Henrik Ibsen

Henrik Ibsen
Henrik Ibsen malt av Eilif Peterssen
Født		Henrik Johan Ibsen 20. mars 1828[1][2][3][4] Stockmanngården (Norge, Skien)[1][4] Skien[1][4]
Død		23. mai 1906[1][2][3][4] (78 år) Christiania (Norge)[1][4]
Beskjeftigelse		Dramatiker,[5][6] lyriker,[6][5] librettist,[5] regissør,[5] skribent[5][7]
Ektefelle		Suzannah Ibsen (1858–1906)[8][1]
Far		Knud Ibsen[1]
Mor		Marichen Altenburg[1]
Søsken		Hedvig Ibsen[1] Ole Paus Ibsen[9] Johan Andreas Altenburg Ibsen[10] Nicolai Alexander Ibsen[11] Johan Altenburg Ibsen[12]
Barn		Sigurd Ibsen[1] Hans Jacob Henriksen (familierelasjon: utenomekteskapelige barn)[1]
Nasjonalitet		Norge[1][13]
Gravlagt		Vår Frelsers gravlund (1906) (Oslo)[14][2]
Morsmål		Norsk[15]
Språk		Norsk,[15][16] dansk[15]
Utmerkelser		7 oppføringer Storkors av St. Olavs Orden[17][18] Kong Oscar IIs belønningsmedalje[17][18] Storkors av Dannebrogordenen[17][18] Storkorskommandør av Nordstjerneordenen[17][18] Storkors av Vasaordenen[17][18] Knight Grand Officer of the Order of the Saxe-Ernestine[17][18] 3. klasse av Mecidi-ordenen[17][18]
Pseudonym		Brynjolf Bjarme
Periode		Realisme[19]
Sjanger		Drama,[19] poesi[19]
Debuterte		1850
Aktive år		1850–1906
Viktige verk		Peer Gynt, Et dukkehjem, Gengangere, En Folkefiende, Vildanden, Hedda Gabler, Rosmersholm, Brand, Bygmester Solness, Catilina, Fjeldfuglen, Fruen fra Havet, Fru Inger til Østeraad, Gildet paa Solhoug, Hvide Heste, Hærmændene paa Helgeland, John Gabriel Borkman, Kejser og Galilæer, Kjæmpehøjen, Kjærlighedens Komedie, Kongs-Emnerne, Lille Eyolf, Norma, Når vi døde vågner, Olaf Liljekrans, Rypen i Justedal, Samfundets Støtter, Sancthansnatten, Svanhild, De unges Forbund, Terje Vigen
Påvirket av		August Strindberg, Georg Brandes, Søren Kierkegaard, Henrik Wergeland, Jens Peter Jacobsen
Nettsted		https://www.nb.no/forskning/ibsen/
IMDb		IMDb
Signatur
Henrik Ibsen på Commons

Henrik Johan Ibsen (1828–1906) var en norsk dramatiker og lyriker. Ibsen blir ofte omtalt som det moderne dramas far, og som den mest kjente dramatikeren i verden på 1800-tallet. Hans mest kjente verk er Brand, Peer Gynt, En folkefiende, Kejser og Galilæer, Et dukkehjem, Hedda Gabler, Gengangere, Vildanden og Rosmersholm. Ibsen er den nest mest spilte dramatikeren i verden, etter Shakespeare,^[20][21] og regnes som den mest kjente nordmannen internasjonalt.^[22]

Ibsen vokste opp i Skien i det han selv beskrev som en patrisierfamilie og hadde «tette slektskapsbånd til de familiene som hadde forvaltet makten og kapitalen i Telemark siden midten av 1500-tallet».^[23] Hans foreldre Knud og Marichen tilhørte begge familien Paus på Rising og i Altenburggården – storfamilien til søskenparet Hedevig og Ole Paus – og var oppvokst som nære slektninger. I 1825 etablerte Knud virksomhet som detalj- og trelasthandler i Skien, og overtok etterhvert svigermoren Hedevigs eiendommer, herunder Altenburggården. Til tross for økonomiske problemer holdt Knud seg flytende gjennom å ta opp store lån, og familien bodde fra 1836 på den herskapelige lystgården Venstøp. Ibsen beskrives som «en gutt som ble skjemt bort av sin far, som likte å være kreativ i ensomhet, og som provoserte jevnaldrende med sin overlegenhet og arroganse».^[23] Familien Ibsen gikk langsomt sosialt og økonomisk i oppløsning, men dette skjedde hovedsakelig etter at Ibsen hadde flyttet hjemmefra i 1843.^[23] Som apotekerlærling i Grimstad fikk han øynene opp for teateret som karrierevei. I 1850 flyttet han til Christiania, samme år ga han ut sitt første skuespill Catilina og året etter ble han knyttet til Ole Bulls teater i Bergen, der han fikk praktisk erfaring som sceneinstruktør og teaterdikter. I årene som fulgte utga han en rekke skuespill. I 1863 fikk han et reisestipend og året etter reiste han via København og Venezia til Roma. Dette innledet et 27 år langt selvvalgt eksil, der han hovedsakelig bodde i Roma, Dresden og München. I løpet av tiden han bodde i Italia og Tyskland, skrev Ibsen sine best kjente arbeider, og han slo for alvor gjennom som internasjonalt anerkjent dramatiker med skuespillene Brand og Peer Gynt fra 1866 og 1867. Ibsen flyttet tilbake til Christiania i 1891.

De fleste av Ibsens skuespill foregår i Norge, ofte i borgerlige miljøer, og Ibsen henter ofte motiver fra fødebyen Skien og sitt eget oppvekstmiljø og familiekrets. Peer Gynt var Ibsens siste skuespill skrevet på rim og i det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske».^[24] Ibsens senere skuespill er skrevet i en mer realistisk og psykologisk stil; mange kritikere regner Rosmersholm og Vildanden som hans viktigste senere verk. Selv oppfattet Ibsen sitt mest omfattende skuespill, historiedramaet Kejser og Galilæer med handling fra senromersk tid, som sitt hovedverk. Det episk-lyriske diktet «Terje Vigen» er et av de mest kjente norske enkeltdikt.

Ibsen har blitt beskrevet som en av de aller største dramatikerne i den europeiske tradisjonen.^[25] Richard Hornby beskriver ham som «en dypt poetisk dramatiker – den beste siden Shakespeare».^[26] Han har inspirert en rekke kunstnere fra George Bernard Shaw og Oscar Wilde til James Joyce. Mange kritikere regner ham som den største dramatikeren siden Shakespeare.^[25] Ibsens verker utkom på det danske forlaget Gyldendal i datidens felles dansk-norske skriftspråk. Til tross for stor interesse for både Ibsens biografi og litterære betydning var formidlingen av begge lenge preget av myter, som Ibsen dels selv oppmuntret. I det 21. århundre har den historiske forskningen på Ibsen vært preget av en «revolusjon», gjennom bøker som Jørgen Haaves Familien Ibsen.^[27] Henrik Ibsen var far til statsminister Sigurd Ibsen.

Henrik Johan Ibsen ble født i Stockmanngården i Skien 20. mars 1828; han ble hjemmedøpt 28. mars 1828, og dåpen ble stadfestet i Christianskirken 19. juni samme år. Han var sønn av kjøpmann i Skien Knud Plesner Ibsen (1797–1877) og Marichen Cornelia Martine Altenburg (1799–1869). Da Ibsen ble født hadde Skien i tre århundrer vært en av Norges viktigste og mest internasjonalt orienterte byer, og et sentrum for sjøfart, trelasteksport og tidlig industrialisering. Begge Ibsens foreldre hadde røtter i eliten i Skien og Telemark, dels i kjøpmannseliten i Skien og Grenland med skippere, redere og trelasthandlere, og dels i «embetsaristokratiet» av prester og jurister i Øvre Telemark.^[23][28][29] Jørgen Haave skriver at Ibsen «hadde tette slektskapsbånd til de familiene som hadde forvaltet makten og kapitalen i Telemark siden midten av 1500-tallet».^[23] Ibsen skrev selv at «mine forældre tilhørte både på fædrene og mødrene side datidens mest ansete familjer i Skien» og at han var nært beslektet med «omtrent med alle de patricierfamiljer, som dengang dominerede stedet og omegnen».^[30] Jon Nygaard uttalte at Ibsen har en «enestående overklassebakgrunn» og «en anerekke som er helt usedvanlig spesiell til å være nordmann».^[22]

Ibsens foreldre Knud og Marichen vokste opp som nære slektninger, noen ganger omtalt som «sosiale søsken», og tilhørte begge den tett sammenvevde Pausfamilien på Rising og i Altenburggården – det vil si storfamilien til søskenparet Ole Paus og Hedevig Paus. Etter at Knuds far Henrich Johan Ibsen omkom i skipsforlis med skuten «Charitas» (Caritas) utenfor Hesnes da Knud var nyfødt i 1797 giftet moren Johanne Plesner seg ett år etter med skipperen Ole Paus. I 1799 solgte Ole Paus på en og samme dag Ibsenhuset i Løvestrædet som han hadde overtatt fra ektefellens første ektemann og kjøpte i stedet lystgården Rising fra en søster av sin nye svoger Didrich von Cappelen. Han fikk bygget et nytt representativt våningshus og familien flyttet året etter ut til Rising, der Knud vokste opp sammen med sine mange halvsøsken. Marichen vokste opp i den store Altenburggården i sentrum av Skien med foreldrene Hedevig Paus og Johan Andreas Altenburg. Altenburg var skipsreder, trelasthandler og eide et stort brennevinsbrenneri på Lundetangen, og etter hans død overtok Hedevig forretningen i 1824. Søskenene Hedevig og Ole Paus var fra Lårdal i Øvre Telemark der familien Paus hadde vært embetsmenn i århundrer; sammen med en tredje søster flyttet de i ung alder til Skien mot slutten av 1700-tallet og etablerte seg i byens kjøpmannsborgerskap med hjelp fra slektninger i familien Blom. Barna på Rising og i Altenburggården har blitt beskrevet som en utvidet søskenflokk i sosial forstand. Knuds eldste halvbror Henrik Johan Paus – oppkalt etter Knuds avdøde far – vokste selv opp i Altenburggården med Marichen.^[23]

I 1825 fikk Knud Ibsen borgerskap i Skien og etablerte selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler med lillebroren Christopher Blom Paus som assistent. De to brødrene flyttet inn i Stockmanngården, der de hadde forretning med utsalg av importerte viner og luksusvarer i første etasje, og drev eksport av tømmer sammen med sin fetter Diderik von Cappelen. 1. desember samme år giftet Knud seg med stefarens niese Marichen, som flyttet inn hos dem. Ekteskapet har blitt beskrevet som «et perfekt familiearrangement».^[31] Jørgen Haave skriver at ekteskapet kan ha vært arrangert, men at det også kan ha gått helt av seg selv.^[23] Eldre Ibsenforskning har gjerne kalt ekteskapet et «nesten-incestuøst ekteskap»,^[32] men Haave har påpekt at denne typen nære forbindelser var vanlig i borgerskapet i Skien på denne tiden og ikke spesielt unikt for Ibsens familie.^[23]

