Sutton Hoo

Sutton Hoo
Sutton Hoo 52°05′23″N 1°20′20″Ø
Nettsted		https://www.nationaltrust.org.uk/sutton-hoo
Sutton Hoo på Commons

Sutton Hoo er et høydedrag i Suffolk i England, øst for landsbyen Woodbridge og omtrent 12 km øst for Ipswich. Stedet er kjent for to angelsaksiske gravfelt fra 500- og 600-tallet. En av gravhaugene her inneholdt en intakt skipsgrav med et gravgods som overgår det meste i både rikdom og kulturhistorisk interesse. Gjenstandene er nå i British Museum i London, mange av dem på permanent utstilling.

Funnene fra Sutton Hoo er av spesiell interesse for forskningen om engelsk tidlig middelalder fordi de kaster lys over en periode av engelsk historie som ut fra de skriftlige kildene ligger i grensesnittet mellom myter, legender og historiske fakta. Funnene har vært sentrale i forståelsen av den angelsaksiske epoken generelt og Øst-Anglias tidlige historie spesielt.

Gravfeltene ligger med utsikt mot utløpet av elva Deben, og videre utover Nordsjøen. Det største feltet har 20 gravhauger og ligger på en bakkekam lengst mot sør og nærmest elva og havet. Ca. 500 m lenger nord ligger det såkalte ”nye” feltet på en annen bakkekam. Det ble oppdaget i 2000 da man skulle forberede grunnen for et opplevelsessenter på stedet.

Det har lenge vært gravd i gravhaugene på feltet, i hvert fall siden 1600-tallet, og virksomheten eskalerte gjennom 1800-tallet. Den såkalte haug 1 hadde gått gjennom hele denne perioden uten å bli skadet for mye. I 1860 ble det funnet 18 bushels (en bushel = ca. 37 liter) med jernnagler i en av haugene.

Stedet der gravfeltet lå hadde vært innmark på 1800-tallet, men rundt 1930 hadde det gått tilbake til lyngmark og beite. Like ved stedet var det i 1910 bygd et større hus for grunneieren, Mrs. Edith May Pretty. Hun hadde hørt av gamle folk på stedet at det var store skatter gjemt i gravhaugene. Hennes nevø hadde gått over haugene med ønskekvist, og mente det var gull i den som skulle vise seg å romme skipsgraven. Mrs. Pretty tok i 1937 kontakt med museet i Ipswich, som igjen henviste henne til Basil Brown. Han var fra Suffolk, og han hadde arbeidet i mange år for museet med arkeologiske undersøkelser, først og fremst på romerske funnsteder.

Mrs. Pretty ville først ha Brown til å åpne den største av haugene, haug 1. Brown syntes den så ut til å ha dyperegående skader, og ville heller begynne med tre mindre, men tilsynelatende mer intakte hauger (nr.2,3, og 4), og han fikk medhold i det fra Ipswich museum. Utgravningene startet sommeren 1938 ved Brown og tre gårdsarbeidere. I den største av haugene (nr. 2) fant han båtnagler og et ødelagt gravkammer med rester av glass- og metallgjenstander. Gravskikken var uvanlig i området, og man var i tvil om funnet var angelsaksisk, eller om det var skandinavisk, fra vikingtiden.

Men mrs. Pretty sto hardt på at hun ville ha undersøkt haug 1, og våren 1939 tok Brown fatt på utgravningen, hjulpet av skogvokteren og gartneren. Han gikk inn fra østsiden med en sjakt, og kom straks på båtnagler. Heldigvis la Brown merke til at de lå uforstyrret, og han tilpasset det videre arbeidet etter det. Etter flere uker med tålmodig framrensing av nagler begynte dimensjonene ved funnet å sige inn på Brown. Til slutt nådde de fram til gravkammeret, og Brown kunne konstatere at også dette var urørt.

