislyktres, og resten av lancasterhæren flyktet etter store tap.^[29]

Salisbury fortsatte og nådde fram til York og Warwick ved Worcester, men fortsatt i mindretall ble de tvunget til å trekke seg mot Ludlow hvor aktet å forsvare Ludford Bridge ved 13. september. Om natten deserterte soldatene fra Calais som Warwick hadde med seg og gikk over til den andre siden. De var da enda mer i mindretall og innså at deres sak var dømt til å feiles. De besluttet å forlate sin hær; York rømte vestover til Irland mens Salisbury, Warwick og Yorks eldste sønn Edvard, jarlen av March, dro østover og klarte å komme seg til Calais den 2. november.^[28]

Den 26. juni 1400 krysset Salisbury Den engelske kanal sammen med Warwick og March. De gikk i land ved Sandwich og den 2. juli inntok de London. Warwick og March fortsatte for å møte kongen mens Salisbury beleiret Tower of London. Kongen ble ført som fange til byen den 26. juli og Salisbury red ut for å møte dem. I møtene de neste fire månedene synes ikke Salisbury å ha vært framtredende, men han ble gjort til Great Chamberlain, rikshoffmester.^[19]

Margaret av Anjou og lancastererne konsentrerte seg i Yorkshire og herjet eiendommene til York og Salisbury, ble de tvunget til å forlate London den 9. desember. De nådde Sandal Castle ved Wakefield den 21. desember og tilbrakte jula der. Isteden for å holde festningen dro York ut med hæren, kanskje mellom 5 000 og 6 000 menn den 30. desember og møtte fienden, kanskje det dobbelt antallet, i det skjebnesvangre slaget ved Wakefield. Detaljene i slaget er uklare, men det ble kulminasjonen av ti år med økende voldelig uro mellom tilhengerne av kong Henrik VI og hans fetter, hertugen av York.^[30] I løpet av en time var det over. Håpløst i undertall forsøkte York å kjempe seg i tilbaketrekning, men ble overmannet og drept ikke langt fra festningen. Andre forsøkte å komme seg i trygghet innenfor murene av byen, men ble drept før de kom så langt. Opptil 2000 yorkister ble drept mot kanskje bare 200 lancastere.^[30] Også Salisburys sønn Thomas ble drept under kamphandlingene.^[31] Salisbury selv forsøkte å rømme fra slagmarken, men ble tatt til fange i løpet av natten og ført til Pontefract Castle. Yorks sønn Edmund, jarl av Rutland, sytten år gammel, ble også drept. Den viktigste konsekvensen av slaget var at Edward, jarl av March ble huset Yorks tronkrever.

Selv om adelen i Lancaster-leiren kunne ha latt Salisbury kjøpe seg selv fri med tanke på de store rikdommer han hadde, men isteden ble han dratt ut av festningen av en mobb og halshogd.^[32] Hodet hans ble satt på en stake, og det samme ble gjort med hodet til unge Edmund, og vist fram i Micklegate i byen York.

Richard Neville, jarlen av Salisbury, ble først gravlagt ved Pontefract etter henrettelsen, men hans sønner fikk hans legeme fraktet til familiemausoleet ved Bisham Priory. En gravskulptur av alabast i kirken i Burghfield i Berkshire markerer graven hans. Grunnet oppløsningen av Englands klostre på 1500-tallet ble det flyttet på nytt og fraktet til Burghfield i West Berkshire. Gravskulpturen på en frue ved siden av ham er antatt å ikke ha den korrekte datoen for å være hans hustru, men hun kan være en av de tidligere grevinne av Salisbury gravlagt ved Bisham.^[33][34]

Hans sønn Warwick arvet sin fars titler og eiendommer, skjønt hans eget jarledømme hadde høyere rang enn Salisbury, og han ble derfor værende referert til som jarl av Warwick. Salisbury hadde skrevet testamente som er datert den 10. mai 1459 hvor han blant annet beordret fordelingen av førti mark blant fattige kvinner ved deres bryllup. Han etterlot Sheriff-Hutton og tre gods i nabolaget til sin hustru for resten av hennes liv. Men til sin nevø John, lord Neville, bror av Ralph, den andre jarl av Westmorland, som hadde kjempet imot ham ved Wakefield, ble belønnet for hans lojalitet med posisjonen som konstabel av festningene Sheriff Hutton Castle og Middleham Castle, sammen med andre inntekter fra eiendommene i Wensleydale. Han ga også ønske om å bli gravlagt ved nonneklosteret Bisham sammen med forfedrene til hans hustru, jarlene av Salisbury, hvilket også ble gjort.