Knud og Marichen fikk seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen, Johan Andreas Ibsen (f. 1830), Hedvig Ibsen (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og Ole Paus Ibsen (f. 1835). Henrik ble oppkalt etter farfaren og kanskje også onkelen med samme navn; hans faddere var moren Marichen, tanten Mariane Paus, skipsreder Ulrich Cudrio, skipskapteinene Hans Jacob Bakke og John Stenersen, og materialforvalter Jacob Boysen. I 1830 overlot Marichens mor enkefru Hedevig Altenburg Altenburggården og andre eiendommer til svigersønnen Knud, og Knud og Marichen flyttet inn i Altenburggården med sine barn i 1831. I årene rundt 1830 var Knud Ibsen blant den rikeste prosenten i Skien; ved ligningen i 1833 var han f.eks. Skiens sekstende største skatteyter. I 1833 kjøpte han lystgården Erlands Venstøp (også kalt Ibsens Venstøp), med stor, representativ hovedbygning. Ved midten av 1830-tallet tapte Knud Ibsen betydelige beløp, og måtte selge Altenburggården i 1835. Året etter flyttet Ibsenfamilien ut til Venstøp. Knud Ibsen tok samtidig opp flere store lån som gjorde det mulig for familien å fortsette et komfortabelt liv i flere år. Etter at de flyttet fast til Venstøp viste folketellingen at familien Ibsen hadde fire tjenestefolk på gården.^[33] Venstøp lå ikke så langt fra Knuds eget barndomshjem Rising, og var større og staseligere enn Rising. Livet på Venstøp varte til 1843 – på den tiden da Henrik Ibsen flyttet hjemmefra – da Knud måtte gi fra seg Venstøp. Ibsens foreldre og yngre søsken flyttet da til et hus på Snipetorp som de fikk låne av Ibsens onkel Christopher Blom Paus.^[23]

Ibsen skrev om sin egen oppvekst at:

Skien var i mine barneaar en overmaade livsglad og selskabelig by, ganske modsat af hvad den senere skulde blive. Mange højt dannede, velstaaende familjer boede dengang dels i selve byen, dels paa store gaarde i omegnen. Et nærmere eller fjernere slægtskab forbandt de fleste af disse familjer indbyrdes, og baller, middagsselskaber og musikalske sammenkomster afløste hverandre baade vinter og sommer i tæt rækkefølge. [...] Vi havde næsten altid fremmede paa besøg i vor store rummelige gaard og i jule‐ og ​markedstiden især var huset fuldt og aabent bord fra morgen til aften.

Henrik Ibsen^[34]

Haave skriver at de kildene som kjente Henrik i barndommen beskrev ham som «en gutt som ble skjemt bort av sin far, som likte å være kreativ i ensomhet, og som provoserte jevnaldrende med sin overlegenhet og arroganse».^[23] Henrik drev med modellteater, som tidlig på 1800-tallet særlig var en populær syssel for gutter fra borgerlige hjem i Europa.^[23] I kontrast til faren, som ble beskrevet som selskapelig og spøkefull med et lyst og vennlig uttrykk, ble Henrik beskrevet som en mer innadvendt personlighet, et personlighetstrekk han ble sagt å ha felles med flere slektninger i familien Paus og siden med sin egen sønn Sigurd. Johan Kielland Bergwitz hevdet at «det er med Slekten Paus at Henrik Ibsen har de mest utprægede Gemytegenskaber fælles».^[35] Med henvisning til Paussiden av familien sa Hedvig Ibsen at «vi hører til en taus slekt».^[36] En av søstrene Cudrio på nabogården som kjente ham i barndommen fortalte at «han var uhyre ful og ondskapsfuld og banket os gjorde han ogsaa. Men da han blev stor, blev han uhyre vakker, men det var ingen som likte ham, for han var saa ful. Det var ingen som vilde være sammen med ham.»^[23]

Henrik Ibsen ble konfirmert i Gjerpen kirke 1. oktober 1843. Han flyttet kort etter til Grimstad, og innledet sitt voksenliv der han kom til å ha lite kontakt med familien etter 1850. Knud og Marichen ble boende i huset på Snipetorp til 1865; Knud forsøkte seg frem til 1850-årene med en viss suksess i ulike forretninger og yrker, men ble fra 1857 registrert som fattig og ble forsørget av sine da velstående brødre Christopher, Christian og Henrik Paus.^[23]

Ibsens familie og oppvekstmiljø har vært et mye studert emne, både i hans levetid og på 2000-tallet.^[23] Haave skriver at «allerede i hans egen samtid ble begivenheter i livet hans kartlagt og fulgt med stor offentlig interesse».^[23] En viktig grunn til interessen er at Ibsen brukte sine slektninger, barndomsmiljø og familietradisjoner som modeller for personer, miljøer og hendelser i sine skuespill.^[37] Ibsen bekreftet selv at han hadde brukt sin familie og barndomserindringer som modell for familien Gynt i Peer Gynt. Også i andre skuespill er det figurer som er inspirert eller oppkalt etter familiemedlemmer, og motiver og hendelser som skal være inspirert av familietradisjoner fra Altenburggården, Rising og Venstøp.^[38] Ved siden av Peer Gynt har litteraturhistorikere og biografer særlig trukket frem Kongs-Emnerne, Vildanden, En folkefiende og Hedda Gabler.^[39] Litteraturhistorikere ble tidlig interessert i hvordan familiebakgrunnen hadde formet Ibsen som dikter; Henrik Jæger skrev i begynnelsen av sin innflytelsesrike Ibsen-biografi fra 1888 at ikke «en eneste draabe norsk blod» hadde spilt en rolle ved dannelsen av Henrik Ibsens temperament;^[40] denne noe tvilsomme kommentaren ble sitert i mange senere arbeider og dannet et utgangspunkt for Johan Kielland Bergwitz' bok Henrik Ibsen i sin avstamning: norsk eller fremmed? fra 1916.

Ibsenforsker Ellen Rees skriver at den historiske og biografiske forskningen på Ibsen i det 21. århundre har vært preget av en «revolusjon» i forståelsen av Ibsens liv.^[27] Eldre Ibsenbiografier har ofte hevdet at Knud Ibsen drev med spekulasjon og gikk konkurs, at han ble en alkoholisert tyrann, at familien Ibsen mistet kontakten med elitemiljøet den opprinnelig tilhørte, og at dette er helt sentralt i å forstå Ibsens biografi og diktning. Fra 1990-årene har Ibsenforskere stilt spørsmål ved og tilbakevist mange antagelser om Henrik Ibsens foreldre, bakgrunn og barndom, og Haave har påpekt at senere biografier ofte ukritisk har gjentatt slike udokumenterte påstander og myter.^[23] Haave har blant annet kritisert en overdreven og for ukritisk bruk av Ibsens litteratur som kilder til hans biografi hos mange tidligere Ibsenbiografer.^[23] Ifølge Haave innledet Arvid Høgvoll og Ruth Bærlands bok om Henrik Ibsens familie fra 1996 et paradigmeskifte i forståelsen av Ibsens bakgrunn og barndom, som ble fulgt opp av Ivo de Figueiredos Ibsenbiografi fra 2006/2007, Jon Nygaards bok om Ibsens familiebakgrunn fra 2013 og hans egen bok Familien Ibsen fra 2017.^[23] Haave skriver at Ibsenfamiliens økonomiske problemer i 1830-årene skyldtes de vanskelige tidene og var noe familien hadde til felles med mange andre fra Skiens overklasse på denne tiden, f.eks. naboene på Venstøp, tidligere skipsreder og borgermester i Skien Ulrich Frederik Cudrio og hans familie. Ifølge Haave hadde Henrik Ibsen en komfortabel oppvekst også på Venstøp, og familien hadde en klar tilhørighet i skienseliten og et livlig selskapelig liv. Haave uttaler at «den eliten familien Ibsen var en del av, distanserte seg sterkt fra bondebefolkning, og betraktet seg som en del av en dannet felleseuropeisk kulturkrets» og at «det var Ibsens tilhørighet i dette patrisiatet som skapte hans kulturelle identitet og oppdragelse».^[41] Haave viser til flere eksempler på at både Henrik Ibsen selv og hans familiemedlemmer uttalte seg nedlatende om telemarksbønder og oppfattet dem som en slags urbefolkning de hadde lite eller ingenting til felles med; Haave kaller Ibsens familie «en gammel innvandrer-elite som foraktet primitive norske bønder».^[23]

Både Nygaard og Haave fremhever at Skien var en av Norges viktigste og mest internasjonalt orienterte byer, og slett ingen bakevje eller provinsby slik det ofte har blitt fremstilt; frem til ut på 1800-tallet var Skien en viktigere handelsby enn Christiania.^[22][23][28] Haave påpeker at Ibsenfamilien gikk økonomisk og sosialt i oppløsning i 1850-årene, men at det skjedde lenge etter at Henrik hadde flyttet hjemmefra, på et tidspunkt han var iferd med å slå gjennom som dramatiker; Haave skriver at «historien om familien Ibsen handler om en patrisierfamilie som kollapser under etableringen av den moderne og demokratiske rettsstaten Norge i årene fra 1814 til 1905».^[23] Ifølge Haave og Nygaard passet den tradisjonelle fortellingen om Ibsen inn i bildet av det store kunstnergeniet som slo gjennom mot alle odds, mens Ibsens borgerlige bakgrunn og antiegalitære sider ble nedtonet for å passe inn i det norske nasjonsbyggingsprosjektet. Nygaard uttalte at Ibsen har en «enestående overklassebakgrunn» og er et resultat av at Norge har vært et rikt land veldig lenge, og oppsummerte omveltningen i forståelsen av Ibsens barndom som at alle de populære forestillingene om Ibsen er feil.^[22] Haave skriver at ingen Ibsenbiografer hittil har tatt konsekvensen av det han kaller en paradigmatisk revolusjon med vidtrekkende konsekvenser for forståelsen av Ibsens liv og verk, og at selv Ivo de Figueiredos biografi – som gikk langt i å kritisere den gamle fortellingen om Ibsens barndom som «tynnere enn tevann» – ikke har løsrevet seg helt fra den gamle diskursen.^[23] Nye biografier som Sprinchorns Ibsen’s Kingdom: The Man and His Works og Mørkhagens Ibsen: «… den mærkelige mand» har blitt sterkt kritisert av norske Ibsenforskere for å videreformidle en utdatert og feilaktig fortelling om Ibsen.^[27][42]

I desember 1843 flyttet Ibsen til Grimstad for å gå i apotekerlære. Jon Nygaard uttaler at «da det gikk ut med hele overklassen i Skien var det én mann som overlevde, apoteker Mülertz som drev Svaneapoteket i Skien», og at dette inspirerte både Ibsen og kameraten til å gå i apotekerlære. Ibsen skjønte imidlertid raskt at det ikke var apoteker han skulle bli. Nygaard uttaler at Ibsen ikke gikk i apotekerlære som en forberedelse til medisinstudier, som ofte antatt i eldre kilder.^[22]

Eldre Ibsenbiografier har hevdet både at Ibsen planla å studere medisin og fremstilt ham som en vordende forfatter fra unge år. Haave og Nygaard har stilt spørsmålstegn ved hele denne fortellingen.^[23] De mener det i stedet var ungdomskameraten Christopher Due i Grimstad som satte Ibsen på tanken om å skrive et skuespill til Christiania Theater, og at Ibsen grep det som da var en ny mulighet til karriere og prestisje. Nygaard nevner Ibsens tremenning August Cappelen som et annet eksempel på at unge menn fra kjøpmannsborgerskapet ved midten av 1800-tallet så kunsten som en ny karrierevei.^[22]

I Grimstad leste Ibsen Oehlenschläger, Kierkegaard, J.S. Welhaven og Henrik Wergeland, og han ble opptatt av Voltaire.

