Valg i Norge

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Valg i Norge
Valgordning i Norge
Det norske parlamentet: Stortinget
Lovverk		Norges Grunnlov, Valgloven
Valgsystem		PR i flermannskretser (åpen liste)
Sperregrense		4 %[n 1]
Utregningsmetode		Sainte-Laguës metode (1,4)
Valgkretser (nasjonale)		19
Stemmerett		Allmenn, 18 år (1913,[n 2] 1978)
Kvinnelig stemmerett		1913
Kategori

Valg i Norge vedrører den demokratiske staten Norges valg og valgordning, samt historisk perspektiv og nærliggende forhold.

Norge er et demokratisk konstitusjonelt monarki og befolkningen velger menn og kvinner på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå samt verv i Den norske kirke og representanter til Sametinget. På nasjonalt nivå velges representanter for parlamentet gjennom proporsjonal representasjon i 19 valgkretser (fylkene) hvert fjerde år, som videre avgjør den utøvende makts sammensetning. Som konstitusjonelt monarki er Norges statsoverhode Kongen dog kun som symbolsk makt. Regjeringssjefen, Norges statsminister er som oftest lederen av det politiske partiet med størst oppslutning, men trenger ikke å være det. Statsministeren er den utøvende makt sin høyeste autoritet og innehar i Norge størst myndighet og bestemmelsesrett. Regionale og lokale valg skjer parallelt to år etter stortingsvalgene hvilket gjør at Norge har politiske valg hvert andre år. I tillegg holdes det ekstraordinære folkeavstemninger i Norge, men dette er ikke lovfestet til forskjell fra ordinære valg av politiske representanter.^[1]

For å sørge for at de som bor langt unna får like mye å si i rikspolitikken som de som bor i Oslo og omegn, får fylkene i spredtbebygde områder flere mandater i forhold til antall innbyggere enn mer tettbebygde områdene i byene. Dette for å sikre god representasjon i Stortinget, og unngå at urbane interesser overkjører distriktene.^[2] Flerpartisystemet gjør at partiene ofte må samarbeide og danne koalisjonsregjering for å regjere. Det er allmenn stemmerett fra året man fyller 18 (forsøksordning med stemmerett for 16- og 17-åringer ved lokalvalget i 2011). Bare norske statsborgere kan stemme ved stortingsvalg, mens utlendinger som har bodd i Norge sammenhengende i tre år kan stemme ved lokalvalg. Kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913. Norge er et monarki, og Kongen personlig har formelt sett øverste politiske myndighet, men han har ikke utøvet politisk makt siden parlamentarismen ble innført i 1884. Derimot har han utvilsomt hatt en viss innflytelse også etter 1884. Et prominent eksempel er kongens nei til de tyske kravene etter den tyske okkupasjonen i 1940. Stortinget, på sin side, godtok de tyske kravene.

Valgordningen ved stortingsvalg er proporsjonal representasjon i flermannskretser etter St. Laguës modifiserte metode. Prinsippet er at andelen av mandatene skal være så nær som mulig den andelen av stemmene partiet oppnår i det aktuelle valget. Det er to viktige unntak ved stortingsvalg: Utjevningsmandater og distriktstillegg. Utjevningsmandatene skal rette opp den skjevheten som kan skapes når et parti får et antall stemmer totalt, men ikke nok i et fylke til å vinne mandat. Partiet må ligge over sperregrensen på 4 % oppslutning på landsbasis for å komme med i fordelingen av utjevningsmandatene. Valgordningen i Norge har endret seg over tid og valg har forekommet i Norge siden 1814.

I Norge skjer det valg på mange arenaer. Den demokratiske fremgangsmåten er lovfestet i flere råd, utvalg, på arbeidsplasser og i politikken. På fem forskjellige administrative områder velges det representanter i Norge i dag. De fem er: Stortingsvalg, kommunevalg, fylkestingsvalg, sametingsvalg og kirkevalg. Det førstnevnte velges nasjonalt og er Norges nasjonalparlament. De to neste bestyrer landets administrative ledelse på de to underliggende nivåene under det nasjonale, nemlig fylkeskommunen og kommunen. Hos disse to finnes tilsvarende folkevalgte og «regjering» på lavere nivå og disse to valgene holdes samtidig hvert 4. år. Stortingsvalget holdes også hvert 4. år, med to års avvik fra kommunestyre- og fylkestingsvalget.

I tillegg har Norge i nyere tid fått ytterligere to valg. I 1989 ble Sametinget offisielt åpnet av Kong Olav V, med det formål å tjene samenes sak gjennom etablerte institusjoner.^[3] Sametingsvalg holdes samtidig som stortingsvalg hvert 4. år, men er helt uavhengige av hverandre. I 2008 fikk Norge sitt femte og hittil siste valgsystem. Valget av menighetsråd, bispedømmeråd og andre ledelsesposter i Den norske kirke (statskirken) ble opprettet av et samlet Storting og allerede året etter ble kirkevalget 2009 holdt samtidig som stortingsvalget.^[4] Det har imidlertid vært holdt flere menighetsrådsvalg tidligere.^[5]