I juni fikk arkeologen Charles Phillips ved University of Cambridge høre om et skipsfunn i Suffolk. Han kontaktet museet i Ipswich, og sammen med konservator Maynard kom han ut til Browns utgravning. Phillips ble forskrekket over at et slikt funn ble tatt hånd om av to gårdsarbeidere og en som strengt tatt ikke hadde noen utdannelse som arkeolog. I samråd med bl.a. universitetet og British Museum ble det til at Phillips tok over ledelsen av utgravningen. Han fikk samlet et team av spesialister mens Brown fortsatte å rense fram skipet, nagle for nagle. Alt treverk i skipet var råtnet bort, men naglene lå på plass, slik at det var mulig å rekonstruere skipet.

Mens Brown grov på skipet, begynte Phillips og hans folk å tømme gravkammeret. Etter hvert som de imponerende gjenstandene av både gull og sølv kom fram, ble det klart at man sto overfor et gravfunn fra 600-tallet, av hittil uante dimensjoner. Dessverre ble nyheten om funnet overskygget av krigsutbruddet samme høst.

Eiendomsforholdet måtte avgjøres ved rettslig kjennelse. Etter gjeldende britisk lov var det bare skattefunn, dvs. gjenstander som var ment å hentes fram igjen, som ble betegnet som treasure trove, og som tilfalt staten. Gravfunn, som var beregnet å skulle være begravd for alltid, var ikke treasure trove, og skulle tilfalle grunneieren. Hele funnet ble derfor mrs. Prettys eiendom. Hun valgte imidlertid å donere funnet til den britiske stat, og det ble tatt hånd om av British Museum. Utgravningsfeltet ble sikret med gresstorver og einerbusker og deretter fylt igjen. Phillips og hans kolleger publiserte funnet i 1940. Senere under krigen ble feltet brukt som øvelsesområde for militære kjøretøyer.

Etter krigen var det Rupert Bruce-Mitford som fikk ansvaret for Sutton Hoo-funnet. I Phillips’ publikasjon og notater kom han på uklarheter omkring utgravningen i 1939, og fikk åpnet gravhaugen igjen. Avtrykket av skipet ble frilagt og det ble tatt nøyaktige oppmålinger og avstøpninger. Disse ble brukt til å lage en fullskala modell av skipet i glassfiber. Deretter ble haugen restaurert tilbake til sitt utseende før 1939. Gjenstandene ble konservert på ny og grundig gjennomgått. Resultatet av Bruce-Mitford og hans kollegers arbeid gjennom en årrekke ble publisert i trebindsverket «The Sutton Hoo Ship Burial» i årene 1975-83.

Etter publikasjonen av gjenstandsmaterialet vendte interessen seg i retning av miljøet funnet ble gjort i. Det var professor Martin Carver ved Universitetet i York som sto for undersøkelsene. Gravfeltet ble nøye oppmålt og terrenget rundt haugene ble flateavdekket, dvs. at matjorden ble fjernet med maskin, og feltet renset for hånd. Slik er det mulig å påvise menneskelagde inngrep under flat mark. Det viste seg at haugene var plassert i forhold til gamle – keltiske og romerske – eiendomsmønstre. Det ble også funnet en rekke enkle graver for angelsaksiske henrettede, anlagt senere enn gravfeltet. Haug 2 ble restaurert til opprinnelig utseende. Haug 17 var urørt, og utgravning brakte for dagen en grav med en ung mann med våpen og gravgaver. Disse undersøkelsene ble publisert ferdig i 2005.

Skipsgraven er et av de mest praktfulle arkeologiske funn i England. Det er enestående i kvaliteten på gjenstandene, i størrelse og i kompleksitet. De viktigste gjenstandene, de som ligger utstilt i British Museum, lå alle i gravkammeret.