I 1846 fødte vaskekonen Else Sophie Birkedalen et barn som hun ga navnet Hans Jacob Henriksen. Ibsen, som var ti år yngre enn Else Sophie, vedkjente seg farskapet, men han ville aldri senere ha noe med sønnen å gjøre, bortsett fra at han betalte lovpålagte bidrag frem til gutten var 14 år.^[43]

I Grimstad fikk Ibsen de intellektuelle vennene Christopher Due og Ole Schulerud. De tre var mye sammen og drøftet eksistensielle spørsmål. Ibsen var alt da mye av en opprører. I denne tiden skrev han, i tillegg til en rekke dikt, også sitt første drama, Catilina, dels inspirert av latinpensum, dels av stemningene rundt revolusjonsåret 1848. Catilina, en tragedie på blankvers, kom ut i Christiania i 1850 under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Forfatteren var da 22 år gammel. Da det ikke var noe forlag som ville gi det ut, ble utgivelsen bekostet av Ole Schulerud som brukte en liten arv til formålet. Han innså at Catilina var et løfterikt arbeid. Det solgte imidlertid lite, og mye av opplaget endte som makulatur.

Ibsen gjennomarbeidet stykket 25 år senere, og da kommenterte han sitt ungdomsarbeid på denne måten.

«Mangt og meget, hvorom min senere digtning har drejet sig, – modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på en gang, – kommer her frem i tågede antydninger.»^[44]

I 1850 flyttet Ibsen til Christiania. På vei til hovedstaden besøkte han hjemmet i Skien for siste gang. Familien hadde da sluttet seg til Lammers-bevegelsen, en kristen vekkelsesbevegelse som avskrev blant annet litteratur som djevelens verk, og Ibsen kom til å ha lite kontakt med familien etter 1850.^[45] Kanskje var det derfor han tok i bruk pseudonymet Brynjolf Bjarme igjen i et renskrevet manuskript av én fullført og én nesten fullført akt, med påskriften «Rypen i Justedal, nationalt Skuespil i fire Acter, af Brynjolf Bjarme. 1850» Tydeligvis danner sagnet om Jostedalsrypa bakgrunn for stykket, påbegynt etter at han sommeren 1850 fikk antatt Kjæmpehøjen. Handlingen ble lagt til en norsk fjelldal i senmiddelalderen. En god del gjenkjennes i hans senere skuespill Olaf Liljekrans fra 1856.^[46]

I Christiania gikk Ibsen fra 1850 på Heltbergs studentfabrikk for universitetskandidater, blant annet sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, mens han leilighetsvis tjente penger som journalist. Han strøk i gresk og aritmetikk. I realiteten hadde han bare gått to uker på skolen. På denne tiden var fattigdom så utbredt at det ikke vakte oppsikt at han opptrådte i bybildet iført et ullteppe til frakk og bare med kalosjer på bena. Sko hadde han ikke råd til.^[47] Ludvig Daae, Suzannahs fetter som var ett år yngre enn Ibsen, gikk også på Heltbergs studentfabrikk, og de to kan ha vært gamle kjente.^[48]

Ibsen hadde feilet både til eksamen og med sitt skuespill Catilina, og sluttet seg til en hemmelig revolusjonær gruppe som ble oppløst av regjeringen. Dette skal ha ført til at han holdt seg unna organisert politisk arbeid resten av livet.^[49]

Fiolinvirtuosen og kulturpersonligheten Ole Bull ga den 23 år gamle Ibsen en unik mulighet da han kalte ham til sitt nyopprettede teater i Bergen i 1851. Teaterstyret bevilget ham innledningsvis en stipendreise til København og Dresden for å studere teater. Ved Ole Bulls teater, Det norske Theater, fikk han bryne seg på oppgaver som sceneinstruktør og teaterdikter. Han hadde et særlig ansvar for dekorasjoner, kostymer, rekvisitter etc. og for person-arrangementet på scenen. Arbeidet ved dette pionerteateret i årene 1851–57 bidro sterkt til å legge fundamentet for Ibsens senere karriere som skuespillforfatter.

Våren 1853 i Bergen forelsket Ibsen seg heftig i den 16 år gamle Rikke Holst (en kusine av Sofie Holst, som Ibsen kjente fra Grimstad). Første pinsedag 1853 gikk den nyforelskede Ibsen med en gruppe fra Det Norske Theater i Bergen på fottur opp Ulriken. Dette inspirerte ham til Vi vandrer med freidig mot.^[50] Han og Rikke forlovet seg i hemmelighet, men hennes far forbød forholdet. Ibsen omtalte i brev til Peter Hansen 28. oktober 1870 sin forlovelse som et «hurtigt knyttet og voldsomt afbrudt liebschafts-forhold», som imidlertid inspirerte ham til Fru Inger til Østeraad. Rikke Holst giftet seg 12. juni 1856 med kjøpmannen Carl Tresselt. Hun og Ibsen møttes igjen da han besøkte Bergen i 1885.^[51]

Mens Ibsen var knyttet til teateret i Bergen, skrev han fire nye skuespill, dels inspirert av norsk folkediktning, dels av norsk historie. Det siste er merkbart i Fru Inger til Østeraad (1855). Hans biograf Astrid Sæther har påvist at Ibsen må ha forlovet seg med Suzannah Thoresen ett år tidligere enn offisielt sagt. Først etter suksessen med Gildet paa Solhoug ble han godkjent av svigerfamilien.^[52] I 1857 returnerte han til Christiania etter å ha giftet seg med Suzannah, Magdalene Thoresens stedatter. Året etter ble deres eneste barn, Sigurd Ibsen, født, og Ibsen fungerte som instruktør på nye Christiania Theater i Møllergaten frem til 1864. Suzannah var en begavet kvinne og skulle vise seg å bety umåtelig mye for Henrik Ibsen som inspirator, kyndig lytter og kritiker så lenge han levde.

Etter at Ibsen midlertidig hadde slått seg ned i Christiania som gift mann, skrev han dramaene Hærmændene paa Helgeland, inspirert av eddadiktningen, og Kongs-Emnerne, med emne fra borgerkrigstiden på 1200-tallet, og dessuten samtidsstykket Kjærlighedens komedie. Av disse verkene er nok Kongs-emnerne det mest betydelige.

I 1859 prøvde han seg også i opera-sjangeren, og begynte å skrive librettoen Fjeldfuglen. Denne ble aldri fullført, han oppga prosjektet etter at han hadde startet på andre akt. Denne teksten ble først trykt i 1909, altså posthumt.

I 1862 reiste han med offentlig stipend gjennom Gudbrandsdalen til Lom og over fjellet til Sogn, og nordover til Sunnmøre og Romsdal før han returnerte til Christiania. Reisen begynte 24. juni og han reiste med tog til Eidsvoll og dampbåt langs Mjøsa til Lillehammer. På Lom prestegård møtte han Elise Aars og hennes forlovede Ludvig Aubert - Aubert reiste sammen med Ibsen over Sognefjellet. Fra Lom gikk han opp Bøverdalen, over Sognefjellet (der det ikke var kjørevei) og ned det bratte berget til Skjolden. Resten av turen tilbakela han stort sett til fots. Ibsen skal opprinnelig ha planlagt å gå til Hardanger. Suzannahs stemor Magdalene Thoresen kan ha inspirert ham til å legge ruten lenger nord. Ibsen laget godt utførte blyanttegninger på turen (blant annet fra Gudbrandsdalen, Breimsvatnet og Tresfjorden) og noen disse ble trykket i Illustreret Nyhedsblad. Det øde, ville landskapet han opplevde over Sognefjell gjorde stort inntrykk og han inntrykkene ble innarbeidet flere steder i diktingen. Ibsen passerte Fortun stavkirke som 20 år senere ble revet og flyttet til Fantoft. Fra Skjolden reiste han med den nye dampbåten «Framnæs» til Vadheim og vandret gjennom Sunnfjord og Nordfjord via Jølster og over Breimsvatnet («Bræheimsvandet»). Fra Utvik tok han båt til Faleide i dagens Stryn kommune og gikk til Hornindal. Disse områdene i Sunnfjord og Nordfjord anså at Ibsen som ufortjente ukjente.^[53]

I strøget omkring den øvre ende af Bræheimsvandet har man en af de i vort land sjeldne utsigter, hvor høifjeldsnaturen i sin vildeste vinterskikkelse lukker for lavlandet. Her kan man, ligesom langs Ullensvang-stranden i Hardanger, gåe under blomstrende frugttræer og see mægtige jøkler lyse gjennem løvet.