Med Norges Grunnlov i 1814 innførte Norge indirekte flertallsvalg og denne ordningen bestod helt frem til unionsoppløsningen i 1905. Ved indirekte representasjon valgte de stemmeberettigede (menn over 25 år av en viss økonomisk klasse) valgmenn som videre valgte stortingsrepresentantene. Denne totrinnsprosedyren ble begrunnet av Riksforsamlingen med at det krevdes en viss kompetanse for å gjøre det riktige politiske valget. Det var heller ikke like enkelt å vite hvem en skulle stemme på, da det før 1884 ikke fantes politiske partier i Norge.^[11] Representantene i valgkollegiet var ikke forpliktet til å ha et politisk program å forsvare i forhold til velgerne, men formålet var å representere fellesskapet.^[12]

I 1884 ble både Venstre og Høyre stiftet (kalt parlamentarismen), og etterhvert som partiene fikk større innflytelse og skapte klare politiske skillelinjer ble det klart at flertallsvalget førte til urimelige skjevheter i mandatfordelingen. I teorien kunne et parti med knapt flertall i alle valgkretsene få samtlige mandater på tinget. I dag er denne ordningen mindre brukt enn direkte valg. Eksempelvis velger amerikanske velgere et valgmannskollegium som videre velger representanter. I 1905 ble valgordningen i Norge endret fra indirekte flertallsvalg til direkte flertallsvalg i enmannskretser. I første valgrunde var representanten nødt til å få rent flertall (< 50 %) for å vinne mandatet. Hvis dette ikke skjedde ble det holdt en andre valgrunde der vanlig flertall (flere stemmer enn noen annen representant) var nok for å vinne mandatet. Ettersom det nystiftede Arbeiderpartiet fikk økende oppslutning på begynnelsen av 1900-tallet, var denne ordningen fordelaktig for Venstre og Høyre da de kunne samarbeide mot Ap i den andre valgrunden. Dette gjorde ifølge enkelte at Arbeiderpartiet fikk mindre oppslutning enn de «burde».^[13]

Norge har historisk lenge vært underlagt andre nasjonalstater, som under Danmark-Norge (1537-1814) og Unionen mellom Sverige og Norge (1814-1905) og det var først ved Norges Grunnlov i 1814 at landet innførte sin egen valgordning og holdt nasjonale valg bestemt ved lov.^{[trenger referanse]} Det ble avholdt stortingsvalg både i 1814, 1815 og 1817, men etter dette ble valg avholdt hvert tredje år frem til 1936 (med en forskyvning i 1870). Under andre verdenskrig ble det ikke avholdt valg da Norges regjering fungerte fra London. Siden valget avholdt i 1945 har stortingsvalg blitt avholdt i Norge hvert fjerde år. Det som nå heter kommune- og fylkestingsvalg ble først avholdt i 1898 med begrenset utstrekning til folkemassene (rundt 10 % hadde stemmerett).^{[n 11]} Frem til andre verdenskrig ble lokalvalg avholdt året etter stortingsvalg, men dette endret form etter krigen da det først ble avholdt valg i 1945 (samme år som stortingsvalget) for så igjen i 1947. Siden dette har lokalvalgene gått med to års avstand til de nasjonale valgene slik at Norge i praksis har valg hvert andre år hva gjelder politiske representanter. Lokalvalgene har endret karakter gjennom historien spesielt da fylkeskommunen ble etablert som eget administrativ ledd der velgere skulle velge sine representanter direkte. Det var også ved kommunestyrevalg kvinner først fikk tilgang i begrenset form før stemmeretten offisielt stod i 1913 for nasjonale valg.

Etter krigen har samtlige stortingsvalg gitt størst oppslutning til Arbeiderpartiet. Høyre har tilsvarende vært nest størst siden krigen frem til og med 1993, hva gjelder prosentvis oppslutning (Senterpartiet fikk flere mandater enn Høyre i 1993).^[14] I 1997, 2005 og 2009 var Fremskrittspartiet større enn Høyre.^[15]

Da Norge avholder valg på flere administrative nivåer er det også muligheter for flere valgordninger. I hovedsak er dog systemene like. Norges valgsystem for Stortinget baseres på forholdstallsvalg i flermannskretser (også kalt proporsjonal representasjon) og en åpen partiliste. Valgkretsene i Norge er inndelt etter den vanlige administrative inndelingen, altså ved fylkesgrenser og kommunegrenser. Hvor mange mandater hver valgkrets skal ha er festet ved lov og avhenger av innbyggertallet i de respektive valgkretsene. Ved stortingsvalg er det også slik at størrelsen på fylkene er med i vurderingen av antall mandater til fylkene og dette revurderes hvert åttende år.

^[16] Et valgsystem kan i enkelhet inndeles i to trekk; (1) mandatfordeling og (2) kandidatkåring. Utregningen for mandatfordelingen gjøres gjennom Sainte-Laguës modifiserte metode, utformet av André Sainte-Laguë med første deletall som 1,4 og ikke 1 som metoden opprinnelig la til grunn. Dette gjelder for både stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg, men sistnevnte benytter ikke stemmer direkte, men listestemmer. Denne metoden baserer seg på kvotienter, altså stemmetallet til et parti dividert med et gitt deletall.