Med sin hustru Alice Montague fikk Salisbury tolv barn:

• Cecily Neville (1424–1450), som giftet seg med Henry de Beauchamp, 1. hertug av Warwick. De fikk en datter, Anne Beauchamp, 15. grevinne av Warwick. Ved hennes død gikk hennes tittel til hennes tante på farssiden, Anne Neville, hustru av hennes onkel på morssiden, Richard Neville.^[35]
• Richard Neville, 16. jarl av Warwick (1428–1471), kjent som «kongemakeren», gift medvirkende Anne Beauchamp og de fikk barn.
• Alice Neville (ca. 1430–1503), som giftet seg med Henry FitzHugh, 5. baron FitzHugh. Deres datter, Elizabeth, gift med William Parr, 1. baron Parr av Kendal, således gjorde dem til stor-besteforeldre av Katarina Parr, sjette hustru av kong Henrik VIII av England.
• John Neville, 1. marki av Montagu (ca. 1431–1471), gift med Isabel Ingaldesthorpe, og hadde barn.
• George Neville (1432–1476), som ble erkebiskop av York og rikskansler
• Joan Neville (1434–1462), som giftet seg med William FitzAlan, 16. jarl av Arundel, og hadde barn.
• Katherine Neville (1442–1503), som giftet seg først med William Bonville, 6. baron Harington, og deretter med William Hastings, 1. baron Hastings, og hadde barn.
• Thomas Neville (ca. 1431–1460),^[36] som ble slått til ridder i 1449 og døde i slaget ved Wakefield. Han var andre ektemann av Maud Stanhope (30. august 1497, som giftet seg først med Robert Willoughby, 6. baron Willoughby de Eresby (død 25. juli 1452), og for tredje gang med Gervase Clifton, halshogd 6. mai 1471 etter slaget ved Tewkesbury.^[37]
• Eleanor Neville (1447–1471), som giftet seg med Thomas Stanley, 1. jarl av Derby, og hadde barn.
• Margaret Neville (ca.1450–1506), som giftet seg med John de Vere, 13. jarl av Oxford.
• Ralph Neville
• Robert Neville’

• Cokayne, G.E. (1959): The Complete Peerage, red. Geoffrey H. White. XII (Part II). St. Catherine Press.
• Gibson, J.P.: «A Defence of the proscription of the Yorkists in 1459», English Historical Review, XXVI, s. 512.
• Griffiths, R.A. (1968): «Local Rivalries and National Politics: The Percies, the Nevilles and the Duke of Exeter 1452-1455», Speculum, 43.
• Griffiths, R.A. (1981): The Reign of Henry VI, London, 2. utg. 2000.
• Harris, Barbara J. (2002): English Aristocratic Women 1450-1550. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0195056205.
• Harriss, G.L. (2004): «Willoughby, Robert (III), sixth Baron Willoughby (1385–1452)», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/50229. (betalingsmur)
• Macfarlane, K.B. (1945): «Bastard Feudalism», Bulletin of Institute of Historical Research, XX, s. 161.
• Myers, A.R. (1953): English in the Later Middle Ages.
• Richardson, Douglas (2011): Everingham, Kimball G., red. Magna Carta Ancestry: A Study in Colonial and Medieval Families. I (2. utg.). Salt Lake City, ISBN 1449966373, s. 511–513.
• Richardson, Douglas (2011): Everingham, Kimball G., red. Magna Carta Ancestry: A Study in Colonial and Medieval Families. IV (2. utg.). Salt Lake City. ISBN 1460992709.
• Sadler, D.J. (2000): War in the North - The Wars of the Roses in the North East of England 1461-1464, Bristol.
• Storey, R.L. (1957): «The Wardens of the Marches of England towards Scotland 1377-1489», English Historical Review, 72
• Storey, R.L. (1999): The End of the House of Lancaster, 2. utg.