Henrik Ibsen i Illustreret Nyhedsblad (1862)^[53]

Formålet med reisen var å samle sagn og folkeviser. Han tilbragte fem dager på Hellesylt, og fikk trolig inspirasjon til personer og landskap i Brands hjembygd.^[53] Året før hadde stedet fått ny prest, Ole Barman, og et par år før det ny kirke. På Hellesylt ble han oppfattet som en raring som noterte ned det folk på stedet fortalte ham. Ibsen samtalte lenge med Barman om blant annet tradisjoner, sagn og snøskredene bygda var utsatt for - blant annet hadde kirkebygget blitt ødelagt av skred. Prestens gravtale i Peer Gynt skal være inspirert av det han opplevde på Hellesylt. Mange år senere snakket han med Ole Ingebrigtsen Langeland om oppholdet der.^[53]

Fra Hellesylt reiste han videre til Suzannahs fetter Ludvig Daae på Solnør lenger ute i fjorden.^[48] Solnør kan ha vært en inspirasjon til Rosmersholm^[54] Moldegård i Molde og prestegården i Herøy kan også ha vært inspirasjoner.^[55] Verten Ludvig Daae hadde som Ibsen gått på Heltbergs studentfabrikk. Vertinnen var Anne Christine Daae som var født Skavlan og datter av Aage Schavland.^[53] Ibsen kom til Solnør 16. juli 1862 og ble der også kjent med Peder Fylling. Ibsen skrev opp eller overtok en hel segnsamling etter Fylling. Magdalene Thoresen hadde også brukt sagn hun fikk fra Fylling som hun beskrev som en «sjelden naturbegavelse». Han skrev dagbok til han ankom Solnør. Dagboken og notatene fra samtalene med Fylling ble gjenfunnet av Halvdan Koht i 1932.^[53]

I Vestnes eller Tresfjord møte han den særegne presten Otto Theodor Krohg (sønn av Hilmar Meincke Krohg) som også kan ha gitt inspirasjon til Brand.^[56][57] Ivar Aasen hadde i syv år vært privatlærer for Ludvig Daae og hans søsken på Solnør, etter at han hadde gått et par år i lære hos Ibsens svigerfar Hans Conrad Thoresen. Henrik Wergeland hadde 30 år tidligere gått samme vei over Sognefjellet og fikk der ideen til diktet «Spaniolen». Deler av Brand kan være inspirert av Wergelands dramatiske dikt og av Ibsens opplevelse av det ville landskapet under nedstigningen mot Fortun, Skagastølstindene og den katolske presten Christopher Holfeldt-Houen (grunnlegger av St. Paul menighet i Bergen^[58]) som gikk sammen med ham.^[53]

I 1863 fikk Ibsen tildelt et reisestipendium av Det akademiske Collegium på 400 spesidaler. Hustruen Suzannah og sønnen Sigurd reiste allerede samme høst til København, mens Ibsen ble igjen i Christiania for å bistå Christiania Theater med iscenesettelsen av Kongs-Emnerne. Selv forlot han Norge 1. april 1864 med det første dampskip som brøt gjennom isen og hentet byen ut av sin lange vinterisolasjon. Ibsen tilbrakte nå en måneds tid med kone og barn i København før han bega seg videre alene gjennom Tyskland med jernbanen til Venezia, hvor han slo seg til i et par uker. Han kom til Roma 19. juni. I de første årene, etter at reisekassen var tømt, var det Bjørnstjerne Bjørnson og regjeringsadvokat Bernhard Dunker som samlet inn og sendte ham penger.

De neste 27 år skulle han tilbringe i utlandet, bare med sjeldne og korte besøk til hjemlandet. I løpet av den tiden han bodde i Italia og Tyskland, skrev Ibsen sine best kjente arbeider. Først ut var Brand (1866), en symbolsk tragedie om en prest som følger sine høye prinsipper. Året etter skrev han sitt kanskje mest kjente verk, Peer Gynt. Disse verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter, og fra 1866 fikk han Statens kunstnerlønn.

Ibsen bodde med familien i Roma i flere omganger i til sammen rundt ti år, først fra 1864 til 1868. Da Ibsen ankom Roma var byen fortsatt en del av Kirkestaten, men Garibaldi hadde få år tidligere startet sin samling av Italia. De skuespillene Ibsen skrev i de periodene han bodde i Roma ble i stor grad skrevet under opphold utenfor Napoli. Da han i 1867 reiste fra Roma til Campania var det til en annen stat. Amalfikysten, Sorrento og øyene utenfor Napoli ble tidlig en populært reisemål for velstående turister. Ibsen forlot Roma 21. mai 1867 og bodde først på den litt mindre fasjonable Ischia. Det var et lite jordskjelv mens han oppholdt seg på Ischia og kirketårnet ble skadet. I Casamicciola er det satt opp en minneplate om «Enrico Ibsen» med høystemt tekst. I august reiste han til Sorrento der han bodde i Pensione Rosa Magre, Corso Italia nr 170. Det var scirocco og svært varmt (over 40 °C) mens han oppholdt seg i området. Garibaldi forsøkte å erobre Lazio i oktober 1867 og veien til Roma ble stengt på grunn av krigshandlinger. Manus til Peer Gynt sendte han til København 18. oktober 1867. Han besøkt Pompeii noen dager på den tiden, men besøkte ikke Capri fordi har redd for å bli fraktet over med fiskebåt. Ved retur til Roma ble de oppholdt 14 dager i den lille byen San Germano (like ved Monte Cassino) på grunn av krigshandlinger mellom Garibaldis styrker og de franske styrkene som støttet Pavestaten. Vinteren 1867-1868 bodde han i Roma og reiste deretter til Dresden. Ibsens skinnkoffert ble stående igjen i den skandinaviske foreningen i Roma og han fant igjen kofferten ti år senere med alt innholdet unntatt noen papirer og manus.^[59]

Av hensyn til Sigurds utdannelse bestemte Ibsenfamilien seg i 1868 for å flytte til det protestantiske Nord-Europa; uten en klar plan reiste de nordover, og endte med å slå seg ned i Dresden i det daværende Kongeriket Sachsen, der de ble boende til 1875. I april 1875 flyttet familien til München i Kongeriket Bayern, og bodde der frem til 1880, med unntak av vinteren 1878–1879 da de oppholdt seg i Italia. I 1880 flyttet Ibsenfamilien tilbake til Roma og ble boende der til 1885, mens Sigurd tok juridisk doktorgrad ved universitetet der. Våren 1884, mens han skrev på Vildanden, fikk Ibsen et lengre besøk fra en ung slektning fra Norge, da 21 år gamle Christopher Tostrup Paus, som selv bodde i Roma fra 1880-årene. Ibsen var ivrig etter å høre nytt fra familien og Skien. Det var det eneste møtet mellom Ibsen og hans norske familie i alle årene Ibsen oppholdt seg i Italia eller Tyskland, og «Henrik hadde ikke vært så tett på sin egen familie siden han forlot fødebyen over 30 år tidligere», skriver Jørgen Haave. Under besøket var også Edvard Grieg og Nina Grieg der i slutten av mars 1884 og gav en liten konsert med musikk til Ibsens dikt.^[23] I perioden 1885–1891 bodde Ibsenfamilien igjen i München.^[60]

I 1881 reiste han på nytt til Sorrento (der han hadde fullført Peer Gynt i 1867) og tok inn på Hotel Tramontano. Hotellet er kjent for de mange forfatterne som har bodd der blant andre Lord Byron, Goethe, Keats og Walter Scott. Torquato Tasso ble født i bygget. Ibsen var der fra juni til oktober og fullførte Gengangere.^[61]

Ibsen kom tilbake til Norge i 1891 hvor han fortsatte å skrive til 1900. Hans ekteskap var gledesløst, men et par episoder av vennskap med yngre damer brøt regelmessigheten. I 1893 ble han tildelt storkorset av St. Olavs Orden.

I 1898 mottok han verdens hyllest i anledning sin 70-årsdag. I forbindelse med feiringen av åremålsdagen ble han av respektive den danske og svenske konge tildelt storkorset av Dannebrogordenen og storkorset av Nordstjerneordenen.

Ibsen deltok siste gang i en større familiesammenkomst da han 16. mai 1895 var gjest i sin onkel Christopher Blom Paus' gullbryllup som fant sted hos Ole Paus i Pilestredet. Ifølge en mye omtalt historie som ble fortalt av Christopher Tostrup Paus til Francis Bull ble Ibsen under festen invitert av en av gjestene, Herman Leopold Løvenskiold, til å besøke Fossum hovedgård ved Skien. «Ibsen var synlig glad over innbydelsen og sa at han ville meget gjerne komme til Fossum [...] men utpå kvelden kom Ibsen tilbake til Løvenskiold, og da var han nedstemt og helt anderledes enn før: han hadde tenkt over saken, og så seg dessverre nødt til å avslå den vennlige innbydelse til Fossum, for det var blitt ham klart, at kom han først dit ned, ville han uvegerlig bli nødt til å besøke sin fødeby og få gjenoppfrisket visse minner og bekjentskaper som det var bedre han holdt seg på avstand fra», skriver Bull.^[62]

Like etter et ball på slottet 12. mars 1900 ble Ibsen syk. I Aftenposten noen dager senere kunne man lese at han var «let angreben af Influenza» og at han derfor ikke kunne motta besøk på fødselsdagen 20. mars.^[63] I ettertid har flere Ibsen-kjennere spekulert i om dette representerte Ibsens første hjerneslag.^[64] I alle fall satte hans sviktende helse en stopper for videre litterære planer, selv om han fortsatte å formidle sine synspunkter gjennom en rekke intervjuer. På Bjørnsons 70-årsdag 8. desember 1902 avla han Ibsen visitt før han tok imot gjestene sine, siden Ibsen var for syk til å komme. Ibsen tok da hans hånd mellom begge sine og sa at av alle «husker jeg oftest deg. Du var meg kjærest. Det var også deg jeg tenkte på med han... badelegen...» «Badelegen?» undret Bjørnson, og de to satt en god stund og funderte før de kom frem til at det var jo snakk om dr Stockman i En folkefiende.^[65]

I 1903 hørte offentligheten fra ham for siste gang, for deretter ble Ibsen påført alvorlige begrensninger som følge av flere slagtilfeller. Siden bare fortsatte det å gå nedover med ham. Tre år senere, kl. 14:30 den 23. mai 1906, døde han i sin leilighet i Arbins gate 1 i Christiania, 78 år gammel.

Ibsens lege dr. med. Edvard Bull forteller at Ibsens nærmeste familie hadde samlet seg rundt dikterens seng dagen før han døde. Trolig for å trøste ytret sykepleiersken at hun syntes doktor Ibsen så litt bedre ut i dag. Anekdoten forteller at han reiste litt på seg i sengen og sa et klart og tydelig: «Tvert imot!» Hvoretter han sank tilbake og falt i koma, og det falt ikke flere ord fra hans lepper. Legen mente dette ikke var noe svar på hva det var blitt talt om, og at de siste ord var en protest, passer godt for en mann som hele sitt liv protesterte, dementerte og var mot strømmen.