Etter at mandatene er fordelt på partier/lister og på valgkretser skal det gjøres en kandidatkåring. Dette innebærer å vurdere hvem fra partiet som skal få de tildelte mandatplassene. I sin enkleste form får de øverste fem kandidatene på partilisten plass hvis partiet er tildelt fem mandater. I Norge er det imidlertid mulig med listepreferanser. Dette innebærer at man kan endre rekkefølgen på kandidatene på listen til partiet/gruppen de stemmer på, eller gi personstemmer til enkeltkandidater. Førstnevnte kalles rangering og brukes ved stortingsvalg. Sistnevnte med personstemmer brukes ved lokalvalg. I tillegg til mandatfordeling og kandidatkåring har stortingsvalg to tillegg som ikke finnes ved lokalvalg: utjevningsmandat og sperregrense.

Valgkretsene ved Stortingsvalg følger Norges generelle administrative inndeling ved bruk av fylkene som valgkretser. Ved kommune- og fylkestingsvalg brukes tilsvarende kommunene og fylkene som valgkretser.

Fra 2005 har det blitt valgt 169 representanter til Stortinget. Av disse velges 150 som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter. Hvert fylke har ett utjevningsmandat til fordeling blant de partiene som kom over sperregrensen og som ble underrepresentert ved mandatfordelingen. Stortingsrepresentantene blir fordelt mellom fylkene med en formel hvor en innbygger teller ett poeng og en kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Dette blir deretter delt på antall distriktsrepresentanter (150). Denne ordingen er for å sikre representasjonen til fylker med svakt befolkningsgrunnlag og gjør at det i 2009 var 19 007 stemmer bak hver Oslorepresentant, mens tilsvarende tall for Finnmark var 7419 stemmer.^[19][20] Denne ordningen har høstet kritikk fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).^[21] Fordelingen av mandater per fylke blir justert hvert åttende år som følge av befolkningsendringer, neste gang i forkant av stortingsvalget i 2021 basert på befolkningstallene fra 1. januar 2020. Da arealet står fast vil befolkningsutviklingen få større betydning med mindre systemet forandres.^[22]

Mandatfordelingen ved stortingsvalgene i 2013 og 2017:

Til fylkestingene og kommunestyrene er det også regler for hvor mange de skal være. I Kommunelovens § 7 står det følgende lovverk for kommunestyrets og fylketingets sammensetning:

Også valget av Sametinget og kirkerådene er inndelt i valgkretser. Det er 7 samiske valgkretser i Norge. Ved Kirkevalg velges det representanter til de 1258 menighetsrådene og de 11 bispedømmerådene.^[10]

I Norge kalles «sperregrensen» det prosentnivået politiske partier på Stortinget trenger for å få tilgang til fordelingen av utjevningsmandater ved stortingsvalg. Vanligvis er sperregrensen det prosentnivået det kreves for å komme inn i parlamentet overhodet, men på Stortinget er det altså mulig å være representert uten å ha over det respektive prosentnivået. Sperregrensen i Norge er på 4 % som definert i Grunnloven.^[23] Forskjellen på hvorvidt en kommer over eller under grensen kan være meget avgjørende, sist vist med Venstres fall fra stortingsvalget 2005 til 2009 da Venstre falt under sperregrensen og gikk samtidig ned fra å ha 10 til å ha 2 stortingsrepresentanter.^[24] Et annet eksempel er fra stortingsvalget 2001 da Steinar Bastesen fra Kystpartiet kom inn på Stortinget med bare 1,7 % på landsbasis, men 10,9 % av stemmene i Nordland.^[25][26]

Sperregrensen gjelder ikke ved fordelingen av de 150 distriktsrepresentantene.^{[n 12]} I praksis gjelder det likevel en sperregrense ved tildeling av distriktsrepresentanter ettersom divisoren ved tildeling av førstemandatet er 1,4 og ikke 1 (St. Laguës modifiserte metode). Dette for å hindre et for fragmantert partistruktur som vanskeliggjør styringsdyktige regjeringsalternativer.^[27][28]

Likt resten av Skandinavia har Norge de siste årene fordelt såkalte utjevningsmandater til forskjell fra distriktsmandatene på de politiske partiene representert på Stortinget.^[29] I Norges offentlige utredning av 2001 forklares det at «formålet med utjevningsmandatene er å sikre en forholdsmessig fordeling av mandatene på de politiske partiene».^[29] For å gi en tilnærmet proporsjonal fordeling av stemmenes tyngde regnes det ut hvor mange mandater hvert parti ville fått dersom hele landet var én valgkrets. De partiene som har fått flere mandater enn den nasjonale oppslutningen skulle tilsi beholder disse, mens de som har fått færre får tildelt utjevningsmandater etter samme prinsipp som for distriktsmandatene i et fylke. De 19 utjevningsmandatene fordeles først mellom partiene og deretter ett til hvert fylke.