Selv om så godt som alt treverk var forsvunnet, var avtrykket etter skipet nærmest fullstendig bevart under undersøkelsen i 1939. Det er derfor langt på vei mulig å rekonstruere det. Skipet må ha vært ca. 27 m langt, med spiss akterstavn og høye stevner som på vikingskipene. Største bredde midtskips var 4,4 m. Skroget var klinkbygd med ni bordganger, avstivet med 26 par spanter. Det hadde ikke noen tydelig kjøl. Det har vært mulig å etterspore reparasjoner, så skipet har øyensynlig vært i bruk før det ble hauglagt.

Skipet var lagt øverst på bakkekammen med baugen pekende østover, og var satt ned i en kunstig forsenkning, tydeligvis gravd ut etter mål av skipet, slik at bare stevnene og de øverste delene av bordgangene har stukket opp av grøfta. Tofter, eventuelt dekk og mast var fjernet. Det er funnet rester av keiper, og antakelig var det blitt rodd av 40 mann.

Midt i skipet var det bygd et stort gravkammer, 5,5 m langt, der skipssiden utgjorde sideveggene og med tømrede endevegger. Det fantes ikke noe spor etter den døde, noe som har framkalt spekulasjoner om det kunne dreie seg om en kenotaf. Likevel, ut fra plasseringen av gravgodset, og kunnskapen om at jordsmonnet på stedet oppløser bein relativt raskt, er det i dag liten tvil om at liket har vært til stede. Det har ligget midt i kammeret, med føttene mot øst. Målinger av fosfat i jordsmonnet indikerer dette. Det har ligget inne i, eller oppå, en 2,7 m lang trekonstruksjon, tolket som en stor kiste eller som en plattform. På sørsiden av denne sto en jernbeslått bøtte, en lampe av jern som fremdeles inneholdt bivoks og en keramikkflaske.

Etter at den døde og gravgodset var plassert i kammeret ble begravelsen fullbyrdet ved at haugen ble bygd over skipet. Den ble synlig lange veier, særlig må den ha vært et dominerende trekk i landskapet sett fra elven. Antakelig er dette den aller siste gravhaugen som ble reist i gravfeltet ved Sutton Hoo.

En gang i middelalderen ble det bygd en grensegrøft som tok av en del av vestsiden av haugen. Dette må være grunnen til at da gravplyndrere begynte å grave her en gang på 1600-tallet, tok de feil av hvor sentrum av haugen egentlig var.

Gjenstandene rundt den sannsynlige plasseringen av liket tyder på at han har ligget med hodet nær den vestre tverrveggen. Ved venstre side av hodet lå hjelmen, pakket inn i et klede.

Hjelmen er dekorert med stempeldekorerte plater av fortinnet bronse, motivene antyder at de henspiller på historiske begivenheter og/eller myter. Disse er direkte sammenliknbare med dekoren på hjelmene fra gravfunnene i Vendel og Valsgärde nord for Uppsala i Sverige. Sutton Hoo-hjelmen skiller seg likevel fra disse ved at den har som basis en helsmidd jernhjelm, mens de svenske er satt sammen av mindre jernplater. Den har også en full ansiktsmaske, en fast nakkebeskytter og lange kinnbeskyttere. Hjelmer fra førhistorisk tid er usedvanlig sjeldne, og denne har ingen paralleller i England, kanskje bortsett fra et funn fra Caenby i Lincolnshire.

Da gravkammeret kollapset var hjelmen gjennomrustet, og den ble fullstendig knust. Den er nå utstilt restaurert og rekonstruert etter en formidabel innsats fra konserveringsavdelingen ved British Museum.

Til høyre for hodet lå ti sølvboller plassert inni hverandre og satt på hodet. De stammer antakelig fra det østromerske riket, og har blitt laget i løpet av 500-tallet. Under dem lå to sølvskjeer, antakelig også de bysantinske, merket med navnene til apostelen Paulus; PAVLOC og CAVLOC (Saul). En teori er at dette skal ha vært en dåpsgave til den avdøde, men dette er omdiskutert.