Ibsens siste hjem ble i 1990 leid av skuespiller Knut Wigert og stiftelsen «Nasjonalmuseet Henrik Ibsen». I 1993 ble Norsk Folkemuseum gjort ansvarlig for driften. Etter å ha stengt dørene for publikum i februar 2005, gjenåpnet Ibsenmuseet i Oslo, i anledning hundreårsdagen for Henrik Ibsens død 23. mai 2006, et sterkt utvidet museum, med nye utstillingslokaler og et fullt tilbakeført dikterhjem.

Henrik Ibsen ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund fredag 1. juni 1906. Begravelsesseremonien foregikk i en fullsatt Trefoldighetskirke, hvor 20 000 mennesker antas å ha stått utenfor for å overvære begravelsen. Så mange som 44 kranser skal være blitt lagt ned ved kisten. Etterpå ble kisten båret i prosesjon opp Ullevålsveien, med følge av Stortinget, regjeringen, Høyesterett, kommunestyret i Oslo, representanter fra utlandet med flere. På kirkegården fant det sted en enkel seremoni, der «Vaag o sjæl o bed» ble sunget av Handelsstandens sangforening, og Brigademusikken spilte Edvard Griegs sørgemarsj over Rikard Nordraak.

Kisten ble senket av maler Eilif Peterssen, forfatter Wilhelm Krag, arkitekt Harald Olsen, komponist Ole Olsen, redaktør Nils Vogt og teatersjef Johan Fahlstrøm, samt to representanter fra Det Norske Studentersamfund. Sogneprest Christopher Bruun foresto jordpåkastelsen.^[66]

Ibsens grav ligger på æreslunden med gravnummer 01.900.00.002. Der er også ektefellen Suzannah Ibsen, sønnen Sigurd Ibsen, svigerdatteren Bergliot Ibsen, sønnesønnen Tancred Ibsen, Tancreds ektefelle Lillebil Ibsen, oldebarnet Tancred Ibsen jr. og sistnevntes ektefelle Liv Ellinor Ibsen begravet. I tillegg er Ibsens onkel fra Skien, Christopher Blom Paus, begravet på samme gravlund sammen med sine etterkommere, nord for Ibsens grav (gravnummer 01.017.10.014).

Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Kongs-Emnerne, som kom ut i oktober 1863 og hadde premiere 17. januar 1864, var Ibsens første store tragedie på 1860-tallet. Historien er fra første halvdel av 1200-tallet, der den tvisynte Hertug Skule kjemper om Norges trone med den unge kong Håkon Håkonsson, mens biskop Nikolas Arnesson intrigerer for å skape ondt blod mellom dem. Stykket er godt skrevet, med spennende intrige og mange slående replikker, og passet godt samtidas nasjonalromantiske smak. Det viste at Ibsen nå var i ferd med å bli en mesterlig dramatiker. Den største vansken på teatret er at det må skjæres en god del ned for å spilles på en kveld, likevel er det ikke så langt som Ibsens to neste stykker.

I ettertida er Kongs-Emnerne likevel etter hvert blitt mindre populært enn stykkene som følger etter. Stykkets moral er blant annet en dyrking av den reine viljekraften som også finnes i Brand, og som de fleste moderne tilskuere har vanskelig for å sympatisere med. Det er kanskje typisk at Vidkun Quisling var begeistret for stykket, og engang beskrev det som Nasjonal Samlings program. Uten at Ibsen på noen måte kan mistenkes for fascistiske sympatier, uttrykker det nok at i Kongs-Emnerne fins en nasjonalistisk dyrkelse av mannsmot og blodig død som virker fremmed, 150 år etter. At biskop Nicolas ondskap og feighet koples til at han har forkrøplete kjønnsorganer, er også et poeng som virker veldig gammeldags, for å si det forsiktig.

Kongs-Emnerne skulle bli Ibsens siste stykke fra det som i noe utvidet forstand kan kalles vikingtida, og hans nest siste stykke fra eldre historisk tid (det siste var Kejser og Galilæer (1873)).

Ibsens gjennombruddsverk som dramatisk forfatter var Brand fra 1866. Stykket handler om en rettlinjet prest, som stiller et problematisk hardt krav om konsekvens overfor seg selv og sine nærmeste. Dette kravet fører ham til slutt opp i en umulig situasjon, men som alltid hos Ibsen er slutten åpen, og den avsluttende replikken, «Han er Deus Caritatis [kjærlighetens gud]», kan tolkes på forskjellige vis. Hovedpersonen står som rak motsetning til den unnvikende og frafalne Peer Gynt. Dagens lesere har lett for å fordømme Brand, men Ibsens egne ord var: «Brand er meg selv i mine beste øyeblikk.»

Brand er skrevet i en svært krevende form, med replikker som samtidig er verselinjer på rim. Dette var en form som Ibsen tidligere hadde brukt i Kjærlighetes Komedie, og skulle gjenta i Peer Gynt. At Ibsen faktisk klarte å få til dette og samtidig skrive replikker som er slagkraftige på en scene, viste hans språklige mesterskap. Stykket inneholder mange replikker som er gått inn i vanlig språkbruk som fyndord.

Men verseformen er svært vanskelig å gjengi i oversettelse. Derfor er også fullgode oversettelser på rim til andre språk av Brand og Peer Gynt sjeldne, utenom svensk og nynorsk, der mange av Ibsens egne løsninger kan brukes. I denne forbindelse er det naturlig å nevne at dansker rimeligvis leser originalteksten bedre enn de fleste nordmenn.

Boka vakte både begeistring og debatt i Danmark og Norge. I løpet av 18 år måtte skuespillet gis ut om igjen ti ganger. Stykket ble Ibsens første kommersielle suksess, og Ibsen selv endret etter dette både håndskrift og skjeggfasong.

Nasjonaleposet Peer Gynt (1867) var en satirisk fantasi om en skryteglad egoist, den lettsindige og uansvarlige Peer, en figur fra norsk folklore. Peer dagdrømmer seg gjennom livet og unngår alle personlige, individuelle valg. Det som til syvende og sist blir Peers frelsesmulighet er Solveig og hennes valg og kjærlighet til ham. Men knappestøperen lar slutten stå åpen også her: «Ved siste korsvei vi møtes, Peer / og så får vi se om ... jeg sier ikke mer». Det er liten tvil om at tematikken skrev seg fra Ibsens desillusjonering og forakt for sine landsmenn, et ambivalent forhold som var avgjørende i hans diktning.

Peer Gynt ble skrevet i Roma, på Ischia og fullført mens han var i Sorrento^[67][68] og ble utgitt 14. november 1867 i København.^{[trenger referanse]} Fjerdeakten (Afrika-akten) ble fullført i sommervarmen mens sciroccoen blåste ørkensand fra Nord-Afrika.^[67] Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1 250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2 000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksess skuespillet Brand hadde oppnådd.

Peer Gynt kom som en naturlig konsekvens av Brand i Ibsens forfatterskap. Mens Brand var et drama Ibsen slet lenge med, kom Peer Gynt omtrent av seg selv. Dramaene står i et refleksjonsforhold til hverandre, og debatterer begge problemene omkring valg og mangel på valg, konsekvent handling eller fravær av konsekvent handling. Brand kritiserer unnfallenheten i de menneskene han møter, og blir tvunget til å ta et knallhardt oppgjør med seg selv. Peer Gynt representerer den unnfallenheten Brand tar avstand fra, og må på samme vis ta et oppgjør. Filosofisk står begge skuespillene i en dialog med Kierkegaards eksistensialisme. Stykkene gjorde Ibsen til en kjent dramatiker, og gav ham tilstrekkelig med inntekter.

Ibsen oppfattet selv Peer Gynt som et lesedrama. Det er alt for langt til å spilles i sin helhet på en kveld. Verseforma og en del av de dramatiske scenene (som for eksempel to skipsforlis) kan også skape vanskeligheter. Likevel er Peer Gynt blant Ibsens mest spilte stykker. Den livlige handlinga, de glitrende replikkene og appellen til skikkelser som Peer og Mor Åse har gjort at teatre gjerne lager sine egne redigeringer av stykket ned til et format der det blir spillbart.

I 1874 bestemte Ibsen seg for å lage en teaterversjon av Peer Gynt. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, og Ibsen ante at dette stykket behøvde skikkelig musikk for å lykkes – og ba Edvard Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen ble først satt opp 24. februar 1876 i Christiania Theater.

Enkelte av stykkene fra Griegs musikk er blitt norske klassikere, for eksempel I Dovregubbens hall og Solveigs sang. I den senere tid er det imidlertid sjelden at teaterstykket settes opp sammen med musikken som Grieg komponerte, blant annet på grunn av det man kaller en manglende helhet i teaterstykket og komposisjonen.^{[trenger referanse]}

Den tyske forfatteren Dietrich Eckart skrev like godt om hele stykket, basert på Christian Morgensterns oversettelse fra 1901. Eckart begrunnet dette med at skandinavene ikke forstod Peer Gynt, tvert om: «Peer Gynt tilhører i sitt innerste vesen det tyske folk». Han kunne ikke norsk og hadde aldri vært i Norge, så Gjendin gjengis som «in den Bergen», mens Solveigs familie kommer fra «Schwarzbachtal». I 1912 skrev han dog til Sigurd Ibsen for å få bekreftet at hans egen versjon av farens skuespill passet best for et tysk publikum, og Sigurd Ibsen sendte et meget diplomatisk svar.^[69]

I De unges Forbund, som hadde premiere på Christiania Theater i 1869, brøt Ibsen både med de historiske temaene og tragedien, og laget i stedet en samtidskomedie. Lystspillet er en politisk satire plassert på et storgods i nærheten av en kjøpstad på Østlandet, der den unge, radikale Sagfører Steensgaard avsløres som en streber og opportunist, mens Kammerherre Bratsberg, som representerer de eldre, aristokratiske og høyreorienterte, ender som helten.

På denne tida hadde nettopp stortingsgruppa som skulle bli grunnlaget for partiet Venstre organisert seg, og i Steensgaard kjente folk igjen både Bjørnstjerne Bjørnson og andre ledende politikere på hans fløy. Bjørnson hadde få år tidligere gitt Ibsen hjelp til å reise til Italia, og stykket ble derfor også oppfattet som svært utakknemlig. Det vakte stor sinne på venstresida og ble møtt av organiserte pipekonserter på teatret.

I samtida ble stykket berømmet for realistiske atmosfære og lette, muntlige replikker. For ettertida er miljøet blitt nokså fjernt, og intrigen er for mye preget av gammaldags forvekslings-komedie til at det kan gjøre noe sterkt inntrykk. Stykket inneholder likevel ansatser som skulle slå ut i full blomst i Ibsens samtids-tragedier ikke lenge etter. I noen replikker fra Bratsbergs svigerdatter Selma finnes skissen til en person som 10 år etter skulle gi Ibsen hans største suksess: Nora i Et Dukkehjem.