Ordningen ble innført i 1989, da med åtte utjevningsmandater til forskjell fra dagens 19 (innført i 2005).^[30][31] Det ble da også spesifisert i grunnlovens § 59 at utjevningsmandater kun skal tildeles de partiene som på landsbasis får over fire prosent av stemmene (populært kalt «sperregrensen»).^[32] Det er imidlertid ingen sperregrense for utdelingen av distriktrepresentantene (de resterende 150 stortingsrepresentantene), hvilket gjør sperregrensen i Norge til noe litt ulikt andre lands sperregrenser der sperringen gjelder alle representanter.^{[n 12]}

Ordningen med utjevningsmandater kan medføre at et parti som oppnår lav oppslutning i et fylke likevel mottar et utjevningsmandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet. Eksempelvis fikk Venstre ved valget i 2005 5,9 % av stemmene på landsbasis og i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater. Et av Venstres utjevningsmandater gikk til Finnmark, hvor representanten Vera Lysklætt ble valgt inn selv om partiet i fylket kun mottok 826 stemmer, eller 2,2 % av stemmene. Med andre ord ble Lysklætt innvalgt av Venstres velgere i andre fylker enn Finnmark da partiet hadde et stort antall reststemmer i det sentrale østlandsområdet som virket inn her. Høyre mottok til sammenligning 3 439 stemmer i Finnmark, en oppslutning på 9,3 % og fikk ikke mandat.^[33] Utdelingen av utjevningsmandatene gjøres av Riksvalgstyret.^[34][35]

Det finnes mange måter å regne ut hvor mange mandater hvert politisk parti skal få. I Norge brukes en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode der den første divisoren er endret fra 1 til 1,4. Metoden fungerer slik at antall stemmer til hvert parti divideres på 1,4 for så å gi det første mandatet til det partiet som etter første dividering har høyest tall. Videre deles stemmetallet på 3, så 5, så 7 osv. Etter at stemmetallet er delt på 1,4 finner en ut hvilket tall som er høyest. Nedenfor er listet hvordan denne metoden ga mandater i valgkretsen Oslo ved stortingsvalget i 2017.^[36] Det første mandatet gikk til Ap. Det neste mandatet utregnes ved å se hvilket parti har høyest tall, etter at det første mandatet er utdelt (og dermed er det øverste tallet til Ap ikke lenger med i beregningen). Det nest høyeste tallet er å finne hos Høyre, som er både høyere enn Aps neste tall og de andre partienes tall.

Denne metoden benyttes også til fylkestingsvalg og kommunestyrevalg. I førstnevnte er det stemmesedler som telles og fordeles, akkurat som i stortingsvalg, men i kommunestyrevalg er det annerledes. Siden man kan gi personstemmer til kandidater fra andre lister ved kommunestyrevalg (se listepreferanser) må også hver stemme fra en velger kunne deles opp slik at personstemmer til flere partier blir vurdert. Dette foregår ved å gi hver velger et antall listestemmer som tilsvarer antallet kommunestyrerepresentanter som skal velges inn i det aktuelle kommunestyret. Det er derfor listestemmer fordeles med metoden forklart under, og ikke stemmesedlene i kommunestyrevalg.

I Norge foregår det både valg av lister (partier/grupper) og valg av kandidater til disse listene. Førstnevnte er den mest kjente prosessen som består i å velge en stemmeseddel som har det aktuelle partiet for en velger. Da det imidlertid også går an for velgere i Norge ved både stortingsvalg og lokalvalg å påvirke hvilke kandidater innenfor en liste som blir valgt er det et system som kalles åpen liste eller listepreferanse. Dette foregår på tre ulike måter for henholdsvis stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg. Hovedtrekkene er listet nedenfor. Les mer under artikkelen om valgordningen i Norge.^[16]

• Stortingsvalg: Her har velgeren mulighet til både å stryke kandidater fra den aktuelle listen og rangere i en ønsket rekkefølge. Dette gjør at velgeren har muligheten til å endre rekkefølgen på kandidatene fullstendig, men for at dette skal ha noen effekt på valget må over halvparten av velgerne til denne listen gjøre den samme endringen. Hvis dette skjer overstyrer altså velgerne partiets ønskede rangering av sine kandidater. Dette har aldri skjedd i praksis.^[16]
• Fylkestingsvalg: Her har velgeren mulighet til å gi personstemmer. Dette gjøres ved å sette et merke, kryss eller lignende ved siden av kandidatens navn. Det er begrensninger på hvor mange personstemmer en kan gi. For at kandidaten som mottar personstemmer skal rykke opp på listen må antall personstemmer tilsvare minst 8 % av det totale stemmeantallet gitt til den aktuelle listen i valgkretsen.
• Kommunestyrevalg: Som i fylkestingsvalg har velgeren også her mulighet til å gi personstemmer. I tillegg kan velgeren gi personstemmer til kandidater fra andre lister enn den listen velgeren opprinnelig har valgt. Dette gjør imidlertid at stemmen til partiet veier mindre enn en annen stemme fra en velger som ikke gir personstemmer til kandidater fra andre lister. Partier kan forhåndskumulere sine øverste kandidater og dermed gi personstemmer tilsvarende 25 % av det totale stemmeantallet til listen i valgkretsen. Dette antallet legges så sammen med antall personstemmer fra velgerne og følgelig skapes en rangering.

Valgloven i det norske lovverket samt tilhørende forskrift setter rammene for gjennomføringen av demokratiske valg i Norge.