Parallelt med den døde, på høyre side lå et våpensett med tre kastespyd og sverd. Spydene lå med spissene opp i forhold til den døde. Inntil den døde lå et sverd i skjede prydet med innlegg av gull og cloisonné. Klingen var damascert i vakkert mønster. Festet til sverdet var et kryssbandolær med belte. Dette er prydet med spenner og beslag i gull- og cloisonnéarbeid av aller ypperste klasse.

Sammen med sverdutstyret er kanskje de andre gjenstandene som ble funnet ved overkroppen de aller flotteste gjenstandene i funnet. Kunstnerisk og teknologisk er de av aller høyeste klasse.

Den store spennen er laget i tre stykker. Platen er oval, belagt med gull og ornert med dyreornamentikk i stil II i karveskurd. Detaljene er framhevet i nielloteknikk. Platen er hul, med hengslet bakplate, kanskje ment å bære en relikvie i hulrommet. Tungeplaten og bøylen er tilsvarende dekorert.

Hver av skulderklaffene består av to halvrunde plater holdt sammen av et hengselstykke som dreier på en løs stang. Overflaten er dekorert med granater i millefioriteknikk omgitt av dyreornamenter i stil II. På undersiden av platene er nagler som har vært festet til et tykt lærkyrass. Klaffene holder sammen rygg- og brystsiden av kyrasset, slik at det sitter stramt på. Læret er selvsagt gått i oppløsning for lengst. Disse to skulderklaffene er de eneste som er funnet på angelsaksisk område.

Pungen har også vært av lær, men det rikt ornamenterte beslaget er bevart. Det består av et avlangt stykke horn montert på et metallstykke. På hornplaten er montert et gjennombrutt metallstykke med motiver av rovfugler, ulver som spiser mennesker, geometriske motiver, og et dobbelt motiv med dyr – kanskje hester – som vikler bena inn i hverandre. Håndverkeren har antakelig tatt motivene fra avbildninger på hjelmbeslag, som de fra Vendel og Valsgärde. Teknikk og utførelse kan vanskelig karakteriseres som annet enn briljant.

Disse gjenstandene må være laget av usedvanlig dyktig og erfaren gullsmed som må ha hatt tilgang til de beste ressurser som var å oppdrive i Anglia. Båret sammen må de ha gitt et solid inntrykk av kongen som en opphøyet person, og som uttrykker autoritet og eleganse.

Pungen inneholdt 37 frankiske gullmynter, alle forskjellige, det ser nesten ut som de kommer fra en samling. Myntene har vært meget omdiskuterte. Er de kharonsmynter til betalig for veien til det hinsidige, er de en del av gravutstyret, eller hva? Myntene utgjør i det minste en basis for datering av begravelsen. Muligens har det vært en gang på 630-tallet, men også dette er omdiskutert.

I høyde med knærne var det lagt en samling av drikkekar. To drikkehorn skiller seg klart ut. De er laget av hornene fra en urokse (Bos primigenius), og er vesentlig større enn hornene fra vårt storfe. Drikkehornene er utstyrt med beslag, rikt ornert, og med klare paralleller til metallarbeidene fra Vendel. Her sto også en samling av metallbeslåtte drikkebegre av lønnetre. Ved siden av lå en bunt med tøy, men videre spesifikasjon av dette er nå vanskelig.

Mange gjenstander lå i to samlinger, kanskje opprinnelig pakket i tekstil, ved fotenden av liket. Det mest oppsiktsvekkende er en lang ringbrynje, noe som hører til de store sjeldenhetene. Det var også to hengekar, sko av lær, en tretallerken, en pute fylt med dun, og andre gjenstander. Ved siden av lå en langskaftet våpenøks.

I høyde med knærne var det lagt en samling av drikkekar. To drikkehorn skiller seg klart ut. De er laget av hornene fra en urokse (Bos primigenius), og er vesentlig større enn hornene fra vårt storfe. Drikkehornene er utstyrt med beslag, rikt ornert, og med klare paralleller til metallarbeidene fra Vendel. Her sto også en samling av metallbeslåtte drikkebegre av lønnetre. Ved siden av lå en bunt med tøy, men videre spesifikasjon av dette er nå vanskelig.