I 1873 skrev Ibsen det han selv mente^{[trenger referanse]} var hans hovedverk, Kejser og Galilæer. Dette er et drama i to deler som handler om keiser Julian «den frafalne» og hans eksistensielle vei bort fra kristendommen, og om hans økende selvbedrag.

Samfundets støtter fra 1877 tar for seg en velstående og hyklersk forretningsmann, hvis risikable kurs nesten tar livet av hans sønn. Kvinnefrigjøring og de unges kamp for å frigjøre seg fra de gamle er også sentrale temaer.

Etter Kejser og Galilæer representerte Samfunnets Støtter nærmest et fullstendig brudd. Stykket er på nesten alle områder det motsatte av det Ibsen hadde gjort i sitt forrige verk. For første og eneste gang i forfatterskapet hans gikk det hele fire år fra et teaterstykke til det neste. Fra sitt veldigste drama kom han tilbake med et kort stykke. Det har ganske få, og svært ulike personer. Stykket kan uten større tilpasninger spilles på en kveld, og har en svært teatervennlig tekst. Det er et samtidsdrama, konfliktene handler om penger og posisjon i samfunnet på en måte som tilskuerne umiddelbart kunne kjenne igjen. Her er ingen mystiske og overnaturlige hendelser. De moralske konfliktene er ikke abstrakte og allmene, men jordnære og dagligdagse.

Enkelte kritikere har fremholdt at stykkets største svakhet er den lykkelige slutten: Etter å ha stått frem som en kynisk spekulant som er villig til å sende andre i døden, står «hovedskurken» frem som angrende synder, og alle forsones til slutt. Det gjør slutten lite troverdig. Samtidig har det vært hevdet at en mer besk slutt kunne bli for sterk og samfunnskritisk for mange på den tid da stykket ble skrevet.

I motsetning til Kejser og Galilæer ble Samfundets Støtter straks en stor internasjonal suksess på teatrene. Av avgjørende betydning var det at dramaet slo an i Berlin, som var en av Europas kulturelle hovedsteder på denne tida. Konfliktene i stykket appellerte både til tyske liberalere og sosialdemokrater, som gjorde Ibsen til en sentral figur i samfunnsdebatten. Med Berlin og Tyskland som utgangspunkt skulle Ibsens ry etter hvert spre seg til resten av Europa og Nord-Amerika.

Samfundets støtter skulle bli retningsgivende for hele resten av Ibsens dramatiske produksjon. Alle hans senere stykker var samtidsdramaer. Stykkene hadde replikker som la seg etter det daglige talemålet, Ibsen skrev ikke lenger på rim, som i Kjærlighetens Komedie, Brand og Peer Gynt. Om de skilte seg fra Samfunnets Støtter på noen måte, var det ved at de ble kortere, fikk færre og mer skarpt ulike personer og som regel endte tragisk.

Et dukkehjem kom to år etter i 1879 og er Ibsens mest berømte stykke. Nora og Torvald lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap helt til Nora får demonstrert Torvalds kynisme og forlater ham og deres tre barn for å finne sin egen vei til modenhet. Torvald representerer den konservative borgermoralen, Nora den frie vilje og individets rettigheter.

Et dukkehjem blir ofte tolket som Ibsens viktigste innlegg i debatten om kvinnerettigheter og har lenge blitt hyllet av feminister som et stort bidrag til kvinnefrigjøringen. Ibsen selv sa senere at han ikke hadde tenkt spesielt på kvinnefrigjøring da han skrev, men på menneskefrigjøring. Samtidig satte han stor pris på den støtten han fikk fra de radikale kvinneorganisasjonene, deltok gjerne på tilstelninger de laget til ære for ham og snakket blant annet om kvinnefrigjøring i den eneste politiske talen han holdt da han kom tilbake til Norge.^{[trenger referanse]}

Sammenlignet med Samfundets Støtter har dette stykket færre rollefigurer, noe som gjør stykket strammere, og ikke en lykkelig slutt. Protester mot stykkets slutt fra en kjent tysk skuespillerinne gjorde riktignok at Ibsen i 1880 skrev en alternativ slutt for henne, der Nora ikke går, men blir hos mann og barn, under protest. Mangelen på opphavsrettslig beskyttelse for norske åndsverk i Tyskland gjorde at tyskerne kunne endre Ibsens skuespill om de ønsket – og det skulle vise seg at flere tyske teatre satte opp Et dukkehjem med andre sluttscener enn den Ibsen opprinnelig hadde skrevet.^[70] Derfor redegjorde Ibsen selv i et brev for at han hadde fryktet i forkant og deretter erfart at flere nordtyske teatre laget sine egne versjoner av sluttscenen, og derfor hadde han selv skrevet den alternative avslutningen, noe han karakteriserte slik:

«Denne forandring har jeg til min oversætter selv betegnet som «en barbarisk voldshandling» imod stykket. Det er altså aldeles imod mit ønske, når der gøres brug af den; men jeg nærer det håb, at den ikke vil blive benyttet ved ret mange tyske theatre.»^[70]

Stykket ble en umiddelbar suksess. På et tidspunkt spilte fem teatre i Berlin stykker av Ibsen samtidig. Etter Berlin ble det satt opp i mange land i Europa og Nord-Amerika, og bidro til å gjøre Ibsen verdensberømt.

Temaet, at en gift kvinne kan bli nødt til å gå fra mann og barn for å vinne sin personlige og moralske frihet, er det mest lett forståelige som Ibsen noen gang tok opp. Det har bidratt til å gjøre dette stykket til et av verdens mest spilte, med oppsetninger også i land og kulturer der mange av Ibsens andre stykker er vanskeligere tilgjengelige. Et Dukkehjem er også filmet mange ganger.

Gengangere fra 1881 og ble skrevet mens Ibsen oppholdt seg i Sorrento.^[71][72] Dramaet rører ved en rekke kontroversielle og forbudte temaer som syfilis, incest, ekteskap som institusjon, barn utenfor ekteskap, sosiale konvensjoner som ødeleggere av frihet og et lykkelig liv, og ikke minst aktiv dødshjelp. Ibsen anvender en retrospektiv teknikk som på en meget effektiv måte utfordrer ikke bare stykkets karakterer og dets samtid, men også vår egen tid.

Stykket er enda strammere, kortere og med færre personer enn Et Dukkehjem. Hovedrollen, fru Alving, er mer allsidig tegnet enn Nora, og er blitt en av de store drømmerollene for kvinnelige skuespillere. Slutten er kanskje den følelsesmessig sterkeste som Ibsen noen gang skrev.

Gjengangere vakte mye voldsommere debatt enn noen av Ibsens stykker før eller siden. Mens han tidligere hadde angrepet korrupte rikfolk (i Samfunnets Støtter) og undertrykkende ektemenn (i Et Dukkehjem) ble dette stykket oppfattet som et angrep på ekteskapet som institusjon. At personer i stykket sier at det er bedre å leve ugift i kjærlighet enn å forsøke å redde et forgiftet ekteskap, var blant det som i samtida ble oppfattet som usedelig. At «skurken» i stykket er presten Manders, som fremstår som en hykler som nedkaller ulykke over de andre hovedpersonene, ble spesielt fra konservativt, kristelig hold tatt som en krigserklæring.

Stykket ble møtt med svært harde angrep, noe som gjorde at de færreste teatre våget å sette det opp. I Tyskland ble det forbudt, og spilt illegalt på hemmelige steder. I Norge kom det ikke opp før flere år senere, og da var det en omreisende svensk trupp som spilte det, ingen norsk teatersjef turte.

Kanskje aller mest alvorlig for Ibsen var en bokhandlerboikott. Ibsen levde av salget av stykkene sine. Nå organiserte norske bokhandlere tilbakesending av Gengangere til forleggeren i København. Ulikt andre stykker av Ibsen, som solgte svært raskt, solgte førsteutgaven ikke ut før på 1890-tallet. Dette var en direkte trussel mot Ibsens økonomiske eksistens, mot at han kunne leve videre som forfatter.

Ibsen oppfattet angrepene på stykket som et forsøk på å ødelegge ham sosialt, nærmest som en kamp på liv og død. Men på litt lengre sikt skulle denne kampen bidra til å øke beundringen for Ibsen enda mer. Blant ungdommen som vokste opp på 1880-tallet fikk Ibsen ry som en uforferdet forkjemper for frihet og sannhet, mot mørkemannsvelde og reaksjon. De gjorde Ibsen til sin store helt. Da denne generasjonen få år etter dominerte det intellektuelle livet, gjorde de også Ibsens posisjon urokkelig.

En folkefiende kom i 1882, ett år etter Gengangere. Dette var eneste gang etter 1860-tallet Ibsen bare lot det gå et år mellom stykkene sine. Fortellingen om badelegen Dr. Stockmann som finner ut at badet hele byen lever av er forgiftet, og venter å bli feiret som en helt for oppdagelsen, er et av Ibsens bitreste. Stockmanns berømte uttalelser om at flertallet tar alltid feil og den står sterkest, som står alene, er blitt utlagt som et politisk credo fra Ibsen, og mange har oppfattet moralen i stykket som vanskelig å tolke.

Det er rimelig å se En Folkefiende som et uttrykk for Ibsens ønske om å slå tilbake etter kritikerne av Gjengangere. Slik sett er En Folkefiende en allegori: Badet er samfunnet, eller kanskje en samfunnsinstitusjon som er «forgiftet» som det borgerlige ekteskapet. Badelegen er Ibsen, som avslører råttenskapen. Byens befolkning steiner Stockmann, som de konservative kritikerne av Gjengangere gikk til angrep på Ibsen. Men nettopp den som tør si sannheten i tross mot det massive flertallet er den eneste som er sterk nok til å tørre å ha rett.

Stykket virker som om det er skrevet i hellig raseri, og Ibsen slår løs mot alle kanter. Radikalere og liberalere, som når samfunnskritikken koster noe velger å slutte seg til majoriteten, hadde han kritisert før i De Unges Forbund og han fortsatte kritikken senere, blant annet i Rosmersholm. De konvensjonelle, de servile og alle som fulgte dem var som alltid hans skyteskiver. Noen ganske få står igjen som Ibsens helter: Representanter for ungdommen, frigjorte kvinner representert ved Stockmanns datter Petra og «gatekjøterne», fattigfolks unger, er de eneste som finner nåde til slutt.

Som skuespill er en folkefiende et nytt mesterverk, vittig, satirisk og grotesk, med en mye livligere ytre handling enn i de tre tidligere samtidsdramaene hans. Samtidig kom den bitre tonen til å prege de neste stykkene han skrev.