Stemmerett i Norge er gitt alle myndige personer som oppfyller kravene i Valglovens § 2 som blant annet sier at personen skal «ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret» og ikke mistet retten i henhold til Grunnlovens § 53 som fratar personer som har gjort straffbare handlinger retten i soningstid samt personer som går i «fremmed Magts Tjeneste uden Regjeringens Samtykke».^[40][41] Videre kan statsborgere i de andre nordiske landene (Sverige, Danmark, Island og Finland) også stemme i Norge hvis de er registrerte som bosatt i landet innen 30. juni i valgåret (valg skjer i september).^[42] Andre utenlandske statsborgere må være registrert som bosatt i Norge i folkeregisteret i tre år.^[42] Kongen og resten av kongefamilien har stemmerett, men det er kutyme at de ikke bruker den.^[43]

Da Norges Grunnlov ble skrevet i 1814 av Riksforsamlingen på Eidsvoll ble stemmerett gitt alle menn over 25 år og av en viss økonomisk klasse.^[44] En kilde hevder at rundt 40 % av alle menn over 25 hadde stemmerett i 1814, men andre kilder hevder at så lite som 7-10 % av den mannlige befolkningen hadde stemmerett.^[37][45][46] Den gruppen som fikk stemmerett i 1814 ble ifølge samme kilde også en mindre andel av resten av befolkningen da husmenn og eiendomsløse vokste.^[37] Ved parlamentarismens innføring i 1884 vedtok Stortinget en utvidelse av stemmeretten, men fremdeles hadde kun personer av en viss økonomisk klasse retten. Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall (66,6 %) vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn over 25 år.^[47] Fremdeles var kvinner og personer støttet av fattigkassen utelatt.^{[n 2][48]} I 1907 fikk kvinner av høyere økonomisk klasse stemmerett og i 1910 fikk kvinner stemme ved kommunevalg.^{[n 15][47][49][50]} Etter mye press fra feminisme-bevegelsen, Venstre og Arbeiderpartiet vedtok regjeringen i 1913 å gi kvinner stemmerett på lik linje som menn.^{[n 2][47][50][51]} I 1919 fikk også personer med støtte fra fattigkassen stemmerett.^[48] Utover 1900-tallet gikk stemmeretten til stadig yngre mennesker og i 1978 fikk 18-åringer stemmerett som også er dagens myndighetsalder.^[47][52]

Norge var blant de landene der kvinner fikk stemmerett forholdsvis tidlig. Blant de nordiske landene var det i Finland denne demokratiske reformen først ble gjennomført, der fikk både menn og kvinner allmenn stemmerett i 1906. I Danmark fikk kvinnene denne rettigheten i 1915, på Færøyene i 1916, og i Sverige i 1919. Kvinner i Sveits fikk ikke stemmerett før i 1971, og i Liechtenstein først i 1984.

Ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 ble det eksperimentert med å gi stemmerett til 16-åringer ved forskrift av 18. mars 2011. Formålet var «å prøve ut hvordan nedsatt stemmerettsalder til 16 år påvirker ungdoms politiske deltakelse og engasjement i lokalsamfunnet» og det ble forsøkt i 20 kommuner: Marker, Lørenskog, Hamar, Vågå, Sigdal, Re, Porsgrunn, Grimstad, Mandal, Gjesdal, Stavanger, Austevoll, Luster, Ålesund, Osen, Namdalseid, Tysfjord, Kåfjord, Hammerfest og Kautokeino ifølge § 1 av 18. mars 2011.^[53]

Norge har i dag allmenn stemmerett for norske borgere over 18 år. Ved kommunevalg kan i tillegg nordiske statsborgere stemme dersom de har vært folkeregistert i Norge siden 30. juni i valgåret samt andre statsborgere dersom de har vært folkeregistert i Norge de tre siste årene før valgdagen.^[54]

I Norge er ikke velgerne pålagt å registrere seg før valgdagen. I flere land, blant annet i de fleste statene i USA er dette pålagt velgeren for at stemmen skal telle som gyldig. Alle myndige personer i Norge er automatisk registrert som stemmeberettigede i den kommunen de er folkeregisterert bosatt 30. juni i valgåret.^[55] Imidlertid finnes det flere forhold et politisk parti må følge: Det må være registrert i Partiregisteret hos Brønnøysundregistrene innen 2. januar i valgåret.^[56] Alle partier som vil ha enerett til partinavn eller som ønsker å stille liste etter «forenklede regler», må la navnet sitt registrere.^[57] Søknaden partiet sender må inneholde følgende: et stiftelsesdokument, opplysning om hvem som utgjør partiets utøvende organ med rett til å representere partiet sentralt i saker etter valgloven, vedtekt som fastsetter hvem som velger partiets utøvende organ og erklæring fra minst 5 000 personer med stemmerett ved stortingsvalg.^[58]

Det er et vilkår for registrering av partiet at navnet ikke skal kunne forveksles med navnet på annet partinavn registrert i Partiregisteret eller samepolitisk enhet registrert hos Sametinget. Dersom særlige grunner foreligger, kan registreringsmyndigheten også ellers nekte å registrere et partinavn.

I 1892 ble det første gang åpnet adgang for en slags forhåndsstemming. Den som hadde «lovlig forfall» fra å møte på valgtinget, kunne da sende skriftlig stemmeseddel til valgstyret. I 1930 ble forhåndsstemming av dagens type innført. Det var imidlertid krav om å oppgi forfallsgrunn, og om denne ikke ble godkjent av valgstyret, ble stemmen å forkaste. I 1979 ble kravet om å oppgi grunn (og vurdering av denne) fjernet, men ordningen med forhåndsstemming var fortsatt beregnet på dem som ikke kunne møte til ordinært valgting. I dag har alle lov til å forhåndsstemme, selv uten å oppgi grunn.