Oppå disse gjenstandene var det satt en del sølvbegere. Det var et sett med riflede sølvskåler med et relieff av et kvinnehode i bunnen. De er i senromersk stil, og er antakelig laget i Italia. Oppi disse lå en god del smågjenstander; flere små trekopper, kammer av (hjorte-?) gevir, små kniver, en liten sølvbolle, en spillebrikke – kanskje kongen fra et sjakkspill eller lignende, og oppå dette igjen en gullornert sølvøse, også den laget i middelhavsområdet.

Og oppå alt dette igjen lå et meget stort, rundt sølvfat med graverte ornamenter, laget i Det bysantinske riket ca. 500, med stempler for keiser Anastasius I (491-518). På dette lå et ubrent bein som ikke lenger kan artsbestemmes. Denne samlingen av sølvgjenstander fra middelhavsområdet er helt unik for skipsgraven fra Sutton Hoo, både når det gjelder Storbritannia og Europa.

Langs den indre vestveggen, nærmest hodeenden, sto en stor jerngjenstand, og ved siden av et meget stort rundt skjold. Skjoldbulen var dekorert med granater og dyreornamenter i relieff. På forsiden var det to store granatprydede plaketter, den ene forestiller en rovfugl, den andre en flygende drage.

Midt på veggen lå en lang, jevnt tilformet brynestein med kvadratisk tverrsnitt, avsmalnende mot endene. På hver av sidene var det skåret ut ansikter. Til den ene enden var det festet en bronsefigur av en kronhjort. Denne gjenstanden var lenge omdiskutert, men det beste forslaget synes å være at det er et septer. Sør for denne igjen sto et lagget trespann med jernbeslag; et av flere i denne graven. I sørvesthjørnet lå en samling gjenstander som muligens har vært hengt opp på veggen. Nederst var et – muligens – koptisk bronsekar med innpunslede dyrefigurer. Oppå denne lå restene av en seks-strenget angelsaksisk lyre i et trekk av beverskinn. Lyren er av en type som finnes i noen av de rikeste gravfunnene på angelsaksisk område og på Kontinentet. Øverst lå et stort og meget forseggjort hengekar («hanging bowl»), laget i England og prydet med beslag i millefiori og emalje.

Ved den nordre enden av østveggen sto en stor lagget bøtte av barlind, og oppe i den et spann. Sør for denne var to store bronsekjeler, en halvrund og en med konkave sider, som opprinnelig har stått lent opp mot veggen. Midt på sto enda en bronsekjele med tilhørende oppheng; en 3,5 m lang jernlenke med svært forseggjorte ornamenter og ledd.

Tallrike spor av tekstiler finnes i nesten hele gravkammeret. En del kypertvevd stoff kan være fra kapper, senge- og veggtepper. Noen tepper har samme veveteknikk som tilsvarende tepper fra Syria. To andre tepper, ved fot- og hodeenden av den døde kan minne om tilsvarende fra Skandinavia.

Som nevnt ble det ikke konkret funnet noe lik i gravkammeret. Dette førte i begynnelsen til spekulasjoner at dette kunne være en kenotaf. Ved Bruce-Mitfords undersøkelse i 1967 fant man imidlertid anomalier i fosfatinnholdet i jordsmonnet under gravkammeret. Det var påfallende høye verdier innenfor et meget begrenset område her, så begrenset at det kunne noenlunde dekkes av omrisset av en person. Bruce-Mitford konkluderer at dette virkelig er de siste sporene av et legeme som er gått fullstendig i oppløsning i det sure jordsmonnet. Kvaliteten og mengden av gjenstandene indikerer at vedkommende har vært av det aller øverste aristokratiet; mest sannsynlig av kongelig byrd. Mange navn av kjente angliske konger i det aktuelle tidsrommet har vært kastet fram, men stort sett er det bare to som har blitt regnet som sannsynlige, det er Raedwald og Sigeberth.