I 1884 kom Vildanden, et psykologisk drama om Hjalmar Ekdal og hans familie. På loftet deres bor en villand sammen med Hjalmars sosialt ødelagte gamle far. Det blir avslørt at Hjalmars datter, Hedvig, ikke er hans datter allikevel. Gregers Werle, Hjalmars barndomsvenn, prøver å hjelpe familien Ekdal frem til «sannhet» gjennom å konfrontere alle de ubehagelige hemmelighetene og løgnene de omgir seg med. Til slutt råder han Hedvig til å ofre det dyrebareste hun eier, Villanden. I stedet skyter hun seg selv. Fra dette stykket kommer det kjente sitatet: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnitsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.»

Denne merkelige fortellinga inneholder mye av den samme bitterheten som En Folkefiende, og kan også leses som en fortsettelse av Ibsens svar på kritikken av Gjengangere: Det nytter ikke å fortelle folk flest sannheten, det tåler de ikke. Dette kan også tolkes som at Ibsen geiper til standpunkter han før har forfektet, blant annet i Brand. Vilje til sannhet er ikke det viktigste i verden, egentlig. Kanskje gjør den bare skade, som hos den overspente sannhetssøkeren Gregers Werle.

Villanden er også et stykke som fengsler tilskuerne gjennom det rare og nærmest absurde miljøet: Kontrasten mellom villandens naturromantiske fantasiverden på loftet og det prosaiske, fattigslige og snusfornuftige livet i stua til Hjalmar Ekdal. Ibsen griper tilbake til noe drømmeaktig, poetisk som han har latt ligge i de tidligere samtidsdramaene. Han malte med breiere pensel enn før, og viste enda en gang at han klarte å holde et høyt tempo og samtidig fornye seg.

Rosmersholm fra 1886 har blitt beskrevet som et av Ibsens mørkeste, mest sammensatte, subtile og mangetydige skuespill. Mange kritikere regner Rosmersholm som Ibsens mesterverk, ved siden av Vildanden.^[73]

I Rosmersholm vender Ibsen tilbake til flere av temaene fra Gengangere. På en gammel herregård på Sørlandet bor presten Rosmer, han har hatt konservative synspunkter men vil nå gå ut offentlig til støtte for frisinn. Rebekka West, hans sterke og selvstendige husholderske, elsker ham. Pastor Kroll, Rosmers gamle kampfelle, kan ikke godta at Rosmer har skiftet side og truer med å skandalisere ham og Rebekka West. Den liberale redaktøren, som svikter og går over til reaksjonen under press (en type som går igjen i flere Ibsen-stykker) er også med. Under presset fra samfunnets motstand bryter både Rosmer og Rebecca West sammen. Han gir opp alle sine store drømmer, hun avslører at hun har lurt Rosmers kone i døden for å vinne ham. Sammen går de to i fossen. Det er det gamle samfunnets fordommer og ideer, dets «gjengangere» som har knust dem.

Jon Nygaard skriver at tapet av livsgleden er et underliggende tema for flere av Ibsens skuespill, herunder Rosmersholm, der «de dødes og embetsaristokratiets ånd [hviler] over prestegården [og] det rosmerske livssyn adler – men det dreper lykken». Et hovedtema i Rosmersholm og andre skuespill var ifølge Nygaard «livsgleden som gikk tapt – og den nye puritanske embetsmannsstaten som kom. Det var embetsmanns- og forvalterånden fra Øvre Telemark, familien Paus».^[74]

Stykket var preget av at Ibsen hadde vendt tilbake til Norge og opplevd kampen om parlamentarismen i 1884, den voldsomme partistriden sjokkerte ham. Den intolerante reaksjonære Kroll skal være bygget over en levende modell Ibsen traff.^{[trenger referanse]}

Rosmersholm er også det første store litterære verk i Norge i nyere tid som behandler incest.^{[trenger referanse]} Rebecca West får opplysninger som avslører for henne at hun kan være incestoffer, det bidrar til å drive henne i døden. Samtidig er incestofferet og mordersken West stykkets sterkeste, mest sympatiske og på mange måter beste person (ingen selvfølge på 1800-tallet, da det var vanlig å fremstille incestofre som «skyldige»).^{[trenger referanse]} Her tok Ibsen opp temaer som ikke ble vanlige i norsk litteratur før omtrent 100 år etter. Med Rebecca West gikk han også et langt skritt videre i å utvikle kvinneskikkelser som var like allsidige, motsetningsfylte og problematiske som de største mannlige litterære heltene.^{[trenger referanse]}

Rosmersholm (som i motsetning til Gjengangere har med et virkelig skrømt) inneholder også sterkere drag av mystikk enn noe Ibsen-stykke siden Kejser og Galilæer. Fra Samfunnets støtter hadde Ibsen lagt det overnaturlige på hylla, nå tok han det frem igjen. Det bidro til å skape en naturmystikk, noe nærmest folkeviseaktig rundt tragedien, og gjøre Rosmersholm til et av Ibsens vakreste og mest særegne stykker.

Fruen fra havet (1888) ble Ibsens lyseste og vennligste stykke på 1880- og 1890-tallet. Historien er enda et ekteskapsdrama fra en småby, der en kvinne har giftet seg med en mann hun ikke elsker for å komme unna en vanskelig fortid. Nå lever de to tilsynelatende ganske lykkelig sammen med mannens to døtre fra et tidligere ekteskap. Men er hun så lykkelig under overflaten, egentlig? Dessuten drømmer hun om en gammel elsker, en finsk morder med kniv, og en natt kommer han tilbake fra sjøen, Skal hun gå, eller skal hun bli?

Dette lyder jo ikke akkurat muntert. Men det er noe forsonlig i atmosfæren, som mangler i de bitre, brutale tragediene Ibsen skrev i årene like før. Ektemannen, Dr. Wangel, er ikke slik en fæl fyr som ektemenn i de tidligere stykkene ofte var. Han er en ganske bra og klok kar, egentlig. Det er sommersol over landskapet, og noe lekent over bifigurene som går ut og inn av fortellinga. Det blir ikke så opplagt at Ellida Wangel absolutt må gå sin vei.

Temaet er riktignok alvorlig nok. Det går an å se Fruen fra Havet som en kommentar til tidligere Ibsen-kvinner som Nora Helmer og Fru Alving, som stiller spørsmålet: Under hvilke forhold er det riktig av en kvinne å bli i et ekteskap? Svaret stykket kommer med, er: Hvis ektemannen har mot til å la henne gå. Hvis hun helt fritt kan bestemme det selv. DA kan hun bli. Samtidig som stykket sier dette, mer enn antyder det at unge jenter vil fortsette å gjøre mødrenes feil.

Ibsen fortsetter sin flørt med det overnaturlige i dette stykket. Finnen med kniven, f.eks., er han et virkelig menneske eller en draug, som kommer tilbake fra et forlis på havet? Tilskuerne får egentlig aldri noe svar på dette (akkurat som de aldri får svar på mange andre mysterier i andre Ibsen-stykker).

Fruen fra Havet er et av de to Ibsen-stykkene der som har samme viktige rollefigur: Dr Wangels yngste datter, den opprørske Hilde Wangel. Hun kommer tilbake som den unge forførersken i stykket om Byggmester Solness.

Sommeren 1887 ferierte Ibsen i Sæby, sør for Frederikshavn i Danmark. Utsikten mot det åpne Kattegat skal ifølge kildene ha påvirket Ibsen til å skrive «Fruen fra havet».^[75][76] Om Ibsen der og da skal ha påbegynt skuespillet er uvisst, det er ifølge kildene hovedsakelig skrevet i München i 1888, men Sæby har nesten gjort krav på skuespillet, og fått reist en statue av Ibsen, og et stort monument i havnen, laget av den norske skulptøren Marit Benthe Norheim.^[77]

Hedda Gabler (1890) er en studie av en kvinne som er opptatt av å bli en sosial suksess, men samtidig dypt utilfreds med det. Hedda er 29 år, har giftet seg med en mann hun ikke elsker for pengenes skyld, og er kanskje gravid med et barn hun ikke ønsker seg. Før hun ble gift, flørtet hun med den fordrukne skribenten Eilert Løvborg – som noen mener er et portrett av Ibsens yngre litterære utfordrer, August Strindberg. Når hun ikke kan få Løvborg, intrigerer hun for at han skal gå under. Hun lurer ham til å drikke igjen, og brenner manuskriptet som kan få ham sosialt på benene. Assessor Brack, en annen og mer kynisk gammel flamme, avslører at Hedda er medskyldig i Løvborgs selvmord på et bordell, Brack truer med å avsløre det offentlig hvis hun ikke vil bli hans elskerinne. Hun velger selvmord heller enn å havne i hans makt.

Hedda Gabler er en slags Nora Helmer på vranga. Nora har romantiske ideer om ekteskap, kjærlighet, samliv og så videre. Hedda har et dypt kynisk syn på det alt sammen, hun ser på alt sånt som trappetrinn på vei til sosial status i et spill der hun satser alt for å vinne. Samtidig er hun dypt utilfreds med dette livet, og drømmer uklart om noe helt annet. Når Noras illusjoner brister overveier hun selvmord, men isteden går hun ut av det gamle livet sitt som en fri kvinne. Når Hedda oppdager at den sosiale klatringa hennes ikke kan gi henne noe av det hun ønsker seg ser hun ingen utvei, men skyter seg.

Samtidig er Hedda på mange måter et mye mer levende menneske enn Nora. Noras litterære feil er at hun blir litt en-dimensjonal bare god og snill. Hedda er mye mer sammensatt: Hun kan være både snill og slem, egoistisk og idealistisk, kynisk og drømmersk samtidig. På teatret hadde bare menn fått lov til å ha slike allsidige personligheter før Ibsen begynte å skrive sine sene kvinneroller. Kvinner som er både intelligente, sympatiske, har store feil og spiller «skurkeroller», som Hedda på et vis gjør, er en oppfinnelse av den gamle Ibsen.

Dette har gjort Hedda Gabler til en av de store ønskerollene for kvinnelige karakterskuespillere. I Ibsens samtid gjorde hun voldsomt inntrykk, ikke minst ved teatrene, der kvinneskikkelser som var søte, myke, snille og ofte dumme dominerte. I England fikk Hedda spesielt mye å si for en del radikale unge skuespillerinner. Noen av dem, som senere ble ledende i kampen for kvinnelig stemmerett sa senere at å spille Hedda Gabler hadde vært viktig for at de ble aktive i stemmerettskampen.

Hedda Gabler ble første gang spilt i München i Tyskland, den 31. januar 1891 ved «Königliches Residenz-Theater». Den første forestillingen i Storbritannia var 20. april samme år på «The Vaudeville Theatre» i London. Stykket vakte sterk debatt, blant annet fordi noen (mannlige) kritikere mente Hedda var en «unaturlig» kvinne. Men den sterke støtten til stykket, ikke minst fra teaterfolk, bidro til at det snart ble allment anerkjent som et nytt, stort Ibsen-stykke.