Siden valget i 2009 er velgere i Norge gitt muligheten for såkalt tidligstemmegivning. Det betyr at velgerne kan stemme innenriks fra 1. juli og frem til 9. august. Fra 10. august begynner den ordinære forhåndsstemmingen som varer frem til valgdagen. Forhåndsstemmegivning kan gjøres i utland som i innland og det er gjerne på ambassader stemmegivningen foregår.^[59] Begge ordningene er nedfelt i valgloven og valgforskriften med krav om universell utforming.^[60] Retten til å stemme i forkant av valgdagen var tidligere forbeholdt de som ikke hadde mulighet til å stille på valgdagen, men retten er nå gitt alle som ønsker det. Over 700 000 forhåndsstemte ved stortingsvalget i 2009.^[61]

I kommunene er det valgstyret som oppnevner stemmemottakere og organiserer forhåndsstemminga. På Svalbard er det Sysselmesteren. Ved utenriksstasjoner med personell er det alltid forhåndsstemming; annen stemming skjer etter beslutning i Kommunal- og regionaldepartementet. Utenriks kan en også – etter nærmere regler – stemme ved å sende stemmeseddel i brev til stasjonen. Ved valg til Sametinget reguleres forhåndsstemming av forskrift om valg til Sametinget gitt med hjemmel i sameloven. Reglene er i det alt vesentlige de samme som for stortingsvalg. I kommuner med færre enn 30 manntallsførte samer er det imidlertid bare mulig å forhåndsstemme. Det kan ikke stemmes på valgdagen. Slike stemmer telles opp samla i valgkretsen for ikke å undergrave bestemmelsen om hemmelig valg.

Forhåndsstemming i utvalgte lokaler kan skje utenriks og fra Svalbard fra 1. juli og innenriks fra 10. august i valgåret. Forhåndsstemmer kan senest avlegges fredagen før valgdagen.^[62]

Alle stemmeberettigede borgere i Norge skal motta et valgkort før valget. En er ikke pålagt å ha dette kortet med til valglokalet for å kunne stemme, men legitimasjon er obligatorisk. Valgkortet skal i henhold til valgforskriften inneholde opplysninger om blant annet hvilket valglokale velgeren skal benytte, manntallsnummeret og generelle opplysninger om velgeren selv.^[63]

Elektronisk stemmegivning eller bare «E-valg», å gi sin stemme ved valg via internett, er ikke gjort i Norge, men ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 ble prøveordningen E-valg 2011-prosjektet forsøkt i kommunene Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn, og Ålesund.^[64] Det er hittil få land som har forsøkt e-valg, men av land det er naturlig å sammenlignes med har både Sveits og Estland allerede forsøkt ordningen.^[65] I forkant av det norske forsøket var det debatt om hvorvidt ordningen var en god idé. Sikkerhet og valgfusk er blant bekymringene og flere forskere har også advart mot at e-valg ikke nødvendigvis gjennomføres hemmelig og at påvirkning fra personene velgeren omgås vil få enda større innvirkning enn tidligere.^[66][67] Også politikere har vært uenige og enkelte har til og med ønsket forsøket avbrutt.^[68] Forsøket skulle ifølge norske myndigheter hjelpe Stortinget til å ha et «godt grunnlag for å vurdere om det skal legges til rette for at velgerne i hele landet skal få anledning til å stemme elektronisk og eventuelt tidsperspektivet for dette».^[64] Forsøksordningen ble gjentatt i 12 kommuner ved lokalvalget 2013.^[69]

I motsetning til de fleste andre land der den lovpålagte valgdagen er vanligvis søndag, avstemmer man i Norge på mandag (sammenlign: Danmark på tirsdag, Island på lørdag; i Sverige, Finland og de baltiske statene avstemmer man på søndag).

Alle med stemmerett har klagerett og kan klage på «forhold i forbindelse med forberedelsen og gjennomføringen av valget», både stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg.^[70][71] Det er Riksvalgstyret som behandler klagene, men Stortinget er klageinstans når det gjelder «klager om stemmerett og retten til å avgi stemme».^[70] Kommunal- og regionaldepartementet er klageinstans for klager vedrørende kommune- og fylkestingsvalg.^[72] Her har departementet endelig bestemmelsesrett og dermed kan ikke klagene bringes inn for domstolene til overprøving.^[73]

Norge er et konstitusjonelt monarki og har derfor en monark som statssjef. Denne rollen er serimoniell, hvilket vil si at Kongen ikke sitter med stor reell makt selv om grunnloven og lovverket tilsier det. Sedvanen er heller at makten ligger hos regjeringssjefen som innehas av Norges statsminister. Statsministeren velges ikke direkte slik en president ofte gjør, men er i Norge utpekt av det politiske parti eller koalisjon som skal danne regjering som følge av et godt valg. Velgerne har dermed bare én stemme på nasjonalt plan, stemmen til nasjonalparlamentet (Stortinget).

Den myndige befolkningen i Norge velger sin nasjonalforsamling, Stortinget, hvert fjerde år. De 19 fylkene sender et ulikt antall mandater til parlamentet avhengig av befolkningsstørrelse og areal. I tillegg deles det ut 19 utjevningsmandater fordelt likt på de 19 fylkene.^[74]

Dagens stortingsrepresentanter representerer ni politiske partier, Rødt, Sosialistisk Venstreparti (SV), Arbeiderpartiet (A), Senterpartiet (Sp), Miljøpartiet De Grønne (MDG), Venstre (V), Kristelig Folkeparti (KrF), Høyre (H) og Fremskrittspartiet (Frp). De største partiene er Arbeiderpartiet og Høyre, med henholdsvis 49 og 45 representanter.

I parlamentet sitter ikke representantene partivis slik det ofte illustreres, men fylkesvis.

Norge har to viktige administrative nivåer under det nasjonale: fylkeskommunen og kommunen. Til disse nivåene velges fylkesting og kommunestyre som representerer de regionale parlamentene. Valget av disse to er slått sammen slik at velgere stemmer på begge ved samme valgdato.

Norges lovverk legger ikke til grunn at folkeavstemninger skal være avgjørende i en politisk sak. Alle folkeavstemninger i Norge er såkalt rådgivende og myndighetene kan velge å følge eller ikke følge folkets ønske. Konstitusjonell sedvane i Norge er dog at folkeavstemningen blir vektlagt, og de fleste partier godtar folkets vilje.^[75] På nasjonalt nivå har det vært holdt seks folkeavstemninger i Norge, to av dem om EF/EU-medlemskap, to om brennevin, en om uavhengighet og en om Norges konge. Det har også vært over 500 lokale folkeavstemninger, for det meste relatert til alkohol, målsak og kommunegrenser.^[76] Stortinget har mulighet til å legge ut saker til rådgivende folkeavstemninger, men siden det ikke finnes et fast lovverk for folkeavstemninger har reglene endret seg for hver avstemning.^[77]

I Norge har finnes det en del lovbestemmelser om velgernes muligheter for direkte innflytelse på lokalplan. Kommuneloven legger opp til at fylkene og kommunene i hovedsak skal styres etter representative prinsipper. Kommunelovens åpner likevel for innbyggerinitiativ på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Der innbyggerne har forslagsrett til kommune og fylkeskommune. Det kreves at minst 2 % av innbyggerne skriver under, med minst 300 signaturer på kommunalt plan, eller 500 signaturer på fylkeskommunalt plan. Initiativer som klarer å samle det nødvendige antall underskrifter blir ikke lagt ut til folkeavstemning, men behandles av kommunestyret eller fylkestinget. Obligatorisk rådgivende folkeavstemning er nødvendig etter opplæringsloven hvis en kommune eller skolekrets skal skifte hovedmål i grunnskolen. Folkeavstemningen kan bli utløst av et flertall av kommunestyret eller om en fjerdedel av innbyggerne i kommunen/skolekretsen krever det.^[78][79]

Alkoholloven av 1927 ga mulighet for juridisk bindende folkeavstemninger om opprettelse av Vinmonopolutsalg og innvilgelse av skjenkebevilgninger. Reglene for avstemning ble endret flere ganger. Etter siste endring var reglene kunne 5 % av velgerne utløse folkeavstemning, i tillegg til at en mindretall i kommunestyre kunne kreve folkeavstemning. I alkoholloven av 1894 var det obligatorisk folkeavstemning om opprettelse av samlag for salg av brennevin. I disse folkeavstemningene hadde både kvinner og menn over 25 år stemmerett.^[80] Da alkoholloven ble revidert i 1989 forsvant alle bestemmelser om folkeavstemninger.

Samtidig med valget i 2011 ble det holdt en regional folkeavstemning i Aust-Agder om sammenslåing av fylket med Vest-Agder.^[81]

• Arbeiderpartiet sier ingen ting om direkte demokrati i sine programmer.^[82]
• Høyre sier ingen ting om direkte demokrati i sine programmer.^[83]
• Fremskrittspartiet skriver i sitt prinsipprogram: «Fremskrittspartiet ser svakheter ved vårt demokrati. Det bør derfor innføres et system der velgerne, gjennom folkeavstemninger, får direkte avgjørende beslutningsrett.».^[84]
• Rødt skriver i sitt prinsipprogram at «folkestyret må dels være representativt og dels direkte» og «ei sentral oppgave under sosialismen vil være å utvikle nye former for deltaking og styring som gjør det mulig for folk å være direkte involvert i avgjørelsene».^[85] I arbeidsprogrammet står det at partiet vil gi innbyggere «mer direkte innflytelse på saksbehandlingsprosesser fram mot lokalpolitiske vedtak».^[86]
• Senterpartiet skriver i sitt prinsipp- og handlingsprogram for 2009-2013 ingenting om direkte demokrati eller innbyggerinitiativer, men at «alle beslutninger som krever politisk skjønn skal avgjøres av folkevalgte». Dette er ikke nødvendigvis en avvisning av direktedemokratiske elementer i politikken. Utsagnet kan tolkes i lys av et annet utsagn: «Avgjørelser skal tas av innbyggerne gjennom deres valgte representanter og ikke overlates til byråkrater eller markedskrefter».^[87] I Lokalpolitisk manifest for Senterpartiet fra 1999 står det at partiet vil gi velgerne mulighet til å kreve rådgivende folkeavstemning.^[88]
• Sosialistisk Venstreparti skriver i sitt arbeidsprogram for stortingsperioden 2009-2013 at de ønsker mer bruk av folkeavstemninger i kommunene, innføre innbyggerinitiativ på nasjonalt nivå, og mulighet for folket til å kreve nyvalg av valgte representative organer.^[89]
• Venstre har i sitt Stortingsvalgprogram 2009-2013 ikke noen punkter om direkte demokrati. På landsmøtet i 2003 ble det vedtatt at partiet ønsket at 5 % av velgerne i en kommune kunne kreve lokale folkeavstemninger.^[88] Under behandlingen av St.meld. nr. 33 (2007-2008) fremmet Venstre ett forslag om å senke den nødvendige prosentandelen underskrifter for dagsordeninitiativene fra 2 % til 1 %.^[90]

• Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige i 1905

Resultat: Norge løsrives fra Sverige

• Folkeavstemning om Prins Carl av Danmark som norsk konge i 1905

Resultat: Prins Carl blir Norges konge

• Folkeavstemning om brennevinsforbud i 1919

Resultat: Brennevin ble forbudt

• Folkeavstemning om fortsatt brennevinsforbud i 1926

Resultat: Brennevin ble tillatt

• Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF 1972

Resultat: Medlemskap nedstemt

• Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU 1994

Resultat: Medlemskap nedstemt

Innleveringsfristen for listeforslag er 31. mars, jf. § 6-1 (1). Fristen for å trekke tilbake et listeforslag er 20. april, jf. § 6-5.

Valgloven § 6-2 omhandler antall kandidater på listeforslaget. Ved stortingsvalg skal listeforslaget i henhold til første ledd være utfylt i rekkefølge med navnet på så mange kandidater som det skal velges representanter til Stortinget fra fylket. Det er tillatt å føre opp inntil seks andre navn i tillegg.

For valg til kommunestyre og valg til fylkesting stiller valgloven § 6-2 annet ledd krav om at det er oppført minst sju kandidater på listen. Oppover er det en maksimumsgrense på like mange kandidater som det skal velges representanter i kretsen, med et tillegg på inntil seks andre kandidatnavn.

Listeforslagene skal inneholde kandidatenes fornavn, etternavn og fødselsår, jf. valgloven § 6-1 (2) bokstav c. Det er opp til forslagsstillerne om de i tillegg ønsker å påføre kandidatenes stilling eller bosted. Hvis det er nødvendig for å unngå forveksling av kandidatene på listen, skal stilling og / eller bostedsadresse oppgis.

I Statsbudsjettet for 2011 foreslo regjeringen å gi 72 millioner kroner til utførelse og utforming av kirkevalgene.^[91]

Norge er gjennom flere internasjonale avtaler og organisasjonsmedlemskap forpliktet til å invitere og ta imot, samt utsende valgobservatører.^[92] Observatører av valg i Norge som er akkrediterte av Kommunal- og regionaldepartementet overvåker hvert trinn i valgprosessen. Deriblant overvåkning av, og tilstedeværelse i valglokaler både før og etter valgdagen, direkte tilgang til opptellingsprosessen og tilgang til fylkeskommunenes egen kontroll og opptelling.^[93] Ifølge norske myndigheter er «rammeverket [for valgobservasjon] blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, Europarådets Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), og to dokumenter fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE): Københavndokument fra 1990^{[n 16]} og Sikkerhetspakt for Europa fra 1999».^[94]

Den mest konkrete avtalen Norge har inngått i forbindelse med valgobservasjon er OSSE-avtalen i København i 1990. Dokumentet ble vedtatt på en konferanse der alle utenriksministrene i OSSE møttes og det ble underskrevet på dokumenter som inneholdt «en rekke prinsipper om beskyttelse og styrking av menneskerettigheter og grunnlegende friheter» som ifølge utvalget er viktige mål for demokratiske stater.^[95] I henhold til dokumentet er alle medlemsland forpliktet til å motta valgobservatører fra andre medlemsland, både private, nasjonale og internasjonale og forpliktet til å aktivt delta i observasjonen.^{[n 16][95]} Disse forpliktelsene om valgobservasjon er senere gjentatt i ulike internasjonale dokumenter.^{[trenger referanse]}

• Norges politiske system
• Direkte ordførervalg
• Skolevalg
• Valgstyre
• Valgteknisk samarbeid

• Sigmund Knag (1991). All Makt Til Velgerne (på norsk). Fremskrittspartiets utrednings-institutt. 
• Kommunal og regionaldepartementet (19. august 2009). Valghåndbok (PDF) (på norsk). Oslo. ^{[død lenke]}
• Even Lynne (2004). Direkte Demokrati (på norsk). Pax. 
• Rolf Rønning (2001). Vårt politiske Norge - En innføring i stats- og kommunalkunnskap (på norsk) (2 utg.). Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS. ISBN 8276747132. 

Constitution for Kongeriget Norge – originaltekst fra Wikikilden

• Stortinget.no (offisiell side)
• «Valgloven» på Lovdata.no
• Valgportalen - Valg.no (regjeringen.no) (offisiell side)
• Stortingsvalg Analyseverktøy
• Stortingspartiene og deres oppdateringer i sosiale medier - Valg-2013.no Arkivert 3. juli 2013 hos Wayback Machine.