I 1940 var det at historikeren H.M.Chadwich mente at graven kunne være reist over kong Raedwald av Øst-Anglia, som regjerte ca. 599 – ca. 624. Hovedkilden til denne kongens liv finnes i Beda den ærverdiges historieverk Historia Ecclesiastica som sto ferdig i 731. Her finner man fortellingen om den gregorianske misjonen på De britiske øyer, ledet av St. Augustin. Han kom til Kent i 597, der kong Raedwald ble døpt som en av de første engelske kongene. Raedwald slo seg senere opp til å bli konge av både Anglia og Northumbria før han døde. Raedwald, selv om han var døpt, etablerte ikke noe entydig kristent kongedømme. Sønnen Eorpwald, imidlertid, definerte seg som en kristen hersker, og ble senere den første engelske konge nord og sør for Humber som etablerte et kristent kongedømme.

Selvsagt kan ikke spørsmålet om mannen i Sutton Hoo-graven avgjøres en gang for alle. Men ved å gå ut fra gjenstandene, deres antall og kvalitet, og de ressursene som har gått med til å anskaffe dem, kan man komme videre. Videre ligger stedet meget nær Readwalds kongesete i Rendlesham. Hypotesen at mannen i skipsgraven er Readwald har fått vid støtte blant både arkeologer og historikere, men det kommer med ujevne mellomrom opp antakelser om andre identifikasjoner.

I årene 1881-83 fant den svenske arkeologen Hjalmar Stolpe 14 graver ved Vendel i Uppland, fire mil nord for Uppsala. Sju av gravene var i opp til ni meter lange båter, og inneholdt sverd, hjelmer og andre våpen. Et tilsvarende gravfelt ble funnet ved Valsgärde rett nord for Uppsala.

Dateringen av de eldste gravene her sammenfaller noenlunde med de yngste fra Sutton Hoo. Det er interessant å legge merke til at disse, de aller første skips- og båtgravene, opptrer noenlunde samtidig, i Anglia og Uppland. I tillegg er det flere paralleller i gravutstyret. Særlig har hjelmene og de overdådige spennene og beslagene med niello- og cloisonnéarbeider vært framhevet.

Foruten kontakten med de tidlige merovingertidsgravene i Uppland er det en del funn i Øst-Norge som må skrive seg fra rike graver i en liknende tradisjon. Det viktigste funnet er gravfunnet fra Åker utenfor Hamar, med blant annet en stor beltespenne med rik niello- og cloisonné-ornamentikk. Disse gravene går under betegnelsen Åker-komplekset, og sees som gravene ved Vendel og Valgärde i sammenheng med funnene fra Sutton Hoo.

Denne sammenhengen over store avstander, inkludert Nordsjøen, har vært gjenstand for mange spekulasjoner. En hypotese som kan virke plausibel er at konge- og høvdingslektene på begge sider av Nordsjøen var i nær kontakt i denne perioden. Det finnes måter å opprettholde slik kontakt mellom slekter, en av dem er gjennom ekteskap, men også ved gjensidig oppfostring av sønner, jfr. sagaenes beretning om Håkon den godes oppfostring hos kong Adalstein av England. På denne måten vil også materiell kultur kunne spres innenfor aristokratiet over store avstander.

Gravfeltet omfatter ca. 20 gravhauger. Carvers undersøkelser i 1983-92 bekreftet at dette ikke var en gravplass for folk flest; her var det utelukkende gravlagt individer fra det øverste sosiale lag. Hver haug inneholdt én begravelse, vanligvis en branngrav med rikt gravgods. Begravelsene strekker seg over et tidsrom på 50-60 år gjennom siste del av 500-tallet og første del av 600-tallet. Nesten alle var blitt plyndret. Noen funn peker seg ut, men selvsagt uten å komme i nærheten av rikdommene i skipsgraven.

Denne haugen ble undersøkt av Basil Brown i 1938, men den kan være stedet der det ble funnet masser av klinknagler i 1860. Haugen var iallfall grundig plyndret. Brown hadde funnet nagler her, men han tolket dem som rester av en ganske liten båt. Carvers gjenåpning av haugen viste at dette var i virkeligheten et plankebygd kammer på ca. 5 x 2 meter, nedskåret i undergrunnen under haugen. Over kammeret har det ligget et skip som var plassert i retning øst-vest, dette har vært atskillig mindre enn det i skipsgraven.

Fosfatprøver viste også her at det har ligget et fullstendig oppløst legeme i sørvestdelen av kammeret. Gravgavene var svært fragmenterte, men de har inneholdt et engelsklaget blått glassbeger, to skiver av forgylt bronse, kanskje fra skjoldbeslag, en beltespenne av sølv og en del andre småsaker. Spissen av et damascert sverd viser store likheter med sverdet fra skipsgraven. Fragmenter av beslag til drikkehorn må ha vært laget av samme gullsmed som sto for de tilsvarende i skipsgraven. Skjoldbeslagene likner påfallende på de som ble funnet i skipsgraven. I det hele har disse to begravelsene svært mye til felles.

I denne haugen lå en ung mann begravet sammen med hesten sin. De lå i hver sin grav under haugen, og var blitt spart for gravplyndrerne; plyndringsgropa gikk rett ned fra sentrum av haugen og hadde truffet mellomrommet mellom de to gravene. Mannen lå i en eiketrekiste med et kostbart sverd ved siden. Sverdbeltet var viklet rundt sverdet, på det satt en stor beltespenne med cloisonné-innlegg. Ved hodet lå ildstål og en skinnpung som inneholdt mosaikkperler og uslepne granater. Ellers i graven lå en lanse og skjold og to bronsekar, foruten et rikt dekorert seletøy til hesten. Gjenstandene ligger utstilt i besøkssenteret ved Sutton Hoo. Ryttergravene kjennes også fra Norden, og tolkes som graver for menn av høyere rang, om man vil, en slags forløper til adel og riddervesen.

Ved flateavdekking ble det funnet en del graver under flat mark, som skiller seg markant ut fra de rike gravene i gravhaugene. Det dreier seg om individer som har fått en voldelig død, ved flere av dem er det mulig å konstatere henging og halshogging. Som oftest var alt organisk materiale forsvunnet, men det var mulig å rekonstruere noen av kroppene etter det avtrykket som satt igjen i jordsmonnet.

Carver undersøkte to konsentrasjoner av disse gravene, en øst for gravfeltet og en rundt Haug 5. Antakelig har det stått en galge på denne haugen, en god stund etter at den ble bygd. Disse gravene skriver seg alle fra 700- og 800-tallet.

I 2000 ble det gjort en arkeologisk undersøkelse på stedet der det skulle reises et besøkssenter. Det viste seg at på stedet lå det flere angelsaksiske graver, noen med gjenstander som avspeiler høy status. Det første funnet var et fragmentarisk bronsekar med drevne relieffer av krigere i kamp med løver. Karet er antakelig av syrisk eller nubisk opprinnelse, men lå dessverre utenfor kontekst. For øvrig ble det funnet en serie med bunner av gravhauger med intakte branngraver. En av disse inneholdt også et svartglittet leirkar og et stort hengekar av bronse fra 600-tallet. En enkelt skjelettgrav ble funnet, en våpengrav med spyd og skjold. Skjoldet hadde beslag av vendeltype, som i skipsgraven.

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Sutton Hoo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Sutton Hoo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Sutton Hoo Society website
• * Kongelege alliansar, artikkel hos Norgeshistorie.no om skipsgravene i Vendel og likheten med skipsgraven i Sutton Hoo