Byggmester Solness som kom i 1892, innledet en ny vending i Ibsens forfatterskap. Hovedpersonen er en gammel mann som har nådd toppen i sin karriere, men som oppdager at han ikke er tilfreds. Han synes at han egentlig ikke har oppnådd det han ville, hverken i kunsten eller i kjærligheten. Han frykter og undertrykker de som er yngre enn seg, men han lengter desperat etter ungdom, også. Den unge og forførende frekke Hilde Wangel (som også er med i Fruen fra havet) trenger inn i livet hans og tvinger ham til å se alt dette i øynene.

Mens Ibsens samtidsdramaer opp til nå har hatt enkle og klare sosiale konflikter, ekteskapsdramaer, økonomiske kriser og så videre, er Solness en person som er konfrontert med mer abstrakte eksistensielle dilemmaer. Han sier han har drømt om å bygge tårn, men har bygd hus. Det symbolske og det mystiske, som begynte å komme til syne i Rosmersholm, preger nå måten Ibsens bygger opp intrigen på.

Det er rimelig at mange har spurt seg om Ibsen nå skrev om seg selv som gammel mann. Alle hans fire siste stykker handler om veletablerte menn som hadde feilet, i sine egne eller andres øyne. I tre av dem dør disse mennene før stykket er over. Mislykket kjærlighet, og gjerne lengsel etter ungdom, er også sentrale temaer.

Henrik Ibsen begynte på en selvbiografi med tittelen Fra Skien til Rom. I mai 1880 skrev han til forleggeren Frederik Hegel at han hadde begynt på en bok om sin livshistorie og som skulle fortelle hvordan hans verk var kommet til. Hegel advarte ham mot bokprosjektet, men Ibsen la ikke ideen helt fra seg. I et brev til Olaf Skavlan i 1881 skrev Ibsen at «jeg har [...] i længere tid beskæftiget mig lidt med at skrive på en bog, som skal hede Fra Skien til Rom, og som handler om mine oplevelser omtrent i samme stil som fortalen til anden udgave af Catilina».^[78] I 1898 tok han igjen opp at han ønsket å skrive en bok som skulle knytte hans «liv og digtning sammen til en forklarende helhed», men sykdom i Ibsens siste år gjorde at planene aldri ble fullført.^[79] Sigurd og Suzannah Ibsen brente alt de fant av brev og dokumenter etter Ibsens død.

Edvard Grieg mente Peer Gynt var det mest umusikalske av alle sujetter, men scenemusikken han komponerte til verket er hans mest berømte. Peer Gynt-musikken ble også skrevet ut som orkestersuiter. Det var nok helst denne mer polerte utgaven av Peer Gynt-musikken teaterleder Hans Jacob Nilsen mente var upassende da han i 1948 ønsket å sette stykket opp på Det norske teatret. Til store protester ble Peer Gynt spilt på nynorsk med ny musikk av Harald Sæverud. Det var lagt stor vekt på å skape en anti-romantisk oppsetning, og måten dette ble gjort på skulle vise seg frigjørende for senere regissører og komponister.

Den unge Knut Hamsun gikk til angrep på flere av datidens viktigste forfattere, og særlig Ibsen og hans diktning, i en serie litterære foredrag i 1891. Som en av de viktigste forfattere innen den litterære retning som senere har fått navnet nyromantikken, tok Hamsun et oppgjør med realismen, som han mente var gammelmodig. Han kritiserte den manglende psykologiske dybde i det han kalte Ibsens «dramatiserte tremasse», og dennes overfladiske og todimensjonale figurer.^[80] Ibsen var selv tilhører på første rad ved to av de tre foredragene som Hamsun holdt i Christiania.^[81]

Senter for Ibsen-studier utgir årboka Ibsen Studies og driver databasen IbsenStage med oversikt over oppsetninger. Online-databasen Den internasjonale Ibsen-bibliografien drives av Nasjonalbiblioteket.

• IBSEN Museum & Teater i Oslo ligger i Arbins gate 1, hvor Ibsen bodde i 11 år, og døde i 1906.
• Ibsen-museet i Grimstad befinner seg i det huset hvor Ibsen bodde som apotekermedhjelper fra 1847 til 1850.
• Henrik Ibsen Museum på Venstøp utenfor Skienvar familien Ibsens hjem 1835–1843i åtte år fra 1835 til 1843, fra han var sju til han var femten år gammel

Disse tre museene samarbeider i nettverket Ibsenmuseene i Norge.

• Ibsenprisen tildeles norske dramatikere, første gang i 1986
• Den internasjonale Ibsenprisen er opprettet av den norske regjeringen, og ble første gang utdelt i 2008

Ibsen Sitat er en serie sitater, lagt i fortau i Oslo sentrum. Etablert fra 2005 til 2008.

Peer Gynt-parken er en skulpturpark på Løren i Oslo, anlagt i Ibsenåret 2006 av Selvaag, selskapet som står bak boligbyggingen i Løren-området.

Ibsens samlede verker har blitt utgitt i flere serier, senest gjennom forskningsprosjektet Henrik Ibsens skrifter som kom i 17 bind mellom 2005–2010 og nettstedet Henrik Ibsens Skrifter (HISe), som til daglig driftes av Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo. De tidligste dramaene ble skrevet for teater, ikke for bokutgivelse, og derfor regnes premieren som dato for deres offentliggjøring. Catilina kom først i bokform fordi det ble refusert av Christiania Theater, mens alle dramaene fra og med Hærmændene paa Helgeland først utkom som bøker.

• Catilina 1850
• Kjæmpehøjen 1850
• Norma 1851
• Sancthansnatten 1853
• Fru Inger til Østeraad 1854, utgitt 1857
• Gildet paa Solhoug 1856
• Olaf Liljekrans 1857
• Hærmændene paa Helgeland 1858
• Kjærlighedens Komedie 1862
• Kongs-Emnerne 1863, postdatert til 1864
• Brand 1866
• Peer Gynt 1867
• De unges Forbund 1869
• Digte (lyrikk) 1871 (Samlingen inkluderte også «Terje Vigen», som tidligere var publisert i Nytaarsgave for Illustreret Nyhedsblads Abonnenter for 1862).
• Kejser og Galilæer 1873
• Samfundets støtter 1877
• Et dukkehjem 1879
• Gengangere 1881
• En folkefiende 1882
• Vildanden 1884
• Rosmersholm 1886
• Fruen fra havet 1888
• Hedda Gabler 1890
• Bygmester Solness 1892
• Lille Eyolf 1894
• John Gabriel Borkman 1896
• Når vi døde vågner 1899

• Andersen, Merete Morken: Ibsenhåndboken. Gyldendal, Oslo 1995. ISBN 82-05-23050-1 – Les i fulltekst
• Haakonsen, Daniel (1981). Henrik Ibsen – mennesket og kunstneren. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203104770. 
• Ystad, Vigdis 1996: "-livets endeløse gåde" : Ibsens dikt og drama / Vigdis Ystad
• Figueiredo, Ivo de: Henrik Ibsen: mennesket. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 2006. ISBN 978-82-03-22892-6
• Figueiredo, Ivo de: Henrik Ibsen: masken. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 2007. ISBN 978-82-03-23384-5
• Hov, Live: Med Fuld Natursandhed: Henrik Ibsen som teatermann. Multivers, København 2007. ISBN 978-87-7917-171-8
• Hyldig, Keld: Ibsen og norsk teater. Del 1: 1850-1920. Vidarforlaget, Oslo 2019. ISBN 978-82-7990-458-8
• Johnston, Brian: The Ibsen Cycle: The Design of the Plays from Pillars of Society to When We Dead Awaken. Pennsylvania State University Press, Pennsylvanian 1992. ISBN 0-271-00809-1
• Moi, Toril: Ibsens modernisme. Pax forlag, Oslo 2006. ISBN 82-530-2836-9
• Nordhagen, Per Jonas (1981). Henrik Ibsen i Roma 1864–1868. Cappelen.
• Rønning, Helge: Den umulige friheten: Henrik Ibsen og moderniteten. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2006. ISBN 978-82-05-35481-4
• Templeton, Joan: Ibsen’s Women. Cambridge University Press, Cambridge 1997. ISBN 0-521-59039-6
• Wiingård, Jytte: Henrik Ibsen: en essaysamling. Multivers, København 2004. ISBN 87-7917-103-6
• Aarseth, Asbjørn: Ibsens samtidsskuespill: en studie i glasskapets dramaturgi. Universitetsforlaget, Oslo 1999. ISBN 82-00-12965-9
• Myhren, Dagne Groven 1979, «Hverken eller og Enten Eller. En studie i personlighetsproblematikken i Henrik Ibsens Peer Gynt». (Ibsens verk analysert ut fra Søren Kierkegaard), i Edda
• Hageberg, Otto 1967 (red.): Omkring "Peer Gynt" : en antologi
• Mosfjeld, Oskar: Henrik Ibsen og Skien: En biografisk og litteratur psykologisk studie. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1949.
• Roksund, Leif K.: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9
• Haave, Jørgen: Familien Ibsen. Museumsforlaget 2017. ISBN 9788283050455

Periodika

• Ibsen Studies, internasjonalt tidsskrift

• Ibsen Sitat
• Ibsenprisen
• Den internasjonale Ibsenprisen
• Henrik Ibsens filmografi

• (no) Offisielt nettsted
• (en) Henrik Ibsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Henrik Ibsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Henrik Ibsens skrifter
• (no) Det virtuelle Ibsensenteret, Universitetet i Oslo
• (no) Senter for Ibsen-studier, Universitetet i Oslo
• (no) Den internasjonale Ibsen-bibliografien, Nasjonalbiblioteket
• (no) Ibsenmuseet i Oslo
• (no) Henrik Ibsen Museum i Telemark
• (no) Ibsen-museet i Grimstad
• (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Henrik Ibsen, bøker om Henrik Ibsen, arkiv etter Henrik Ibsen
• Samlede Værker, ti bind (1898–1902, «folkeutgaven») i Prosjekt Runeberg
• (no) Gatelangs med Ibsen – Ibsens faste formiddagstur i perioden 1895 til 1906.
• (en) Henrik Ibsen på Internet Movie Database
• (no) Henrik Ibsen hos Sceneweb
• (en) Henrik Ibsen hos The Movie Database
• (en) Henrik Ibsen hos Internet Broadway Database
• (en) Henrik Ibsen på Discogs
• (en) Henrik Ibsen på MusicBrainz

Wikiquote: Henrik Ibsen – sitater

Henrik Ibsen – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden